Er det noe galt med barnet mitt?

[AnonymBruker]

Hei. Er det noen andres fireåringer som kan være en håndfull? Jeg sliter litt med min, for noen ganger jeg er usikker på om jeg forventer for mye, er for slækk, om dette er en del av personligheten eller noe hun trenger hjelp med. Noen ganger er det ting jeg mener er viktig, mens andre sier at det ikke er viktig. 

Vår er veldig viljesterk. Ekstremt sta og kan gråte lenge over noe. Hun vil ikke la seg trøste. Hun kan sitte og lage høye sutrelyder. Prøver jeg å snakke med henne, kan hun brøle meg opp i ansiktet og rope det hun skal ha. For at jeg ikke skal klikke selv, må jeg la henne være. Men så er det feil også, fordi hun bare er fire år og ikke kan bli latt alene med store følelser... 

Jeg kjenner at jeg blir sint når jeg er usikker på hva som er riktig å gjøre og nå merker jeg at jeg trenger hjelp med jenta mi. 

Et par i familien mener at hun er "alt for mye og intens, for mye humørsyk og vanskelig" . Dette er trist å høre. De har selv egne barn som er flate og ikke viser følelser. Jeg elsker datteren min som hun er og hun har en sterk personlighet som jeg beundrer. Samtidig er det ting ved henne jeg synes er veldig utfordrende, nok til at jeg selv får problemer og jeg begynner å bli usikker. 

Jeg vil gjerne ha råd. Er det flere her med barn som har sterke personligheter? Hva kan man gjøre når usikkerheten tar overhånd? 

Her er noen ting jeg sliter med. Om dette er normalt kan jeg ta det litt mer med ro, om det ikke er det, kan jeg jo ta tak i det. 

- barnet nekter å ta medisin når hun er syk. Både mikstur og smeltetablett. Ingen bestikkelser i verden kan få henne til å gjøre som jeg sier. Anerkjennelse, prat osv ingenting hjelper. 

- høylydt sutring som ikke er mottakelig for prat. Jeg får ikke kontakt med henne. Humøret snur plutselig fra glad til at hun går inn på rommet og lukker seg helt. 

- får hun ikke oppmerksomhet hele tiden, blir oppførselen verre. 

- jeg har alltid slitt med å roe henne ned. Hun har aldri kunnet ligge inntil å kose. Hun har aldri kunnet ligge i sengen om kvelden og være rolig og "lytte til en sang". Hun må slite seg ut totalt. 

Det virker rett og slett ikke ut som hun har det bra og jeg begynner å bli redd for at det er noe jeg ikke ser. Jeg begynner å bli så hjelpesløs at jeg begynner å mistenke små ting ved henne som en del av større problemer. Pga usikkerheten som nevnt, blir jeg fort irrasjonell. 

Hva kan jeg gjøre? 

Anonymkode: 3a57d...2f4

[AnonymBruker]

Snakk med barnehagen først. Har de samme inntrykk som deg?

Anonymkode: 91d0b...3c5

[AnonymBruker]

Jeg har et par sånne 4-åringer i barnehagen hvor jeg jobber, og det er tydelig at de strever med det emosjonelle. Selvregulering, evne til å takle krav og forventninger, uheldige reaksjonsmønstre, og veldig sterk vilje er uheldige kombinasjoner. Felles for dem, er at de har foreldre som er for utydelige, og da lar barna bestemme og styre alt for mye. Alt for å beholde god stemning og unngå konflikter.

Mine beste råd: Gjør avtaler på forhånd, vær en tydelig voksen, sett grenser, og anerkjenn barnet når det gjør noe bra. Det du fokuserer på, er det du får mest av. Gi uttrykk for at det er koselig å være/gjøre noe sammen, når det er det. Snakk med barnet når det er rolig. La det få bestemme ting som "ikke er så nøye", som påkledning, hårsveis m.m, slik at det føler medvirkning i eget liv. 

Hvis barnet blir så sint at du ikke får trøste eller snakke, bare gi det beskjed om at det er greit å være sint, og at du sitter i nærheten hvis det vil snakke eller ha en klem. 

Anonymkode: 72688...43e

[AnonymBruker]

Ser du hinter til ADHD på slutten der. Det det gjelder jo ekstremt mange barn, at de ikke roer seg på kvelden.

Reaksjonene nok et resultat av at du ikke har veiledet henne i følelsene og ikke har gode verktøy og tviler på deg selv. COS-kurs på helsestasjonen og les boka Hjerteforeldre av Gottman.

Anonymkode: 4ce22...705

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Snakk med barnehagen først. Har de samme inntrykk som deg?

Anonymkode: 91d0b...3c5

Nei, der er hun en engel. 

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har et par sånne 4-åringer i barnehagen hvor jeg jobber, og det er tydelig at de strever med det emosjonelle. Selvregulering, evne til å takle krav og forventninger, uheldige reaksjonsmønstre, og veldig sterk vilje er uheldige kombinasjoner. Felles for dem, er at de har foreldre som er for utydelige, og da lar barna bestemme og styre alt for mye. Alt for å beholde god stemning og unngå konflikter.

Mine beste råd: Gjør avtaler på forhånd, vær en tydelig voksen, sett grenser, og anerkjenn barnet når det gjør noe bra. Det du fokuserer på, er det du får mest av. Gi uttrykk for at det er koselig å være/gjøre noe sammen, når det er det. Snakk med barnet når det er rolig. La det få bestemme ting som "ikke er så nøye", som påkledning, hårsveis m.m, slik at det føler medvirkning i eget liv. 

Hvis barnet blir så sint at du ikke får trøste eller snakke, bare gi det beskjed om at det er greit å være sint, og at du sitter i nærheten hvis det vil snakke eller ha en klem. 

Anonymkode: 72688...43e

Barnehagen har ikke samme inntrykk. Hun er en av de rolige og enkle barna. Og hun er en engel i følge foreldrene mine, barnehagen og alle som har hatt henne for seg selv. Det er kun her hjemme og hos et annet par i familien hvor hun holder på. 

De tipsene du nevner er jeg enig i, og det gjør vi. 

Jeg er enig i at det kan være utydelige beskjeder. Jeg sier en ting, far sier en annen. Hun får bidra veldig mye i hverdagen. 

Samtidig er jeg en med veldig kort lunte som blir fort sint. Jeg mangler en stabil mellomting. Jeg er mye sliten på kvelden, og det er da vi er alene. Så her sliter jeg. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ser du hinter til ADHD på slutten der. Det det gjelder jo ekstremt mange barn, at de ikke roer seg på kvelden.

Reaksjonene nok et resultat av at du ikke har veiledet henne i følelsene og ikke har gode verktøy og tviler på deg selv. COS-kurs på helsestasjonen og les boka Hjerteforeldre av Gottman.

Anonymkode: 4ce22...705

Adhd? Hun virker ikke som en Adhd unge for å være ærlig., har ikke nevnt det i innlegget. Men kan det være noe slik? Hun virker jo normal, bare litt ekstra fargerik på enkelte områder. 

Jeg har lest hjerteforeldre, barnehageårene, hører masse podcast og følger grupper på Facebook. Jeg kan ganske mye om dette med følelseregulering, men skal innrømme at jeg ikke alltid har tålmodigheten sånn på slutten av dagen og det blir konflikt nr 24. At de ti prosentene med "nå er det nok med roping, sett deg her til du er ferdig" skal ødelegge så mye.. 

 

Anonymkode: 3a57d...2f4

[AnonymBruker]

Cos kurs på helsestasjonen..er det bare å kontakte dem? 

Anonymkode: 3a57d...2f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Samtidig er jeg en med veldig kort lunte som blir fort sint. Jeg mangler en stabil mellomting. Jeg er mye sliten på kvelden, og det er da vi er alene. Så her sliter jeg. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så det er deg hun reagerer på rett og slett. Her må du se deg selv i speilet. Hun endrer ikke atferd før du gjør det.

Anonymkode: 4ce22...705

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Cos kurs på helsestasjonen..er det bare å kontakte dem? 

Anonymkode: 3a57d...2f4

Ja

Anonymkode: 4ce22...705

[AnonymBruker]

Jeg tenker dette høres mye ut, men om det ikke er et snev av dette i barnehagen handler det nok om dynamikken hjemme på et eller annet vis. 

Samtidig: særlig jenter er gode på å kopiere/speile andres atferd og forventninger, og lukke inne mye i sosiale settinger når det egentlig handler om lettere varianter av endel diagnoser. 

Om ikke et kurs hjelper så hadde jeg tatt turen innom utredning på BUP for å være sikker før skolestart at det ikke er en helserelatert grunn bak det. 

 

Anonymkode: 49d58...adf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Jeg tenker dette høres mye ut, men om det ikke er et snev av dette i barnehagen handler det nok om dynamikken hjemme på et eller annet vis. 

Samtidig: særlig jenter er gode på å kopiere/speile andres atferd og forventninger, og lukke inne mye i sosiale settinger når det egentlig handler om lettere varianter av endel diagnoser. 

Om ikke et kurs hjelper så hadde jeg tatt turen innom utredning på BUP for å være sikker før skolestart at det ikke er en helserelatert grunn bak det. 

 

Anonymkode: 49d58...adf

Kan du forklare dette? Hva bør jeg google for å få mer info? 

Anonymkode: 3a57d...2f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Kan du forklare dette? Hva bør jeg google for å få mer info? 

Anonymkode: 3a57d...2f4

Selvsagt store variasjoner hos begge kjønn, men man ser veldig klare tendenser til at særlig jenter får sent diagnose (gjerne i voksen alder når egne barn utredes) av den grunn.

Det gjelder for eksempel ofte autismespekter(høytfungerende), ADHD og andre diagnoser.

Har flere venninner med ADHD jeg aldri ville gjettet hadde det, men i voksen alder fikk de utredning og opplever selv at mange brikker falt på plass. De har HELT ulike personligheter og væremåte, også sosialt og emosjonelt. Min mor er rimelig sikker på at hun selv hadde det/har det. Kun hun ene har vært litt spnn at man stusser på noen få ting sosialt. 

Anonymkode: 49d58...adf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Selvsagt store variasjoner hos begge kjønn, men man ser veldig klare tendenser til at særlig jenter får sent diagnose (gjerne i voksen alder når egne barn utredes) av den grunn.

Det gjelder for eksempel ofte autismespekter(høytfungerende), ADHD og andre diagnoser.

Har flere venninner med ADHD jeg aldri ville gjettet hadde det, men i voksen alder fikk de utredning og opplever selv at mange brikker falt på plass. De har HELT ulike personligheter og væremåte, også sosialt og emosjonelt. Min mor er rimelig sikker på at hun selv hadde det/har det. Kun hun ene har vært litt spnn at man stusser på noen få ting sosialt. 

Anonymkode: 49d58...adf

Jeg er selv ganske sikker på at jeg har add, ikke adhd. Forklarer en del ihvertfall. 

 

Anonymkode: 3a57d...2f4

[Mizzy]

Jeg kjenner igjen mye i det du beskriver hos min datter. Hun er 11 år og har Adhd diagnose. Det som hjelper er å være tålmodig og velge dine kamper. Det blir bedre💜

[AnonymBruker]

Dette høres ganske normalt ut, spør du meg. Begge mine var sånn i den alderen og er helt vanlige barn. Stort sett snille og greie 😄

Anonymkode: cc2bc...35c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette høres ganske normalt ut, spør du meg. Begge mine var sånn i den alderen og er helt vanlige barn. Stort sett snille og greie 😄

Anonymkode: cc2bc...35c

Det var godt å vite 😊 jeg synes det blir for skummelt å tenke diagnose såpass tidlig, når problemet kanskje er meg.. 

Anonymkode: 3a57d...2f4

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hei. Er det noen andres fireåringer som kan være en håndfull? Jeg sliter litt med min, for noen ganger jeg er usikker på om jeg forventer for mye, er for slækk, om dette er en del av personligheten eller noe hun trenger hjelp med. Noen ganger er det ting jeg mener er viktig, mens andre sier at det ikke er viktig. 

Vår er veldig viljesterk. Ekstremt sta og kan gråte lenge over noe. Hun vil ikke la seg trøste. Hun kan sitte og lage høye sutrelyder. Prøver jeg å snakke med henne, kan hun brøle meg opp i ansiktet og rope det hun skal ha. For at jeg ikke skal klikke selv, må jeg la henne være. Men så er det feil også, fordi hun bare er fire år og ikke kan bli latt alene med store følelser... 

Jeg kjenner at jeg blir sint når jeg er usikker på hva som er riktig å gjøre og nå merker jeg at jeg trenger hjelp med jenta mi. 

Et par i familien mener at hun er "alt for mye og intens, for mye humørsyk og vanskelig" . Dette er trist å høre. De har selv egne barn som er flate og ikke viser følelser. Jeg elsker datteren min som hun er og hun har en sterk personlighet som jeg beundrer. Samtidig er det ting ved henne jeg synes er veldig utfordrende, nok til at jeg selv får problemer og jeg begynner å bli usikker. 

Jeg vil gjerne ha råd. Er det flere her med barn som har sterke personligheter? Hva kan man gjøre når usikkerheten tar overhånd? 

Her er noen ting jeg sliter med. Om dette er normalt kan jeg ta det litt mer med ro, om det ikke er det, kan jeg jo ta tak i det. 

- barnet nekter å ta medisin når hun er syk. Både mikstur og smeltetablett. Ingen bestikkelser i verden kan få henne til å gjøre som jeg sier. Anerkjennelse, prat osv ingenting hjelper. 

- høylydt sutring som ikke er mottakelig for prat. Jeg får ikke kontakt med henne. Humøret snur plutselig fra glad til at hun går inn på rommet og lukker seg helt. 

- får hun ikke oppmerksomhet hele tiden, blir oppførselen verre. 

- jeg har alltid slitt med å roe henne ned. Hun har aldri kunnet ligge inntil å kose. Hun har aldri kunnet ligge i sengen om kvelden og være rolig og "lytte til en sang". Hun må slite seg ut totalt. 

Det virker rett og slett ikke ut som hun har det bra og jeg begynner å bli redd for at det er noe jeg ikke ser. Jeg begynner å bli så hjelpesløs at jeg begynner å mistenke små ting ved henne som en del av større problemer. Pga usikkerheten som nevnt, blir jeg fort irrasjonell. 

Hva kan jeg gjøre? 

Anonymkode: 3a57d...2f4

kjenner meg litt igjen. ikke i alt det sinnet du skriver om men den ekstreme staheten er likt hos min, så all må ting er ekstremt utfordrende. slik som tannpuss og det å ta medisiner og slike ting

[AnonymBruker]

Hvis andre mennesker OG barnehagen ikke har de samme opplevelsene av henne og ikke har sett samme atferden, så er det i alle fall ikke noe galt fatt eller noen diagnose. Det hadde hun ikke klart å skru av og på hver dag, og vært normal hele dagen i barnehagen.

En sterk, liten personlighet. Jeg har dessverre ikke noe godt råd for hvordan du bør håndtere dette. Du får bare vise henne at du er der og villig til å lytte og prate om og når hun vil/føler seg klar for det.

Anonymkode: d2348...733