Vil rømme fra barn og familie.. hva er galt med meg?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et tøfft år... Nå går jeg til psykolog.. hun mener jeg er sterk og klarer meg.. 

 

Men i de siste dagene har jeg fått for meg å rømme fra barn og mann.. jeg orker ikke å være mamma og kone mer.. jeg har en baby på 6 måneder og gutt på 4 år.. jeg elsker de mer enn noe annet men jeg føler meg kvelt. Jeg får ikke puste hjemme.. jeg vil bare bort fra alt . 

 

Hvem kontakter jeg?

Anonymkode: 21fe0...d96

[AnonymBruker]

Familievernkontoret kanskje? Bytte psykolog? Jeg er i litt samme situasjon, og må innrømme at jeg ikke akkurat gjorde livet lettere for meg selv ved å få barn, tvert imot. Er en person som trenger mye alenetid og ro for å være i balanse. Har et klistermerke på snart 4, som jeg elsker over alt på jord, men som driver meg til vannvidd for tiden. Og mannen kan sitte i timesvis og tuste med sitt, mens jeg får høre «mammaaa» hvert 5 sekund. Drømmer meg bort til tiden før samboer og barn, men vet at jeg aldri ville dratt. Man har jo valgt det selv, så prøver så godt jeg kan å minne meg selv på at barnet blir større en gang. 

Anonymkode: ddadb...f18

[Gjest Elder Millennial]

Det er helt normalt. Du er sliten og overveldet, det er ikke noe galt i å ha slike tanker, det betyr bare at du må finne måter å lette presset på. 

Du trenger avlastning og ro, en tur alene i skogen kanskje? Du må kjenne etter på hva det er akkurat du trenger. 

[AnonymBruker]

Har du hatt det slik siden minstemann ble født?

Anonymkode: 51937...41f

[Handful]

Ta deg en helg på hotell / hos venner / familie / lån deg en hytte.

 

Du trenger alenetid og å savne dem litt. De kommer til å klare en helg uten deg.

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har en mann som tar lite initiativ. 
Jeg hadde samme ønsket. Rømme fra alt, følte meg som en fange i eget hjem, fikk aldri ro.

Så tok jeg meg selv i å se at mannen satt seg alltid bort fra oss å spilte på mobilen, så måtte han på do en halvtime, ville ikke bli med ut å leke med barnet fordi han trengte tid på å våkne. Måtte vente minst 3-4 timer etter vi hadde stått opp og da satt ungen med tenna i tapeten og var så sinnsykt hyper. Ved bæsjebleier så bare satt han der og forventet at jeg skiftet. Han tullet og lekte med barnet en time om dagen på ettermiddagen. 
 

Så var jeg plutselig gravid igjen og med komplikasjoner som kunne føre til at vi mistet barnet. Han ble nødt til å ta over alt med barn og hus hele svangerskapet. En helt ny hverdag. 

Anonymkode: dfeda...80d

[AnonymBruker]

Hei du. Sånn har jeg det også noen dager, heldigvis ikke hver dag men ofte. Er du sikker på at du ikke har en fødselsdepresjon? Psykologen din høres dust ut hvis "du er sterk og klarer deg" er alt hun har å komme med. OGSÅ DE STERKE TRENGER HJELP AV OG TIL! Å akkurat klare seg er å legge lista for lavt, mener jeg. 

Stemmer i forslaget om å få deg en skikkelig pause❤ Og kanskje bytt psykolog. 

Anonymkode: a09f9...652

[AnonymBruker]

Man må minne seg selv om at det går over. Føler selv at jeg lever i en boble av kaos som jeg ikke kommer meg utav med en 2 åring og en baby.. Utsultet på søvn og egen tid. Når jeg forteller hvor trøtt og sliten jeg er så er alltid samboer minst like sliten og det blir aldri rom for avlastning. Med ett barn kunne man få barnevakt og ha egentid, mens nå med to barn så vil man aldri få egentid da man alltid har ett barn hjemme fordi vi får kun barnevakt til ett barn om gangen.. 

Har ingen råd annet enn å minne seg selv på at de en dag klarer seg selv mens du står en time i dusjen. 

Anonymkode: 92645...7e4

[S_ofie]

Utbrent? Kjenner igjen følelsen men jeg hadde en mann som ikke bidro med noe. Hvordan rutiner har du på barna? Hva gjør

du etter legging? Når legger du deg?