Kan menn og kvinner gi meg konkrete råd og forslag til hvordan jeg kan bli mer selvsikker?

[AnonymBruker]

Jeg har de siste årene stått fast i en offerrolle som har påvirket meg svært negativt. Det har blant annet gjort at jeg ikke klarer å utvikle relasjoner. Jeg har heller ikke et sexliv, noe jeg virkelig savner. Problemet mitt er at jeg har et lavt selvbilde som på mange områder i livet har ødelagt for meg. Jeg går i terapi, men fokusområdet nå er på litt andre steder enn selvbildet spesifikt, men jeg ønsker å jobbe litt med det ved siden av. Oppfatningen jeg har av meg selv er at jeg er fullstendig verdiløs, stygg og så uattraktiv at ingen vil ta i meg. Det er ikke uten grunn at jeg føler det slik, det meste med mitt utseende er negativt. Men jeg vet at jeg kan å sminke meg og kle meg, og jeg vet hvordan jeg ordner håret. Jeg har et hår som er ganske uregjerlig, og det er vanskelig å få det pent, men jeg gjør som sagt det beste ut av det. Jeg har funnet ut hvilke klær og hvilken stil jeg føler meg mest selvsikker og komfortabel i. Problemet er at jeg skjønner ikke hvordan noen kan like meg. 

Det gjør meg litt trist, for jeg føler selv at jeg har mye å gi. Jeg er glad i sex og elsker å utforske på så utrolig mange områder. Men selvbildet mitt hemmer meg, og jeg klarer ikke slippe meg løs fordi jeg er så redd for hva han skal tenke om puppene som henger, den løse huden på magen, cellulittene, kvisene på låret osv. Det eneste jeg kan komme på som er positivt og som menn flest liker, er at jeg har smal midje og brede hofter. Men så har jeg dessverre hip dips, så det er vel ikke så fint da likevel? 

Jeg vil virkelig føle meg bedre, men jeg vet at utgangspunktet mitt er dårlig. Det er vanskelig for meg fordi jeg heller ikke ser slik på andre. Det er kun meg selv. Hos andre fanger jeg opp det jeg liker og som jeg syns er positivt, både hos menn og kvinner. Jeg observerer det jeg tenker mindre om eller ikke liker, men jeg vektlegger det ikke, med mindre det er et sterkt personlighetstrekk som virker frastøtende. 

Jeg vil ikke være overfladisk når det kommer til meg selv og jeg vil ikke gå rundt å tenke at alle menn syns jeg er et misfoster og at jeg kun er verdig tøm og røm. Obs på at kjæreste ikke helt er målet her, men enn knullevenn, litt flørter og slike ting. 

Anonymkode: d9c16...9d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har de siste årene stått fast i en offerrolle som har påvirket meg svært negativt. Det har blant annet gjort at jeg ikke klarer å utvikle relasjoner. Jeg har heller ikke et sexliv, noe jeg virkelig savner. Problemet mitt er at jeg har et lavt selvbilde som på mange områder i livet har ødelagt for meg. Jeg går i terapi, men fokusområdet nå er på litt andre steder enn selvbildet spesifikt, men jeg ønsker å jobbe litt med det ved siden av. Oppfatningen jeg har av meg selv er at jeg er fullstendig verdiløs, stygg og så uattraktiv at ingen vil ta i meg. Det er ikke uten grunn at jeg føler det slik, det meste med mitt utseende er negativt. Men jeg vet at jeg kan å sminke meg og kle meg, og jeg vet hvordan jeg ordner håret. Jeg har et hår som er ganske uregjerlig, og det er vanskelig å få det pent, men jeg gjør som sagt det beste ut av det. Jeg har funnet ut hvilke klær og hvilken stil jeg føler meg mest selvsikker og komfortabel i. Problemet er at jeg skjønner ikke hvordan noen kan like meg. 

Det gjør meg litt trist, for jeg føler selv at jeg har mye å gi. Jeg er glad i sex og elsker å utforske på så utrolig mange områder. Men selvbildet mitt hemmer meg, og jeg klarer ikke slippe meg løs fordi jeg er så redd for hva han skal tenke om puppene som henger, den løse huden på magen, cellulittene, kvisene på låret osv. Det eneste jeg kan komme på som er positivt og som menn flest liker, er at jeg har smal midje og brede hofter. Men så har jeg dessverre hip dips, så det er vel ikke så fint da likevel? 

Jeg vil virkelig føle meg bedre, men jeg vet at utgangspunktet mitt er dårlig. Det er vanskelig for meg fordi jeg heller ikke ser slik på andre. Det er kun meg selv. Hos andre fanger jeg opp det jeg liker og som jeg syns er positivt, både hos menn og kvinner. Jeg observerer det jeg tenker mindre om eller ikke liker, men jeg vektlegger det ikke, med mindre det er et sterkt personlighetstrekk som virker frastøtende. 

Jeg vil ikke være overfladisk når det kommer til meg selv og jeg vil ikke gå rundt å tenke at alle menn syns jeg er et misfoster og at jeg kun er verdig tøm og røm. Obs på at kjæreste ikke helt er målet her, men enn knullevenn, litt flørter og slike ting. 

Anonymkode: d9c16...9d0

Du skriver at du går i terapi. Og det er bra. For du finner nok færre gode psykologer her på kg enn i rl.
Mitt råd er allikevel å forsøke gi litt faen. Ikke i mennesker. Men i hvor seriøst du tar deg selv, hvor seriøst du muligens føler alt i verden er. Hvis alt skal være perfekt, så er det ingen som er bra nok for noen. Ikke sammenlikne deg med alle andre. Skriv ned ting du føler du er god til, hva du er verdt. Sett deg må der du forsøker gjøre noe du liker godt hver dag. Start smått. Sett deg mål og delmål. Og drit i menn, nesten bokstavelig talt. Seksuelt klarer du deg selv. Du skal i hvert fall ikke trenge pulings for å føle deg verdifull. Du tror en knullevenn, flørtings er alt som hjelper. Jeg er uenig. Det kan virke som en god idé når du savner noen, men det skader mer enn å hjelpe. Så ikke bry deg om å trenge andre i første omgang. Når du slutter å vente, når du kan se vennskap i andre fordi du er verd noe, ikke minst menn, så er du også klar for å bli forelsket. Du skal ikke være bra nok for andre. Du skal være bra nok for deg selv.

Anonymkode: 6a5a1...795

[AnonymBruker]

I sosiale sammenhenger slik som på byen eller en fest kan du prøve følgende:

Se menn i øynene og prøv å hold blikket litt. Smil samtidig. Dette er et kontaktsøkende kroppsspråk. Vær åpen for prat med alle.

Formålet med dette er ikke at all småprat blir en sjekkesituasjon. Stort sett blir det ikke det. Men en gang i blant blir det mer enn bare et smil eller en prat!

Anonymkode: 81e20...8d0

[Egenskap]

planlegg en tur til en fjelltopp i distrikt Norge, til ett sted som du aldri har vært i forut. Legg av penger til det, og undersøk hvordan du kan reise dit. Hvis det er flere fjelltopper der så legger du av flere dager, ta med telt og turmat. 

[AnonymBruker]

Jeg var ikke særlig høy i hatten da jeg var yngre. Dette på bakgrunn av en del vonde opplevelser etc.

Ihvertfall. Da jeg gikk til psykolog, jobba vi mye med å finne og oppfylle egne ønsker. Feks hva jeg likte innen mat, velvære etc. Og å sørge for at jeg hadde det jeg trengte av hobbier etc. Derfor begynte jeg etterhvert i kor.

Jeg møtte også tilfeldig ei dame som var ganske ordinær og dessuten i mine øyne mindre pen enn meg, og som hadde de personlige egenskapene at hun virka som hun nøt hvert sekund av livet sitt, hun var en slags diva men også utrolig hyggelig. Hun hadde rett og slett personligheta til en jordnær filmstjerne. Selv om hun bare var ei ordinær dame, ville man liksom at hun skulle like en. Og jeg merka at folk responderte på det hun strålte ut, man liksom aksepterte det, og jeg selv følte det også,  som en slags varme å ville være nær henne. Og da tenkte jeg, kan hun, så kan jeg! Så jeg kopierte litt av hennes personlighet, ikke der og da, men på sikt. Det ble selvbildet mitt, å tenke på henne. Jeg har fått andre forbilder også, men hun ble vendepunktet mitt. Jeg tenkte, hvorfor leve livet mitt som om ulykker vil komme min vei, når jeg kan være strålende? Hun gjør jo det...

Anonymkode: ac37d...432

[ClausSaus]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2021 den 20.31):

Jeg har de siste årene stått fast i en offerrolle som har påvirket meg svært negativt. Det har blant annet gjort at jeg ikke klarer å utvikle relasjoner. Jeg har heller ikke et sexliv, noe jeg virkelig savner. Problemet mitt er at jeg har et lavt selvbilde som på mange områder i livet har ødelagt for meg. Jeg går i terapi, men fokusområdet nå er på litt andre steder enn selvbildet spesifikt, men jeg ønsker å jobbe litt med det ved siden av. Oppfatningen jeg har av meg selv er at jeg er fullstendig verdiløs, stygg og så uattraktiv at ingen vil ta i meg. Det er ikke uten grunn at jeg føler det slik, det meste med mitt utseende er negativt. Men jeg vet at jeg kan å sminke meg og kle meg, og jeg vet hvordan jeg ordner håret. Jeg har et hår som er ganske uregjerlig, og det er vanskelig å få det pent, men jeg gjør som sagt det beste ut av det. Jeg har funnet ut hvilke klær og hvilken stil jeg føler meg mest selvsikker og komfortabel i. Problemet er at jeg skjønner ikke hvordan noen kan like meg. 

Det gjør meg litt trist, for jeg føler selv at jeg har mye å gi. Jeg er glad i sex og elsker å utforske på så utrolig mange områder. Men selvbildet mitt hemmer meg, og jeg klarer ikke slippe meg løs fordi jeg er så redd for hva han skal tenke om puppene som henger, den løse huden på magen, cellulittene, kvisene på låret osv. Det eneste jeg kan komme på som er positivt og som menn flest liker, er at jeg har smal midje og brede hofter. Men så har jeg dessverre hip dips, så det er vel ikke så fint da likevel? 

Jeg vil virkelig føle meg bedre, men jeg vet at utgangspunktet mitt er dårlig. Det er vanskelig for meg fordi jeg heller ikke ser slik på andre. Det er kun meg selv. Hos andre fanger jeg opp det jeg liker og som jeg syns er positivt, både hos menn og kvinner. Jeg observerer det jeg tenker mindre om eller ikke liker, men jeg vektlegger det ikke, med mindre det er et sterkt personlighetstrekk som virker frastøtende. 

Jeg vil ikke være overfladisk når det kommer til meg selv og jeg vil ikke gå rundt å tenke at alle menn syns jeg er et misfoster og at jeg kun er verdig tøm og røm. Obs på at kjæreste ikke helt er målet her, men enn knullevenn, litt flørter og slike ting. 

Anonymkode: d9c16...9d0

Konkret råd… OK, here goes:

Selvtillit finnes ikke.

Dette høres ut som en helt sinnssyk påstand, men den er faktisk 100% korrekt. Og grunnen til at folk sliter med å bygge opp selvtillit er at de prøver å "bygge opp" noe som ikke eksisterer. Det vil aldri fungere.

La meg forklare:

Selvtillit er ikke annen enn fravær av hemninger. Selvtillit er litt som fint vær, som ikke er noe annet enn fravær av skyer, regn, vind og annet dritt. Det fine været er der, bak skyene – bare fjern dritten, og du kan kose deg i solen.

Selvtillit fungerer på samme måte. Bli kvitt hemningene, de negative tankene, spekulative bekymringer for hva andre kan finne på å synes, og alt dette andre som trekker deg ned, så skinner selvtilliten din helt av seg selv.

Poenget er altså at du ikke skal "bygge opp" selvtillit, men derimot destruere det som holder deg nede.

Hvordan gjør man så det? Vel, det er faktisk ganske så ukomplisert, selv om det krever endel innsats for å gjennomføre i praksis. Det finnes noen få ting du må forstå (den enkle delen), og deretter innarbeidede i mentaliteten din (dette krever arbeid).

Jeg vil nevne 4 ting:

Det første å forstå er at ingen blir likt av alle, så det er ikke din jobb å bli likt av alle. Dette er bare en realitet, og du vil kun oppnå å dra deg selv ned ved å prøve å bli noe alle menn vil ha. Det går nemlig ikke an.

Det eksisterer ikke noe sett av pupper som er slik alle menn foretrekker. Det eksisterer ikke hofter som er slik alle menn foretrekker. Det eksisterer ikke noen rumpe som er slik alle menn foretrekker.

Menn har forskjellig smak. Noen foretrekker små pupper, andre store. Noen foretrekker faste pupper, andre (f.eks meg) foretrekker litt mer heng. Og samme prinsipp gjelder for alle trekk ved en kvinne.

Det å finne seg noen handler ikke om å være den som absolutt alle vil ha. Da hadde vi vært psykisk knekt alle sammen. Det handler kun om å gjøre det beste ut av sin egen situasjon, slik at man øker andelen som vil ha det du har å tilby, og så lete opp en som tilhører denne andelen.

Det andre å forstå er at det er derfor helt greit at en gitt enkeltperson ikke liker akkurat deg. Og det er det faktisk nødt til å være, for det er som sagt umulig å være det alle menn foretrekker.

Hvilken rolle spiller det om akkurat Ole ikke foretrekker akkurat deg? Hva så? Betyr ikke nettopp dette at Oles mening dermed er irrelevant? Han er jo ikke en reell kandidat, så hva slags verdi har hans oppfatning?

Vi har en tendens til å knytte kunstig verdi til andres meninger om oss. Noe som blir helt absurd i de situasjoner der disse meningene er nettopp selve årsaken til at de tvert imot ikke betyr noe.

Om Ole ikke foretrekker deg, så betyr ikke det noe annet enn at han tilhører den delen av den mannlige befolkningen som ikke gjør det. Javel… so what? Er det virkelig et problem?

Det tredje å forstå er at vi overvurderer hvor mye folk i det hele tatt mener om oss. Og det er ikke småtterier vi snakker om heller.

Jeg måtte slå opp hva "hip dips" er for noe. Aldri hørt om det før. Så noen bilder og begynte å tenke over om noen av damene jeg har vært med har hatt "hip dips". Ga opp, for jeg har ikke peiling. Vet faktisk ikke engang om min nåværende bedre halvdel har det.

Hvem faen bryr seg?

Vel… du gjør. Og det er faktisk helt normalt. Alle har ting ved seg selv de ikke er helt fornøyde med. Og vi er alle sammen overdrevet opptatte av dem.

Men det er nærmest en form for narsissisme å tro at alle andre bryr seg like mye om disse tingene som vi selv gjør. For det gjør de ikke. Ikke nesten engang.

Veldig mye dårlig selvtillit stammer egentlig fra opplevd behov for å måtte være "perfekt" ut fra en forestilling om andre tillegger trekk ved oss selv like mye vekt som vi selv gjør.

Du ser "hengepupper", han som er knallhard og bare vil kaste seg over deg ser "pupper". Og når du tar til tårene mens du forteller hvor misfornøyd du er med at de ikke peker i retning horisonten ser han ut som et spørsmålstegn om lurer på om det er noe galt med deg.

Det høres kanskje litt selvmotsigende ut, men en viktig del av å få "god selvtillit" er å kvitte seg med denne grandiose vrangforestillingen om at enhver detalj ved deg er så forbannet sentral for alle andre. Det er de ikke – selv om du sikkert synes det selv.

Og den fjerde tingen å forstå er at du trenger ikke engang være perfekt for en eneste mann. Å finne seg noen handler ikke om å score 10 poeng av 10 mulig på alle relevante punkter.

Vis meg det par i denne verden der de to ikke har noe å utsette på hverandre. Lykke til!

Og neida, akkurat de første 5-6 ukene, når hormonene bobler i blodet, er selvsagt alt "perfekt". Men det er bare fordi begge er midlertidig sinnsyke på en overdose av dopamin og oksytocin. Det der går over.

Poenget er at det er helt normalt at folk vil ha en som de selvfølgelig også ser enkelte svakheter ved.

Dette er kanskje den vanskeligste tingen å få på plass, men den er helt essensiell: Ikke bare trenger du ikke å bli likt av alle, men du trenger ikke være perfekt for noen! Begge deler er faktisk helt urealistisk.

Og du vil bare ødelegge deg selv ved å prøve.

—

OK: I klassisk stil fra gamle CS ble dette vanvittig mange ord. Men det viktige er at det faktisk også bare er ord. De beskriver ting du kan forstå. Men dette er ikke nok.

Det du bør gjøre er å pugge noen stikkord:

• Det går ikke an å bli likt av alle
• Det er helt OK at akkurat han ikke liker deg
• Andre bryr seg ikke om detaljene dine
• Du trenger ikke være 100% for noen

Og her er nøkkelen: Hver gang dårlig selvtillit melder seg i en eller annet sammenheng henter du frem disse punktene og argumenterer deg selv i senk. Rett og slett overbeviser deg selv om at de negative følelsene er helt absurde. For det er de nemlig.

Dette blir nok både vanskelig og kanskje litt ubehagelig i starten. Men så blir det lettere.

Du oppdager at det faktisk finnes en andel av menn som har lyst på akkurat deg. Du oppdager at det faktisk ikke fikk en eneste praktisk konsekvens at akkurat Ole ikke var en av disse mennene. Du oppdager at menn faktisk nesten virker litt dumme, for de legger jo egentlig ikke merke til noe som helst.

Og så møter du drømmemannen… sånn rent bortsett fra at han var visst ikke strengt tatt 10 av 10 på absolutt alt han heller. Men det gjør faktisk ikke noe.

Selvtillit er ikke mer enn dette. 🙂

Endret 29. september 2021 av ClausSaus

[AnonymBruker]

Sliter med det samme! 

Har begynt kognitiv terapi og selvhjelp. Når jeg har negative tanker om meg selv, spesielt hvis de er tanker jeg tror andre har om meg så skriver jeg de ned og prøver å finne alternative tanker. Altså hvis tanken er "de syns sikkert jeg er forferdelig stygg og plagsom" så skriver jeg det ned. Ser på hvilke følelser disse tankene trigger og effekten de har på meg og hva jeg gjør. Så ser jeg på de alternative tankene som oftest er mer realistiske som "de tenker sikkert ikke på utseende mitt i det hele tatt. Jeg hadde ikke tenkt på det. Uansett er det også lov til å ta litt plass. Det er bare sunt og ingen forventer av meg å være et ja menneske hele tiden" eller "uff, disse henge puppene er så stygge" der den mer realistiske tanken ville blitt noe som "pupper kommer i alle størrelser og fasonger og mine er helt naturlig slik de er. Alle er forskjellige og de som liker meg og er verdt min tid bryr seg fint lite om hvor mye puppene" henger""

Det har hjulpet meg til å forstå hvorfor jeg føler enkelte ting slik jeg gjør og det hjelper også med rasjonalisering av disse negative automatiske tankene. Det tar tid og arbeid for å bli bedre. 

Jeg sliter også med å gi faen i andres meninger og generelt, men jeg lover det så fort du klarer å bevise deg selv litt at dine negative tanker ikke er fakta, blir det også plutselig litt enklere å gi faen. 

Selvfølgelig er det ikke sikkert det fungerer for deg men tenkte å nevne det uansett. 

Anonymkode: 87591...812

[StripeteM]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

plutselig litt enklere å gi faen. 

Hehe, det er forøvrig en god bok-anbefaling i den sammenhengen, "Den edle kunsten å gi faan" av Mark Manson. Hittil den eneste selvhjelpsboken som faktisk hjalp meg og litt morsom er den også. 

[Fluefisker1]

ClausSaus skrev (4 timer siden):

Konkret råd… OK, here goes:

Selvtillit finnes ikke.

Dette høres ut som en helt sinnssyk påstand, men den er faktisk 100% korrekt. Og grunnen til at folk sliter med å bygge opp selvtillit er at de prøver å "bygge opp" noe som ikke eksisterer. Det vil aldri fungere.

La meg forklare:

Selvtillit er ikke annen enn fravær av hemninger. Selvtillit er litt som fint vær, som ikke er noe annet enn fravær av skyer, regn, vind og annet dritt. Det fine været er der, bak skyene – bare fjern dritten, og du kan kose deg i solen.

Selvtillit fungerer på samme måte. Bli kvitt hemningene, de negative tankene, spekulative bekymringer for hva andre kan finne på å synes, og alt dette andre som trekker deg ned, så skinner selvtilliten din helt av seg selv.

Poenget er altså at du ikke skal "bygge opp" selvtillit, men derimot destruere det som holder deg nede.

Hvordan gjør man så det? Vel, det er faktisk ganske så ukomplisert, selv om det krever endel innsats for å gjennomføre i praksis. Det finnes noen få ting du må forstå (den enkle delen), og deretter innarbeidede i mentaliteten din (dette krever arbeid).

Jeg vil nevne 4 ting:

Det første å forstå er at ingen blir likt av alle, så det er ikke din jobb å bli likt av alle. Dette er bare en realitet, og du vil kun oppnå å dra deg selv ned ved å prøve å bli noe alle menn vil ha. Det går nemlig ikke an.

Det eksisterer ikke noe sett av pupper som er slik alle menn foretrekker. Det eksisterer ikke hofter som er slik alle menn foretrekker. Det eksisterer ikke noen rumpe som er slik alle menn foretrekker.

Menn har forskjellig smak. Noen foretrekker små pupper, andre store. Noen foretrekker faste pupper, andre (f.eks meg) foretrekker litt mer heng. Og samme prinsipp gjelder for alle trekk ved en kvinne.

Det å finne seg noen handler ikke om å være den som absolutt alle vil ha. Da hadde vi vært psykisk knekt alle sammen. Det handler kun om å gjøre det beste ut av sin egen situasjon, slik at man øker andelen som vil ha det du har å tilby, og så lete opp en som tilhører denne andelen.

Det andre å forstå er at det er derfor helt greit at en gitt enkeltperson ikke liker akkurat deg. Og det er det faktisk nødt til å være, for det er som sagt umulig å være det alle menn foretrekker.

Hvilken rolle spiller det om akkurat Ole ikke foretrekker akkurat deg? Hva så? Betyr ikke nettopp dette at Oles mening dermed er irrelevant? Han er jo ikke en reell kandidat, så hva slags verdi har hans oppfatning?

Vi har en tendens til å knytte kunstig verdi til andres meninger om oss. Noe som blir helt absurd i de situasjoner der disse meningene er nettopp selve årsaken til at de tvert imot ikke betyr noe.

Om Ole ikke foretrekker deg, så betyr ikke det noe annet enn at han tilhører den delen av den mannlige befolkningen som ikke gjør det. Javel… so what? Er det virkelig et problem?

Det tredje å forstå er at vi overvurderer hvor mye folk i det hele tatt mener om oss. Og det er ikke småtterier vi snakker om heller.

Jeg måtte slå opp hva "hip dips" er for noe. Aldri hørt om det før. Så noen bilder og begynte å tenke over om noen av damene jeg har vært med har hatt "hip dips". Ga opp, for jeg har ikke peiling. Vet faktisk ikke engang om min nåværende bedre halvdel har det.

Hvem faen bryr seg?

Vel… du gjør. Og det er faktisk helt normalt. Alle har ting ved seg selv de ikke er helt fornøyde med. Og vi er alle sammen overdrevet opptatte av dem.

Men det er nærmest en form for narsissisme å tro at alle andre bryr seg like mye om disse tingene som vi selv gjør. For det gjør de ikke. Ikke nesten engang.

Veldig mye dårlig selvtillit stammer egentlig fra opplevd behov for å måtte være "perfekt" ut fra en forestilling om andre tillegger trekk ved oss selv like mye vekt som vi selv gjør.

Du ser "hengepupper", han som er knallhard og bare vil kaste seg over deg ser "pupper". Og når du tar til tårene mens du forteller hvor misfornøyd du er med at de ikke peker i retning horisonten ser han ut som et spørsmålstegn om lurer på om det er noe galt med deg.

Det høres kanskje litt selvmotsigende ut, men en viktig del av å få "god selvtillit" er å kvitte seg med denne grandiose vrangforestillingen om at enhver detalj ved deg er så forbannet sentral for alle andre. Det er de ikke – selv om du sikkert synes det selv.

Og den fjerde tingen å forstå er at du trenger ikke engang være perfekt for en eneste mann. Å finne seg noen handler ikke om å score 10 poeng av 10 mulig på alle relevante punkter.

Vis meg det par i denne verden der de to ikke har noe å utsette på hverandre. Lykke til!

Og neida, akkurat de første 5-6 ukene, når hormonene bobler i blodet, er selvsagt alt "perfekt". Men det er bare fordi begge er midlertidig sinnsyke på en overdose av dopamin og oksytocin. Det der går over.

Poenget er at det er helt normalt at folk vil ha en som de selvfølgelig også ser enkelte svakheter ved.

Dette er kanskje den vanskeligste tingen å få på plass, men den er helt essensiell: Ikke bare trenger du ikke å bli likt av alle, men du trenger ikke være perfekt for noen! Begge deler er faktisk helt urealistisk.

Og du vil bare ødelegge deg selv ved å prøve.

—

OK: I klassisk stil fra gamle CS ble dette vanvittig mange ord. Men det viktige er at det faktisk også bare er ord. De beskriver ting du kan forstå. Men dette er ikke nok.

Det du bør gjøre er å pugge noen stikkord:

• Det går ikke an å bli likt av alle
• Det er helt OK at akkurat han ikke liker deg
• Andre bryr seg ikke om detaljene dine
• Du trenger ikke være 100% for noen

Og her er nøkkelen: Hver gang dårlig selvtillit melder seg i en eller annet sammenheng henter du frem disse punktene og argumenterer deg selv i senk. Rett og slett overbeviser deg selv om at de negative følelsene er helt absurde. For det er de nemlig.

Dette blir nok både vanskelig og kanskje litt ubehagelig i starten. Men så blir det lettere.

Du oppdager at det faktisk finnes en andel av menn som har lyst på akkurat deg. Du oppdager at det faktisk ikke fikk en eneste praktisk konsekvens at akkurat Ole ikke var en av disse mennene. Du oppdager at menn faktisk nesten virker litt dumme, for de legger jo egentlig ikke merke til noe som helst.

Og så møter du drømmemannen… sånn rent bortsett fra at han var visst ikke strengt tatt 10 av 10 på absolutt alt han heller. Men det gjør faktisk ikke noe.

Selvtillit er ikke mer enn dette. 🙂

Det var en meget velskrevet tekst med mange gode poenger!

[AnonymBruker]

ClausSaus skrev (4 timer siden):

Konkret råd… OK, here goes:

Selvtillit finnes ikke.

Dette høres ut som en helt sinnssyk påstand, men den er faktisk 100% korrekt. Og grunnen til at folk sliter med å bygge opp selvtillit er at de prøver å "bygge opp" noe som ikke eksisterer. Det vil aldri fungere.

La meg forklare:

Selvtillit er ikke annen enn fravær av hemninger. Selvtillit er litt som fint vær, som ikke er noe annet enn fravær av skyer, regn, vind og annet dritt. Det fine været er der, bak skyene – bare fjern dritten, og du kan kose deg i solen.

Selvtillit fungerer på samme måte. Bli kvitt hemningene, de negative tankene, spekulative bekymringer for hva andre kan finne på å synes, og alt dette andre som trekker deg ned, så skinner selvtilliten din helt av seg selv.

Poenget er altså at du ikke skal "bygge opp" selvtillit, men derimot destruere det som holder deg nede.

Hvordan gjør man så det? Vel, det er faktisk ganske så ukomplisert, selv om det krever endel innsats for å gjennomføre i praksis. Det finnes noen få ting du må forstå (den enkle delen), og deretter innarbeidede i mentaliteten din (dette krever arbeid).

Jeg vil nevne 4 ting:

Det første å forstå er at ingen blir likt av alle, så det er ikke din jobb å bli likt av alle. Dette er bare en realitet, og du vil kun oppnå å dra deg selv ned ved å prøve å bli noe alle menn vil ha. Det går nemlig ikke an.

Det eksisterer ikke noe sett av pupper som er slik alle menn foretrekker. Det eksisterer ikke hofter som er slik alle menn foretrekker. Det eksisterer ikke noen rumpe som er slik alle menn foretrekker.

Menn har forskjellig smak. Noen foretrekker små pupper, andre store. Noen foretrekker faste pupper, andre (f.eks meg) foretrekker litt mer heng. Og samme prinsipp gjelder for alle trekk ved en kvinne.

Det å finne seg noen handler ikke om å være den som absolutt alle vil ha. Da hadde vi vært psykisk knekt alle sammen. Det handler kun om å gjøre det beste ut av sin egen situasjon, slik at man øker andelen som vil ha det du har å tilby, og så lete opp en som tilhører denne andelen.

Det andre å forstå er at det er derfor helt greit at en gitt enkeltperson ikke liker akkurat deg. Og det er det faktisk nødt til å være, for det er som sagt umulig å være det alle menn foretrekker.

Hvilken rolle spiller det om akkurat Ole ikke foretrekker akkurat deg? Hva så? Betyr ikke nettopp dette at Oles mening dermed er irrelevant? Han er jo ikke en reell kandidat, så hva slags verdi har hans oppfatning?

Vi har en tendens til å knytte kunstig verdi til andres meninger om oss. Noe som blir helt absurd i de situasjoner der disse meningene er nettopp selve årsaken til at de tvert imot ikke betyr noe.

Om Ole ikke foretrekker deg, så betyr ikke det noe annet enn at han tilhører den delen av den mannlige befolkningen som ikke gjør det. Javel… so what? Er det virkelig et problem?

Det tredje å forstå er at vi overvurderer hvor mye folk i det hele tatt mener om oss. Og det er ikke småtterier vi snakker om heller.

Jeg måtte slå opp hva "hip dips" er for noe. Aldri hørt om det før. Så noen bilder og begynte å tenke over om noen av damene jeg har vært med har hatt "hip dips". Ga opp, for jeg har ikke peiling. Vet faktisk ikke engang om min nåværende bedre halvdel har det.

Hvem faen bryr seg?

Vel… du gjør. Og det er faktisk helt normalt. Alle har ting ved seg selv de ikke er helt fornøyde med. Og vi er alle sammen overdrevet opptatte av dem.

Men det er nærmest en form for narsissisme å tro at alle andre bryr seg like mye om disse tingene som vi selv gjør. For det gjør de ikke. Ikke nesten engang.

Veldig mye dårlig selvtillit stammer egentlig fra opplevd behov for å måtte være "perfekt" ut fra en forestilling om andre tillegger trekk ved oss selv like mye vekt som vi selv gjør.

Du ser "hengepupper", han som er knallhard og bare vil kaste seg over deg ser "pupper". Og når du tar til tårene mens du forteller hvor misfornøyd du er med at de ikke peker i retning horisonten ser han ut som et spørsmålstegn om lurer på om det er noe galt med deg.

Det høres kanskje litt selvmotsigende ut, men en viktig del av å få "god selvtillit" er å kvitte seg med denne grandiose vrangforestillingen om at enhver detalj ved deg er så forbannet sentral for alle andre. Det er de ikke – selv om du sikkert synes det selv.

Og den fjerde tingen å forstå er at du trenger ikke engang være perfekt for en eneste mann. Å finne seg noen handler ikke om å score 10 poeng av 10 mulig på alle relevante punkter.

Vis meg det par i denne verden der de to ikke har noe å utsette på hverandre. Lykke til!

Og neida, akkurat de første 5-6 ukene, når hormonene bobler i blodet, er selvsagt alt "perfekt". Men det er bare fordi begge er midlertidig sinnsyke på en overdose av dopamin og oksytocin. Det der går over.

Poenget er at det er helt normalt at folk vil ha en som de selvfølgelig også ser enkelte svakheter ved.

Dette er kanskje den vanskeligste tingen å få på plass, men den er helt essensiell: Ikke bare trenger du ikke å bli likt av alle, men du trenger ikke være perfekt for noen! Begge deler er faktisk helt urealistisk.

Og du vil bare ødelegge deg selv ved å prøve.

—

OK: I klassisk stil fra gamle CS ble dette vanvittig mange ord. Men det viktige er at det faktisk også bare er ord. De beskriver ting du kan forstå. Men dette er ikke nok.

Det du bør gjøre er å pugge noen stikkord:

• Det går ikke an å bli likt av alle
• Det er helt OK at akkurat han ikke liker deg
• Andre bryr seg ikke om detaljene dine
• Du trenger ikke være 100% for noen

Og her er nøkkelen: Hver gang dårlig selvtillit melder seg i en eller annet sammenheng henter du frem disse punktene og argumenterer deg selv i senk. Rett og slett overbeviser deg selv om at de negative følelsene er helt absurde. For det er de nemlig.

Dette blir nok både vanskelig og kanskje litt ubehagelig i starten. Men så blir det lettere.

Du oppdager at det faktisk finnes en andel av menn som har lyst på akkurat deg. Du oppdager at det faktisk ikke fikk en eneste praktisk konsekvens at akkurat Ole ikke var en av disse mennene. Du oppdager at menn faktisk nesten virker litt dumme, for de legger jo egentlig ikke merke til noe som helst.

Og så møter du drømmemannen… sånn rent bortsett fra at han var visst ikke strengt tatt 10 av 10 på absolutt alt han heller. Men det gjør faktisk ikke noe.

Selvtillit er ikke mer enn dette. 🙂

Begynte å gråte jeg nå. Takk skal du ha. Jeg skal prøve å ta dette til meg. Fikk meg til å tenke. 

Anonymkode: d9c16...9d0

[AnonymBruker]

Det er ikke selvtilliten du først og fremst trenger å gjøre noe med, det er selvfølelsen. Du må lære å bli glad i deg selv, akseptere seg selv som du er. At du er mer enn god nok.

det finnes mengder av selvhjelp her i bøker og på youtube o.l. Prøv å google litt.

Anonymkode: 7132d...87f

[AnonymBruker]

Fin en aktivitet som gir deg glede og mestringsfølelse, som samtidig er sosial.

Og lær kunsten å gi faen. Det spiller ingen rolle hva vilt fremmede måtte tenke eller føle om deg, du kan heller ikke blidgjøre alle.

Du er bra nok akkurat som du er.

Anonymkode: 6ca22...cf3

[Christina82]

Ryddet for brukerdebatt og tilsvar. 

Moonshine, mod

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.9.2021 den 15.15):

Fin en aktivitet som gir deg glede og mestringsfølelse, som samtidig er sosial.

Og lær kunsten å gi faen. Det spiller ingen rolle hva vilt fremmede måtte tenke eller føle om deg, du kan heller ikke blidgjøre alle.

Du er bra nok akkurat som du er.

Anonymkode: 6ca22...cf3

Men hvordan skal jeg klare det når jeg ser ut som et takras/misfoster? Jeg klarer ikke være sosial. Jeg klarer ikke møte blikkene til folk og når jeg går på butikken ser jeg at alle tenker at jeg er kjempe stygg. Om jeg snakker med noen så ser jeg hvordan de vurderer meg og at de syns synd i meg fordi jeg ser ut som jeg gjør. 

Har prøvd å følge rådene jeg har fått her. Jeg orker snart ikke mer. Jeg er helt alene og tør ikke involvere meg med noen fordi jeg ikke føler meg bra nok. Jeg er så lei meg og lei av alt dette og jeg føler alt arbeidet jeg gjør er forgjeves, for det gir ikke resultater. Jeg er fortsatt like stygg og udugelig uansett hvor ofte jeg tenker at jeg skal gi faen. Livet er ikke for meg tror jeg... 

Anonymkode: d9c16...9d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Men hvordan skal jeg klare det når jeg ser ut som et takras/misfoster? Jeg klarer ikke være sosial. Jeg klarer ikke møte blikkene til folk og når jeg går på butikken ser jeg at alle tenker at jeg er kjempe stygg. Om jeg snakker med noen så ser jeg hvordan de vurderer meg og at de syns synd i meg fordi jeg ser ut som jeg gjør. 

Har prøvd å følge rådene jeg har fått her. Jeg orker snart ikke mer. Jeg er helt alene og tør ikke involvere meg med noen fordi jeg ikke føler meg bra nok. Jeg er så lei meg og lei av alt dette og jeg føler alt arbeidet jeg gjør er forgjeves, for det gir ikke resultater. Jeg er fortsatt like stygg og udugelig uansett hvor ofte jeg tenker at jeg skal gi faen. Livet er ikke for meg tror jeg... 

Anonymkode: d9c16...9d0

Vondt å lese dette. Jeg er helt sikker på at mange folk liker deg og hvordan du ser ut. Mange har andre verdier enn kun utseendet de vurderer etter. Hvor gammel er du, TS om jeg kan spørre? Håper du kommer deg ut av denne offerrollen og at du har mange gode og positive opplevelser i vente. 

Anonymkode: da44c...092

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Vondt å lese dette. Jeg er helt sikker på at mange folk liker deg og hvordan du ser ut. Mange har andre verdier enn kun utseendet de vurderer etter. Hvor gammel er du, TS om jeg kan spørre? Håper du kommer deg ut av denne offerrollen og at du har mange gode og positive opplevelser i vente. 

Anonymkode: da44c...092

Nå er det jo dessverre slik at jeg ikke har noe verdifullt ved personligheten min heller. Har ingen gode personlighetstrekk. Jeg er ikke ond da, men det skulle jo bare mangle. Jeg er snart 30 år. Jeg har hatt disse følelsene og tankene hele livet mitt. Når jeg var barn var jeg frustrert og lei meg fordi ingen likte meg eller var glad i meg, samme når jeg var tenåring. Når jeg har hatt venner eller kjærester har jeg følt på at de egentlig ikke liker meg. 

Anonymkode: d9c16...9d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Nå er det jo dessverre slik at jeg ikke har noe verdifullt ved personligheten min heller. Har ingen gode personlighetstrekk. Jeg er ikke ond da, men det skulle jo bare mangle. Jeg er snart 30 år. Jeg har hatt disse følelsene og tankene hele livet mitt. Når jeg var barn var jeg frustrert og lei meg fordi ingen likte meg eller var glad i meg, samme når jeg var tenåring. Når jeg har hatt venner eller kjærester har jeg følt på at de egentlig ikke liker meg. 

Anonymkode: d9c16...9d0

Er du oppvokst under omsorgssvikt og mobbing i barndommen? Jeg klarer ikke å tro på at du ikke har noen gode personlighetstrekk. Jeg tror heller at du er ekstremt selvkritisk og ikke klarer å se de gode personlighetstrekkene dine selv. Har du forsøkt å gå til psykolog? Tror det kan hjelpe mange. Håper du har håp om å få det bedre med deg selv. Jeg tror du vil oppleve at flere enn du trodde liker deg hvis du klarer å jobbe videre med det å bli glad i deg selv. Har selv ikke så mange gode råd dessverre. Jeg er dame i 30-årene som er singel på 2. året. Prøver å jobbe med mitt eget selvbilde da jeg opplevde en del vanskelige hendelser i barndommen. Så jeg må absolutt jobbe med det samme som jeg anbefaler deg. Ønsker deg masse lykke til! Håper du får det bedre snart. 

Anonymkode: da44c...092

[AnonymBruker]

Lytt til denne, eller les den. Den burde vært obligatorisk for alle som føler at de ikke har det bra. Den hjelper faktisk. 

https://www.storytel.com/no/nn/books/det-er-ikke-mer-synd-på-deg-enn-andre-en-bok-om-ansvar-og-frigjøring-566912?gclid=CjwKCAjwtfqKBhBoEiwAZuesiDNiRTtX0Fc-qqzLY2wuBtcA1xlc9lWpssO1dMnnpdk_GSgS3sZU2xoC500QAvD_BwE

Anonymkode: fc8d9...625

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Er du oppvokst under omsorgssvikt og mobbing i barndommen? Jeg klarer ikke å tro på at du ikke har noen gode personlighetstrekk. Jeg tror heller at du er ekstremt selvkritisk og ikke klarer å se de gode personlighetstrekkene dine selv. Har du forsøkt å gå til psykolog? Tror det kan hjelpe mange. Håper du har håp om å få det bedre med deg selv. Jeg tror du vil oppleve at flere enn du trodde liker deg hvis du klarer å jobbe videre med det å bli glad i deg selv. Har selv ikke så mange gode råd dessverre. Jeg er dame i 30-årene som er singel på 2. året. Prøver å jobbe med mitt eget selvbilde da jeg opplevde en del vanskelige hendelser i barndommen. Så jeg må absolutt jobbe med det samme som jeg anbefaler deg. Ønsker deg masse lykke til! Håper du får det bedre snart. 

Anonymkode: da44c...092

Ingen omsorgssvikt, ble litt mobbet som barn. Problemet er vel heller at jeg ikke passer inn i noen ideal. Min kropp og mitt utseende har aldri blitt sett på som attraktivt. Alt er "feil" og ikke slik det burde være. Taper på alle punkt osv. Hadde jeg hatt èn positiv ting å holde fast ved, så hadde jeg gjort det, men har dessverre ikke det. 

Håper du får det bedre også. 

 

Anonymkode: d9c16...9d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.10.2021 den 12.46):

Lytt til denne, eller les den. Den burde vært obligatorisk for alle som føler at de ikke har det bra. Den hjelper faktisk. 

https://www.storytel.com/no/nn/books/det-er-ikke-mer-synd-på-deg-enn-andre-en-bok-om-ansvar-og-frigjøring-566912?gclid=CjwKCAjwtfqKBhBoEiwAZuesiDNiRTtX0Fc-qqzLY2wuBtcA1xlc9lWpssO1dMnnpdk_GSgS3sZU2xoC500QAvD_BwE

Anonymkode: fc8d9...625

Har begynt på den. Men skjønner ikke helt hvordan det hjelper min situasjon. Skal den motivere meg til å akseptere at jeg er stygg og må være alene i livet på grunn av det? 

Anonymkode: d9c16...9d0