Bli eller gå?

[Irre8889]

Så.. da er man i villrede igjen da. Skal jeg bli og prøve å få det til å funke, der vil si sende ballen over til han. Eller sette et strek..

Jeg er en jente på 33 og er alenemamma til ei på 13. Kjæresten er 48 og er pappa til 4 jenter fra 9-19 år. Ingen av de som bor fast til han. Vi har også vært sammen i 6 år. Og ja, jeg har fått spørsmålet "hvorfor bor dere ikke sammen?" Eller "på tide å flytte sammen da?!". Og helt ærlig så er jeg der jeg også.. Eller var.. veldig usikker nå.

Jeg og kjæresten møttes altså for 6 år siden. Begge kom fra noen merkelige forhold. Men vi ble stormforelsket i hverandre selv om det ble satt spørsmålstegn ved aldersforskjell, dvs han var skeptisk. Den gang da opplevde jeg han som stor, stolt, noe usikker men balansert person. Og som jeg husker meg selv så var jeg i alle fall en god del kilo lettere både fysisk og psykisk. Hadde også den gangen noen få venner. Men som jeg sikkert ikke er alene om så kom venner i andre rekke når vi innledet forholdet. Var aktiv med trening og hund. Utdanning. Alt mulig. Nå - ingenting. Sofasliter. Tankekverner.

Så var det barna da. Nydelige. Jeg følte jeg kom godt overens med alle. Men spesielt hans eldste datter. Da hun gjerne snakket med meg om følelser og ting som hun ikke gjorde med andre. Men hun hadde og en del problemer. Psykisk. Har desverre ikke klart å opprettholde det forholdet nå etter at hun flyttet ut... my bad.

Min datter fikk diagnosen adhd det året jeg traff kjæresten. Og er en håndfull, for å si det slikt. En provokatør og kverrulant av en annen dimensjon. Hehe, neida. Elsker henne over alt annet. Men hun har sine utfordringer, noen som etter hvert resulterte i et noe anstrengt "ble holdt litt uttafor" forhold mellom henne og de andre jentene på hennes alder. Nå skal det sies at de treftes kun annenhver helg og i ferier. 

I begynnelsen av forholdet vårt så hadd kjæresten allerede kjøpt seg tomt. Før vi møttes. Og planlagt hus. Så jeg sa kom igjen, jeg hjelper deg. Jeg er da elektriker og tok på meg alt elektriske i huset. I tillegg til å være snekker med han, sette opp delevegger, lekte, isolere, tapetsere, male. You name it. Det skal sies at jeg har et eget hus også der han hjalp meg med kjøkkenet. Den andre sommeren sammen kjøpte jeg tur til en by i europa med billetter til konsert. I tillegg har jeg alltid vært romantisk og skrevet lange kort og brev, laget små lapper å gjemt i sokkene hans, laget hjemmelagde skrapelodd. Prøvd å vært så kjærlig jeg kan.. bortsett fra de siste par årene.. Det gjelder han og. Han var veldig flink med ord i begynnelsen. Si fine ting.  Men føler jeg har gitt og gitt og sitter igjen uten noe.

Føler dette blir så utrolig mye å skrive.. Men ja.. For eksempel de få gangene jeg har nevnt eller spurt om det å bo sammen. Først så gikk det ikke fordi hun eldste skulle flytte til han når hun begynte vgs. Og hun hadde store nok problemer som han måtte se til om ikke han måtte ta på seg datteren min og. Og for det andre så sa han at han fryktet at de to mellomste ikke ville besøke han noe mer om datteren min var der.. 

Ja det gjør vondt å skrive det. Hørtes kanskje ikke så ille ut når det ble diskutert. Men ja, kort og godt så var det slik det ble sagt.

Eldste datteren hans flyttet ut ifjor. Datteren min er nå 13, har masse venner og aktiviteter, alltid hatt det så tror ikke hun ville vært noen stor plage for barna hans om hun ikke ble tvunget til å tilbringe all tid hjemme. Hypotetisk sett. Hans mellomste er nå 15 og 16. 

Siste som skjedde nå var som så. Vi er bedt i konfirmasjon til hans nevø. Vi har takket ja for en god stund siden. Så treffer jeg mitt søskenbarn som sier at hans datter skal konfirmere seg og vi er invitert og jeg svarer han der og da "tusen takk, men tror desverre ikke at vi kan på grunn av en annen konfirmasjon". Jeg som er en forsiktig person, tenker over alt. Er redd for å såre andre. Tenkte som så, dette er mitt søskenbarn, det søskenbarnet jeg har aller mat kontakt med. Datteren min og konfirmanter er gode venner. Min kjærestes nevø kjenner vi ikke... er det rart å tenke slik?? Senere på dagen, helt naturlig så ringte jeg kjæresten og fortalt at vi hadde fått enda en invitasjon. Der han spør "ja hvilken en skal du i?" Og jeg tenker at jeg ønsker å få ham til å si at han ønsker at jeg blir med han.. svarte da "vet ikke." Men sier og at jeg allerede har sagt nei til mitt søskenbarn. Så vi blir med deg.

Alt dette endte i at han kaller meg løgner. At han ble såret for at jeg så vet ikke. Og bestemmer over meg hvilken konfirmasjon jeg skal i. Jeg blir og sur (sjelden jeg tar til motmæle) for at han bestemmer over meg. Og kaller meg for løgner da han ikke husker hele samtalen vi hadde hatt. Vi snakket ikke på 3 dager etter dette. Og alltid jeg som må ta initiativ.

 

Nå er det snart helg og konfirmasjon. Vi skal i hans nevøs konf. Vi skal sikkert kjøre for oss selv. Jeg og datteren. 2 timer kjøring. Da kjæresten ikke tar noe initiativ.. Og jeg er lei.. 

 

Nå skal det sies at jeg også har sagt og gjort mye dumt i løpet av disse 6 årene. Og har også en svak psyke. Dalende attraktivitet.. føler vi bare bruker opp tiden.. tiden vi kunne brukt på å elske hverandre. Jeg vil ha noen som vil ha meg og være med meg... er det så mye å drømme om? Rådvill..

 

Still gjerne spørsmål om noe er uklart. Eller det trengs mer info.

Endret 24. september 2021 av Irre8889

[AnonymBruker]

Har du det bra eller er det mest bekymringer med forholdet? Tilfører han deg noe som helst positivt?

Alltid vanskelig å si noe ut ifra en post på KG, men synes kanskje han virker som en typisk mann som ikke liker endringer og vil bare ha alt sånn som det er. Og du bare venter og venter på noe som aldri kommer til å skje.

Anonymkode: 48926...ae6

[Humas]

Kjenn godt etter i hjertet om du vil dette mer. Er ikke lett med mine/dine og bagasje, skal også mye vilje til fra begge parter for å få samliv til å fungere. Er ingen dans på roser, så kjærligheten må kjennes sterk nok. (Bare mine tanker, du må gjøre deg opp din mening om det. Når du skriver som du skriver så er det noe som ikke er bra. Disse ord kommer forøvrig fra en som i kveld har innsett at 4 års forhold blir avsluttet..)

[Irre8889]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har du det bra eller er det mest bekymringer med forholdet? Tilfører han deg noe som helst positivt?

Alltid vanskelig å si noe ut ifra en post på KG, men synes kanskje han virker som en typisk mann som ikke liker endringer og vil bare ha alt sånn som det er. Og du bare venter og venter på noe som aldri kommer til å skje.

Anonymkode: 48926...ae6

Usikker hva jeg skal svare på angående det å ha det bra. I forholdet? Både ja og nei. Vi har våre øyeblikk. Men mener det må være med enn det. Føler meg alene og ensom.

Vet med hans forrige forhold så flyttet han til en ny kommune 2 timer unna barna sine og flyttet inn med henne etter 6 måneder.. her har det gått 6 år. Føler det sier mer om meg. At jeg ikke er bra nok. Alltid unnskyldninger for å ikke flytte sammen. Eller det føles slik, at det vi har vær aldri mer enn hans forrige..

Jeg er litt slik at elsker man hverandre så ønsket man å tilbringe hverdagen å livet sammen. Tiden vi tilbringer sammen blir sjeldnere og sjeldnere. Vi har alenetid kanskje hver 6. helg... Er ikke sammen i hverdagene. Bare helger.. Vi bor 20 minutter unna hverandre.

TS

[Irre8889]

Humas skrev (9 timer siden):

Kjenn godt etter i hjertet om du vil dette mer. Er ikke lett med mine/dine og bagasje, skal også mye vilje til fra begge parter for å få samliv til å fungere. Er ingen dans på roser, så kjærligheten må kjennes sterk nok. (Bare mine tanker, du må gjøre deg opp din mening om det. Når du skriver som du skriver så er det noe som ikke er bra. Disse ord kommer forøvrig fra en som i kveld har innsett at 4 års forhold blir avsluttet..)

Så trist å høre. Alltid vondt når noe tar slutt.

Føles som det kun har vært min kjærlighet for han som har vært sterk nok. Vi er jo ikke det første paret med barn og utfordringer. Og jeg er ikke rett for en utfordring. Jeg skal forøvrig ikke ha fler barn heller. Da må det i så fall skje noe veldig spesielt.

Å avslutte er noe jeg frykter. Hans eldste venter barn om 3 måneder og kaller meg stemor og min datter for barnets tante. Selv om hun ikke er min. Ungene betyr uendelig mye for meg. Selv om det er mine og dine. Hadde gått igjennom brann for alle sammen.

Føles som jeg har kjærlighetssorg over den tapte kjærligheten. Den vi hadde i begynnelsen av forholdet. 

[AnonymBruker]

Skjønner ikke. Du ØNSKER at han skal si at du skal bli med i "hans" konfirmasjon. Og blir likevel sur for at han "bestemmer" hvilken konfirmasjon dere skal delta i? 

Jeg tenker at dere har nok med barn som sliter på hver deres kant allerede. Dere trenger ikke dette dysfunksjonelle forholdet i tillegg. 

Anonymkode: b7726...4d3

[Irre8889]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Skjønner ikke. Du ØNSKER at han skal si at du skal bli med i "hans" konfirmasjon. Og blir likevel sur for at han "bestemmer" hvilken konfirmasjon dere skal delta i? 

Jeg tenker at dere har nok med barn som sliter på hver deres kant allerede. Dere trenger ikke dette dysfunksjonelle forholdet i tillegg. 

Anonymkode: b7726...4d3

Han bestemte over meg. Ikke oss. Vanskelig å forklare samtalen.