Jeg har blitt en dårlig kjefte-mamma

[AnonymBruker]

Jeg har alltid sett på meg selv som en flink nok mamma. Altså i det legger jeg i stabil, kjærlig og kommuniserer uten å måtte kjefte. Ting kan selvsagt gå en kule varmt, men jeg har aldri vært nødt til å kjefte eller være en sånn sur mamma som må «håve inn maseungene» fordi et eller annet. Om dere forstår? Jeg har alltid følt meg samlet. 

men i sommer endret det seg.

Og den siste uken har jeg tvilt på meg selv som mor i det heletatt. Og akkurat nå, veldig. 
Eldste jentungen har vært potte sur (8 år). Og det har vært kjefting og krangling over ALT! Jeg har vært med på et kurs for å få mer verktøy til å møte ho, men jeg får ting ikke til å gå. 
jentungen lyver om små ting, alt fra at hun har dusjet, til pusse tenna, til lekser og til hva andre har gjort. 
Vi finner ut av ting fort, men det tar helt av til tider. 
ellers er det krangling med lillebror på 2år. Mye sjalusi også tenker jeg.. for 8-åringen nekter å være uten meg også. Våkner enda 2 ganger om natta for å klage over at ho ikke får sove med meg (lillebror gjør det heller ikke). Og generelt nekter å sove alene, egnt har det alltid vært slik. Nekter å legge seg til tiden også. Hver natt er en kamp til kl 23.. uansett aktiviteter og skole. Står opp 07 hver dag, og legges 19:30. egnt litt senere, men forsøker en innstramming nå for å se om det hjelper..

jeg er nå der at jeg hever stemmen og blir grinete om ho ikke hører første gangen jeg sier noe. F.eks skal spise en banan, begynner å late som om den er en pistol. Jeg sier «spis bananen din, du skal ikke leke med mat». Så fortsetter ho og da hever jeg stemmen og sier «SPIS! Bananen! Din!». 

men så er det lillebror på 2år da.. som nekter å være med pappa, skal bare til mamma. Men er en 2-åring lik. Det går unna. 
 

Og nå er jeg sliten. Har andre opplevd lignende, hva gjorde dere for å endre ting til de bedre? Jeg får ikke nok søvn, jeg er konstant sliten og jeg er så forbanna sur. 
dråpen var nå, jentungen hadde nesten revet en skumball i 2. masse hull i osv. den er egentlig til treningen, og vi har bedt ho om å la være å pelle. Men nå var den så ødelagt, og det at ho LO i stedet for å la den være, når jeg ba ho om å slutte å rive i den. Da klikka jeg, jeg gapte «kan du se til å høre etter på hva faen jeg sier til deg???» også reiv jeg den i to. 

jeg føler at jeg ranker helt her. 
 

Anonymkode: 30682...654

[AnonymBruker]

Tror de aller fleste mødre har opplevd situasjoner der man klikker verbalt, det at dråpen får begeret til å renne over. Jeg lurer på om disse kursene det snakkes om hjelper i det hele tatt? Er det mest pedagogikk som er bra i teorien, men vanskelig i praksis? Spør de som evt. vet dette.. 

Anonymkode: 7dba4...a3d

[AnonymBruker]

Uff det høres utrolig slitsomt ut! Jeg er førstegangsgravid selv så har ikke noen erfaring med det du sier - men jeg ville uansett bare si at for meg så høres du ut som en skikkelig bra mamma!
Jeg tror alle kan ha slike perioder, men det at du innser dette selv og faktisk spør etter tips og råd er et veldig godt tegn!

Kanskje du kan snakke med familie eller partner om følelsene du har og kanskje de kan hjelpe deg litt mer? Det høres ut som om du har møtt litt veggen her, og der er absolutt ingen skam i å spørre om hjelp! Ville også rådet deg til å snakket med barna etter du "klikker" og si unnskyld, forklare til dem at du er kjempe glad i dem, men at du er litt sliten og kan derfor blir litt sint eller lei deg dersom de ikke hører etter/lyver/krangler osv.. 

Masse lykke til! Håper du får noen gode tips av noen som har litt mer erfaring enn meg på dette området 😂

Anonymkode: 5069a...00a

[AnonymBruker]

Du er nok ikke alene og mye handler om at du er sliten, mest sannsynlig. Da blir lunta og tålmodighet betydelig kortere. Du må prøve finne rom og tid for å hente deg inn. Og velg dine kamper, ikke brukt krefter på alt som barna ikke gjør optimalt. Feks det med bananen hadde jeg blåst i. 

Jeg er mye alene med mine på 3 og 6 år og jeg kan ikke gjøre en kamp av alt. Jeg er obs på å forsøke ikke kjefte for alt og prøve si det på en annen måte enn ved kjeft, selv om man skulle tro de hadde loff i ørene noen ganger. Det fungerer best å fremstå rolig og bestemt, få øyekontakt ved beskjed og stå i det som skal gjennomføres. Så lar jeg andre ting som ikke er så viktig gå. 

Anonymkode: 041ae...dcf

[AprilLudgate]

Nei......

Er det egentlig så rart da med 2 stk i hundre? 

Akkurat den siste der var ikke så konstruktiv da. Men endel tenker jeg man bare må ignorere - som det med den bananen.

Så kan man avtale ting på forhånd: «Om 1 time skal vi X, og jeg sier ifra når du må kle deg/spise - de som ikke er klare da kan ikke være med» osv. Snakk om dette på forhånd. 

Så er konsekvensen ved å drøye med vilje og være HELT umulig at den ene forelderen drar alene med 2åring til X sted (ikke velg noe hun har gledet seg lenge til, ta heller en bytur eller noe sånt som skjer avogtil) mens den andre er hjemme med henne uten å krangle eller kjefte. Og det skal være megavrang vilje på alt for å ende opp hjemme - ikke bare noen småting her og der. 

»Vi sa tydelig ifra. Om du vil dit kan du kle deg nå, og så tar vi to bussen. Men da må du gjøre det nå, jeg har veldig lyst på en bytur/tur på biblioteket sammen med deg- det er jo så koselig!» Uten å kjefte - bare rolig beskjed. 

Om hun positivt endrer atferd den gangen så er det god stemning uten kjeft og dra ut formaningene. Si ting som «blir hyggelig å få dratt dit og gjort litt X og Y sammen med deg». Når dere kommer hjem: «Tusen takk for turen, det var SÅ koselig på cafe/bibliotek/x/Y med deg!». Spar deg for surt humør når hun endelig går med på noe. 

Nå er hun i en alder hvor hun skjønner endel, men hun skjønner nok ofte ikke at grensen er nådd. Og da blir de ofte lei seg eller for stolte til å gi seg i tide. 

La det meste fare forbi, ta noen utvalgte kamper. Og prøv å bruke litt humor. «Pusser vi ikke tennene nå så flytter det snart inn mugg og skitne troll, kommer til å vokse juletrær inni der snart». 

«Spis den bananen, ellers blir du helt kokko sulten - og da blir du like sur som mamma når jeg er sulten. Minst like sur som en sitron!» Så kan det være hun leker pistol fortsatt, og da sier du «enten spiser du den nå, ellers legger du den tilbake». Og så ignorere. Prøv å ikke gjøre alt til kommandoer - da trykkes nok hennes «nei-knapp» kjapt. 

Vår 8åring er også støtt og stadig oppe om natta enda 🙃

Ljuging om småting gidder jeg ikke krangle om, jeg får ham til å gjøre det på nytt om det er viktig (som håndvask pga korona). 

Hvordan er leggerutiner og timen før leggetid? 

Endret 2. oktober 2021 av Fløff

[AnonymBruker]

Ikke kjefte, handle. Ta fra henne bananen.

Anonymkode: 5363e...dbf

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke kjefte, handle. Ta fra henne bananen.

Anonymkode: 5363e...dbf

Eller ignorer hele bananen. 

Anonymkode: bb33d...9fc

[Mooza]

Kanskje du er for lite streng? 

Hvis du konstant må gå å kjefte på småting og de ikke lytter til deg, så er det vel noe som mangler av respekt. Jeg kastet et blikk på mine døtre og de visste at "nå holder det". 

Du kan ikke springe rundt og kjefte hele døgnet. De må vite når det er nok. Kjeftinga di blir en vanesak for dem og det virker ikke som den glir inn i det hele tatt. 

I tilfelle banen og denne ballen. Ta den fra henne og spør hva pokker det er hun holder på med siden hun ikke stopper når du ber henne. Konfronter henne. Send henne på rommet en stund til hun roser seg. Ta en samtale etterpå om hvordan det er forventet at hun skal oppføre seg.  Og skal du først heve stemmen sørg for at da er det alvor. 

[AnonymBruker]

Vet du hva TS, det er så fint at du har selvinnsikt og ser hva du gjør som er galt. Forstår at du er frustrert. Har dessverre ingen råd å komme med når barnet er så stort. Men ta samtalene med barnet og si det var dumt du hevet stemmen og skrek, og at du er lei deg for det og hør hva hun følte om det. Reparering er nøkkelordet, ellers går det utover selvfølelsen hennes til slutt.

Anonymkode: 1def6...eee

[Mooza]

Mooza skrev (55 minutter siden):

Kanskje du er for lite streng? 

Hvis du konstant må gå å kjefte på småting og de ikke lytter til deg, så er det vel noe som mangler av respekt. Jeg kastet et blikk på mine døtre og de visste at "nå holder det". 

Du kan ikke springe rundt og kjefte hele døgnet. De må vite når det er nok. Kjeftinga di blir en vanesak for dem og det virker ikke som den glir inn i det hele tatt. 

I tilfelle banen og denne ballen. Ta den fra henne og spør hva pokker det er hun holder på med siden hun ikke stopper når du ber henne. Konfronter henne. Send henne på rommet en stund til hun roser seg. Ta en samtale etterpå om hvordan det er forventet at hun skal oppføre seg.  Og skal du først heve stemmen sørg for at da er det alvor. 

Siterer meg selv;

Det er jo selvsagt forskjell på en 2 åring og en 8 åring. En to-åring er så liten og speiler seg i deg. En 8 åring bør vite hvor grensene dine går. 

Så er jo alt med takt og tone. Jeg mener ikke at du skal kjøre over 8 åringen din, bare vise hvor dine grenser går, siden det virker som hun tester dem. Jeg hadde ikke blitt sint over en banan som ikke ble spist...men i tilfellet med denne ballen, så er det en helt annen sak. Så¨du må skille snørr og barter her. 

[AnonymBruker]

Ts her. 
takk for mange fine svar 🙂 

min erfaring av sånne pedagogiske kurs (skal prøve COS kurs nå til høsten, kan ikke uttale meg om samme mening gjelder dette) er at det er MYE bra som du kan ta med deg videre, som hjelper deg i mange situasjoner. 
Men det går ikke på 8-åringen noe mer. Det er som om hun tester alt, og samtidig trigger ho meg helt sinnsykt. Og jeg tror det er det ho tester/ utforsker. For dette er jo en ny side av meg. 
 

At jeg plukker på småting og ikke velger mine kamper med omhu er ikke noe som er tilfellet til vanlig. Helt til nå, etter denne sommeren og høsten. ALT bare får det til å gjøre meg så grinete. At selv en banan da, gjør meg sur. 
Jeg føler selv at jeg har sett ho. Alltid forbereder og klargjør ting før det skjer. Som legging. Rutinen har ikke endret seg utenom at vi går tilbake på klokka. Føler jeg har gitt god nok struktur eller at det er klare grenser, men alt har plutselig blitt strekt og tøyd så jævlig de siste 4mnd. Så det er rene ville vesten her hjemme. 
Hadde det vært grenseløst uten at barnet ble sett tenker jeg at problemene hadde oppstått lenge før. Eller? 
kanskje ikke? Kanskje? Er bare så sliten og lei nå. 
 

mulig en pådriver er at mannen hjelper lite til.. han lager rom for sine 3 hobbyer, men forholdet blir ikke prioritert. Og jeg står mye alene med barna fordi han skal ditt og datt, og det er ting barna er for små til å være med på. Så jeg står alene med de mange helger og kvelder. 
kanskje eldste merker dette? Det må hun jo! Jeg har nylig kommet til et punkt hvor jeg vil ha mannen mest mulig på avstand, for han føles ikke som en partner lenger. Bare en fyr jeg bor med.. Magen vrir seg når han vil være intim, for jeg føler ikke det samme lenger. Bærer på en del bitterhet som har kommet etter pandemien, som jeg har fortrengt lenge.  
 

nå skal jeg ikke vri og skylde alt på forholdet. Mulig jeg møter jentungen feil og må ta meg mer sammen. Finne ny «gnist» for hvordan hun skal møtes. Men det skal ikke feies under tepper at hun merker at jeg endrer meg pga mannen. 

Anonymkode: 30682...654

[Mooza]

Det er jo ikke umulig at hun rett og slett er lei seg fordi hun merker at alt ikke er som det skal, og dermed utagerer? 

Hun er jo så gammel at det bør være mulig å prate med henne og bli enig om hvordan dere skal ha det? Hvis hun ikke vil sove alene, og dette er noe som har oppstått nå, så kan det gjerne være at hun føler seg utrygg fordi hun merker at noe er galt? Det er nok kanskje lurt å føle seg litt frem der. Men uansett hvordan det enn er, så blir nok ungene mer trygg og du mindre sliten hvis du får kontroll med situasjonen

.Så må du kanskje ta kontroll med mannen din også. Spørre hva han holder på med som aldri er der? Han er jo tydeligvis en energityv som du irriterer deg over, og dermed blir det vanskeligere å ta ungene riktig. Du må nok finne din indre styrke her og tenke at uansett hva mannen din holder på med, så skal du og ungene ha det ok. Det er å sette seg selv og barna sine først og nekte å la han få stjele mer energi fra deg ved å være fraværende. Dere skal kose dere uansett. 

Bruk gjerne litt tid på deg selv også.... og la han ta kontrollen. Dra vekk en helg og kjenn på at du kan sette deg selv først. Når du har gjort det, så tar du en rolig samtale med mannen din og sier at dette er ikke ok. Men det er nok greit at du handler der først, så du ikke risikerer å ende opp som kjeftsmella der og- for døve ører. Menn reagerer ofte irritasjon og synes det er mas når de ikke forstår at det koster å være alene. Vis han hva det koster først og hent deg inn...og deretter en samtale. 

Det er jo verre for han hvis du blir dritlei og dere skilles. Da får han annen hver uke, og det kan jo i alle fall bli slitsomt for han som har så mye hobbyer. Du derimot vil jo få hvile. Men det er jo ikke det du vil. ..

[AnonymBruker]

Mooza skrev (17 timer siden):

Det er jo ikke umulig at hun rett og slett er lei seg fordi hun merker at alt ikke er som det skal, og dermed utagerer? 

Hun er jo så gammel at det bør være mulig å prate med henne og bli enig om hvordan dere skal ha det? Hvis hun ikke vil sove alene, og dette er noe som har oppstått nå, så kan det gjerne være at hun føler seg utrygg fordi hun merker at noe er galt? Det er nok kanskje lurt å føle seg litt frem der. Men uansett hvordan det enn er, så blir nok ungene mer trygg og du mindre sliten hvis du får kontroll med situasjonen

.Så må du kanskje ta kontroll med mannen din også. Spørre hva han holder på med som aldri er der? Han er jo tydeligvis en energityv som du irriterer deg over, og dermed blir det vanskeligere å ta ungene riktig. Du må nok finne din indre styrke her og tenke at uansett hva mannen din holder på med, så skal du og ungene ha det ok. Det er å sette seg selv og barna sine først og nekte å la han få stjele mer energi fra deg ved å være fraværende. Dere skal kose dere uansett. 

Bruk gjerne litt tid på deg selv også.... og la han ta kontrollen. Dra vekk en helg og kjenn på at du kan sette deg selv først. Når du har gjort det, så tar du en rolig samtale med mannen din og sier at dette er ikke ok. Men det er nok greit at du handler der først, så du ikke risikerer å ende opp som kjeftsmella der og- for døve ører. Menn reagerer ofte irritasjon og synes det er mas når de ikke forstår at det koster å være alene. Vis han hva det koster først og hent deg inn...og deretter en samtale. 

Det er jo verre for han hvis du blir dritlei og dere skilles. Da får han annen hver uke, og det kan jo i alle fall bli slitsomt for han som har så mye hobbyer. Du derimot vil jo få hvile. Men det er jo ikke det du vil. ..

Ts her. 
takk for veldig fint svar:) 

men ja, jeg får reprogrammere meg litt  eller en del. Se jentungen i nytt lys og huske på at selv om ho er 8år så er ho også «bare» 8år. 

Ang vårt forhold: vi har hatt flere dialoger (og monologer) om dette de siste 2 årene. Til og med parterapi.

Han sier selv at han vet hva han har, som han vet at mange andre med små barn ikke får (altså tid til hobbyer og trening). Og at han setter pris på det. Samme med intimitet, jeg ville ofte og strakk meg langt for han. Men har blitt mye avvist. Han gir løfter.. Men det er bare tomme ord. Ber jeg om hjelp, om noe helt konkret, kan jeg få et nei. Sex? Nei..

 Jeg er alene om mye i forholdet og i hjemmet. 
Jeg er heller ikke en som går rundt grøten om det er noe, jeg sier ting rett som de er. Så han vet. Han bare gir faen eller tar ikke forholdet seriøst nok. Siden jeg har sluttet å si noe så tror han at alt er bra. 
 

Anonymkode: 30682...654

[AnonymBruker]

Du valgte selv å bli mor...

Anonymkode: 12edd...19d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Du valgte selv å bli mor...

Anonymkode: 12edd...19d

Veldig konstruktivt...

Anonymkode: 043e9...4d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Du valgte selv å bli mor...

Anonymkode: 12edd...19d

Kjempe fin kommentar, det er vel slik du ønsker å bli møtt med når du opplever en hump i veien? Det er en vrangforestilling å tro at ting er kun bra hele tiden. Og hvis man uttrykker at noe er og har blitt vanskelig, for å søke råd, så tenker jeg det er bra. Men du er kanskje ikke av den type karakter? 
 

-ts

 

 

Anonymkode: 30682...654

[Floranda]

Eg trur du har flere ting du må gjøre for å få samlet deg. For å bli glad igjen. Du høres ikkje ut som en som er lykkelig. Tenk litt igjennom hva som må til for at du skal kunne bli lykkelig, og hvordan du kan oppnå det.

Har på følelsen at du ikkje bare har kort lunte med ungene, men at du er møkk lei alt. Du er i et forhold der det bare er du som jobber for at dere skal være sammen. Som du sier tar han ikkje forholdet seriøst nok. Du burde nok male han et bilde av hvordan livet er som skilt. Hva han faktisk kan miste. Han mister deg, en samlet familie og ikkje minst friheten sin. Nå kan han jo bare si at neste helg har han lyst til å være med på en treningstur til en topp han har hatt lyst til å bestige lenge. Er dere skilt, må det planlegges, byttes helger med barna, det må passe for deg og eventuelt ditt nye liv/din nye samboer osv. Sommerferie, jul, påske, helger og hverdager, alt må deles og passes inn. Noen ganger passer det utrolig dårlig og logistikken vil ikkje gå opp. Han må også stå med ungehyl osv helt alene. Kan også bli mine, dine og våre barn, og er ikkje sikkert han er så alt for lysten på det livet, det har bare ikkje gått helt opp for han at det er der han er på vei. Han ser det nok, han bare skjønner ikkje helt konsekvensene/utfallet.

Du sliter med å få mannen din med på laget, med i familien og med i deres liv. Høres ut som du drar største delen av lasset, og det høres litt urimelig ut. Kanskje du kunne få lov til å dyrke en hobby, ta en liten helgeferie en plass, eller lignende? Få lov til å koble litt av, la han slippe til med å holde oppe fortet, så han sitter mer pris på deg og de stundene han får "fri".

Når en går i metning, slik det virker som du har gjort, så lar en det ofte gå ut over andre enn de som egentlig er problemet. (kanskje bare toppen av isfjellet) Her lar du det gå ut over barna, og ikkje mannen din. Prøv å snu på flisen, og se om du har mulighet til å gjøre noe med det. Trur du må og bør tenke litt på deg selv, og hva du trenger, så barna får igjen sin balanserte, energifylte, lykkelige mor. 

[AnonymBruker]

Om man kjefter for mye, og nesten uten mål og mening er det ingen som hører på deg.

Både barn og mann vil vel kanskje bare si ja,takk og amen. Og ellers forsøke å skygge banen fordi du virker uforutsigbar, irritert og forbanna uansett.

Barn trenger varme, omsorg og konsekvenser. Det krever at en beholder roen, og følger opp i handling både på varme og konsekvenser. 
 

Om man bare kjefter og smeller er det ingen som tar en på alvor. Da oppfattes man som en person som ikke liker noe ting eller noen, og som bare har behov for å markere deg uten noe egentlig grunn.

Anonymkode: 55a10...fa6

[AnonymBruker]

Jeg må i hvert fall si at du høres ikke ut som noen dårlig kjeftemamma, men som en god og reflektert, men veldig sliten mamma, i en dårlig periode. 

Jeg vil tro at jenta kan merke at det er problemer i forholdet, og at det kan plage henne og igjen føre til at hun utfordrer dere. Det er også kanskje noe hun ikke får til å ta opp og sette ord på. Men det er jo vanskelig å vite. 

Mine barn er yngre. Men jeg kjenner igjen følelsen av at surheten min bare får meg til å dure på med en irritabel tone når jeg er veldig sliten. Jeg kan til og med klare å tenke "stopp, dette fører ingen vei" og likevel plumpe ut ting ala "Spis. Den. Bananen. Ordentlig!". Det hjelper meg å tenke at det er noe som plager barna når jeg føler det som om de prøver å provosere meg. At de er små, og gjør sitt beste. Det fungerer ofte å spørre dem, f.eks. at jeg lurer på om de er sure når de tøyser med maten. Og overraskende ofte får jeg "ja" på det for tiden, og får oppklart litt. 

Ellers hjelper det å tenke at vi er et lag. At jeg skal ikke ordne opp og lage mat og vaske klær, lage god stemning og sørge for alt for barna. Vi er sammen om det. Og da mener jeg ikke bare mannen, men kanskje først og fremst med barna (de er til tider nesten lettere å samarbeide med). Altså barna er med og hjelper til med ting i huset, de er fortsatt så små at de syns det er stas. Men det handler mest om tankegangen for min del. For jeg var i et spor hvor jeg følte at jeg gjorde ALT for ALLE. Og da hjalp det bare å fokusere på at vi er en liten flokk, hvor alle bidrar etter hva de er i stand til. 

Anonymkode: ee7a2...649

[AnonymBruker]

Jeg føler veldig med meg. Det har raknet for meg noen ganger, for klarer ikke å slutte å skrike inni meg «hvorfor må alt gjøres så jævla vanskelig??» Har også en mann som ikke er super brukbar. Veldig god på av og til-ting da. Og å gi meg pauser når jeg er sliten. Fordi jeg tar alt med ungen og husarbeid. Orker ikke flere barn, og det skjærer meg i hjertet, men er så utslitt. 

Anonymkode: 283bd...ade