Har aldri hatt en fungerende mamma

[AnonymBruker]

Har aldri hatt en fungerende mamma. Hun utsatte meg for omsorgssvikt og rusmisbruk når jeg var barn. Har minimalt med kontakt nå i voksen alder da hun kun er fokusert på seg selv og sin sykdom..de gangene jeg orker og ringe er jeg utslitt i etterkant. Nå i voksen alder har jeg "reparert" noe av inntrykket av hva en god mamma/dame kan være da jeg har møtt mange fantastiske voksne kvinner som bryr seg og er oppegående. Samtidig sliter jeg veldig med savnet om å ha noen å ringe når ting er vanskelig. Blir egentlig ganske lei meg og sjalu når alle snakker om shoppingturene med mamma, at de kan ringe mamma når noe er vanskelig eller når voksne damer på jobb omtaler døtrene sine med stolthet og alt de har fått til. Dette gjør så vondt innerst inne, og rokker i noe så sårt. Jeg føler meg på en måte ensom i verden uten en veiviser.. Det har ingenting med disse personene å gjøre, men jeg har aldri fått noe av dette.. selvom jeg prøver å late som det ikke preger meg er det en stor sorg i livet mitt dessverre..  Er det kvinner der ute, som har vokst opp uten en mamma og sunt forbilde?

Anonymkode: 0e237...824

[AnonymBruker]

Har man vokst opp sånn, er det sånn at man er lost forever liksom? Uten en mamma?

Anonymkode: 0e237...824

[AnonymBruker]

Vi er fler. Jeg har erstattet en mamma på flere måter, har Feks blitt veldig nær min svigermor og merker at jeg finner «morsfigurer» over alt. Feks, ny jobb -leter etter hun trygge «mammatypen» og klamrer meg litt til henne liksom. Det som er litt dumt er at jeg da kan ta litt «barnerolle» ovenfor disse damene, selv om jeg er voksen. Men, jeg bare blir slik og det gjør meg trygg og glad. Så klart er jeg noen ganger trist over det jeg mangler, men for meg har det funket å heller lage meg disse relasjonene til andre kvinner. Mange damer er veldig omsorgsfulle og snille.. 

Anonymkode: 6ff7a...18e

[AnonymBruker]

Ja, jeg har vokst opp med omsorgssvikt fra mor og har det fint nå i voksen alder. Har prosessert det jeg har gått igjennom. Har brutt kontakt med henne i år da jeg vet hun ikke er glad i meg sånn egentlig, så jeg får ikke noe ut av relasjonen annet enn negative ting. Jeg har en oppegående pappa som jeg kan snakke med om ting, så jeg snakker faktisk med pappa om kvinnelige problemer som hormonprevensjon og alt mulig annet egentlig. Jeg har også gode venner jeg kan snakke med om alt, og verdens beste kjæreste, så jeg føler egentlig ikke at jeg mangler noe. Det er uansett ikke vits i å savne noe man aldri kan få, og heller gjøre det beste ut av situasjonen slik den er.

Anonymkode: 37804...f79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2021 den 23.58):

Har aldri hatt en fungerende mamma. Hun utsatte meg for omsorgssvikt og rusmisbruk når jeg var barn. Har minimalt med kontakt nå i voksen alder da hun kun er fokusert på seg selv og sin sykdom..de gangene jeg orker og ringe er jeg utslitt i etterkant. Nå i voksen alder har jeg "reparert" noe av inntrykket av hva en god mamma/dame kan være da jeg har møtt mange fantastiske voksne kvinner som bryr seg og er oppegående. Samtidig sliter jeg veldig med savnet om å ha noen å ringe når ting er vanskelig. Blir egentlig ganske lei meg og sjalu når alle snakker om shoppingturene med mamma, at de kan ringe mamma når noe er vanskelig eller når voksne damer på jobb omtaler døtrene sine med stolthet og alt de har fått til. Dette gjør så vondt innerst inne, og rokker i noe så sårt. Jeg føler meg på en måte ensom i verden uten en veiviser.. Det har ingenting med disse personene å gjøre, men jeg har aldri fått noe av dette.. selvom jeg prøver å late som det ikke preger meg er det en stor sorg i livet mitt dessverre..  Er det kvinner der ute, som har vokst opp uten en mamma og sunt forbilde?

Anonymkode: 0e237...824

Har ikke fungerende mor eller far.. Aldri hatt. Ikke svigerforeldre eller annen familie heller! Men har mann og barn og de mangler ingenting. Rart hvor lite kjærlighet og omsorg du kan få men å klare å gi så mye til egne barn og være en god mor for det sitter i hjertet. Kunne aldri utsatt barna mine for noe sånt. Kan ikke forstå de som gjør det! 

Enten går det til h.. eller så går det bra etter en sånn oppvekst. 

Men det er tungt når alle har familier / foreldre besøk/bursdager/jul/ferie/middag osv. 

Barna har ingen besteforeldre. 

Men med sånne folk er det bedre uten.

Se framover og skap din egen verden i kjærlighet. Ta vare på deg selv og dine. 

Det er tungt alt som har vært og det som kommer. Men håper du har noen å støtte deg på

 

Anonymkode: 87e52...48c

[AnonymBruker]

Har heller ikke hatt fungerende foreldre, og har alltid vært pårørende. Omsorgssvikt, narkotika, alkohol gjennom hele livet. Overdoser, fengsel, psykiatrisk jevnlig.

Jeg er nå 40, og lever godt med mine foreldres historie. Hender nok at jeg tenker over at jeg synes det er litt trist at barna mine ikke får bli ordentlig kjent med besteforeldrene og aldri får bursdagsgaver fra den siden av slekta si, men alt i alt forsøker jeg å ikke dvele ved det. Det er jo ingenting jeg får gjort med det.

Skal ikke si det er enkelt å komme dit. Det tar tid, men det er mulig. Man står fint på egne bein og må skape sitt eget liv. Masse lykke til!

Anonymkode: 387e9...079

[AnonymBruker]

Det finnes mange som deg, så du er ikke alene. Jeg tok meg lenge i å se etter morsfigurer i alle som jeg følte noen form for varm omsorg fra, enten det var fra helsesøster på skolen, moren til min venninne, ei ansatt på kantina da jeg gikk på universitetet osv osv.. Jeg referere til dem som mamma, noe jeg begynte med som en slags "vits" for å få det godkjent hos dem på en måte, gjøre dem komfortable med det, selv om det for meg betydde så mye mer enn de ante. I voksen alder har jeg blitt mer obs på min metode der og føler meg flau over det, for jeg ser jo at det var kun et skuespill og at de ikke var med på leken, sånn egentlig. Det var jo ingen av dem som faktisk så på meg som en datter, og de må nok ha begynt å lure etterhvert som jeg dro strikken lenger og lenger... 

Jeg fikk en jobb der jeg fant en dame femten år eldre enn meg, som hadde den perfekte jobben og den perfekte familien og jeg ble helt opphengt i henne. Jeg ønsker så sårt å bare flytte inn i hennes liv og hennes familie. Samtidig ble jeg mer og mer sjalu på hennes døtre, fordi jeg så gjerne ville være dem.. Jeg lirket meg sakte men sikkert mer og mer innpå denne damen og hun var så omsorgsfull og tok meg under sin vinge, og jeg hadde noen mentale sammenbrudd som hun hjalp meg gjennom og hjalp meg til å få profesjonell hjelp. Etter flere år ble jeg så dypt såret over en episode hvor de skulle feire noe stort i familien og jeg ikke var invitert, fordi det kun var nærmeste familie, så smalt det helt for meg og jeg ble så sint på henne. Dessverre ble dette slutten på alt og hun sa at hun ble nødt til å ta vare på sin familie, og at hun ikke kunne ta hånd om meg lengre fordi det var for dyptliggende for henne å forstå, og hun ønsket meg alt godt men sa at hun dessverre ikke var min mor og kom aldri til å kunne bli det.

Det var vondere enn noen hjertesorg jeg noensinne har følt på, men det var også det slaget i trynet jeg trengte for å komme meg videre. Jeg ble nødt til å akseptere hvilke kort jeg var gitt i dette livet og at det dessverre ikke ble slik jeg skulle ønske. Jeg følte at jeg ikke lenger ønsket å tvinge meg selv inn som noens datter, mot deres vilje. Det ble enda vondere med den tanken, enn tanken på å aldri ha hatt noen mor. 

Nå har jeg det derimot bedre enn jeg noensinne har hatt det. Jeg skjønner at jeg trengte den harde sannheten for å klare å akseptere det vonde, og først da jeg aksepterte det, kunne jeg endelig gå videre. 

Tar denne som anonym fordi det er min mest sårbare fortid..

Anonymkode: 628eb...32a

[AnonymBruker]

Samme her, var så heldig å få både en ubrukelig far OG mor.. har ikke mye kontakt med dem i dag. Veldig trist å se andre ha gode støttende foreldre og så se tilbake på sine selvopptatte idioter av foreldre.. uansett, har fått en fantastisk svigermor, så ble heldig i ettertid. Og har et ganske fint liv nå. Nå vet jeg iaf hva jeg ikke skal gjøre med mine barn.. ser også på mine gode venner som familien jeg aldri hadde.

Anonymkode: abc1c...1bf

[AnonymBruker]

 

Jeg var ikke utsatt for omsorgssvikt men har etter jeg ble voksen fått et annet forhold til min mor. Når jeg var liten jeg så opp til henne og var enig med alt hun sa, ble på en måte formet til å tenke som henne og hun betrodde seg til meg som en venninne fra jeg var et lite barn. Ble involvert i hennes utroskap , hun fikk meg til å ta hennes side og dekke over det og betrodde meg om han hun var forelsket i. Ikke helt normalt når jeg tenker på det nå, men slik var nå hun.  Ble nødt til å ta hennes side hele tiden. 

Hun fokuserer bare på seg selv og hva andre kan gjøre for henne, og har aldri støttet meg i noen form for valg jeg har gjort i livet i forhold til studier, forhold og så videre. Hun har jobbet mot meg hele veien, gjort livet mitt surt og tatt det for gitt at jeg alltid skal være der for henne for å høre på hennes problemer. Hun er aggressiv, manipulerende og utrolig slitsom å ha i livet. Nå som jeg ikke har hatt kontakt med henne på en stund, og ignorert hennes meldinger av negativ karakter så har jeg det mye bedre. Før gikk jeg bare rundt og følte et konstant stress at hun kunne ringe. Jeg ble alltid psykisk nedbrutt av en samtale med henne, noe hun selv ikke kan skjønne fordi hun er jo bare blid og positiv. 

For meg har det alltid vært et savn å ha en mor som faktisk er en mor, ikke en konkurrent eller en person som behandler meg som personlig psykolog og søppelbøtte.  En mor som støtter, er glad når ting går bra og som virkelig ønsker at jeg skal ha det bra og ikke minst som er blid og vennlig når vi møtes. Ikke sarkastisk og ute etter å klandre den ene eller den andre, få meg til å føle meg som jeg aldri er god nok eller at noe er feil med meg og ikke henne. Sånne folk har man det bedre uten. 

I ditt tilfelle høres det ut som du har det best uten kontakt med henne. Det er trist å innse at man aldri har hatt en ordentlig mor, men du kan velge hvem du vil ha i livet ditt og gjøre det beste ut av det. 

Anonymkode: ddeef...55e