Foreldre til barn som mobber

[AnonymBruker]

Ønsker at dere som har vært i situasjonen svarer helt ærlig. 
dere som har fått tilbakemelding fra skolen om at barnet deres har vært med å mobbe andre, hvordan tok dere det? 
snakket dere med foreldrene til eleven som barnet ditt mobbet? Hvordan var samtalen? Endte det godt, elle ble det ugreit? 
gikk du i fornektelse? Bagatelliserte det? Skylte på det andre barnet? 
ble sint på skolen/ foreldrene? 
klarte du å innse at barnet ditt hadde mobbet andre? Svelget du barnet ditt sin versjon om at det ikke var slik det var? 
tok du tak i situasjonen og barnet ditt? La du deg flat for de andre foreldrene? 
Tenker du i ettertid at du burde reagere annerledes? 
hvordan endte det til slutt? 

 

Anonymkode: 71a1d...950

[AnonymBruker]

Vårt barn er ingen mobber, men det var en episode da han var åtte år der vi fikk tekstmelding fra en mor som sa at vår sønn og noen andre hadde sagt stygge ting til sønnen hennes på fotballbanen på skolen. Jeg syntes det hele hørtes svært merkelig ut, hele situasjonen (og denne gutten er innblandet i mye rart fra før), men valgte selvsagt å gi dem fordelen av tvilen.

Jeg fikk min sønn til å ringe til dem, og si at han var lei seg for situasjonen på fotballbanen, og avtale at de skulle leke sammen på skolen dagen etter. Det var tungt for min sønn, han gråt, huske jeg, fordi det var så flaut for ham, men situasjonen ordnet seg, og jeg har aldri hørt noe mer i ettertid fra moren.

Selv om jeg ikke tror det var noe mobbing fra min sønns side, det var også lærere tilstede som vi snakket med i etterkant, som ikke syntes dette var noe å ta tak i, så tenker jeg at han uansett ble bevisst på at andre gutter kan bli lei seg av hans oppførsel, og at slikt får konsekvenser. Så det hadde kanskje en preventiv virkning.

Anonymkode: affa8...19c

[Mooza]

Fikk beskjed om at barnet mitt mobbet ei jente, fra skolen. Da satte jeg meg ned og snakket med ungen som først nektet. Men jeg ga meg ikke..og da kom det til slutt fra at hun hadde vært stygg med henne. Tårer og benektelse. Så måtte hun gå og be om unnskyldning til jenta og love at noe sånt skulle aldri skje igjen. Og det har aldri skjedd igjen. Det er mange år siden dette. 

Jeg har selv kontaktet andre foreldre direkte. De var litt sånn avventende, men når det ble benektelse, så tilbød jeg meg og komme hjem til dem med min datter, slik at vi kunne ha en prat. Da først ble det noen innrømmelser fra deres unge- Hun hadde ikke spesielt lyst å få oss hjem til seg. Jeg kunne tatt det via skolen, men i dette tilfellet kjente jeg foreldre litt via en yngre datter og deres yngre barn. Det løste seg også. Faren var for øvrig rektor på en annen skole, og mor var lærer. 

 

Endret 27. september 2021 av Mooza

[AnonymBruker]

På skolene her er det sååå mange foreldre som putter barna på pidestall og tror de er gullunger. Barna er helt perfekte og hver gang det kommer opp noe så er det andres skyld.  Det er riktignok ikke mye mobbing, men veldig tydelig hierarki på trinnene og tonen blant grupper er langt fra hyggelig.

Jeg stoler aldri på at barna mine har fåt med seg alt, deres syn på saken er fra et barns perspektiv. Trenger både flere barns forklaring samt voksne sin og havner et sted midt i mellom.    Vi har hatt mange samtaler hjemme om hva som er akseptabel oppførsel. Jeg har lagt meg flat for skolen/andre foreldre kun for å få diskusjonen ut av verden sekv om jeg er uenig. Privat kan jeg støtte barnet og anerkjenne eget barns oppfatning. 

Anonymkode: b6183...f36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.9.2021 den 5.02):

Ønsker at dere som har vært i situasjonen svarer helt ærlig. 
dere som har fått tilbakemelding fra skolen om at barnet deres har vært med å mobbe andre, hvordan tok dere det? 
snakket dere med foreldrene til eleven som barnet ditt mobbet? Hvordan var samtalen? Endte det godt, elle ble det ugreit? 
gikk du i fornektelse? Bagatelliserte det? Skylte på det andre barnet? 
ble sint på skolen/ foreldrene? 
klarte du å innse at barnet ditt hadde mobbet andre? Svelget du barnet ditt sin versjon om at det ikke var slik det var? 
tok du tak i situasjonen og barnet ditt? La du deg flat for de andre foreldrene? 
Tenker du i ettertid at du burde reagere annerledes? 
hvordan endte det til slutt? 

 

Anonymkode: 71a1d...950

Vet at barnet ikke er slem med noen, han går heller vekk fra situasjonen eller gir beskjed. Men ett annet barn som plager som sier han og mange andre plager denne ene gutten(som egentlig plager alle andre men stakkars liten han gjør ikke noe..) Jo han gjør det. Har overhørt flere ganger og sett det selv. Og andre foreldre. Men foreldrene til dette barnet ringer rundt til oss andre foreldre pga stakkars gutten deres. Han gjør ingen noe.. De skulle bare visst hvor mye han utestenger og er slem i munnen sin..Hver dag.. Når tilogmed lærerene ser det..

Anonymkode: 226f7...a15

[AnonymBruker]

Det er en ting jeg ikke liker, og det er foreldre som putter egne barn i gapestokken så fort de gjør noe feil for «offentligheten». 
Joda barn kan være slemme og må ta ansvar.

Min datter måtte det etter at en annen jente ble lei seg for noe hun sa, og foreldrene kontaktet meg ang det. Personlig så tenkte jeg at det er noe barna måtte ordne opp i selv, siden de må lære seg å håndtere konflikter uten at vi henger over. Og deres barn hadde gjort det samme mot mitt ( et klassisk - den sa det, så jeg sa det tilbake - tilfelle, ingenting alvorlig). 

Jeg tok en samtale med jentungen om hvordan man behandler hverandre, selv de dagene man krangler. Og hva man skal forvente tilbake. 
informerte foreldrene om samtalen, bekreftet for dem at bekymringen deres blir hørt, men at dette var noe som gikk begge veier. 
Dette var en enkel sak, men jeg kommer aldri til å nikke etter de andre foreldrene om mitt barn driter seg ut og må bli «tatt» for å vise er eksempel.

Da står jeg opp for barnet mitt, og tar heller alvorspraten hjemme der det er privat. det er en sårbar situasjon for unge sjeler, jo større alvor det er i hendelsene, jo mer sårt og skamfullt er det for barnet. Jeg kommer aldri til å utsette mitt barn for det å måtte blottlegge den sårheten foran «fremmede» selv om det ho gjorde var galt. 

Anonymkode: 6b452...83c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Når jeg gikk på ungdomsskolen var det en forbanna drittunge som hele tiden plaget andre elever. For eksempel tok ting fra pennal / ryggsekkene deres. Kastet ting vekk fra pulten deres, dytter andre elever ned trappene, kastet joggesko eller jakker i do. Bare for å nevne ett par ting. Det var faktisk ett par andre elever som glemte videokamera i klasserommet, for å filme hva som egentlig skjedde. De filmet også hendelser som skjedde ute i skolegården. Dette viste de seinere frem under en samling ved skolen, hvor både foreldrene og lærerne var samlet. 

Men likevel var det enkelte foreldre som faktisk sa Hva så? til hvordan deres egne barn oppførte seg. Å ha en mobber til tenåring, betydde at denne ungen liksom var "kongen på haugen" i klassen. Samtidig som de som ble mobbet, var en "taper" som aldri var i stand til å forsvare seg. Det var ingen av foreldrene som ønsket seg noen mobbede barn. 

Anonymkode: f9308...c8b

Ikke greit med skjult filming i klasserommet. Men skjønner fortvilelsen. 
 

Anonymkode: 71a1d...950

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vet at barnet ikke er slem med noen, han går heller vekk fra situasjonen eller gir beskjed. Men ett annet barn som plager som sier han og mange andre plager denne ene gutten(som egentlig plager alle andre men stakkars liten han gjør ikke noe..) Jo han gjør det. Har overhørt flere ganger og sett det selv. Og andre foreldre. Men foreldrene til dette barnet ringer rundt til oss andre foreldre pga stakkars gutten deres. Han gjør ingen noe.. De skulle bare visst hvor mye han utestenger og er slem i munnen sin..Hver dag.. Når tilogmed lærerene ser det..

Anonymkode: 226f7...a15

Ikke for å fornærme deg, men her ser jeg ett klassisk eksempel på å forvare eget barn ved å si: mitt barn er ikke slem, går bort fra situasjon og sier fra til voksne. Mens du samtidig påpeker at gutten (motparten) og foreldrenes hans som nærmest dumme, og støtter den påstanden med at til og med lærerne ser det.

Anonymkode: 71a1d...950

[AnonymBruker]

On 9/27/2021 at 8:49 AM, AnonymBruker said:

Vårt barn er ingen mobber, men det var en episode da han var åtte år der vi fikk tekstmelding fra en mor som sa at vår sønn og noen andre hadde sagt stygge ting til sønnen hennes på fotballbanen på skolen. Jeg syntes det hele hørtes svært merkelig ut, hele situasjonen (og denne gutten er innblandet i mye rart fra før), men valgte selvsagt å gi dem fordelen av tvilen.

Jeg fikk min sønn til å ringe til dem, og si at han var lei seg for situasjonen på fotballbanen, og avtale at de skulle leke sammen på skolen dagen etter. Det var tungt for min sønn, han gråt, huske jeg, fordi det var så flaut for ham, men situasjonen ordnet seg, og jeg har aldri hørt noe mer i ettertid fra moren.

Selv om jeg ikke tror det var noe mobbing fra min sønns side, det var også lærere tilstede som vi snakket med i etterkant, som ikke syntes dette var noe å ta tak i, så tenker jeg at han uansett ble bevisst på at andre gutter kan bli lei seg av hans oppførsel, og at slikt får konsekvenser. Så det hadde kanskje en preventiv virkning.

Anonymkode: affa8...19c

Så bra!

Jeg vet ikke hva gutten din sa/gjorde. Men det er uansett viktig å forklare seg for folk hvis man har klart å såre dem. 

Anonymkode: 1f1e1...cfc

[AnonymBruker]

Jeg har aldri fått den bedskjeden, men barna mine har da gjort dumme ting til tider. 

Jeg tror det er viktig å høre på barna også. 

Fordi saken har alltid to sier. For noen år siden var det en gutt her som gikk rundt å mente han ble mobbet. Problemet var at foreldrene så aldri at deres gutt kunne gjøre noe galt, å lot han gjøre som han ville. Så han hadde veldig dårlige sosiale antenner. Han gikk rundt å ertet på seg de andre, de tok igjen. Å da mente han og foreldrene at han ble mobbet. Mange mot en. Men han hadde jo da også gått å ertet på seg flere. Å alle han slengte med leppa til tok igjen. Det var jo utrolig synd på denne gutten, å foreldrene til de andre snakket da med barna sine om at han prøvde å få kontakt derfor han gjorde slik at han ville være med på leken. Å de snakket om det på skolen. Men  han ville bestemme alt, som igjen førte til at de andre ikke ville ha han med inn i lek. Så han ble jo virkelig utestengt til slutt. Å foreldrene hans mente det bare var alle de andre barna som var problemet. Han gikk i klassen til nevøen min å broren og svigerinnen min var veldig fortvilet over hele situasjonen. 

 

Anonymkode: cc07a...36b

[Million]

Sønnen min ble beskyldt for å ha mobbet en annen gutt i klassen på vei hjem fra skolen en dag. Dette hørtes helt ærlig talt ikke ut som min sønn. Han var rett og slett ikke typen til å TENKE vondt om noen, langt mindre gå og si det. Jeg sier ikke dette fordi jeg tror han er en gullunge, men fordi det er sånn han rett og slett ER.

Men moren til denne gutten ringte meg ut av det blå en ettermiddag og utbasunerte dette, at min sønn hadde mobbet hennes sønn på skoleveien den dagen, og at "dette måtte vi foreldre ta tak i og at ungene da lærte at vi voksne snakker sammen!!" 

Som sagt synes jeg hele greia hørtes rar ut, så jeg begynte å nøste litt. Jeg spurte når hun fikk vite dette, og da hadde sønnen hennes altså ringt henne på jobben med en gang han kom hjem. Og når gikk han hjem fra skolen den dagen da? spurte jeg. Det viste seg å være klokka halv fire. Da visste jeg med en gang at guttens historie var oppspinn og løgn. For min sønn hadde ikke vært på SFO den dagen, men kommet rett hjem (jeg var hjemme) klokka to. Sønnen min gikk ikke ut og var hjemme resten av ettermiddagen, samme var jeg.

Altså var min sønn gått fra skolen allerede, en og en halv time før denne gutten påstår han ble mobbet av min sønn på veien hjem. 

Jeg tok likevel en prat med sønnen min, for å høre om det kunne ha skjedd noe tidligere på dagen, som gjorde denne andre gutten sur og hevngjerrig. Men nei. Sønnen min så helt himmelfallen ut, bare "Hæ?" og kunne ikke skjønne noe av det. Han kunne ikke huske å ha snakket med han en gang den dagen.

Jeg ringte opp igjen denne mammaen som hadde lekset sånn opp for meg, og fortalte henne ganske enkelt at sønnen hennes hadde løyet for henne, og at han hadde funnet på alt sammen ang min sønn. Jeg sa at jeg ante ikke hva som hadde skjedd på hans skolevei og hvorfor han hadde valgt ut akkurat min sønn til syndebukk for dette og forsøkte å få sønnen min i trøbbel. Men min sønn var altså uten tvil og med meg selv som vitne hjemme da den påståtte mobbingen fant sted, og så sa jeg til henne at "din sønn må du ta en grundigere prat med for han har ikke snakket sant",

Hun ble helt flat og sa nesten ingenting under denne telefonsamtalen. Hun som hadde lekset opp og belært meg med en lang tirade rett i forveien. 

Endret 29. september 2021 av Million

[AnonymBruker]

Million skrev (17 timer siden):

Sønnen min ble beskyldt for å ha mobbet en annen gutt i klassen på vei hjem fra skolen en dag. Dette hørtes helt ærlig talt ikke ut som min sønn. Han var rett og slett ikke typen til å TENKE vondt om noen, langt mindre gå og si det. Jeg sier ikke dette fordi jeg tror han er en gullunge, men fordi det er sånn han rett og slett ER.

Men moren til denne gutten ringte meg ut av det blå en ettermiddag og utbasunerte dette, at min sønn hadde mobbet hennes sønn på skoleveien den dagen, og at "dette måtte vi foreldre ta tak i og at ungene da lærte at vi voksne snakker sammen!!" 

Som sagt synes jeg hele greia hørtes rar ut, så jeg begynte å nøste litt. Jeg spurte når hun fikk vite dette, og da hadde sønnen hennes altså ringt henne på jobben med en gang han kom hjem. Og når gikk han hjem fra skolen den dagen da? spurte jeg. Det viste seg å være klokka halv fire. Da visste jeg med en gang at guttens historie var oppspinn og løgn. For min sønn hadde ikke vært på SFO den dagen, men kommet rett hjem (jeg var hjemme) klokka to. Sønnen min gikk ikke ut og var hjemme resten av ettermiddagen, samme var jeg.

Altså var min sønn gått fra skolen allerede, en og en halv time før denne gutten påstår han ble mobbet av min sønn på veien hjem. 

Jeg tok likevel en prat med sønnen min, for å høre om det kunne ha skjedd noe tidligere på dagen, som gjorde denne andre gutten sur og hevngjerrig. Men nei. Sønnen min så helt himmelfallen ut, bare "Hæ?" og kunne ikke skjønne noe av det. Han kunne ikke huske å ha snakket med han en gang den dagen.

Jeg ringte opp igjen denne mammaen som hadde lekset sånn opp for meg, og fortalte henne ganske enkelt at sønnen hennes hadde løyet for henne, og at han hadde funnet på alt sammen ang min sønn. Jeg sa at jeg ante ikke hva som hadde skjedd på hans skolevei og hvorfor han hadde valgt ut akkurat min sønn til syndebukk for dette og forsøkte å få sønnen min i trøbbel. Men min sønn var altså uten tvil og med meg selv som vitne hjemme da den påståtte mobbingen fant sted, og så sa jeg til henne at "din sønn må du ta en grundigere prat med for han har ikke snakket sant",

Hun ble helt flat og sa nesten ingenting under denne telefonsamtalen. Hun som hadde lekset opp og belært meg med en lang tirade rett i forveien. 

Det er nettopp dette som skjer. Foreldrene blir sinte på hverandre. 

Anonymkode: 71a1d...950

[AnonymBruker]

Million skrev (17 timer siden):

Sønnen min ble beskyldt for å ha mobbet en annen gutt i klassen på vei hjem fra skolen en dag. Dette hørtes helt ærlig talt ikke ut som min sønn. Han var rett og slett ikke typen til å TENKE vondt om noen, langt mindre gå og si det. Jeg sier ikke dette fordi jeg tror han er en gullunge, men fordi det er sånn han rett og slett ER.

Men moren til denne gutten ringte meg ut av det blå en ettermiddag og utbasunerte dette, at min sønn hadde mobbet hennes sønn på skoleveien den dagen, og at "dette måtte vi foreldre ta tak i og at ungene da lærte at vi voksne snakker sammen!!" 

Som sagt synes jeg hele greia hørtes rar ut, så jeg begynte å nøste litt. Jeg spurte når hun fikk vite dette, og da hadde sønnen hennes altså ringt henne på jobben med en gang han kom hjem. Og når gikk han hjem fra skolen den dagen da? spurte jeg. Det viste seg å være klokka halv fire. Da visste jeg med en gang at guttens historie var oppspinn og løgn. For min sønn hadde ikke vært på SFO den dagen, men kommet rett hjem (jeg var hjemme) klokka to. Sønnen min gikk ikke ut og var hjemme resten av ettermiddagen, samme var jeg.

Altså var min sønn gått fra skolen allerede, en og en halv time før denne gutten påstår han ble mobbet av min sønn på veien hjem. 

Jeg tok likevel en prat med sønnen min, for å høre om det kunne ha skjedd noe tidligere på dagen, som gjorde denne andre gutten sur og hevngjerrig. Men nei. Sønnen min så helt himmelfallen ut, bare "Hæ?" og kunne ikke skjønne noe av det. Han kunne ikke huske å ha snakket med han en gang den dagen.

Jeg ringte opp igjen denne mammaen som hadde lekset sånn opp for meg, og fortalte henne ganske enkelt at sønnen hennes hadde løyet for henne, og at han hadde funnet på alt sammen ang min sønn. Jeg sa at jeg ante ikke hva som hadde skjedd på hans skolevei og hvorfor han hadde valgt ut akkurat min sønn til syndebukk for dette og forsøkte å få sønnen min i trøbbel. Men min sønn var altså uten tvil og med meg selv som vitne hjemme da den påståtte mobbingen fant sted, og så sa jeg til henne at "din sønn må du ta en grundigere prat med for han har ikke snakket sant",

Hun ble helt flat og sa nesten ingenting under denne telefonsamtalen. Hun som hadde lekset opp og belært meg med en lang tirade rett i forveien. 

Hva oppnår foreldrene når de er sint på den andre foreldren? Er det denne mammaens feil at barnet helles har bøllet noen? 
Når en tar en litt aggressiv tone, vil en få igjen med samme mynt. Vipps- er foreldre uvenner, mens barna er venner igjen dagen etter 

Anonymkode: 71a1d...950

[Silva Pluvialis]

.

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

Moral: Jeg tror det er viktig at foreldre er villige til å innse at barnet deres også kan gjøre noe galt. Det er det mange foreldre som ikke gjør. De skylder heller på det andre barnet eller bortforklarer hendelsen(e).

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (1 time siden):

Moral: Jeg tror det er viktig at foreldre er villige til å innse at barnet deres også kan gjøre noe galt. Det er det mange foreldre som ikke gjør. De skylder heller på det andre barnet eller bortforklarer hendelsen(e). Hvis ikke den utsatte da har en handlekraftig skole bak seg, som jeg var så velsignet med på ungdomsskolen, så går det jo til helvete.

Enig! Enkelte foreldre synker ned på nivå med en 12 åring og kjefter ut foreldre. Det er helt tragisk. 
Vet om 2 naboer der mødrene ikke har snakket med hverandre på 30 år. Den ene jenta gjemte leken til den andre jenta. Foreldrene røyk sammen, og den ene mora var rasende for at hennes datter ble beskyldt for å gjemme leken. Mannen hennes hisset seg opp og det ble full krig. 
Fortsatt naboer etter 30 år, ikke på hils engang. Før var de venner. 
Ganske trist pga 4-5 åringer som gjemte leken til det andre barnet

Anonymkode: 71a1d...950

[Million]

.

Endret 30. september 2021 av Million