På tide å gå hver til seg? Råd søkes

[SånnErDet]

Situasjonen er slik; Jeg har en samboer, vi har vært sammen i overkant av 12 år sammen, vi kjøpte hus sammen svært unge, og har barn sammen. Vi har en historie med et veldig sterkt forhold. Jeg er en av de som tenker at sann kjærlighet ligger i dedikasjon og evnen til å lytte å være ærlig, noe som stadig må jobbes med. Helt siden starter har jeg med gjevne mellomrom tenkt at dette er min bestevenn, sjelevenn, VENN. Og nesten hele veien slitt med seksuell tilnærming. Jeg har undret meg, men satt meg en tanke om at gresset er IKKE grønnere på den andre siden og at jeg må jobbe med meg selv for å komme over dette. Jeg har noe mange kan bare håpe på. Ang det seksuelle har jeg kommunisert dette også, og vi har vel prøvd litt men det er ikke nok, det er lite tilfredstillende.
 

Hovedproblemet er at jeg begynner å kjenne hardt på de samme følelsene igjen, jeg er langt nede, vi sliter med vårt, personlig sliter jeg med ME, han jobber en stødig jobb, men er ofte sliten. Vi har et hus det må styres og stelles med, men det forfaller foran øynene våre, hverdagen er nok. Før jeg ble syk kunne vi styre på mye, jeg var ofte i fronten og organiserte og hamret det jeg kunne. Men etter jeg ble syk er det som om alt bare faller fra hverandre, han har ikke erfaring eller selvtillit til å starte på prosjekter så vi må bruke vennene våre mye for å sette i gang prosjekt som MÅ gjøres (vedlikehold). Jeg føler vi ikke klarer å ta vare på huset lengre, det å ha hus er oppskyrt i mine øyne, eneste plusset for min del er verdien du sitter på og at du slipper noen under, over eller ved siden av. Faktisk viktige poeng det, men det har blitt en byrde. 
 

jeg føler meg delvis klar til å gå videre, jeg trenger å være alene, kjenne på selvstendighet mens kroppen enda tillater det, jeg er en ambisiøs person men sykdommen og alt som følger har satt kjepper i hjula mine. Men så er jeg fryktelig glad i denne personen, jeg ønsker han alt godt og jeg er villig til å flytte ut gi han det han vil ha av det meste, tror vi blir enig om mesteparten ganske enkelt, vi har snakket om det før, 50-50 på det økonomiske, materielle og barna. Men jeg har hele forholdet passet på å ikke trampe for hardt på han, jeg kan være kvass men han er sensitiv, jeg er redd for å ødelegge han, og føler det blir er en unnskyldning jeg sier til meg selv for å lette på samvittigheten, at å si at han fortjener noen som faktisk elsker han romantisk, eller frykter at han skal tenke det.  For vi har prøvd å snakket om dette, ang det seksuelle har vi virkelig prøvd, men han har falt i en trygghetssone og om jeg sier noe gjør vondt/ubehagelig eller hvordan noe blir bedre husker han det der og da men neste gang er det vondt igjen og jeg har gitt opp, dette er noe jeg har snakket om i alle de årene vi har vært sammen, ingen endring. En del av hvorfor jeg har gitt opp er også fordi jeg ikke vil tråkke på følelsene hans og ødelegge selvtilliten hans helt, så jeg har tenkt at jaja jeg kan ofre det seksuelle sisen jeg har en bestevenn. Jeg kysser heller ikke, jeg finner det ubehagelig og jeg lukker alltid øynene, typisk nok har jeg grått en del etter samleie. Jeg er kosete av meg da, liker mye nærhet, men det stopper der.
 

Noen råd? Hvordan går man fra noen i en slik situasjon gift/samboer med hus og alteller bør man når man har alt? Gresset er jo ikke grønnere på den andre siden? Ikke vil jeg ha "en annen side" heller jeg vil bare være alene, få tilbake meg selv og føle meg selvstendig. Vi har jo barn også, så jeg tenker jo selvsagt på hvordan det skal gjøres, jeg vil de skal vokse opp trygt, der de er for de har det så trygt og godt. Bør vi fortsette å bo sammen? Hvordan fungerer det å bli kjøpt ut av huslånet? Det er meg som tenker jeg må flytte om noen må flytte, jeg trenger ikke mye av tingene heller bare nok til at barna føler seg hjemme hos meg.

 

merk min frustrasjon i denne uorganiserte posten! Forstår ikke hva jeg selv spør om en gang, råd noen? Jeg får jo ikke ytret hele livet vårt i denne posten, det er jo mye mer også men råd søkes!

[AnonymBruker]

Veldig mye her er jo hverdagen som er tøff, uten at forholdet er problemet.

Har dere snakket om å flytte til et objekt som ikke har så mye vedlikehold?

Anonymkode: 9ed28...5e8

[AnonymBruker]

Vi gav opp eneboligdrømmen etter 3,5 år, det å eie hus var bare ikke verdt tid og pengene våre. Vi kjøpte en leilighet i stedet, og både vi og barna er gladere og roligere og vi har så utrolig mye bedre tid og råd. Som en byrde lettet fra skuldrene! Overskuddet for hverandre har blomstret og vi har tid til å lage god mat og kooose oss sammen, reise på fjellet og dra på kino.

 

Leit å kaste bort et liv sammen om det er omgivelser som kan endres. Spesielt for barna sin del. Ville ihvertfall prøvd det først.

Anonymkode: d2541...d57

[AnonymBruker]

Oi. Her var det mye som minner om min historie. 
 

Jeg tenker at du må ha fokus på at du har en kronisk sykdom. Ikke undervurder hvor stor påvirkning det har på forholdet og psyken. Er du deprimert eller tung til sinns (vanskelig å unngå når man er langvarig syk) tenker man at det alltid har vært slik. Man glemmer de gode tidene helt enkelt. Et forhold blir også veldig skjevt når den ene parten er syk. I tillegg har du en partner som ikke evnet å dra lasset særlig i utgangspunktet? Kan han ikke det må dere jo selge huset nå som du er syk. Uten den bekymringen kan det føles mye lettere.

Så gå en runde med deg selv, se hva som er sykdom og ringvirkninger av denne. Du har jo valgt mannen din av en grunn.

Hvis du er syk må du også tenke realistisk på om du vil klare/har helse til å ha barna alene i dine uker, vil du ha råd til bolig hvis du ikke kan jobbe. Dette er kynisk, men du må ha penger og tålelig med overskudd for å ha barna, slik er det bare.

Det er ikke lett å bryte opp med barn innvolvert, og særlig ikke med sykdom i tillegg. Jeg hadde hatt is i magen. Alle forhold går opp og ned. Men for all del: Slutt å ha sex med ham og få han med til en parterapeut. Der må han lytte. Man skal ikke gråte etter sex. 
 

 

Anonymkode: 9a703...8a0

[AnonymBruker]

Selg huset. Leilighet er bra nok. 

Anonymkode: 30147...bb3

[AnonymBruker]

 

SånnErDet skrev (10 timer siden):

Vi har et hus det må styres og stelles med, men det forfaller foran øynene våre, hverdagen er nok. Før jeg ble syk kunne vi styre på mye, jeg var ofte i fronten og organiserte og hamret det jeg kunne. Men etter jeg ble syk er det som om alt bare faller fra hverandre, han har ikke erfaring eller selvtillit til å starte på prosjekter så vi må bruke vennene våre mye for å sette i gang prosjekt som MÅ gjøres (vedlikehold

Å bytte bosted tror jeg vil lettere vedlikeholdt bosted tror jeg vil lette veldig på det negative i forholdet, da får dere overskudd til å pleie forholdet og ha det kjek i lag. Hvem som helst blir stresset og deppet av å komme hjem til et hus som forfaller... :S

SånnErDet skrev (10 timer siden):

. Jeg kysser heller ikke, jeg finner det ubehagelig og jeg lukker alltid øynene, typisk nok har jeg grått en del etter samleie. Jeg er kosete av meg da, liker mye nærhet, men det stopper de

Jeg tror ikke mange forhold har igjen mange gode følelser for hverandre når de har hengende over seg et hus som trenger mye vedlikehold og faller fra hverandre... har dere hatt tid til koselige dates i det hele tatt?  Jeg tenker, fiks først husproblemet, selg og flytt. Og så får dere tid til å se om dere klarer å finne tilbake til den romantiske gnisten og de gode følelsene. 

Anonymkode: 6c126...613

[AnonymBruker]

Her er det ikke snakk om at gresset er grønnere på den andre siden. Her det det snakk om din livskvalitet. Jeg undrer meg over hvorfor folk bruker livet sitt på å være ulykkelig fordi de har barn og «må» holde sammen. Jeg tenkte slik selv. Brukte 10 år av livet mitt å holde sammen, det ble bare verre. Tenk på deg selv!!!

Anonymkode: fb132...730

[AnonymBruker]

Hva mente du egentlig rundt det seksuelle? At du ikke tenner på han? Og du synes han fortjener bedre? Ev gi slipp på det, så lenge samboer synes det er levelig.

Å være kronisk syk er tøft for deg selv og ikke minst blir det ekstra belastende i et forhold. Men vil du virkelig bli alene? Eller vil du aller helst ha familien?

Det er der spørsmålet ligger. Men en kan også føle seg låst i et forhold der alt står i stampe, alt bli mørkt fordi alt av samarbeid og kommunikasjon har stoppet opp, ingenting fungerer og der en samtidig tror at man vil bli singel og flytte ut. Men at det ikke er det man egentlig vil. Hvor står du her? Vil du egentlig bare vekk og bort fra samboer, vil ikke fortsette forholdet overhodet? Eller føler du at du ønsker at dere kunne få det til, at dere kan ha det veldig fint og er egentlig veldig gkad i han? 

Jeg er for å kjempe i forholdet, forsøke å holde sammen, spesielt om en har barn sammen. Nei, det er ikke grønnere på den andre siden. Du som i tilegg har kjent på både sjelevenn, bestevenn etc. Ikke alle gjør det med partneren sin. Og dere har barn som trenger dere begge, sammen i et trygt og forutsigbart forhold. ❤️

Ingen langvarige forhold går uten samlivskriser og utfordrende situasjoner. Men det er bare opp til hver enkelt om dem vil ha partneren sin eller finne en ny. 

 

Anonymkode: bcf04...068

[SånnErDet]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hva mente du egentlig rundt det seksuelle? At du ikke tenner på han? Og du synes han fortjener bedre? Ev gi slipp på det, så lenge samboer synes det er levelig. Å være kronisk syk er tøft for deg selv og ikke minst blir det ekstra belastende i et forhold. Men vil du virkelig bli alene? Eller vil du aller helst ha familien?

Det er der spørsmålet ligger. Men en kan også føle seg låst i et forhold der alt står i stampe, alt bli mørkt fordi alt av samarbeid og kommunikasjon har stoppet opp, ingenting fungerer og der en samtidig tror at man vil bli singel og flytte ut. Men at det ikke er det man egentlig vil. Hvor står du her? Vil du egentlig bare vekk og bort fra samboer, vil ikke fortsette forholdet overhodet? Eller føler du at du ønsker at dere kunne få det til, at dere kan ha det veldig fint og er egentlig veldig gkad i han? 

Jeg er for å kjempe i forholdet, forsøke å holde sammen, spesielt om en har barn sammen. Nei, det er ikke grønnere på den andre siden. Du som i tilegg har kjent på både sjelevenn, bestevenn etc. Ikke alle gjør det med partneren sin. Og dere har barn som trenger dere begge, sammen i et trygt og forutsigbart forhold. ❤️

Ingen langvarige forhold går uten samlivskriser og utfordrende situasjoner. Men det er bare opp til hver enkelt om dem vil ha partneren sin eller finne en ny. 

 

Anonymkode: bcf04...068

Ang det seksuelle, det er ingen kjemi der, ja jo han blir tent og trivs men er man ikke to? Når kommunikasjon feiler eller det rettes på bare midlertidig for så glemmes igjen. Igjen og igjen. Det seksuelle er jo en stor del av et forhold, men jeg vil ikke la det stå høyst på toppen av problemer som bryter oss fra hverandre. Men det er jo viktig og en stor del av det å fungere som PAR og ikke venner.

Vi har hele veien jobbet FOR forholdet, vi hadde aldri den nyforelsket fasen jeg ser mange har. Vi jobbet opp kjærligheten gradvis. Men det skal sies at han har falt hardere enn meg hele veien, vi har begge brukt mye tid og energi på å bli bedre personer for hverandre for å utfylle hverandre bedre. Men det føles som om han har havnet i en trygghets sone hvor han ikke lengre gir innsats for å prøve. 
 

Jeg vet ikke hvor jeg står, jeg vet ikke lengre om jeg elsker han romantisk eller bare er fryktelig glad i bestevennen min. 

[AnonymBruker]

Dere må jo komme dere i parterapi. Det virker som om du har vanskelig for å si fra til ham, redd for å såre og tråkke på tærne. Mens han ikke egentlig lytter. Jeg tror det ville løsnet så mye for dere. Hva tror du om det?

Anonymkode: 9a703...8a0

[AnonymBruker]

Råd; 1) parterapi 2) selg huset 3) planlegg og vær strukturerte i hverdagen, da blir det bedre for alle parter. 

Anonymkode: 267f9...5f7

[SånnErDet]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere må jo komme dere i parterapi. Det virker som om du har vanskelig for å si fra til ham, redd for å såre og tråkke på tærne. Mens han ikke egentlig lytter. Jeg tror det ville løsnet så mye for dere. Hva tror du om det?

Anonymkode: 9a703...8a0

Han har en historie med lite selvtillit,  brukte mye av den første tiden til å vise han at han har rett til en mening bl.a. Da vil jeg ikke være den som bryter alt ned igjen om du skjønner? 
 

Parterapi er helt klart et alternativ, men føler jo vi kommuniserer bra på et vis, men ting setter seg ikke hos han, han glemmer det og hverdagen fortsetter.