Bør jeg gå? Når er det nok?

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg; 

Kvinne 40 år, vært sammen med mannen i snart 20 år. Tre barn, en jente som er flyttet ut, en gutt på 16 og ei jente på 10. Forholdet har vært lidenskapelig i alle ordets betydninger. sterk kjærlighet, mye begjær, men også intense, mørke krangler. Vi var stormforelska som unge, svært tosomme,hadde  et godt vennskap, mye sex, og mye støtte har jeg fått av ham. Samtidig er det sider ved ham som nær har kenkt meg de siste årene. 

Han har nemlig et problem med emosjonsregulering og aggresjon. Han tåler ingen form for kritikk og blir da sint og stygg i munnen. Han kan kalle meg de verste ting og be meg dra til helvete når jeg tar opp ting jeg synes er vanskelig mellom oss. Han har flere ganger i samlivet gått løs på meg når han mister hodet i raseri, bitt meg, slått og ristet meg, sparket og kløpet (altså ikke bank, bare et og annet slag eller spark- ikke så alvorlig, men det er jo vold..). Han har også ødelagt ting hjemme. Samtidig har vi også  nære og dype samtaler og jeg føler meg veldig bundet til ham, som ett med ham. Jeg har vært livredd for å miste ham før fordi vi også har hatt det så godt og jeg har elsket ham slik. Men disse tingene har fått meg til å miste både respekt og følelser for ham. I tillegg til sinnet er han voldsomt urimelig og også langsint, så det har vært min rolle å være "forsoner", svelge kameler og ta initiativ til forsoning og at vi skal bli venner igjen. Han sier sjelden unnskyld for tingene han sier og gjør, selv om jeg vet han skammer seg i etterkant.Det er også vanskelig.

For et par år siden hadde vi en gigakrise, ordentlig  unntakstilstand. Han fikk en form for personlig krise (viste det seg senere), men dumpet alt ansvar på meg for at han ikkehadde det bra. Plutselig, etter 17-18 års samliv fikk jeg høre atjeg hadde begrenset ham, at han var kvalt, trengte space, at jeg hadde vært for engstelig og kontrollerende. Ja, jeg har vært engstelig for å miste ham opp gjennom, jeg har ønsket en veldig nærhet og mye tid sammen (det har jeg jobbet med hos psykolog og er blitt tryggere). Det henger sammen med min barndom, det vet han, Han på sin side har opplevd ting som nok kan forklare noe av denne aggresjonen. Uansett, i den fasen oppførte han seg som en trassig tenåring; stakk mye ut, slo av mobilen, overlot ansvaret hjemme til meg, festet ekstremt mye, kunne utebli på nettene etter fest uten beskjed. Jeg hadde det grusomt vondt på den tiden, var hjemme med barna og var engstelig. Mistet all selvtillit, tok på meg all skyld for at han ikke trivdes med forholdet slik det var blitt, tenkte alt var min feil. Var helt knekt og gråt mye. Begynte hos psykolog selv om han var den som trengte en. Jeg prøvde å forklare at han gjorde meg redd og utrygg, men det fortsatte likevel.

Dette pågikk av og på i et par år. jeg ble en skygge av meg selv og satt bare og savnet det nære, varme forholdet vårt og den kjærligheten han hadde hatt til meg i så mange år. Skal sies at frem til denne krisen klarte jeg å fortrenge disseaggressive episodene fordi resten av tiden hadde vi det bra. Jeg turte aldri å stte ned foten og kreve at han gjorde noe med det. Beklager dette er bare tull, men takk for at du sløste bort tiden din!

Anonymkode: 27f87...738

[AnonymBruker]

Samlivsterapeut asap! Han høres ikke helt god ut

Anonymkode: 20277...649

[AnonymBruker]

Og krisesenter. Gå. Nå

Anonymkode: c2f19...2b4

[AnonymBruker]

Set høres ut som du er der jeg var for en liten stund siden; bagatelliserer oppførselen hans - det su beskriver er veldig alvorlig. Du kommer til å få mange poster her som sier at du må komme deg til helvette vekk, men kanskje du ikke er der enda. Men det du kan gjøre er å åpne deg litt for venner og kanskje en terapaut, da vil du forhåpentligvis sakte men sikkert innse at dette er ikke greit i det hele tatt og du skal ikke godta det og trenger kanskje hjelp til å gå.

så hvis du leser gjennom svarene her og tenker at det var da voldsomt - åpne deg for èn person, helt ærlig - og følg med på reaksjonen. 

Anonymkode: c2f19...2b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

krisesenter

Man kan faktisk gå fra hverandre uten å være innom et krisesenter. Trives du med å overdramatisere?

Anonymkode: d280d...056

[Gjest På druen]

Dysfunksjonelt forhold. Som de fleste forhold blir, men dette høres ekstremt ut. Det er ikke mer å si enn gå ut av det. 

[Era Vulgaris]

Når det er både psykisk og fysisk vold inne i bildet, er det ikke mye å lure på. Har du gjort deg noen tanker om hvordan barna deres opplever å vokse opp i dette her?

[Tough cookie]

Hvordan tar barna det at han blir så sint?

Barn merker hvordan stemningen er mellom mor og far, selv om dere krangler når barna ikke er hjemme

[Diezel]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Man kan faktisk gå fra hverandre uten å være innom et krisesenter. Trives du med å overdramatisere?

Anonymkode: d280d...056

Krisesenter kan brukes til rådgiving og være en samtalepartner - det går f.eks an å ringe anonymt å bare høre litt hva de ville rådgitt - og kan hjelpe med f.eks psykolog og gi råd om advokat. Det er ikke bare de som frykter for livet og må raske med seg unger og klær i en pose som kan ta kontakt. 

[AnonymBruker]

Ungene dine kommer til å bli helt traumatiske av dette her - er det dét du vil? 

Han endrer seg ikke til det bedre , dét vet du nå etter 20 år.

Kom deg vekk.

Anonymkode: 0a974...7c6

[AnonymBruker]

En episode med vold er en for mye, når du godtar at han blir sånn, er det ikke så mye å gjøre. Som en fattig trøst er du langt fra alene.

Anonymkode: 3ca8d...294

[AnonymBruker]

Ingen som har lest siste setning i HI her? Jaja, like greit. Dårlig humor! 

Anonymkode: 2f3c6...5a8

[mannor]

Dette må du ikke finne deg i. Du blir ødelagt. Søk hjelp og kom deg bort. 

[AnonymBruker]

Rhodiola skrev (8 timer siden):

Leste du i det hele tatt i tråden? Vold, systematisk nedbryting? Spesielt med tanke på at det er barn inne i bildet? 

Leste du hi? Hele? Da fikk du vel med deg den siste setningen også da kanskje? At alt bare var tull. 

Anonymkode: cc565...6e9

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 

Beklager langt innlegg; 

Kvinne 40 år, vært sammen med mannen i snart 20 år. Tre barn, en jente som er flyttet ut, en gutt på 16 og ei jente på 10. Forholdet har vært lidenskapelig i alle ordets betydninger. sterk kjærlighet, mye begjær, men også intense, mørke krangler. Vi var stormforelska som unge, svært tosomme,hadde  et godt vennskap, mye sex, og mye støtte har jeg fått av ham. Samtidig er det sider ved ham som nær har kenkt meg de siste årene. 

Han har nemlig et problem med emosjonsregulering og aggresjon. Han tåler ingen form for kritikk og blir da sint og stygg i munnen. Han kan kalle meg de verste ting og be meg dra til helvete når jeg tar opp ting jeg synes er vanskelig mellom oss. Han har flere ganger i samlivet gått løs på meg når han mister hodet i raseri, bitt meg, slått og ristet meg, sparket og kløpet (altså ikke bank, bare et og annet slag eller spark- ikke så alvorlig, men det er jo vold..). Han har også ødelagt ting hjemme. Samtidig har vi også  nære og dype samtaler og jeg føler meg veldig bundet til ham, som ett med ham. Jeg har vært livredd for å miste ham før fordi vi også har hatt det så godt og jeg har elsket ham slik. Men disse tingene har fått meg til å miste både respekt og følelser for ham. I tillegg til sinnet er han voldsomt urimelig og også langsint, så det har vært min rolle å være "forsoner", svelge kameler og ta initiativ til forsoning og at vi skal bli venner igjen. Han sier sjelden unnskyld for tingene han sier og gjør, selv om jeg vet han skammer seg i etterkant.Det er også vanskelig.

For et par år siden hadde vi en gigakrise, ordentlig  unntakstilstand. Han fikk en form for personlig krise (viste det seg senere), men dumpet alt ansvar på meg for at han ikkehadde det bra. Plutselig, etter 17-18 års samliv fikk jeg høre atjeg hadde begrenset ham, at han var kvalt, trengte space, at jeg hadde vært for engstelig og kontrollerende. Ja, jeg har vært engstelig for å miste ham opp gjennom, jeg har ønsket en veldig nærhet og mye tid sammen (det har jeg jobbet med hos psykolog og er blitt tryggere). Det henger sammen med min barndom, det vet han, Han på sin side har opplevd ting som nok kan forklare noe av denne aggresjonen. Uansett, i den fasen oppførte han seg som en trassig tenåring; stakk mye ut, slo av mobilen, overlot ansvaret hjemme til meg, festet ekstremt mye, kunne utebli på nettene etter fest uten beskjed. Jeg hadde det grusomt vondt på den tiden, var hjemme med barna og var engstelig. Mistet all selvtillit, tok på meg all skyld for at han ikke trivdes med forholdet slik det var blitt, tenkte alt var min feil. Var helt knekt og gråt mye. Begynte hos psykolog selv om han var den som trengte en. Jeg prøvde å forklare at han gjorde meg redd og utrygg, men det fortsatte likevel.

Dette pågikk av og på i et par år. jeg ble en skygge av meg selv og satt bare og savnet det nære, varme forholdet vårt og den kjærligheten han hadde hatt til meg i så mange år. Skal sies at frem til denne krisen klarte jeg å fortrenge disseaggressive episodene fordi resten av tiden hadde vi det bra. Jeg turte aldri å stte ned foten og kreve at han gjorde noe med det. Beklager dette er bare tull, men takk for at du sløste bort tiden din!

Anonymkode: 27f87...738

Hvorfor gidder du skrive et langt troverdig HI totalt uten Wow-faktor for å trolle..? 

[AnonymBruker]

Klem til deg TS!❤️ Dette høres fryktelig tungt ut.
 

Bra du har vært hos terapeut. Håper du der har klart å jobbe med å ikke være så avhengig av ham. Jeg tror du bør løsrive deg, slik at du ser hvor ille han er. For det er han. Det er ikke sunt eller normalt å ha så lite selvkontroll, også i krangler. Og det kan ikke bortforklares. En voksen som biter (!!) har mistet selvkontrollen for lenge siden. Du kan ikke ha det slik? Og barna kan ikke vokse opp å se at du blir behandlet slik! Regner med at han ikke er den mest avbalanserte forelderen heller? 
 

Hva hadde du tenkt hvis datteren din fortalte at kjæresten hadde reagert slik i en krangel som mannen din har gjort i årevis, utallige ganger? Du hadde prøvd å få henne unna? 
 

Dette høres så giftig ut. Jeg håper at du klarer å se det, og se din egen verdi. 

Anonymkode: 74803...5d1

[AnonymBruker]

ABM skrev (15 timer siden):

Hvorfor gidder du skrive et langt troverdig HI totalt uten Wow-faktor for å trolle..? 

Det går an å legge godviljen til. Det er ganske tydelig på innholdet at dette er skrevet av et menneske som er fortvilt og rådvill. «Dette ble tull» = Dette ble rotete.
 

 

Anonymkode: 74803...5d1

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det går an å legge godviljen til. Det er ganske tydelig på innholdet at dette er skrevet av et menneske som er fortvilt og rådvill. «Dette ble tull» = Dette ble rotete.
 

 

Anonymkode: 74803...5d1

Jo jeg tenkte på det men teksten var så krystallklar i den siste setningen at jeg bare måtte tolke det sånn...

TS..hvis du leser dette kan du ikke bare utelukke at du troller hvis det er tilfellet?

[AnonymBruker]

ABM skrev (19 minutter siden):

Jo jeg tenkte på det men teksten var så krystallklar i den siste setningen at jeg bare måtte tolke det sånn...

TS..hvis du leser dette kan du ikke bare utelukke at du troller hvis det er tilfellet?

Kom igjen. Jeg trodde du var mer empatisk.

Anonymkode: 74803...5d1

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Kom igjen. Jeg trodde du var mer empatisk.

Anonymkode: 74803...5d1

Ok..jeg er det..er bare så lei av all trollingen her...beklager🌹