Mannen vil ikke ha barn, men jeg vil beholde, fordi han kan dø.

[AnonymBruker]

Jeg er 37 år gammel, barnløs og uten gjeld etter arv og nedbetalt hus, sammen med mannen min på 48.
Vi har vært gift i 10 år og enige om at vi ikke ønsker oss barn: derfor har vi også et eget testament på at den andre får alle våre eiendeler om vi dør, så fremt vi fremdeles er sammen. Denne tar ikke hensyn til barn.
For 1 år siden ble det oppdaget at min mann har en alvorlig sykdom som mest sannsynlig (men også mulig ikke) fører til en tidlig død, så tidlig som i midten av 50-årene, avhengig av utviklingen.
Vi er begge litt i sjokk, og har brukt den siste tiden på å passe på hverandre og finne ut av fremtiden. Mannen min ønsker at vi skal ta opp lån på huset og reise rundt i verden, bli tettere som kjærester og venner i tiden vi har igjen sammen, siden det kanskje ikke er så lenge.
Lang historie kort så har jeg blitt gravid på tross av prevensjonsbruk. For 1 år siden ville det vært et no-go, selvfølgelig har jeg bedre ting å bedrive sammen med mannen min. Men nå er jeg altså ikke så sikker lenger. 

Han skal jo dø, lenge, lenge før jeg skal. Jeg er også gammel, så fremtidige barn er nok uaktuelt med en ny mann. Bare tanken er slitsom, men jeg kan ikke ende opp alene. Det ville vært så grusomt trist – ingen barn, ingen elsker, ingen familie… 

Så med tanken på at om bare et par år kan jeg sitte i denne boligen alene, har jeg lyst til å beholde barnet. Det er en del av han, en del av meg, og noen som kan være mitt selskap og som jeg kan passe på, og som kan passe på meg, om min mann passerer. Samtidig er det en sjanse, liten, men likevel, for at han lever lenge og at vi pensjonerer oss sammen (noter: liten).

Da kan det være jeg ødelegger de tiårene vi kunne hatt sammen ved å påtvinge han et barn, som da fører til en eventuell skilsmisse, og jeg må se på at han kanskje finner seg en ny… nei dette ble bare trist.

Jeg måtte bare lufte tankene mine litt. Erten inni her er liksom mitt eneste anker til denne nye virkeligheten jeg er i, med vissheten om at min mann kan dø når som helst. Likevel virker det som begge veier kan være et tap.
 

Anonymkode: 97932...a3e

[AnonymBruker]

For en forferdelig og fortvilet situasjon du er i! Masse varme tanker!

Magefølelsen min sier at jeg ville beholdt. Du skal sannsynligvis miste den du elsker aller høyeste om få år, samtidig som du på det tidspunktet kanskje ikke er halvveis i livet, engang. Det blir et langt liv uten den store kjærligheten. Barnet ditt vil du elske enda høyere enn mannen. Du vil ha noen å leve for, noen som gir deg glede og motivasjon til å komme gjennom den tunge tiden. 

Når det gjelder mannen må du bare være ærlig og tydelig. Si at du også må tas hensyn til, for det er du som skal leve videre. 

Anonymkode: 3191c...d64

[moroklompen]

Om du ikke ønsker å ta abort, så beholder du barnet. Mange ting dere kan oppleve sammen før barnet kommer, spesielt nå som alt åpner igjen. Om dette er ditt livs kjærlighet og du er for «gammel» til å ha noen sjans etter mannen din dør, så hadde jeg beholdt om det er du vil. Og du er inneforstått med at barnet ditt ikke vil ha en far og mannen din, mest sannsynlig, vil ha en enda vanskeligere periode ved å vite at ett barn er på vei uten at han blir delaktig. Er du klar for å bli alenemor? Sett alle følelsene dine ovenfor mannen din tilside, dette blir tøft for deg og ett fremtidig barn. Du skriver fordi han KAN dø?! Så dette er ikke nødvendigvis slik det går, har han sjans til å overleve? Jeg ønsker deg masse lykke til med valget du står ovenfor og ikke minst med situasjonen med mannen din ❤️ Om du ønsker deg barn, så hadde jeg beholdt. 

Endret 24. september 2021 av moroklompen

[AnonymBruker]

Vet han at du er gravid?

Anonymkode: 4a524...c58

[AnonymBruker]

Jeg vet at jeg ville beholdt. Men jeg er ikke deg… 

det eneste jeg vet 100% det er at man aldri angrer på et barn! 
lykke til TS ❤️❤️

Anonymkode: dbc0d...e41

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vet han at du er gravid?

Anonymkode: 4a524...c58

Nei, ikke enda. Har ikke turt å fortelle...

Han er så fiksert på verdensreiser til gud vet. Japan, Kina, Amerika, London... snakker om det med det smilet. 

Jeg synes det er så kjipt å være nåla som popper ballongen.

Anonymkode: 97932...a3e

[AnonymBruker]

På en måte forstår jeg deg kjempegodt, men samtidig tenker jeg det kanskje ikke er helt det rette grunnlaget å skulle få barn på? Du har ikke ønsket barn tidligere, og hadde «bedre ting å bruke tiden på», men nå skal du få barn som en slags trøst til deg selv? Så du skal slippe å være alene. Det høres liksom ikke ut som en fryktelig god plan. 

Anonymkode: cf185...c84

[AnonymBruker]

Livet er i stadig endring. Og dermed kan ønsker og behov også endre seg. 
ingen kan holde noe mot deg som virket reelt i en livssituasjon men urealistisk i en annen! 
Snakk med mannen din og hold fast på DITT ønske. 
Det er tross alt du som skal leve videre! 
Å endre mening er både naturlig og menneskelig! Ingenting å skamme seg over. 

kanskje skjer dette av en grunn som føles vond og vanskelig nå men blir en velsignelse på sikt ❤️

Anonymkode: dbc0d...e41

[AnonymBruker]

Du må ta et valg du kan leve med, selv hadde jeg ikke tatt abort i denne situasjonen.

Anonymkode: b4083...1ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

Nei, ikke enda. Har ikke turt å fortelle...

Han er så fiksert på verdensreiser til gud vet. Japan, Kina, Amerika, London... snakker om det med det smilet. 

Jeg synes det er så kjipt å være nåla som popper ballongen.

Anonymkode: 97932...a3e

Hvor langt er du på vei? 

Anonymkode: 4a524...c58

[CorvusCorax]

Synes det er respektløst ovenfor mannen. Hvorfor bryte et løfte på tampen av livet hans? Du sier eneste grunnen for å beholde er at han kan dø. Vel, alle kan det. Man vet aldri hva morgendagen bringer. 

Og hva med det potensielle barnet - hvorfor utsette det for sorgen ved å miste sin far i ung alder. Det kan prege barnet for livet. 

Du kan alltids adoptere senere om du ønsker barn. 

Dessuten bør du snakke med mannen din før det går for lang tid. 

[AnonymBruker]

Ville ikke behold. Hadde vært viktigere for meg at mannen fikk den slutten på livet som han vil, og ikke en som er full av stress, mas og tidsklemme. 

Anonymkode: 95ff7...7a1

[AnonymBruker]

Just now, CorvusCorax said:

Du kan alltids adoptere senere om du ønsker barn. 

Dette her blir mindre og mindre aktuelt. 

I hele fjor ble det adoptert 44 barn i Norge. 44! Det er nesten ingen land som adopterer barn utenfor landegrensene mer.  Og gjennomsnittlig ventetid er over 5 år. 

Så adopsjon er slettes ikke enkelt. I hvert fall ikke i 40-årene 

Anonymkode: 0bf9a...81e

[AnonymBruker]

CorvusCorax skrev (2 minutter siden):

Synes det er respektløst ovenfor mannen. Hvorfor bryte et løfte på tampen av livet hans? Du sier eneste grunnen for å beholde er at han kan dø. Vel, alle kan det. Man vet aldri hva morgendagen bringer. 

Og hva med det potensielle barnet - hvorfor utsette det for sorgen ved å miste sin far i ung alder. Det kan prege barnet for livet. 

Du kan alltids adoptere senere om du ønsker barn. 

Dessuten bør du snakke med mannen din før det går for lang tid. 

Fordi jeg vil ikke frasi meg den éne biten av han jeg kan ta med meg om han dør. 

Adopsjon blir ikke det samme - det barnet deler ikke blodet til min livs kjærlighet.

Ja, jeg må nok snakke litt med han..😐

Anonymkode: 97932...a3e

[AnonymBruker]

Jeg ville aldri tatt abort i den situasjonen, men første steg er jo å faktisk prate sammen. Det jeg synes høres aller mest skummelt ut er å ta opp et lån for å reise, så må du sitte igjen med utgiftene alene. 

Anonymkode: 8617f...14d

[CorvusCorax]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fordi jeg vil ikke frasi meg den éne biten av han jeg kan ta med meg om han dør. 

Adopsjon blir ikke det samme - det barnet deler ikke blodet til min livs kjærlighet.

Ja, jeg må nok snakke litt med han..😐

Anonymkode: 97932...a3e

Det er egoistisk å utsette barnet for den dødsangsten. Aldri vite når pappa forsvinner...  

Du må snakke mye med han. Lykke til. Håper det ordner seg for dere. ❤️ 

[Cyndaquil]

Det er ditt foster og ditt liv. Om du vil ha dette barnet beholder du. Han kan ikke bestemme over der som foregår i kroppen din akkurat nå. 
tar du abort får fu aldri den tilbake, og son du sier er båten din for barn da gått

jeg jobber i helsevesen. Har så mange enslige eldre som forteller meg ar de angrer på at de ikke fikk barn, ingen som følger med dem i alderdommen . Familie blir viktigere og viktigere jo eldre man blir 

[AnonymBruker]

Men han vil at du skal låne opp på huset for å oppfylle hans drømmer før han kanskje dør? Hva med den dagen han faktisk dør da? Skal du sitte der med en milliongjeld du må betjene alene? 

Behold barnet hvis du ønsker barnet.

Anonymkode: 34a5a...172

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

 

Nei, ikke enda. Har ikke turt å fortelle...

Han er så fiksert på verdensreiser til gud vet. Japan, Kina, Amerika, London... snakker om det med det smilet. 

Jeg synes det er så kjipt å være nåla som popper ballongen.

Anonymkode: 97932...a3e

Jeg ville beholdt barnet, belånt huset OG reist verden rundt jeg. 

Min venninne besøkte 26 forskjellige land fra babyen ble født til babyen var ett år. Kunne ønske jeg hadde gjort det samme. 

Vi begge tilbragte nesten hele graviditeten i utlandet. 

Anonymkode: f50ef...2a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Fordi jeg vil ikke frasi meg den éne biten av han jeg kan ta med meg om han dør. 

Adopsjon blir ikke det samme - det barnet deler ikke blodet til min livs kjærlighet.

Ja, jeg må nok snakke litt med han..😐

Anonymkode: 97932...a3e

Jeg lurer på om du vil ha barn som sorgtetapi og for å ikke "kjede" deg?

Eller for å få et menneske inn i verden, som skal bli et eget og elsket individ.

Ikke vondt ment, og det høres ut som en kjempevanskelig situasjon.

Hadde du ønsket barn hele livet ditt, ville jeg rådet deg til å beholde det. Men akkurat nå høres det mer ut som at du ønsker å beholde det fordi du tenker at barnet skal måtte være en sorgterapeut. 

Hva gjør du om han dør mens du går gravid/er nybakt mor, ungen har kollikk og du har fødselsdepresjon osv? Eller om ikke ungen blir den terapien du kanskje tenker det blir?

Eller om han dør mens ungen er stor nok til å få traumer av det?

Anonymkode: 64352...1e6