Om kjæreste og venner, trenger veldig hjelp

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet et par tråder tidligere, men jeg trenger hjelp likevel. Det handler om kjæresten min og om vennene mine, og om at jeg er veldig urolig for dette. 

Jeg har hatt kjæreste i to uker, vi kan kalle ham Håkon. Håkon er en fantastisk mann. Han er på mange måter en drømmekjæreste. Jeg får mye oppmerksomhet og kjærlighetserklæringer. Hvis jeg trenger hjelp kommer han med en gang. Han gir meg overraskelser og gaver. Tenker ut hvordan livet mitt kan bli best mulig. Vi har fantastisk sex. Han lager mat til meg, går ærender for meg. Og vi snakker sammen som jeg ikke har gjort med noen andre. 

Men han har en side jeg ikke liker. 

Han vil helst være med meg hele tiden. Og han blir ofte lei seg når jeg er med venner. Hvis venner foreslår at vi skal gjøre noe blir Håkon skuffet og lei seg. Han hadde tenkt vi skulle gjøre noe sammen, bare han og jeg. Håkon har to barn fra et tidligere ekteskap, jeg har ett. Vi er ikke mye sammen i barneukene, men når vi ikke har barna er vi sammen hele tiden. Bor sammen, har hjemmekontor sammen. Vi har et veldig aktivt sexliv. Når vi ikke er sammen ringes vi ofte og sender meldinger "hele tiden". Til å være et par som ikke bor sammen hele tiden vil jeg si at vi har utrolig mye partid. 

Derfor blir jeg sur når Håkon reagerer på at jeg skal møte venner, kanskje noen timer når vi er sammen en hel uke nærmest nonstopp. Og vi, som vanligvis kan snakke om alt, har ikke gode samtaler om dette. Han er skuffa, som sagt. Eller mener det var en dårlig valgt dag (foreslår vi gjør det en annen dag). Eller at det er rart at jeg trenger å snakke med venner når jeg har ham, han trenger ikke venner. Han prioriterer meg hele tiden, sier han. Men det samme gjør jeg!

Jeg møter venner likevel. Men det ødelegger for oss i timevis med dårlig stemning. Og nå har jeg begynt å tenke at jeg kanskje ikke skal møte de vennene, og derfor jeg veldig urolig nå. At jeg kanskje har blitt manipulert? Og plutselig blir jeg redd for at forholdet kanskje ikke er så bra som jeg tror? Men alt annet er jo fantastisk. 

Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: e0777...7ee

[AnonymBruker]

Det skulle stå to ÅR! VI har vært sammen i to år.

Anonymkode: e0777...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det skulle stå to ÅR! VI har vært sammen i to år.

Anonymkode: e0777...7ee

Syns dette var litt heftig til å være to uker 😂 

Men har han alltid vært sånn? Samboer og jeg hadde en lang prat helt i begynnelsen av forholdet om at venner er viktig for oss begge. Netopp for å unngå slike situasjoner. 

Sier han noe om hvorfor han reagerer sånn? Hadde han mange venner før han traff deg, og har han de vennene enda? 

Jeg hadde sagt rett ut akkurat sånn jeg føler det. Si at du føler deg klemt mellom barken og veden. At han gir deg vanvittig dårlig samvittighet med å holde på sånn, og at du ikke er villig til å si fra deg venner for et forhold. Og at du en gang i blant vil tilbringe tid med venner, og dersom han ikke kan respektere det, så har dere for ulike verdier.

En partner bør oppfordre til å være med venner, og være glad for at den andre har venner. Men dersom han ikke har noen venner selv, så kan jo dette være sårt for han. 

Anonymkode: 3923e...f83

[AnonymBruker]

Dette må jo bare snakkes om tenker jeg. Finne ut hva som er det største problemet. Er det det at han har lagt andre planer og har forventninger til å bruke tiden med deg, og så dukker disse vennetreffene opp plutselig? I såfall kan jo litt planlegging som kan gi han litt forutsigbarhet være en løsning. Er det mistro på hva dere gjør? Kanskje kan dere ta noen treff hvor partnere inkluderes slik at han får mulighet til å bli kjent med alle sammen? Det er lettere å forholde seg til at du er sammen med folk han vet hvem er. Og ellers må du bare forklare at dere er ulike. At du trenger dine venner selv om han ikke har samme behovet. Men at det ikke betyr at du er noe mindre glad i han.

Og du, ikke slutt å møte vennene dine! jeg har selv vært i et forhold tidligere hvor jeg sluttet med en del ting pga eksen, og det går bare til et visst punkt, så eksploderer det. For når det bare er en som gir i forholdet så blir det en ubalanse som til slutt vil tippe over.

Anonymkode: bb581...83b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Syns dette var litt heftig til å være to uker 😂 

Men har han alltid vært sånn? Samboer og jeg hadde en lang prat helt i begynnelsen av forholdet om at venner er viktig for oss begge. Netopp for å unngå slike situasjoner. 

Sier han noe om hvorfor han reagerer sånn? Hadde han mange venner før han traff deg, og har han de vennene enda? 

Jeg hadde sagt rett ut akkurat sånn jeg føler det. Si at du føler deg klemt mellom barken og veden. At han gir deg vanvittig dårlig samvittighet med å holde på sånn, og at du ikke er villig til å si fra deg venner for et forhold. Og at du en gang i blant vil tilbringe tid med venner, og dersom han ikke kan respektere det, så har dere for ulike verdier.

En partner bør oppfordre til å være med venner, og være glad for at den andre har venner. Men dersom han ikke har noen venner selv, så kan jo dette være sårt for han. 

Anonymkode: 3923e...f83

Noe av problemet er at jeg ikke tror på ham når vi snakker om dette. Han sier da at han synes det er fint at jeg har venner og at det er fint at jeg treffer dem. Men hver gang jeg faktisk gjør det blir det reaksjoner. 

Han har venner, men treffer dem sjelden, og da i barneukene hvis barna hans tilfeldigvis er en tur hos mor, for eksempel.

Anonymkode: e0777...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har skrevet et par tråder tidligere, men jeg trenger hjelp likevel

God start!😅

Anonymkode: 0114c...f58

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

God start!😅

Anonymkode: 0114c...f58

Ja... Men da har noen sagt "Rødt flagg! Han manipulerer deg!" og da blir jeg så i tvil. Jeg får det ikke til å stemme med resten. Eller jeg blir bekymra for at jeg virkelig BLIR manipulert, og da blir jeg jo nervøs.

Anonymkode: e0777...7ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Noe av problemet er at jeg ikke tror på ham når vi snakker om dette. Han sier da at han synes det er fint at jeg har venner og at det er fint at jeg treffer dem. Men hver gang jeg faktisk gjør det blir det reaksjoner. 

Han har venner, men treffer dem sjelden, og da i barneukene hvis barna hans tilfeldigvis er en tur hos mor, for eksempel.

Anonymkode: e0777...7ee

Men igjen, da må du bare si det til han. 

Du må si at det hjelper ikke at han sier at han syns det er bra, når relasjonen hans tyder på noe annet. Og at måten han reagerer på gjør at du blir i tvil på hva du vil, da det ikke er forenlig med dine verdier. 

Du kan jo ikke ha det slik resten av livet, at han skal furte hver gang du skal til noen venner. 

Anonymkode: 3923e...f83

[AnonymBruker]

Reaksjonen* 

Anonymkode: 3923e...f83