Hvordan klare å si hva jeg føler?! Eller vise? Han ønsker seg mer initiativ fra meg, jeg klarer ikke!!

[AnonymBruker]

Er voksen, singel og har barn fra to kull. 

Jeg har hatt to seriøse forhold siden jeg ble voksen, og i begge har det vært en relativt romantisk mann, men i kombinasjon med meg har den egenskapen blitt "drept". Altså, jeg sliter med å si at jeg elsker noen, jeg sliter med å si rett ut hva jeg føler for noen, jeg har store problemer med å vise fysisk at jeg er glad i noen (annet enn sex). 

Feks det å møte noen med et kyss når vi ikke har møttes på et par dager føles så vanskelig, at jeg leter etter ting jeg kan være superopptatt med akkurat når de kommer inn døra (oppvask, knytte sko, gre håret osv). Det er altså så dumt, og jeg synes det er litt vondt å være sånn. Jeg gruer meg til møter, og jeg gruer meg til avskjeder, for jeg synes de ofte blir veldig klisjepreget, og jeg har så vondt for å svare på samme nivå. 

Jeg sier til barna mine hele tiden at jeg er glad i dem, koser og klemmer, men jeg tør på en måte ikke føle på det med ordene mine. Det er noe jeg sier fordi jeg vil de skal vite det, for jeg hørte det aldri av mine foreldre da jeg var liten. Min eldste viser nå tegn til å bli som meg, ler av "søte ord" og sier hun ikke liker sånn følelses-snakk. Det gjør meg trist! 

Og ikke minst så har jeg nå møtt en mann igjen. Han er forelsket, og jeg tror jeg er det. Jeg har ikke noe problem med å svare ting om følelser på melding, og jeg viser gjerne hva jeg føler når vi først har kommet til sengs, men veien dit er vond og klein. Han sier rett ut nå at han trenger at jeg viser mer initiativ og er mer frempå. Jeg ønsker jo egentlig det selv, men hvordan klare det uten at det bare blir flaut og kleint? Det faller seg ikke naturlig i det hele tatt! Og jeg ønsker ikke at barna mine skal arve mitt forknytte sinnelag på denne måten, så nå har jeg vel kanskje sjanse til å gå inn i meg selv og jobbe med det? 

Ps. Skal møte han i dag og han har sagt spesifikt at han ønsker jeg er den som kommer mot han i dag og ikke omvendt. Jeg har nesten lyst til å avlyse i frykt for hvordan dette skal gå.. 

 

Anonymkode: 2ae07...82d

[AnonymBruker]

Fake it until you make it.

Anonymkode: 7204c...115

[AnonymBruker]

Vet du hvorfor du er sånn? Har det med sårbarhet å gjøre?

Hvis du klarer å snakke åpent om det med denne mannen så er det jo håp Kanskje dere kan avtale en liten greie som betyr noe mer? En spesifikk berøring som betyr "jeg er glad for å se deg" eller noe sånt? Eller blir det like kleint?

Du er jo ikke alene om å bli litt rar i sånne situasjoner, mange som er sånn. Min farmor er sånn, overhodet ikke noen klemmeperson og sier ikke sånne ting rett ut. Blir litt overrumplet hvis noen klemmer henne liksom. Men hun viser kjærlighet med mat og gaver🤷‍♀️ Disker opp middag og alt mulig, lager favorittretten til folk når de skal komme på besøk. Så det er jo ikke nødvendigvis det samme som at man er kald på innsiden for det om det ikke stråler varme og kjærlighet på utsiden. 

Anonymkode: 43230...76b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vet du hvorfor du er sånn? Har det med sårbarhet å gjøre?

Hvis du klarer å snakke åpent om det med denne mannen så er det jo håp Kanskje dere kan avtale en liten greie som betyr noe mer? En spesifikk berøring som betyr "jeg er glad for å se deg" eller noe sånt? Eller blir det like kleint?

Du er jo ikke alene om å bli litt rar i sånne situasjoner, mange som er sånn. Min farmor er sånn, overhodet ikke noen klemmeperson og sier ikke sånne ting rett ut. Blir litt overrumplet hvis noen klemmer henne liksom. Men hun viser kjærlighet med mat og gaver🤷‍♀️ Disker opp middag og alt mulig, lager favorittretten til folk når de skal komme på besøk. Så det er jo ikke nødvendigvis det samme som at man er kald på innsiden for det om det ikke stråler varme og kjærlighet på utsiden. 

Anonymkode: 43230...76b

Mulig redsel for å bli såret? Vokst opp med en hard og litt kald mor. Kunne aldri komme til henne med noe og gråte. 

Ellers vet jeg jo at jeg har mine kjærlighetsspråk som ikke stemmer overens med hans, men jeg skulle så ønske jeg klarte å møte han litt, når han faktisk tør å si hva han trenger. Jeg er redd jeg og min harde væremåte har vært veldig delaktig i de to bruddene jeg har gått gjennom, det er vel på tide å snu det. Og så er jeg veldig redd barna mine får samme "lyte". Jeg sliter sterkt med å ta i mot gode ord, komplimenter osv. Fysjer det bort omtrent. Og så ser jeg jo at andre blir såret, men jeg klarer ikke gjøre om på det. 

Jeg har feks. nektet å ha barnevakt og dra på date med tidligere samboer, fordi jeg sa rett ut at slikt kliss gidder ikke jeg å bruke tid på. Er jeg ikke bra nok i hverdagen får det bare være. (Nå var det jeg som brøt ut, men likevel, det må jo være vondt å høre fra noen man ønsker å tilbringe tid med.. Jeg bare så det ikke da)

Anonymkode: 2ae07...82d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Fake it until you make it.

Anonymkode: 7204c...115

Hvordan? Altså, det knyter seg i hele meg nesten som en frykt når jeg blir glad for å se noen. Jeg nesten fryser til og klarer ikke gå mot han. Det er jo helt merkelig, men jeg er nok veldig redd for å bli avvist kanskje? Så altså, hvordan fysisk tvinge meg, hva er naturlig å gjøre? Skal jeg gå mot og åpne armene mine? Jeg trenger bruksanvisning! 

Anonymkode: 2ae07...82d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er voksen, singel og har barn fra to kull. 

Jeg har hatt to seriøse forhold siden jeg ble voksen, og i begge har det vært en relativt romantisk mann, men i kombinasjon med meg har den egenskapen blitt "drept". Altså, jeg sliter med å si at jeg elsker noen, jeg sliter med å si rett ut hva jeg føler for noen, jeg har store problemer med å vise fysisk at jeg er glad i noen (annet enn sex). 

Feks det å møte noen med et kyss når vi ikke har møttes på et par dager føles så vanskelig, at jeg leter etter ting jeg kan være superopptatt med akkurat når de kommer inn døra (oppvask, knytte sko, gre håret osv). Det er altså så dumt, og jeg synes det er litt vondt å være sånn. Jeg gruer meg til møter, og jeg gruer meg til avskjeder, for jeg synes de ofte blir veldig klisjepreget, og jeg har så vondt for å svare på samme nivå. 

Jeg sier til barna mine hele tiden at jeg er glad i dem, koser og klemmer, men jeg tør på en måte ikke føle på det med ordene mine. Det er noe jeg sier fordi jeg vil de skal vite det, for jeg hørte det aldri av mine foreldre da jeg var liten. Min eldste viser nå tegn til å bli som meg, ler av "søte ord" og sier hun ikke liker sånn følelses-snakk. Det gjør meg trist! 

Og ikke minst så har jeg nå møtt en mann igjen. Han er forelsket, og jeg tror jeg er det. Jeg har ikke noe problem med å svare ting om følelser på melding, og jeg viser gjerne hva jeg føler når vi først har kommet til sengs, men veien dit er vond og klein. Han sier rett ut nå at han trenger at jeg viser mer initiativ og er mer frempå. Jeg ønsker jo egentlig det selv, men hvordan klare det uten at det bare blir flaut og kleint? Det faller seg ikke naturlig i det hele tatt! Og jeg ønsker ikke at barna mine skal arve mitt forknytte sinnelag på denne måten, så nå har jeg vel kanskje sjanse til å gå inn i meg selv og jobbe med det? 

Ps. Skal møte han i dag og han har sagt spesifikt at han ønsker jeg er den som kommer mot han i dag og ikke omvendt. Jeg har nesten lyst til å avlyse i frykt for hvordan dette skal gå.. 

 

Anonymkode: 2ae07...82d

Jeg vil anta at du kanskje ikke er klar for å binde deg på nytt. Jeg var slik selv etter brudd med eks. 

Anonymkode: bd047...08b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg vil anta at du kanskje ikke er klar for å binde deg på nytt. Jeg var slik selv etter brudd med eks. 

Anonymkode: bd047...08b

Vært sånn hele livet. Var alene i åtte år mellom forhold 1 og 2. Så da kan jeg konkludere med at jeg egentlig ikke er en person som liker fast forhold uansett da?

Anonymkode: 2ae07...82d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan? Altså, det knyter seg i hele meg nesten som en frykt når jeg blir glad for å se noen. Jeg nesten fryser til og klarer ikke gå mot han. Det er jo helt merkelig, men jeg er nok veldig redd for å bli avvist kanskje? Så altså, hvordan fysisk tvinge meg, hva er naturlig å gjøre? Skal jeg gå mot og åpne armene mine? Jeg trenger bruksanvisning! 

Anonymkode: 2ae07...82d

Jeg skjønner hva du mener. Jeg var sånn her. Jeg trengte oppskrift på nærmest alt. Nå har jeg heldigvis klart å senke skuldrene og være mer åpen. Når du ser han så kan du holde øyekontakten, smile og evt vinke hvis dere er langt unna hverandre (trenger ikke å gjøre det om det bare er et par meter). Så går du helt rolig og vanlig bortover til han, til du lukker øynene strekker hendene langs skuldrene hans og la han omfavne deg. Hold tett tilbake når han holder deg. 
 

Dette her er kjempeekkelt hvis man har litt problemer med sånt. Så ta det i ditt tempo. 

Anonymkode: 53822...109

[AnonymBruker]

Jeg vet at det nesten er klisjé på kg, men er du et lite hakk inn på autismespekteret? Tenker særlig også på det du sier her:

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg sier til barna mine hele tiden at jeg er glad i dem, koser og klemmer, men jeg tør på en måte ikke føle på det med ordene mine.

 

Anonymkode: 7ad8a...a85

[utakulanini]

Mannen min er litt lik deg, selv om han har lært seg fra sin eks å alltid kysse hei og hadet og han har ingen problemer med omfavnelser, selv om han aldri tar initiativet til det selv. Det er sårt for meg, men jeg forsøker å møte det med forståelse og heller sakte lære han litt opp. 

Han er også oppvokst med foreldre som aldri ga noen fysisk eller verbal bekreftelse, han har derfor aldri blitt lært opp til å vise følelser. Han har ingen problemer når det gjelder sex, men det intime er vanskelig. Han sier ikke elsker deg, glad i deg osv, med mindre andre sier det først. Han snakker aldri om følelser med mindre han nesten blir tvunget til det.

Det er kjempevanskelig å være partneren til en som er såpass følelsesmessig avslått, og det har nesten ført til brudd to ganger. Det eneste som holder meg igjen er at han viser et ønske om å forbedre seg de gangene jeg tar det opp, han ønsker å lære. 

For å gi deg noen forslag, så vil jeg anbefale deg å ta initiativ til å prate om det med jevne mellomrom. Det vil vise at du ønsker å forbedre deg, og dere kan lære mer av hverandre. 

Er det enklere for deg å initiere en klem hvis han har ryggen til deg? Da kan det være en fin start! Hvis han tar oppvasken eller noe slikt, kan du gå opp til han og gi en god klem bakfra. 

Ellers anbefaler jeg deg å legge tilfeldige lapper til han her og der. Post it's på speilet eller på kjøleskapet, med fine ord eller hva han betyr for deg. Slike små ting betyr SÅ mye for meg i alle fall! 

Dette klarer du, ta det steg for steg og vær åpen til han om vanskelighetene du har, men vis initiativ til å ville lære og vokse. Spør gjerne hvis du har spørsmål eller ønsker flere spesifikke tips ❤️

[AnonymBruker]

Tenker at de som er som deg burde være sammen med likesinnede. Er så vondt å være en kosete person sammen en som er stikk motsatt, been there. Aldri igjen. Problemet er at selv om du jobber med det, så vil det aldri bli helt naturlig og milevis fra den andre, hvis han er kosete.

Anonymkode: fa9f8...87d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vært sånn hele livet. Var alene i åtte år mellom forhold 1 og 2. Så da kan jeg konkludere med at jeg egentlig ikke er en person som liker fast forhold uansett da?

Anonymkode: 2ae07...82d

Kanskje du ikke er en kosete person. Hva vil du med forholdet da? Hvordan vil du ha det?

 

Anonymkode: bd047...08b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg skjønner hva du mener. Jeg var sånn her. Jeg trengte oppskrift på nærmest alt. Nå har jeg heldigvis klart å senke skuldrene og være mer åpen. Når du ser han så kan du holde øyekontakten, smile og evt vinke hvis dere er langt unna hverandre (trenger ikke å gjøre det om det bare er et par meter). Så går du helt rolig og vanlig bortover til han, til du lukker øynene strekker hendene langs skuldrene hans og la han omfavne deg. Hold tett tilbake når han holder deg. 
 

Dette her er kjempeekkelt hvis man har litt problemer med sånt. Så ta det i ditt tempo. 

Anonymkode: 53822...109

Tusen takk for veldig god forklaring og forståelse ❤️ Jeg bare tenker på sånn, hvordan ser jeg om han vil ha klem eller kyss? 😅 Er så redd for å gjøre noe feil. Og vi dater jo bare, vi er vel delvis sammen, men det er fortsatt veldig ferskt.

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet at det nesten er klisjé på kg, men er du et lite hakk inn på autismespekteret? Tenker særlig også på det du sier her:

 

Anonymkode: 7ad8a...a85

Jeg tror nok ikke det, jeg føler veldig mye, både kjærlighet, sorg, tristhet, glede, og har vel alltid for høre at jeg er overfølsom, at jeg må dempe meg osv. Men jeg har problemer med å uttrykke det direkte til noen. Det føles så rart? Å gifte meg er sånn feks. helt utenkelig, å skulle la andre se meg knytte bånd til noen eller kysse foran noen (kysser foran barna, det har aldri vært noe problem, og sitter masse i armkrok osv når jeg først er i et forhold). 

Anonymkode: 2ae07...82d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan? Altså, det knyter seg i hele meg nesten som en frykt når jeg blir glad for å se noen. Jeg nesten fryser til og klarer ikke gå mot han. Det er jo helt merkelig, men jeg er nok veldig redd for å bli avvist kanskje? Så altså, hvordan fysisk tvinge meg, hva er naturlig å gjøre? Skal jeg gå mot og åpne armene mine? Jeg trenger bruksanvisning! 

Anonymkode: 2ae07...82d

Bare så du vet det, jeg hadde det helt som deg når jeg var usikker og egentlig ikke VILLE ha forhold eller den fyren. Føl på det selv, vil du ha denne fyren og hvordan føles det for deg egentlig? Du tvinger deg jo til noe du ikke er klar for eller vil gjøre, lytt til deg selv! Jeg skjønner at han ønsker mer fra deg, men det må jo for faen komme naturlig. Nå er du jo mer avskremt enn før. 

Anonymkode: 2bc08...02f

[AnonymBruker]

utakulanini skrev (1 time siden):

Mannen min er litt lik deg, selv om han har lært seg fra sin eks å alltid kysse hei og hadet og han har ingen problemer med omfavnelser, selv om han aldri tar initiativet til det selv. Det er sårt for meg, men jeg forsøker å møte det med forståelse og heller sakte lære han litt opp. 

Han er også oppvokst med foreldre som aldri ga noen fysisk eller verbal bekreftelse, han har derfor aldri blitt lært opp til å vise følelser. Han har ingen problemer når det gjelder sex, men det intime er vanskelig. Han sier ikke elsker deg, glad i deg osv, med mindre andre sier det først. Han snakker aldri om følelser med mindre han nesten blir tvunget til det.

Det er kjempevanskelig å være partneren til en som er såpass følelsesmessig avslått, og det har nesten ført til brudd to ganger. Det eneste som holder meg igjen er at han viser et ønske om å forbedre seg de gangene jeg tar det opp, han ønsker å lære. 

For å gi deg noen forslag, så vil jeg anbefale deg å ta initiativ til å prate om det med jevne mellomrom. Det vil vise at du ønsker å forbedre deg, og dere kan lære mer av hverandre. 

Er det enklere for deg å initiere en klem hvis han har ryggen til deg? Da kan det være en fin start! Hvis han tar oppvasken eller noe slikt, kan du gå opp til han og gi en god klem bakfra. 

Ellers anbefaler jeg deg å legge tilfeldige lapper til han her og der. Post it's på speilet eller på kjøleskapet, med fine ord eller hva han betyr for deg. Slike små ting betyr SÅ mye for meg i alle fall! 

Dette klarer du, ta det steg for steg og vær åpen til han om vanskelighetene du har, men vis initiativ til å ville lære og vokse. Spør gjerne hvis du har spørsmål eller ønsker flere spesifikke tips ❤️

Ja, det intime kjenner jeg igjen. Livlig sex er aldri noe problem, men jeg blir nesten brydd ved øyekontakt under sex. Med han her er første gang jeg har hatt virkelig dyp, "følelsesladd" sex, altså vi var helt stille og bare så hverandre inn i øynene, det har jeg aldri gjort før. Jeg lukker alltid øynene, eller sier et eller annet dumt eller kysser. Men det her føltes veldig fint, og ekstremt skummelt og sårbart. Og jeg FØLTE så tydelig at det betydde så mye for meg. Vil jo ikke risikere å miste han fordi jeg ikke klarer å fortsette fremover følelsesmessig (eller fortelle og vise han det da). 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tenker at de som er som deg burde være sammen med likesinnede. Er så vondt å være en kosete person sammen en som er stikk motsatt, been there. Aldri igjen. Problemet er at selv om du jobber med det, så vil det aldri bli helt naturlig og milevis fra den andre, hvis han er kosete.

Anonymkode: fa9f8...87d

Tror du og denne under her misforstår  Jeg er veldig kosete av meg! Vil gjerne sitte tett i sofaen sammen, kose, stryke på, og alt sånt. Men jeg klarer ikke SI med ord det jeg føler. Og jeg klarer ikke vise en forelskelse, for jeg er jo ikke trygg enda på denne personen. Det er ute i offentligheten jeg sliter mest, å kysse eller holde hender offentlig, eller sitte og smile til hverandre på restaurant hvor det er andre mennesker høres helt grusomt ut for å være ærlig. Hjemme etter man har kommet inn i et forhold så er det masse kos og kjærtegn (men ikke ord). 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje du ikke er en kosete person. Hva vil du med forholdet da? Hvordan vil du ha det?

 

Anonymkode: bd047...08b

Les over  

Anonymkode: 2ae07...82d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Tusen takk for veldig god forklaring og forståelse ❤️ Jeg bare tenker på sånn, hvordan ser jeg om han vil ha klem eller kyss? 😅 Er så redd for å gjøre noe feil. Og vi dater jo bare, vi er vel delvis sammen, men det er fortsatt veldig ferskt.

Jeg tror nok ikke det, jeg føler veldig mye, både kjærlighet, sorg, tristhet, glede, og har vel alltid for høre at jeg er overfølsom, at jeg må dempe meg osv. Men jeg har problemer med å uttrykke det direkte til noen. Det føles så rart? Å gifte meg er sånn feks. helt utenkelig, å skulle la andre se meg knytte bånd til noen eller kysse foran noen (kysser foran barna, det har aldri vært noe problem, og sitter masse i armkrok osv når jeg først er i et forhold). 

Anonymkode: 2ae07...82d

Jenter med autisme ER som regel overfølsomme og føler masse og sterkt, samt har unaturlig mye empati. Gutter med autisme kan også være slik. Måtte bare kommentere dette, da det er mange misoppfatninger der ute. 

Det sagt, så tenkte faktisk jeg også på om det kunne være autisme i bildet hos deg når jeg leste hovedinnlegget. 

Anonymkode: d0141...6ad

[AnonymBruker]

Kjenner igjen frykt for avvisning etc. i det du beskriver om at det er vanskelig å vite hva man skal gjøre.

Jeg har en veldig god venn som jeg tror har slitt med det samme, også pga relasjonsskadd fra oppvekst. Vi har, litt etter litt, innført at vi alltid klemmer når vi møtes. Vi har ikke snakket om det. Det startet da vi møttes bare oss to innimellom, uten å kalle det dating. Så visste vi aldri om vi skulle klemme når vi møttes sammen med flere. Det var i grunnen jeg som tok steget først, og nå tror jeg vi begge en lengre periode bare er glade for at vi bare gjør det. 

Skjønner at det ikke er lett med denne nærheten, synes jo selv at det jeg beskriver over om min egen relasjon høres merkelig ut. Men det er også veldig fint.

Anonymkode: 785bc...dc4

[AnonymBruker]

Dette er som å lese om meg. Jeg er helt lik! Elsker kos og sex,  men å ta initiativ, vise det eller si det sliter jeg med. Kan det rett og slett være sjenanse? Eller usikker på om vi er rette for hverandre og derfor litt skeptisk?

Å se på hverandre under sex gjør at jeg enten smiler eller snur meg bort, drar han inntil meg e.l.

I barndomshjemmet mitt var det nok lite åpenhet, lite følelser og mer rasjonelt. Men vennlighet og hjelpsomhet var det.

Slik du beskriver er jeg i nye forhold. Med tiden går det seg mer til og jeg blir tryggere. Nå er det alltid han som tar alle initiativ🙉. 

Anonymkode: 8c2be...be8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvordan? Altså, det knyter seg i hele meg nesten som en frykt når jeg blir glad for å se noen. Jeg nesten fryser til og klarer ikke gå mot han. Det er jo helt merkelig, men jeg er nok veldig redd for å bli avvist kanskje? Så altså, hvordan fysisk tvinge meg, hva er naturlig å gjøre? Skal jeg gå mot og åpne armene mine? Jeg trenger bruksanvisning! 

Anonymkode: 2ae07...82d

Ja, du går imot og åpner armene. 

Anonymkode: 7204c...115

[Gjest theTitanic]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Vært sånn hele livet. Var alene i åtte år mellom forhold 1 og 2. Så da kan jeg konkludere med at jeg egentlig ikke er en person som liker fast forhold uansett da?

Anonymkode: 2ae07...82d

Det er ikke nødvendigvis sånn at det bare er du som skal tilpasse deg. En ting er at du kan gjøre litt for å imøtekomme, men selv om han vil det "positive" (for vi oppfatter å vise kjærlighet som positivt og å ikke vise den som negativt), så skal begge imøtekomme hverandre. Om du blir like kjærlig som han vil ikke alt bare være lykke, siden du da blir en du ikke er fra naturens side. Du kan forbedre deg, men fremdeles være deg. Du kommer ikke til å være komfortabel med alt han vil, og det trenger du ikke.