Ikke varm følelse ang oppveksten min

[AnonymBruker]

Hei. 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Kanskje bare ventilere litt. Eller å få høre om andre som kjenner på litt av det samme? 

Jeg er en voksen kvinne på 30 år. Har selv fått barn, og utdannet meg innenfor barn samtidig som jeg stiftet familie. Etter dette har jeg tenkt mye på egen oppvekst, og hvorfor jeg er som jeg er. 

Jeg har aldri opplevd vold i oppveksten. Jeg kan vel heller ikke si at jeg har hatt en fæl oppvekst. Ting har vært på stell økonomisk, og jeg har fått det jeg har trengt. Men allikevel har jeg ingen varme minner av mine foreldre.

Jeg har vokst opp med en forelder som jeg vil si har sinneproblemer. Som lett blir sint for ingenting. Som har ropt, skreket, fysisk ødelagt ting. Både til meg og min andre forelder. Denne forelderen har også hatt sterke meninger, og mine meninger har aldri vært anerkjent. Det har alltid endt i høylytt diskusjon/3 dagers silent treatment om jeg har ment noe annet. Så heftig at jeg til slutt har kuttet ut og komme med mine meninger, og nikker bestandig meg enig. Uansett hva jeg måtte mene. Jeg har alltid gått på "tå hev", fordi jeg vet hva som trigger sinnet hos denne forelderen,  og det er ikke mye som skal til for å trigge heller. Typisk sånn at jeg ventet 15 minutter med å gå med søpla, fra jeg ble spurt. Jeg går fortsatt på tå hev, når jeg besøker de. I en alder av 30 år. Hvor patetisk er ikke det? Jeg har blitt overlatt til meg selv med sterke følelser, og det har aldri vært plass til å ha store følelser hjemme. Forelder nr 2 har heller aldri backet meg opp når jeg har blitt kjeftet på av ingen grunn. 

Jeg mener at det det er min forelder sin skyld at jeg alltid har strevet med dårlig selvfølelse, har vært utrolig sjenert, aldri tørr og stå opp for meg selv og mine meninger osv. Sterke følelser tåler jeg ikke, og jeg er nok en av de som har en svak psyke (jeg har ingen diagnoser), og tåler svært lite motgang. 

Er det rettferdig og klandre andre for at jeg har blitt som jeg har blitt? Eller må jeg klandre meg selv? Jeg føler på en måte at jeg trenger og få dette av brystet mitt. Men jeg hadde jo aldri klart og si det høyt, hva jeg synes om oppveksten min.

Noen som kjenner seg igjen, eller har noen tanker?

Anonymkode: 215b7...d4f

[AnonymBruker]

Har opplevd mye av det samme som du beskriver. Selvfølelse er mangelvare her også, noe som påvirker mine relasjoner. Jeg er blitt nærmest selvutslettende. 

Men det kan jobbes med, og jeg opplever meg tryggere på meg selv nå som jeg begynner å bli oppi årene (48). Øvelse gjør mester, jeg startet med å si fra på vegne av andre, og fortsatte med meg selv.

Anonymkode: dd004...571

[AnonymBruker]

Så vondt. Min eks er sånn. Men han blir bedre. 

Jeg er veldig opptatt av å vise varme omsorg og nyskjerrighet rundt følelser. Også takke barnet mitt for at han deler, forteller han at siden han deler så kan jeg trøste og forstå. Og sier til han og til min eks at barnet har lov å bli sint, da min eks vil "eie" den følelsen. Lei meg for at jeg ikke kan være der alltid å si ifra, da pappaen kan foretrekker både silent treatment og kjølig strenghet og passiv agressivitet. Jeg ble veldig deprimert når vi levde sammen..

Anonymkode: e28fe...a45

[AnonymBruker]

Du har vært utsatt for emosjonell omsorgssvikt. Og så gir du deg selv og "svak psyke" skylden for konsekvensene av omsorgssvikten. Det siste der kan du krølle sammen og kaste så langt avgårde som du klarer. Dette er IKKE din skyld. 

Barn som stadig får følelsene sine avfeid, lærer seg aldri å stole på egne følelser. De får rett og slett ikke utviklet det "følelseskompasset" man trenger for å håndtere egne og andres følelser. Det gir utfordringer i samspill med andre. Feks kan man bli veldig konfliktsky og ha problemer med å stå opp for seg selv. 

Heldigvis kan noe av dette trenes opp i voksen alder også. Jeg anbefaler deg å finne en terapeut som jobber mentaliseringsbasert. Det finnes også bøker om temaet, hvis du liker å lese på egenhånd. Den som heter "Mentalisering. Å leke med virkeligheten." er helt super! 

Anonymkode: 2abae...5cc

[AnonymBruker]

Du trenger ikke klandre deg selv, men du må la være p klandre dem og komme deg videre i livet.

man må bruke 20/30-årene på å rydde opp i rotet foreldrene våre lagde i oss. Sånn er det. Fortsetter du å klandre dem kommer du deg aldri videre.

Anonymkode: 1a77c...3ef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Du har vært utsatt for emosjonell omsorgssvikt. Og så gir du deg selv og "svak psyke" skylden for konsekvensene av omsorgssvikten. Det siste der kan du krølle sammen og kaste så langt avgårde som du klarer. Dette er IKKE din skyld. 

Barn som stadig får følelsene sine avfeid, lærer seg aldri å stole på egne følelser. De får rett og slett ikke utviklet det "følelseskompasset" man trenger for å håndtere egne og andres følelser. Det gir utfordringer i samspill med andre. Feks kan man bli veldig konfliktsky og ha problemer med å stå opp for seg selv. 

Heldigvis kan noe av dette trenes opp i voksen alder også. Jeg anbefaler deg å finne en terapeut som jobber mentaliseringsbasert. Det finnes også bøker om temaet, hvis du liker å lese på egenhånd. Den som heter "Mentalisering. Å leke med virkeligheten." er helt super! 

Anonymkode: 2abae...5cc

Takk!! Dette trengte jeg og høre. Og emosjonell omsorgssvikt kan nok høres riktig ut. 

Og så trengte jeg og høre at dette kan trenes opp. For jeg vil jo gjerne kunne stå opp for meg selv, ta mer plass og ikke være så konfliktsky. Skal absolutt sjekke ut dette med mentaliseringsterapeut! 

Igjen, takk ❤ det gjør godt og føle seg anerkjent!

Anonymkode: 215b7...d4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du trenger ikke klandre deg selv, men du må la være p klandre dem og komme deg videre i livet.

man må bruke 20/30-årene på å rydde opp i rotet foreldrene våre lagde i oss. Sånn er det. Fortsetter du å klandre dem kommer du deg aldri videre.

Anonymkode: 1a77c...3ef

Det er nettopp det jeg mener, med at jeg føler at jeg trenger å få dette av brystet mitt. Jeg kjenner på et behov på at de vet at jeg mener dette om oppveksten min. Samtidig som jeg aldri i livet kommer til å klare og gjøre det. Men ja, jeg er enig. Jeg er nok veldig bitter, og jeg vil ikke ha det slik resten av livet heller. 

Anonymkode: 215b7...d4f

[AnonymBruker]

Hvis det er noen trøst så er det du beskriver en ganske typisk oppvekst. Det er først de siste årene (ca. 20 årene) at foreldrestilen har endret seg, og den har endret seg ganske drastisk så forskjellen mellom de som er voksne og de som vokser opp nå blir ekstra stor.  

Anonymkode: b324e...60c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Hvis det er noen trøst så er det du beskriver en ganske typisk oppvekst. Det er først de siste årene (ca. 20 årene) at foreldrestilen har endret seg, og den har endret seg ganske drastisk så forskjellen mellom de som er voksne og de som vokser opp nå blir ekstra stor.  

Anonymkode: b324e...60c

Det hun beskriver er ikke en foreldrestil. Det er omsorgssvikt. Foreldre skal ikke skrike og ødelegge ting, og normale foreldre gjorde ikke det for 25 år siden. 

Jeg opplevde det samme som ts i oppveksten. Jeg bygget meg et hardt emosjonelt skall som gjorde at veldig mange oppfatter meg som tøff og uredd. Jeg lærte meg teknikker slik så jeg aldri trengte å komme inn på tema som var sårbare. Jeg stolte på ingen og knytter meg ikke emosjonelt til noen. I slutten av 20 årene traff jeg mannen min som er åpen, ærlig og veldig snill. Han har vært supertålmodig med meg. Det tok meg ti år i fortelle han hva som egentlig foregikk hjemme hos meg da jeg var barn. Han har aldri presset meg. Jeg har gått i terapi i to omganger. En gang hos en alternativ behandler (kollega som gikk på kurs, tror det var rosenkrans). Hun hjalp meg med å innse at jeg ikke kan bære ansvaret for min oppdragets sinne og urettferdighet.  I fjor gikk jeg på veggen og fikk i den forbindelse terapi. Da fikk jeg lært litt mer konstruktive metoder for å takle utfordringer. Jeg har alltid dytta alt vondt bak meg, men terapien hjalp meg slik så jeg klarer å se problemene i øynene og ta tak i det. 
Jeg vil anbefale at du går litt i terapi. Det er ikke bra å være selvutslettende. Og det er stor sannsynlighet at du kommer til et punkt og så går det ikke lenger. Med terapi kan du få grep på eget liv. Og husk at terapi kan være så mye. Jeg hadde mer hjelp av kollegaen min enn klassisk psykolog.Du må bare finne noe som passer deg

Anonymkode: b35c5...318

[AnonymBruker]

Min mor har også sånn adferd, kastet stoler ned fra verandaen, ropte og trua far min, den lyden jeg har mest minne av er når hun åååå(sånn irritert arrhg lyd) det husker jeg mest.

jeg kjenner jeg må stoppe meg selv i å være sånn når mine barn tester meg, for sånn adferd går i arv om man ikke tenker seg om

Anonymkode: 0be57...baf