Jeg er blitt et overbeskyttende vrak..

[AnonymBruker]

Babyen min er 5 uker. Jeg er så redd for henne at det er vondt! Har alle det sånn? 

Jeg lar andre få holde henne, men får veldig vondt inni meg når de gjør det!

Tanken på at besteforeldrene skal være barnevakt, når hun f.eks. er 4 mnd gammel, er helt utenkelig! Jeg er så redd for at hun skal bli redd når ikke mammaen hennes er der. Men i utgangspunktet har jeg jo tenkt at det er positivt hvis hun har flere omsorgspersoner og kan få et sterkt bånd til besteforeldrene. Men jeg er så redd de ikke skal ta gråten hennes på alvor, eller at hun blir skikkelig redd 😭 hvorfor klarer jeg ikke tenke litt mer realistisk på dette? Noen flere som har hatt det sånn og hvordan takla dere det? Lot dere andre holde eller passe på babyen, selv når det føltes feil? 

Anonymkode: abc2a...ea2

[AnonymBruker]

Tror de fleste har det sånn i begynnelsen. Du er vant til å ha babyen med deg 100 prosent i nesten 10 mnd. Du har babyen 0 % når den er hos andre. Det er DIN baby. Det er reptilhjernen vår som styrer for å beskytte avkommet vårt. Den er fem uker bare å du har ekstremt mange hormoner som farer i deg også. 

Du må ikke ha barnevakt til babyen/barnet ditt før evt barnet selv vill:-) 3 år,5 eller 10 år til. 

Det er overhveldene å bli mamma. Husk å si nei til besøk når du ikke orker. Babyen er liten lenge:-) 

Anonymkode: 57022...92c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Babyen min er 5 uker. Jeg er så redd for henne at det er vondt! Har alle det sånn? 

Jeg lar andre få holde henne, men får veldig vondt inni meg når de gjør det!

Tanken på at besteforeldrene skal være barnevakt, når hun f.eks. er 4 mnd gammel, er helt utenkelig! Jeg er så redd for at hun skal bli redd når ikke mammaen hennes er der. Men i utgangspunktet har jeg jo tenkt at det er positivt hvis hun har flere omsorgspersoner og kan få et sterkt bånd til besteforeldrene. Men jeg er så redd de ikke skal ta gråten hennes på alvor, eller at hun blir skikkelig redd 😭 hvorfor klarer jeg ikke tenke litt mer realistisk på dette? Noen flere som har hatt det sånn og hvordan takla dere det? Lot dere andre holde eller passe på babyen, selv når det føltes feil? 

Anonymkode: abc2a...ea2

Jeg er sånn enda, han er 5 og en halv måned nå. Jeg orker ikke være borte fra han, samboer holder på å tørne noen ganger når han skal være med han. Jeg sitter på sidelinjen og mener noe om det meste. Jeg gikk derfor til psykolog på helsestasjonen for å ta dette opp. Hun sa det var helt normalt for mødre og ikke noe man skulle undertrykke. 

Anonymkode: 0a2c3...ad6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg er sånn enda, han er 5 og en halv måned nå. Jeg orker ikke være borte fra han, samboer holder på å tørne noen ganger når han skal være med han. Jeg sitter på sidelinjen og mener noe om det meste. Jeg gikk derfor til psykolog på helsestasjonen for å ta dette opp. Hun sa det var helt normalt for mødre og ikke noe man skulle undertrykke. 

Anonymkode: 0a2c3...ad6

Åh, jeg sitter også og holder mye inne når mannen min har henne! Syns han er altfor voldsom og tenker babyen blir overstimulert😂 men klarer nesten alltid holde det inne, må bare gjenta for meg selv at han er pappaen og må få prøve seg fram på egenhånd! Hehe.

Anonymkode: abc2a...ea2

[Gjest 123 eller noe]

Jeg kjente jeg var litt urolig hvis familie skulle holde han da han var baby, og plutselig forsvant ut av rommet sammen. En gang stakk svigerfar ut i ganga med han og kom borti et bilde som datt ned og babyen begynte å skrike, og svigermor mente han hadde fått det i hodet og hadde rødt merke, selv om det ikke var noe annet enn at han skvatt. Det ble så dårlig stemning mellom dem så vi satte bare en regel om at holding fikk foregå i samme rom som oss. Passing så tidlig som 4 mnd ville jeg og pappaen ikke gått med på siden vi kjente babyen best og visste hvor trygg han var med andre, de fikk passe han da han ble 2 og det var greit for alle. 🙂 Skjønner ikke hvorfor denne tilvenningen/avvenningen skal haste sånn, eller hvorfor noen andre enn foreldrene skal ha noe å si om den saken..

[bebisss]

Jeg var lik med nr 1. Det går aldri over. Når han er i bhg så ser jeg for meg scenarier der han blir skadet og så sitter jeg plutselig der å gråter. Kan våkne på natten og savne han selv om han ligger 3 meter unna meg. Så tenker jeg "tenk om noe skjer med han?!" så ligger jeg der i senga midt på natten og gråter, så går jeg inn til han å koser med han og håper han våkner litt slik at jeg kan ta han i min seng😂

Med nr 2 er jeg ikke slik. Er glad i hn også men det er liksom ikke det samme 😅 hn er 4 mnd gammel og henger på meg som en klegg hele dagen så det er litt deilig å få gå ut av huset alene noen ganger. Får nesten litt dårlig samvittighet for at jeg ikke er like hønemor med han selv om jeg elsker han like høyt😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er sånn enda, han er 5 og en halv måned nå. Jeg orker ikke være borte fra han, samboer holder på å tørne noen ganger når han skal være med han. Jeg sitter på sidelinjen og mener noe om det meste. Jeg gikk derfor til psykolog på helsestasjonen for å ta dette opp. Hun sa det var helt normalt for mødre og ikke noe man skulle undertrykke. 

Anonymkode: 0a2c3...ad6

Altså, det er jo relativt vanlig, men spesielt normalt eller sunt vil jeg ikke si det er. Jeg var også sånn med førstemann, og det endte med at mannen min fikk null mestringsfølelse eller muligheten til å knytte bånd med babyen på SIN måte (for det er hans baby også!), fordi jeg satt og skulte over skulderen hans og mente noe om alt. Det tok lang tid før det gikk seg til, og jeg skulle virkelig ønske noen realitetsorienterte meg litt når jeg holdt på sånn, for det eneste jeg oppnådde var å skyve mannen min fra meg og forhindre han i å føle seg knyttet til barnet. Virkelig, det er ikke sunt, og jeg synes du burde jobbe med det fremfor å omfavne det som normalt og fint selv å psykologen på helsestasjonen sa det (merkelig råd?). Du kan spare deg for mye dårlig stemning og såre følelser. 

Anonymkode: d38cd...2bc

[RockyRose]

bebisss skrev (1 time siden):

Jeg var lik med nr 1. Det går aldri over. Når han er i bhg så ser jeg for meg scenarier der han blir skadet og så sitter jeg plutselig der å gråter. Kan våkne på natten og savne han selv om han ligger 3 meter unna meg. Så tenker jeg "tenk om noe skjer med han?!" så ligger jeg der i senga midt på natten og gråter, så går jeg inn til han å koser med han og håper han våkner litt slik at jeg kan ta han i min seng😂

Med nr 2 er jeg ikke slik. Er glad i hn også men det er liksom ikke det samme 😅 hn er 4 mnd gammel og henger på meg som en klegg hele dagen så det er litt deilig å få gå ut av huset alene noen ganger. Får nesten litt dårlig samvittighet for at jeg ikke er like hønemor med han selv om jeg elsker han like høyt😅

Kjenner meg sånn igjen med min første på 6mnd 🙈😂

Har det heilt likt, ts. "alle" seier at eg berre må sei frå om dei skal gå på trilletur så eg får slappe av. Som om eg hadde fått slappa av då 🙈 Hatar når folk skal holde han og stå med han. Kan ikkje dei sitje i ro i sofaen liksom, sånn at om dei skulle misse han så er det rett i fanget deira i det minste. Oldemora skulle halde han og snu han ein gong(han er ganske tung og sterk, og hiv seg plutseleg bakover) eg hadde lyst å skriiike for det såg så utrygt ut! 
Er heldigvis veldig trygg på pappaen, men eg kjem ofte med kommentara der, og må unnskylde med at eg ikkje veit betre enn han..

[AnonymBruker]

skruttveig skrev (6 timer siden):

Passing så tidlig som 4 mnd ville jeg og pappaen ikke gått med på siden vi kjente babyen best og visste hvor trygg han var med andre, de fikk passe han da han ble 2 og det var greit for alle. 🙂 Skjønner ikke hvorfor denne tilvenningen/avvenningen skal haste sånn, eller hvorfor noen andre enn foreldrene skal ha noe å si om den saken..

Mener du passing, som i overnatting eller passing som i at foreldre er borte 1 time eller fler? Skjønner at overnatting er tidlig når baby er 4 mnd, men å være borte f.eks en times tid er vel bare sunt. Det handler om å knytte bånd til flere (og det er vel bare en fordel!) og det å bli vant til andre mennesker.

Noe handler vel også om at de fleste barn i dag begynner i barnehage når de er ca 1 år, og da er det en fordel at de har vært alene med andre enn bare foreldrene med tanke på tilvenning 😊

Anonymkode: a5096...6c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er sånn enda, han er 5 og en halv måned nå. Jeg orker ikke være borte fra han, samboer holder på å tørne noen ganger når han skal være med han. Jeg sitter på sidelinjen og mener noe om det meste. Jeg gikk derfor til psykolog på helsestasjonen for å ta dette opp. Hun sa det var helt normalt for mødre og ikke noe man skulle undertrykke. 

Anonymkode: 0a2c3...ad6

Det er normalt, men du skal absolutt undertrykke det foran mannen din. 

Anonymkode: 48302...5f1

[Gjest 123 eller noe]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Mener du passing, som i overnatting eller passing som i at foreldre er borte 1 time eller fler? Skjønner at overnatting er tidlig når baby er 4 mnd, men å være borte f.eks en times tid er vel bare sunt. Det handler om å knytte bånd til flere (og det er vel bare en fordel!) og det å bli vant til andre mennesker.

Noe handler vel også om at de fleste barn i dag begynner i barnehage når de er ca 1 år, og da er det en fordel at de har vært alene med andre enn bare foreldrene med tanke på tilvenning 😊

Anonymkode: a5096...6c3

Ser poenget ditt, men vi har ikke hatt behov for pass en natt eller en time eller flere før han ble 2 så da har det bare blitt sånn. 🙂 Skal øve på overnatting nå snart siden han må sove hos besteforeldrene i februar mens vi er på fødeavdelingen.. han er 3, hadde kanskje vært lurt å ha begynt litt før, men det vil nok løse seg fint 🙂

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det er normalt, men du skal absolutt undertrykke det foran mannen din. 

Anonymkode: 48302...5f1

Jeg har blitt mye bedre! Beklager meg hvis han føler det går for langt og forlater rommet litt så han får fritt spillerom og jeg øver meg på å slippe kontrollen totalt. Går bedre, men vanskelig. Jeg er med babyen store deler av tiden alene da mannen jobber lange dager, føler jeg kjenner han best og vet best, noe jeg kanskje gjør. Men i siste instans er det bedre å la mannen gjøre ting på sin måte og prøve og feile. Det kan være like gode løsninger på diverse som mine. Bak denne overvåkingen ligger jo en vanvittig kjærlighet. Vil bare det beste for barnet mitt.

Men helt enig med deg! Men følelsene er helt normale. En bekymret mor er en god mor, sies det. 

Anonymkode: 0a2c3...ad6

[AnonymBruker]

Nei, har ikke kjent på de følelsene i det hele tatt. Sett pris på dem, jeg hadde gjerne byttet. 

 

Anonymkode: ef774...55f