Hvordan kan jeg jobbe med meg selv for redusere/slippe å føle på disse såre følelsene og frustrasjonen som bygger seg opp i meg?

[AnonymBruker]

Trenger litt hjelp med å se andre synspunkter og også kanskje få noen råd.

Har en fin kjæreste som egentlig er fantastisk på mange måter, men jeg kjenner på mye usikkerhet, frustrasjon og sinne.

Vi kan ha det kjempebra når vi er sammen og alle tanker og bekymringer forsvinner. Men opplever alt for ofte at når vi ikke er sammen at tvilen og alle disse andre følelsene kommer til overflaten.

Jeg har over lengre tid vært syk og sykemeldt fra arbeid, og sliter med å finne motivasjon og glede til å gjøre ting i hverdagen. Klarer fint å holde hjemmet ryddig og stelle meg, men hobbyer og interesser har ikke vært der de skulle vært.

Kjæresten derimot har kommet seg inn i en god rutine med trening og kosthold, og har i tillegg begynt på skole igjen på fulltid. Dette resulterer i at jeg føler meg veldig langt nede på prioriterings listen hans, da alt annet virker viktigere enn å tilbringe tid sammen med meg. I mitt hode virker det logisk at når han er ferdig med trening og skole at han kan bruke litt tid til å annerkjenne partneren sin.

Jeg vet at rutiner er viktig for ham og jeg ønsker selvfølgelig at han skal ha det best mulig med seg selv.

Jeg vet han elsker meg, og han sier han føler seg som verdens heldigste som har meg.

Men.. jeg føler meg ikke elsket, jeg føler meg tilsidesatt og underprioritert. Føler ikke at mine behov i forholdet blir møtt, og føler meg egentlig ikke hørt heller.

Når vi prater er det han som leder samtalene og når jeg sier noe, blir det på en måte blåst litt vekk og han fortsetter å snakke videre om sine ting. Jeg får jo selvfølgelig snakket, men han virker ikke interessert i det jeg sier.

Jeg har brukt mye tid på å reflektere og skjønner at disse følelsene jeg har mest sannsynlig blir blåst opp ekstra da jeg selv ikke føler jeg får noe ut av min egen hverdag, og at jeg blir sittende mye alene.

Det blir til at jeg gjerne blir sittende å vente på at han skal ta kontakt eller svare meg på meldinger, da hverdagen min er så lite innholdsrik. Og på grunn av dette er nok følelsen av at jeg blir tilsidessatt ekstra pressende.

Vi har snakket om dette, og vi føler begge at vi ikke har like mye tid sammen. Og jeg har derfor også prøvd å ta initiativ til å finne på ting som kanskje ikke tar så lang tid. Lunsj, trening, middag er bl. annet noen ting som jeg har foreslått at vi kan gjøre. Men føler at hver gang jeg kommer med noe at det blir avvist, og jeg kjenner at det gjør litt vondt.

Hvordan kan jeg jobbe med meg selv for redusere/slippe å føle på disse såre følelsene og frustrasjonen som bygger seg opp i meg?

 

 

 

 

Anonymkode: 36bdd...a98

[SaySomething]

Jeg forstår godt hva du mener, og det du føler er jo rasjonelt for deg fordi det er slik du ville prioritert tiden. 

Man ser gjerne ting ut fra sitt eget utgangspunkt, og derfor er det vanskelig å se andres perspektiv. 

Men synes likevel man alltid skal ha tid til partner - selv i en hektisk hverdag, og han burde bli flinkere på å ta initiativ selvom det bare er et kort treff, man kan ikke bygge en sterk relasjon om den ikke opprettholdes. 

Synes du har lov til å være litt skuffet og såret, og jeg synes kanskje du skal prøve å sette deg ned sammen med han og snakke med han om dette (igjen), og samtidig vise forståelse for at han har mange baller i lufta samtidig. Det går an å møtes på midten. 

Jeg ville også forsøkt å gjenoppta hobbyer og interesser for å ha en annen input om dagene, hjelper utrolig mye å bare være sysselsatt. Man blir gjerne litt nedfor og deppa av å være hjemme uten noen spesielle planer over lang tid, og kan få en tendens til å lene seg litt for mye på de nærmeste. Jeg har vært der, og jeg ble et mareritt å være med da jeg var sykemeldt selv fordi jeg kjedet meg så innmari. (Sier ikke du er det, bare nevner det 😅) 

 

[~ m a u d e ~]

Push & pull...

Det virker bare som du går i feil retning. At dere er i et dårlig mønster.

Du har mistet arbeidsevnen og motivasjonen. Så har du hengt deg mer og mer på han. 

Du pusher forholdet, og så blir du bevisst på at han ikke gjør det, og så pusher du litt til, men han responderer enda ikke.

Etter hvert vil dette bare bli verre og verre.

Til slutt blir du den svake, den som henger på han, og han går lei.

Og nei, det å stadig teste han for å se om det er skjedd, virker mot sin hensikt. Her må du kunne anta at det er slik det går, og så må du ta ansvar selv for at det ikke skal gå slik. 

Det finnes liksom bare én måte ut av dette og det er å gå motsatt retning. Bygg opp ditt eget liv som om han ikke var der. Ser at den over meg bruker ordet sysselsette, som er et godt begrep. 

Det skal ikke være hans ansvar å passe på deg som du er et barn. Vet det høres ille ut, men det er denne rollen du får når du legger alt ditt over på han.

Skriv ned mest mulig du kan komme på av mennesker du ønsker å treffe, prosjekter du kunne ønske deg å delta i, fenomener du ønsker å vite mer om, filmer, bøker, musikk, oppskrifter du ønsker å teste ut, steder å gå tur, kanskje du kan hjelpe noen, fiske fisk, dyrke planter, reparere klær, prøve ut en ny stil, reparere sykkelen...hva som helst som okkuperer tankene...og så velger du deg ut noe av dette og starter der.

For min egen del vet jeg at det å kunne være til hjelp for andre er noe av det beste jeg kan gjøre når jeg selv er langt nede. Det kan være så enkelt som det å skrive et råd til noen her inne. Innimellom alle tulletrådene er det alltid noen som behøver forståelse, behøver medfølelse, behøver andres erfaring, behøver et spark i rompa, etc. Og det kan du gjøre mens du drikker kaffe.

Etterpå dette kan du trekke på deg støvlene og sette musikk på øret. Ikke hva som helst, velg et album du ikke har hørt før, og ha det som mål å høre gjennom dette albumet, ikke bare noen sanger her og der. Søk gjerne opp ‘top 10 albums of all time’.

Det samme gjør du med film. Finn klassikerne. Gå for disse.

Hvorfor jeg anbefaler klassikere?

Fordi det er en grunn til at film og musikk ender opp som klassikere. Ved å velge disse blir det som en slags utdannelse for sjelen. Du bryter dine egne vaner, får inn impulser som er kvalitetssjekket av tusenvis av andre, og så vekkes muligens nysgjerrigheten slik at du fortsetter å undersøke den musikken eller de filmene du liker best.

Og på slutten av turen går du innom butikken og kjøper et produkt du ellers ikke ville kjøpt. Det kan være hva som helst; en ny frukt eller grønnsak, en ny type saus til middagen, en håndsåpe eller dusjsåpe med en ny duft.

Eller alle ingrediensene til en helt ny rett. 

Målet ditt er å utvikle deg selv, og for å utvikle deg selv så må du bryte vaner.

Det å bryte vaner starter i det små. Små ting. Gjøre ting annerledes.

Men jo flere vaner du bryter, jo mindre isolert blir du, jo mer utvikler du deg, jo mer kommer du omverden i møte.

Og jo mer du utvikler deg og kommer omverden i møte, jo mer spennende og uimotståelig blir du - både for deg selv og for andre.

[AnonymBruker]

Tusen takk for innsikt og råd! Vet at det er lett å kjøre seg ned i ett spor, og bli der. Derfor er det veldig godt å få litt hjelp fra noen som står på utsiden å ser inn. 

Setter veldig pris på at dere tok dere tiden til å svare meg.

Skal ta til meg det dere sier, og skal virkelig jobbe med å utvikle meg og prøve å finne tilbake til inspirasjonen i hverdagen!

Og hvis jeg kjenner at det er noen dager jeg sliter ekstra, er det godt å vite at jeg kan finne tilbake til tråden sånn at jeg kan få meg en aldri så liten realitycheck.

Anonymkode: 36bdd...a98