Fornærmet barn som trekker seg unna

[AnonymBruker]

Femåringen min har en fase der han blir så lett fornærmet/såret, og reagerer med å trekke seg unna. Han har hatt slike faser før, og det er veldig vanskelig fordi det skal så lite til, og det er umulig å møte følelsene hans, for han stenger jo helt av.

Eksempel: Han hjelper pappaen med å steke pannekaker. Pappa forteller han at det er bedre å helle røra ut i midten av panna enn på siden. Femåringen tramper demonstrativt opp på stua og legger seg i sofaen. Han nekter å snakke med oss, gir ingen respons og spiser ikke pannekakene han har gledet seg til å lage i en uke. 

Eksempel 2: Vi har perlet fine bilder, og jeg skal stryke disse. Han herjer litt og river nesten ned strykejernet. Jeg blir redd og sier litt høyt, men kjefter ikke, at han må stoppe, og holde seg i ro. Han tramper sin vei og nekter å se eller snakke med meg. All kos med perlingen er ødelagt. 

Hvordan skal man møte dette? Jeg vil ikke presse meg på hvis han vil være i fred, han ignorerer oss fullstendig. Men jeg vil ikke la han være helt alene heller med følelsene. Dessuten skulle jeg jo gjerne hjulpet han med å håndtere følelsene på en bedre måte. Det er ikke så lett for kameratene hans, hvis de sier noe "feil", at han plutselig går sin vei og nekter å snakke med dem. Det er skikkelig silent treatment altså! 

Mange ganger vet vi ikke en gang hva som har utløst reaksjonen. Det kan være under en middag at han plutselig bare forlater oss med en sur mine, og vi aner ikke hva vi gjorde feil. 

Anonymkode: 488b2...454

[AnonymBruker]

Du snakker om det etterpå?

Anonymkode: 05537...0d4

[AnonymBruker]

Nei, dette må du ikke tillate. Du må hjelpe ham å komme ut av den modusen, og du kan ikke la ham få ødelegge opplevelser, vennskap og familiestunder på den måten. Han skal rett og slett ikke få lov til å bare gå sin vei midt i en aktivitet eller et måltid.

Gå etter ham, bær ham tilbake, mens du snakker om noe som engasjerer ham slik at han glemmer hva han var sur for. 

Anonymkode: 10694...7d3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Du snakker om det etterpå?

Anonymkode: 05537...0d4

Av og til. Det er som å snakke til en vegg, og ofte utløser det bare at han blir fornærmet igjen. 

Så hvis dette ikke skal dra ut i timesvis er det beste å la han surmule i fred, og være blid og imøtekommende når han er ferdig med det. Men det lærer han jo ingenting av. 

Det finnes jo voksne som er sånn og det er jo sykt frustrerende! 

Anonymkode: 488b2...454

[AnonymBruker]

Her hadde jeg hentet han tilbake, snakket til han og bedt han holde seg på kjøkkenet osv. 

Han har jo ingen grunn til å reagere på denne måten. Noen ganger er det å snakke og forstå ting ihjel håpløst. Han har bare godt av å få høre det som det er. Sånn oppførsel er ikke greit. 

Anonymkode: eb57b...512

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Nei, dette må du ikke tillate. Du må hjelpe ham å komme ut av den modusen, og du kan ikke la ham få ødelegge opplevelser, vennskap og familiestunder på den måten. Han skal rett og slett ikke få lov til å bare gå sin vei midt i en aktivitet eller et måltid.

Gå etter ham, bær ham tilbake, mens du snakker om noe som engasjerer ham slik at han glemmer hva han var sur for. 

Anonymkode: 10694...7d3

Bære han tilbake? Da ødelegger vi jo stunden for alle. Skal jeg bruke tvang på en femåring ved å holde han med makt på fanget ved middagen mens han skriker og vræler? Han lærer jo ikke noe av det heller, annet enn at vi misbruker vår fysiske styrke. 

Han glemmer ikke hva han ble sur for, han er ikke så lett å distrahere. 😛 

Anonymkode: 488b2...454

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Her hadde jeg hentet han tilbake, snakket til han og bedt han holde seg på kjøkkenet osv. 

Han har jo ingen grunn til å reagere på denne måten. Noen ganger er det å snakke og forstå ting ihjel håpløst. Han har bare godt av å få høre det som det er. Sånn oppførsel er ikke greit. 

Anonymkode: eb57b...512

Det vil jo bare ende i en fysisk maktkamp der vi må bruke fysisk makt for å holde han der vi mener han skal være. 

Jeg er enig i budskapet ditt altså, at slik oppførsel ikke er greit. Men erfaringsmessig nytter det ikke å gå inn i en fysisk maktkamp, da lærer han jo hvertfall ingenting, fordi han blir enda mer rasende av å bli utsatt for fysisk tvang. Og sånt driver ikke vi med altså... 

Anonymkode: 488b2...454

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker said:

Bære han tilbake? Da ødelegger vi jo stunden for alle. Skal jeg bruke tvang på en femåring ved å holde han med makt på fanget ved middagen mens han skriker og vræler? Han lærer jo ikke noe av det heller, annet enn at vi misbruker vår fysiske styrke. 

Han glemmer ikke hva han ble sur for, han er ikke så lett å distrahere. 😛 

Anonymkode: 488b2...454

Gi ham fem minutter til å få ut den verste frustrasjon. Deretter legger du en dyne rundt ham, setter ham på fanget og holder om ham til han roer seg, mens du trøster. Det er bare en fase. Femåringer har mer avanserte følelser enn de har språk til å forklare. Han utagerer ved å trekke seg unna, ikke ved å slå og sparke, så "fysisk" er det inget problem.  

Når han har roet seg, så "styrer" du tilbake til dét dere holdt på før anfallet. ('Skal vi ikke gå å smake de finne pannekakene nå?', eller 'Skal vi se om de fine perlebildene er ferdige!'). Men trenger ikke verbalisere alt med femåringer, man kan fortelle dem med handlinger/oppførsel hva man mener. 

 

Anonymkode: 38562...5fd

[AnonymBruker]

Han er sikkert sensitiv, og blir lett irritert eller flau eller idk. Selvom det høres ulogisk ut, kan du bruke forståelse etterpå. 

"jeg forstår at du ble sur/irritert da pappa sa du skulle helle røra på en annen måte, det hadde jeg også blitt..kanskje du heller kan fortelle pappa at du blr lei deg, så kan dere fortsette å lage pannekaker sammen?" 

"jeg forstår at du reagerte som du gjorde, og løp vekk, fordi noen ganger vil man gjerne være alene med følelsene sine, og andre ganger kan det være godt å si ifra og snakke om det og fortsette på den hyggelige aktiviteten" 

Datteren min blir også sur noen ganger og nekter å prate med meg. Kan løpe fra en koselig aktivitet. Men jeg får bare se på aktiviteten som avsluttet. 

Jeg pleier å si til henne at det er helt i orden å bli sur, men jeg er klar til å prate om det om hun trenger det. Og finn ut hvilke situasjoner det er viktig for dere at han kommer tilbake og er tilstede. En perleaktivitet er ikke viktig, særlig ikke hvis det er påtvunget. De skal jo lære å oppføre seg, så er det besøk eller lignende, kan man gå inn til barnet å si at "jeg skjønner at du er (sett inn følelse), fordi sånn og sånn, men akkurat nå vil mamma at du skal komme ut. Du trenger ikke smile, men det kan bli hyggelig likevel". 

Anonymkode: cbba6...b60

[AnonymBruker]

Her hadde jeg blitt streng. Skikkelig også. Sånn er det ikke greit å oppføre seg.

Så hadde jeg sannsynligvis reagert som han gjør en gang han retter på meg. Avhengig av hvor ofte det skjer ville jeg ventet med å bli streng. Ville prøvd skikkelig silent treatment på ham noen minutter og gått i et annet rom. Så ville jeg sagt etterpå, når han blir lei seg eller frustrert, strengt, at sånn er det når du gjør sånn med oss. Du er nødt til å stoppe!

Jeg vet han bare er 5 år. Jeg vet at han trenger hjelp til å regulere følelsene. Men han ender opp som en ingen orker å leke med dersom han får fortsette. Og da må man av og til tenke upedagogisk og utenfor boksen for å nå gjennom nok til å kunne bruke pedagogikken.

Anonymkode: 771d1...d8a

[AnonymBruker]

Ta med deg mannen på COS-kurs

Anonymkode: 7d5b2...40b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Bære han tilbake? Da ødelegger vi jo stunden for alle. Skal jeg bruke tvang på en femåring ved å holde han med makt på fanget ved middagen mens han skriker og vræler? Han lærer jo ikke noe av det heller, annet enn at vi misbruker vår fysiske styrke. 

Han glemmer ikke hva han ble sur for, han er ikke så lett å distrahere. 😛 

Anonymkode: 488b2...454

Han skriker og vræler vel ikke når han er 5 år

Anonymkode: 40cc6...d77

[AnonymBruker]

Dere belønner jo dårlig oppførsel.

Anonymkode: 10694...7d3

[AnonymBruker]

Er han høysensitiv? Noen barn har lett for å tolke alle tilbakemeldinger som kritikk om det så bare er en liten kommentar om noe som kan gjøres annerledes. Mitt barn er likedan. Ble helt knust av alle kommentarer, selv om det ikke var vondt ment. Er nå tenåring, og blir fortsatt fort lei seg, men klarer å regulere seg litt mer. 

Anonymkode: 5ad20...b31

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Gi ham fem minutter til å få ut den verste frustrasjon. Deretter legger du en dyne rundt ham, setter ham på fanget og holder om ham til han roer seg, mens du trøster. Det er bare en fase. Femåringer har mer avanserte følelser enn de har språk til å forklare. Han utagerer ved å trekke seg unna, ikke ved å slå og sparke, så "fysisk" er det inget problem.  

Når han har roet seg, så "styrer" du tilbake til dét dere holdt på før anfallet. ('Skal vi ikke gå å smake de finne pannekakene nå?', eller 'Skal vi se om de fine perlebildene er ferdige!'). Men trenger ikke verbalisere alt med femåringer, man kan fortelle dem med handlinger/oppførsel hva man mener. 

 

Anonymkode: 38562...5fd

Men han er jo rolig når han trekker seg vekk. Han ligger stiv som en stokk i sofaen for eksempel og gjemmer ansiktet, lager ikke en lyd. Hvis vi prøver å røre han derimot, som flere her foreslår at vi bruker tvang for å ta han tilbake, da vil han jo utagere. Han er egentlig veldig tydelig i kroppsspråket på "la meg være i fred". Så vi sliter litt med å få den kontakten du foreslår. 🤔

1 hour ago, AnonymBruker said:

Han er sikkert sensitiv, og blir lett irritert eller flau eller idk. Selvom det høres ulogisk ut, kan du bruke forståelse etterpå. 

"jeg forstår at du ble sur/irritert da pappa sa du skulle helle røra på en annen måte, det hadde jeg også blitt..kanskje du heller kan fortelle pappa at du blr lei deg, så kan dere fortsette å lage pannekaker sammen?" 

"jeg forstår at du reagerte som du gjorde, og løp vekk, fordi noen ganger vil man gjerne være alene med følelsene sine, og andre ganger kan det være godt å si ifra og snakke om det og fortsette på den hyggelige aktiviteten" 

Datteren min blir også sur noen ganger og nekter å prate med meg. Kan løpe fra en koselig aktivitet. Men jeg får bare se på aktiviteten som avsluttet. 

Jeg pleier å si til henne at det er helt i orden å bli sur, men jeg er klar til å prate om det om hun trenger det. Og finn ut hvilke situasjoner det er viktig for dere at han kommer tilbake og er tilstede. En perleaktivitet er ikke viktig, særlig ikke hvis det er påtvunget. De skal jo lære å oppføre seg, så er det besøk eller lignende, kan man gå inn til barnet å si at "jeg skjønner at du er (sett inn følelse), fordi sånn og sånn, men akkurat nå vil mamma at du skal komme ut. Du trenger ikke smile, men det kan bli hyggelig likevel". 

Anonymkode: cbba6...b60

Han er ganske følsom/sensitiv ja. 

Perleaktiviteten var etter hans ønske, noe han har mast om lenge. Så i all iveren holdt han på å få et glohett strykejern i hodet, og da gikk det altså skeis, i det vi skulle avrunde en veldig trivelig aktivitet. 

Men takk for konkrete forslag til måter å formulere meg på, tar det med meg.

1 hour ago, AnonymBruker said:

Her hadde jeg blitt streng. Skikkelig også. Sånn er det ikke greit å oppføre seg.

Så hadde jeg sannsynligvis reagert som han gjør en gang han retter på meg. Avhengig av hvor ofte det skjer ville jeg ventet med å bli streng. Ville prøvd skikkelig silent treatment på ham noen minutter og gått i et annet rom. Så ville jeg sagt etterpå, når han blir lei seg eller frustrert, strengt, at sånn er det når du gjør sånn med oss. Du er nødt til å stoppe!

Jeg vet han bare er 5 år. Jeg vet at han trenger hjelp til å regulere følelsene. Men han ender opp som en ingen orker å leke med dersom han får fortsette. Og da må man av og til tenke upedagogisk og utenfor boksen for å nå gjennom nok til å kunne bruke pedagogikken.

Anonymkode: 771d1...d8a

Verken en femåring eller en trettifemåring lærer noe av den strategien der, altså. Det kan jeg love deg. 😂

Jeg husker faktisk mamma prøvde silent treatment på meg en gang. Aner ikke hva jeg gjorde galt, jeg sitter bare igjen med minnet om hvor sykt barnslig hun oppførte seg. 

1 hour ago, AnonymBruker said:

Dere belønner jo dårlig oppførsel.

Anonymkode: 10694...7d3

Hvordan da? Hva er belønningen? I dag har han ikke fått pannekakene han har gledet seg til hele uka, og perlemotivene har han heller ikke fått for de rakk vi jo ikke stryke ferdig. Vi har ikke nektet han dette altså, jeg driver ikke med straff, men han er sur så lenge at de pannekakene er helt uaktuelle for han når han er seg selv igjen. 

56 minutter siden, AnonymBruker said:

Er han høysensitiv? Noen barn har lett for å tolke alle tilbakemeldinger som kritikk om det så bare er en liten kommentar om noe som kan gjøres annerledes. Mitt barn er likedan. Ble helt knust av alle kommentarer, selv om det ikke var vondt ment. Er nå tenåring, og blir fortsatt fort lei seg, men klarer å regulere seg litt mer. 

Anonymkode: 5ad20...b31

Han er ikke høysensitiv nei, men mer følsom enn snittet er han nok. Men han reagerer egentlig helt normalt hvis noen er slem med han, hvis noen kaller han dum kan han bli sint, eller gråte, eller si ifra til en voksen, alt ettersom. Det er nok mer når han blir flau eller irettesatt tror jeg at han reagerer slik som i HI. Men det skal jo så lite til. 

Anonymkode: 488b2...454

[AnonymBruker]

Ikke la han gå vekk. Gi beskjed om at han må bli sittende ved bordet. Og snakk om noe annet.

Anonymkode: 10694...7d3

[AnonymBruker]

Barnet vårt var slik. Blir veldig fornærmet og går sin vei. 
 

Vi forklarer selv om vi blir ignorert, men så fortsetter vi med vårt og lar hen surmule. Det varte ikke lenge før hen sluttet. 

Anonymkode: 854d7...7d4

[AnonymBruker]

Perfeksjonist-barn, sikkert? Øv så mye dere kan på at det gjør ingenting å være uperfekt. Og la han gjøre sine egne feil. Datteren min blir sånn i perioder hvor det har vært for mye korrigering. Har måttet ta meg sammen og rett og slett ikke korrigere så mye, med mindre det dreier seg om noe viktigt.

Anonymkode: 7e3f3...bef

[AnonymBruker]

Aspergers?

Anonymkode: b842b...e44

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Barnet vårt var slik. Blir veldig fornærmet og går sin vei. 
 

Vi forklarer selv om vi blir ignorert, men så fortsetter vi med vårt og lar hen surmule. Det varte ikke lenge før hen sluttet. 

Anonymkode: 854d7...7d4

Ignorere kan fungere, som du sier. Han hører hva dere sier selv om han legger seg i sofaen. Mulig han gjør det fordi han vet dere kommer etter og gir han oppmerksomhet. Går han vekk fra pannekakene, nei da får han ikke være med, da. Går han vekk fra perlingen, så la det ligge og gjør noe annet. Du kan jo si noe sånt som: "Skal du fortsette å perle? Ikke? Da rydder jeg det bort", også gjør du det. Så snakker du med han i fredstid om det der med å gjemme seg bort og at han heller bør bruke ord. 

Anonymkode: 8a3c3...cf6