Spørsmål om vanskelige familierelasjoner.

[Anonym!!!!!]

Hei. Jeg har et spørsmål (eller mange) som jeg gjerne ønsker å lufte noen tanker om. 
 

Jeg har et utrolig vanskelig forhold til min familie. Min mor og min far gikk fra hverandre da jeg var 2, og etter det fant hver part seg nye partnere - men det endte i ny skilsmisse mellom min mor og min stefar da jeg var 19. Min far og min stemor er fremdeles sammen. 
 

Problemene på mammas side: Mamma slet med rus og diverse da jeg var liten. Det var mange menn, og mye frem og tilbake før hun fant min stefar - som tjente godt. Da vi flyttet i nytt hus ble alt mye verre. Jeg visste aldri hva som kom til å skje hjemme. Hun kunne si at «vi ikke passet sammen som familie» og slenge meg på dør, eller at hun rett og slett «ble kvalm av meg». Hun var aldri der for meg, og brukte meg alltid til å snakke om sine egne problemer. Da jeg var 19 år fysisk tvang hun meg til å være med på et AA-møte. Mamma kunne ligge rett ut på gulvet (jeg trodde hun var død), og stefaren min sendte både meg og en venninne for å «se på hvordan mamma var». Dette ble jeg mobbet for. Mamma ønsker kontakt med meg, men etter hver gang jeg har tilgitt henne snur hun plutselig på helen og kan komme med bemerkninger som at «jeg har alle personlighetstrekk til å bli alkoholiker» osv. Det er ikke normalt, og jeg vil ikke ha henne i livet mitt mer. Ikke stefar heller. 
 

Problemene på pappas side: Pappa var en helt okei god far for meg da jeg var liten. Men med ny familie føler jeg at det ikke er helt den store plassen til meg. Dersom jeg har konfrontert han med hvorfor jeg ikke blir invitert på familieturen osv., svarer han at «han har ny familie nå». Det var også så ille på et punkt med min far og min mor at pappa sa at han ønsket å adoptere meg bort til min stefar, men det ble aldri noe av. Han kom ikke i min konfirmasjon, ble ikke bedt i hans bryllup eller noe. Kontakten har bedret seg litt over årene - men jeg har trengt en ufravikelig far mtp. min mors situasjon. Det er han ikke. Til eksempel feiret jeg jul alene i fjor, selv om jeg hadde spurt han om ikke jeg kunne få feire med han og familien til stemor…

 

Problem i dag: Til tross for en vanskelig oppvekst har jeg klart meg nokså bra i livet. Jeg er en eksamen igjen fra å ha en åtte års lang utdannelse - både en bachelor i psykologi og en master innen jus. Problemet mitt nå har imidlertid vært at jeg har trengt noen å bo hos til jeg får meg jobb (jeg er helt kjørt i bakken etter å være fulltidsstudent under corona) - og sårene om å ikke ha noen familie har bredt seg som fullt. Min onkel på min far sin side har stilt huset deres åpent - så jeg kan få bo der til jeg får søkt meg en jobb. Fått et endelig fundament i livet. Jeg har sagt ifra om dette til min far og min stemor. Men de sier bare at det er rart og stiller ikke sitt hjem tilgjengelig, kun i denne lille perioden. Det skal nevnes at jeg har vært usedvanlig selvstendig i mitt liv - men for første gang trenger jeg noen så sårt nå. Hvordan skal man håndtere dette? Jeg har hatt det veldig vanskelig nå. Tilgir man noe sånt? 
 

Setter stor pris på svar fra noen med ulike livserfaringer! 

[AnonymBruker]

Jeg ville tilgitt og kuttet kontakten. Tilgitt for egen del. De får ta kontakt om de ønsker. Jeg ville ikke tatt kontakt. Jeg vilel derimot prøvd å opprettholde kontakt med onkel

Anonymkode: 46da4...901

[AnonymBruker]

Jeg hadde kuttet kontakten og innsett att relasjonene er giftige. 

Det gav meg en ro og en mulighet til å jobbe med meg selv. Den trygge basen jeg fikk hos andre gjorde at jeg utviklet meg veldig som person og har et flott liv. Jeg vet at ting ikke var min feil, men "styggen på ryggen" kunne føre til at jeg tok baklengs salto for foreldre som ikke brydde seg. 

Anonymkode: e7e55...f9a

[AnonymBruker]

Mine foreldre gikk nylig fra hverandre (februar i år), etter noe og tjueårs ekteskap. Mor er og har alltid vært manipulerende, og strevd uttalt med spiseforstyrrelser og depresjon. Hun har vært fraværende i form av støtte, og kun gitt en kald skulder og bedt med "ta meg sammen" og "se åsså smil. Du kommer ingen vei i livet med å gråte". Far, derimot, var voldelig i oppveksten, og tydde til fysisk, så vel som psykisk vold. Jeg måtte gå på eggeskall rundt ham, for humøret kunne snu på en femøring uten noen slags grunn. 

Separasjonen har vært stygg, og mor sitter igjen i offerrollen (som hun alltid har levd i), og far hoppet rett inn i en ny familie kun 2 uker etter bruddet. Så mye for alle de årene i ekteskap, og det å ha barn som er hans egne. I dag er det sparsomt kontakt med far, da han er opptatt med sin nye familie, mens mor våkes litt over av meg grunnet hennes suicide tendenser. 

Å ikke snakke med min far, har vært et ønske så lenge jeg kan huske, og han får bare gå rundt i sin narsissistiske verden med ny familie. Min mor sliter meg helt ut, og jeg strever med alvorlig fysisk sykdom attpåtil, så hun spiser opp noe som egentlig ikke er der fra før. Gleder meg til den dagen kommer at jeg kan slippe å måtte ha det ansvaret på skuldrene, for intet barn skal passe på foreldrene sine slik. Man skal leve sitt eget liv, akkurat som en vil, uten å måtte bære på dårlig samvittighet hele tiden

Anonymkode: fbc4b...360

[Carrot]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg ville tilgitt og kuttet kontakten. Tilgitt for egen del. De får ta kontakt om de ønsker. Jeg ville ikke tatt kontakt. Jeg vilel derimot prøvd å opprettholde kontakt med onkel

Anonymkode: 46da4...901

Dette ❤️ Det er ingen grunn til å holde fast ved det destruktive i ditt liv - noe jeg renger med du i løpet av psyk studiet også lærte og innerst inne vet. Det er ikke du som er issuen det er de og du trenger dem ikke, det har du jo tydelig vist både deg selv og verden ellers.. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ville tilgitt og kuttet kontakten. Tilgitt for egen del. De får ta kontakt om de ønsker. Jeg ville ikke tatt kontakt. Jeg vilel derimot prøvd å opprettholde kontakt med onkel

Anonymkode: 46da4...901

Jeg er helt enig, og ville gjort det samme. 

Anonymkode: 05ee8...970

[AnonymBruker]

Anonym!!!!! skrev (1 time siden):

Hei. Jeg har et spørsmål (eller mange) som jeg gjerne ønsker å lufte noen tanker om. 
 

Jeg har et utrolig vanskelig forhold til min familie. Min mor og min far gikk fra hverandre da jeg var 2, og etter det fant hver part seg nye partnere - men det endte i ny skilsmisse mellom min mor og min stefar da jeg var 19. Min far og min stemor er fremdeles sammen. 
 

Problemene på mammas side: Mamma slet med rus og diverse da jeg var liten. Det var mange menn, og mye frem og tilbake før hun fant min stefar - som tjente godt. Da vi flyttet i nytt hus ble alt mye verre. Jeg visste aldri hva som kom til å skje hjemme. Hun kunne si at «vi ikke passet sammen som familie» og slenge meg på dør, eller at hun rett og slett «ble kvalm av meg». Hun var aldri der for meg, og brukte meg alltid til å snakke om sine egne problemer. Da jeg var 19 år fysisk tvang hun meg til å være med på et AA-møte. Mamma kunne ligge rett ut på gulvet (jeg trodde hun var død), og stefaren min sendte både meg og en venninne for å «se på hvordan mamma var». Dette ble jeg mobbet for. Mamma ønsker kontakt med meg, men etter hver gang jeg har tilgitt henne snur hun plutselig på helen og kan komme med bemerkninger som at «jeg har alle personlighetstrekk til å bli alkoholiker» osv. Det er ikke normalt, og jeg vil ikke ha henne i livet mitt mer. Ikke stefar heller. 
 

Problemene på pappas side: Pappa var en helt okei god far for meg da jeg var liten. Men med ny familie føler jeg at det ikke er helt den store plassen til meg. Dersom jeg har konfrontert han med hvorfor jeg ikke blir invitert på familieturen osv., svarer han at «han har ny familie nå». Det var også så ille på et punkt med min far og min mor at pappa sa at han ønsket å adoptere meg bort til min stefar, men det ble aldri noe av. Han kom ikke i min konfirmasjon, ble ikke bedt i hans bryllup eller noe. Kontakten har bedret seg litt over årene - men jeg har trengt en ufravikelig far mtp. min mors situasjon. Det er han ikke. Til eksempel feiret jeg jul alene i fjor, selv om jeg hadde spurt han om ikke jeg kunne få feire med han og familien til stemor…

 

Problem i dag: Til tross for en vanskelig oppvekst har jeg klart meg nokså bra i livet. Jeg er en eksamen igjen fra å ha en åtte års lang utdannelse - både en bachelor i psykologi og en master innen jus. Problemet mitt nå har imidlertid vært at jeg har trengt noen å bo hos til jeg får meg jobb (jeg er helt kjørt i bakken etter å være fulltidsstudent under corona) - og sårene om å ikke ha noen familie har bredt seg som fullt. Min onkel på min far sin side har stilt huset deres åpent - så jeg kan få bo der til jeg får søkt meg en jobb. Fått et endelig fundament i livet. Jeg har sagt ifra om dette til min far og min stemor. Men de sier bare at det er rart og stiller ikke sitt hjem tilgjengelig, kun i denne lille perioden. Det skal nevnes at jeg har vært usedvanlig selvstendig i mitt liv - men for første gang trenger jeg noen så sårt nå. Hvordan skal man håndtere dette? Jeg har hatt det veldig vanskelig nå. Tilgir man noe sånt? 
 

Setter stor pris på svar fra noen med ulike livserfaringer! 

Du trenger ikke tilgi, men godta at situasjonen mellom dere er slik den er. Du har det bedre uten dem. Ville kuttet kontakten.

 

Anonymkode: 14c86...931

[AnonymBruker]

En god venninne av meg har en mor med alvorlig psykisk sykdom og flere selvmordforsøk bak seg. Moren har ikke vært til stede som en mor de siste 20 årene, men lever periodevis i sine egne vrangforestillinger. Min venninne opplever henne som manipulerende og «slem», samtidig som hun synes synd på henne fordi hun er jo syk. Venninnen min har selv gått til psykolog og psykiater for å bearbeide traumer hun har fått i forbindelse med morens sykdom. Fordi moren er så krevende og destruktiv, sa psykiateren på et tidspunkt at det beste kanskje ville være at hun kuttet kontakten med moren. Hun har ikke klart det, men har flyttet et stykke unna moren, og når hun er hjemme på besøk bor hun hos venner, i tillegg til at hun noen ganger lar være å svare telefonen når moren ringer.

Jeg vet at min venninnes historie over hodet ikke er unik, psykisk sykdom er vondt for den som er syk, men det er jammen vanskelig og krevende for pårørende også. Jeg er jo kun en som ser dette utenfra, men jeg forstår godt de som kutter kontakten så de ikke skal gå til grunne selv ❤️

Anonymkode: 3c502...620

[AnonymBruker]

Anonym!!!!! skrev (2 timer siden):

Hei. Jeg har et spørsmål (eller mange) som jeg gjerne ønsker å lufte noen tanker om. 
 

Jeg har et utrolig vanskelig forhold til min familie. Min mor og min far gikk fra hverandre da jeg var 2, og etter det fant hver part seg nye partnere - men det endte i ny skilsmisse mellom min mor og min stefar da jeg var 19. Min far og min stemor er fremdeles sammen. 
 

Problemene på mammas side: Mamma slet med rus og diverse da jeg var liten. Det var mange menn, og mye frem og tilbake før hun fant min stefar - som tjente godt. Da vi flyttet i nytt hus ble alt mye verre. Jeg visste aldri hva som kom til å skje hjemme. Hun kunne si at «vi ikke passet sammen som familie» og slenge meg på dør, eller at hun rett og slett «ble kvalm av meg». Hun var aldri der for meg, og brukte meg alltid til å snakke om sine egne problemer. Da jeg var 19 år fysisk tvang hun meg til å være med på et AA-møte. Mamma kunne ligge rett ut på gulvet (jeg trodde hun var død), og stefaren min sendte både meg og en venninne for å «se på hvordan mamma var». Dette ble jeg mobbet for. Mamma ønsker kontakt med meg, men etter hver gang jeg har tilgitt henne snur hun plutselig på helen og kan komme med bemerkninger som at «jeg har alle personlighetstrekk til å bli alkoholiker» osv. Det er ikke normalt, og jeg vil ikke ha henne i livet mitt mer. Ikke stefar heller. 
 

Problemene på pappas side: Pappa var en helt okei god far for meg da jeg var liten. Men med ny familie føler jeg at det ikke er helt den store plassen til meg. Dersom jeg har konfrontert han med hvorfor jeg ikke blir invitert på familieturen osv., svarer han at «han har ny familie nå». Det var også så ille på et punkt med min far og min mor at pappa sa at han ønsket å adoptere meg bort til min stefar, men det ble aldri noe av. Han kom ikke i min konfirmasjon, ble ikke bedt i hans bryllup eller noe. Kontakten har bedret seg litt over årene - men jeg har trengt en ufravikelig far mtp. min mors situasjon. Det er han ikke. Til eksempel feiret jeg jul alene i fjor, selv om jeg hadde spurt han om ikke jeg kunne få feire med han og familien til stemor…

 

Problem i dag: Til tross for en vanskelig oppvekst har jeg klart meg nokså bra i livet. Jeg er en eksamen igjen fra å ha en åtte års lang utdannelse - både en bachelor i psykologi og en master innen jus. Problemet mitt nå har imidlertid vært at jeg har trengt noen å bo hos til jeg får meg jobb (jeg er helt kjørt i bakken etter å være fulltidsstudent under corona) - og sårene om å ikke ha noen familie har bredt seg som fullt. Min onkel på min far sin side har stilt huset deres åpent - så jeg kan få bo der til jeg får søkt meg en jobb. Fått et endelig fundament i livet. Jeg har sagt ifra om dette til min far og min stemor. Men de sier bare at det er rart og stiller ikke sitt hjem tilgjengelig, kun i denne lille perioden. Det skal nevnes at jeg har vært usedvanlig selvstendig i mitt liv - men for første gang trenger jeg noen så sårt nå. Hvordan skal man håndtere dette? Jeg har hatt det veldig vanskelig nå. Tilgir man noe sånt? 
 

Setter stor pris på svar fra noen med ulike livserfaringer! 

Det største problemet er din mor. På en måte kan jeg forstå din far hvis din mor har vært så manipulativ, vanskelig og krevende at han ville gjøre alt for å bli helt fri fra henne og til og med adoptere deg til stefar. Da må det ha vært ille..kanskje tenkte han det ville være best for deg å slippe konflikter om samvær mellom dem og at stefar var nok for deg ? Bare noen tanker om hvorfor din far måtte gi slipp på deg siden det alltid er mødre som får foreldre ansvaret uansett hvor syke og gale de er.

Anonymkode: edc27...56f