Kjæresten snakker så stygt til meg.. få ut litt frustrasjon

[AnonymBruker]

litt langt innlegg med frustrasjon.. 
Jeg har en lett depresjon, panikkangst som kommer av småting kjæresten gjør, mest sannsynelig har jeg en personlighetsforstyrrelse. Og jeg er redd jeg kommer til å skade meg selv, vist det blir slutt. 

Han har truet med å gå flere ganger. Senest igår. Jeg går helt inn i et merkelig modus. Skjelver, griner, får ikke puste, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Jeg får ikke snakke, fordi han avbryter meg. Og jeg får ikke snakke når han snakker. Da klikker han. Han blir et monster. 

Han lover ting han ikke holder, går bak ryggen min, og hver gang jeg sier at han sårer meg og at han ikke kan holde på sånn, så klikker det for han. Han snakker stygt til meg, kaller meg for drittkjerring og at han kommer til å gå og ikke ser seg tilbake. Kritiserer meg fordi jeg er sykemeldt, hakker og trakker ned på meg, tar opp ting fra fortiden, er sint i stemmen. Virker som han gjør alt han kan for å trakke meg enda mer, enda han vet jeg sliter og han hadde lovet og ikke gjøre sånn mot meg igjen. Han snakker negativt om meg som mor. Istedenfor å si på en fin måte hva jeg kan gjøre bedre så kritiserer han meg og sårer meg. 

Han sier plutselig at han ikke er lykkelig, så sier jeg at jeg prøver hver dag for at du skal ha det bra. Men jeg blir møtt med sinne, avvisning, og han sier det er meg som er problemet. Jeg får jo ikke lov å snakke eller fortelle det jeg vil si, før han allerede er klikket. Jeg har sagt han kan gå og ikke se seg tilbake, som han selv sier. 

Jeg har sagt at vist han behandler meg med respekt så hadde vi sluppet disse diskusjonene. Men han fyrer det opp, for så å si at det er jeg som ikke gir meg. 

Jeg spør, helt til jeg får svar. 

Han tar ikke hensyn til meg, bare fordi at vi ikke bor sammen, og da har jeg absolutt ingenting jeg skulle ha sagt. På noe. 

Er jeg lei meg, så fortsetter han å tråkke på meg. Han vil leve singellivet uten barn. Jeg merker det på hele han. Han har 1 barn han har samvær med. Hver gang han har samvær, så blir han sint og klikker på meg. Hver eneste gang. Bare jeg ringer så er han sur i telefonen uten grunn. For så å skylde på meg som ikke har gjort noe annet enn å si hei. 

Han satt seg i bilen en dag, han klikket fordi det var en pose i bilen med boss som jeg ikke hadde kastet fordi jeg hadde glemt det noen ganger. Pleier alltid ha en pose i bilen til boss. Han klikket og kalte meg for en drittkjerring og sa: er det så vanskelig og kaste en pose? 

Han klikket mer, etter jeg sa jeg hadde glemt det. Han åpnet bildøren i fart og sa: slipp meg av. Men han gikk aldri. 

Jeg har sagt han må få hjelp. Men han nekter og nekter. Prøvd og sagt alt. Jeg har begynt å skjelve mye i det siste i hendene, føler jeg ikke kan si noe, jeg må bare godta alt han sier og godta alt av planer han legger bak ryggen, og jeg må godta at han driter i avtalene vi har. 

Hvorfor skal det være så vanskelig å gå? 

Han har sagt minst 100 ganger at vi ikke er rett for hverandre, han er ikke lykkelig, han vil være aleine og få roen, han truer hele tiden med å gjøre det slutt eller så må jeg slutte å diskutere og kave meg opp( med det mener han å ta opp ting som ikke er greit, eller å snakke om hva følelser jeg sitter med ) 

Han sier han har meg langt opp i halsen og ikke orker meg mer. Dette har han sagt veldig mange ganger, selvom han har lovet å ikke snakke stygt til meg. 

 

Jeg sitter med en forferdelig vond følelse inni meg, der jeg ikke vet hvor tilliten er, vet ikke om jeg kan stole på han noe mer, jeg føler han har rivd ut hjertet mitt med alt det stygge han sier. Virker som han prøver å presse meg mer og mer ned med viten og vilje. 

 

Når jeg spør om han kan oppsøke hjelp, nei det er jo meg det er noe gale med. Jeg går allerede i behandling. 

Men han nekter. Han er ekstremt sta, og ingen kan si hva han skal gjøre, eller komme med råd. Føler han bare bruker meg fordi han ikke vil være aleine. Han har holdt på sånn som dette siden jeg møtte han, og jeg burde jo egentlig sett det da. 

 

Føler også at han holder ungen unna meg, bryr seg ikke når vi har avtaler om at ungene skal være ilag. Skjedd flere ganger at han heller har fått besøk av familie, selvom vi hadde planer. Han har bevisst holdt barnet unna meg, det merker jeg. Og hvorfor blir han så sint hver gang han har barnet? Han sier det er pga meg, men jeg har jo vært helt normal men han klikker når jeg ringer. Hver eneste gang. 

 

Også sier han til meg: sier du unnskyld? Også sier han ikke det tilbake. 

Jeg må unnskylde for at jeg blir såret, jeg må unnskylde meg for at jeg tar opp ting som er svik, jeg må unnskylde meg når jeg sier fra at ting ikke er greit. Det kommer jo aldri til å fungere. Vi er 2 helt forskjellige personer. 

Han skal alltid gjøre det han vil, når han vil. Han skal bestemme alt. Jeg har ingenting jeg skulle sagt. Ikke om noe. Han har tvangshandlinger, og mye av det går utover dagene også. Han gir ikke beskjed om noe. 

Jeg har følelser for han, og det gjør dette enda vanskeligere for de gangene han har truet med å omtrent gått så har jeg gått inn i et krisemodus/panikkanfall og tidligere så holdt jeg på å skade meg selv pga måten han var på mot meg. 

Så jeg er redd for hva som kommer til å skje om vi går fra hverandre. Har ikke lyst å miste han, selvom begge vet at dette ikke vil funke. 

Nå har jeg så vondt inni meg at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det knyter seg i hele kroppen. 

Anonymkode: 7aec3...5cc

[AnonymBruker]

Orket ikke lese alt det der.. Men når noen truer med å gå... Ja, det sier litt om deg og selvfølelsen du har. Tar du deg ikke seriøst? Han leker med deg og går fra deg når han finner noe bedre. Og det finner du tydeligvis i.

Anonymkode: d744e...eb2

[AnonymBruker]

Kom det vekk fra han fy som f***. Han ødelegger deg. 

Anonymkode: 40a2e...af2

[norw]

Fatter virkelig ikke hvorfor folk blir værende i så destruktive forhold istedenfor å gjøre det slutt, men hvis man er langt nok nede med forskjellige mentale plager, så er det kanskje lettere sagt enn gjort. 

[AnonymBruker]

norw skrev (6 minutter siden):

Fatter virkelig ikke hvorfor folk blir værende i så destruktive forhold istedenfor å gjøre det slutt, men hvis man er langt nok nede med forskjellige mentale plager, så er det kanskje lettere sagt enn gjort. 

Det er ikke enkelt. Noen har andre så langt rundt lillefingeren at det er veldig vanskelig. 
jeg er veldig svak av meg, skulle hatt mye mer styrke i meg til å bare gå.. 

ts  

Anonymkode: 7aec3...5cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Og jeg er redd jeg kommer til å skade meg selv, vist det blir slutt. 

Han skader deg allerede.

 

Kom deg unna.

Anonymkode: 85c95...0a4

[AnonymBruker]

Du har barn, han har barn - og dere tenker at dette er et forhold som er liv laga? Dere skader sannsynligvis hverandre, men det er nå så - voksne folk. Dere skader garantert barna som må være vitne til dysfunksjonaliteten dere fremdyrker i hverandre.

Skjerp dere, slå opp og slutt å rote barna deres inn i slike relasjoner. 

Anonymkode: d1ac6...4bb

[Adara]

Du er ikke svakere enn at du klarer å si det er slutt. Så blokkerer du. 

Du kommer til å bli så mye lykkeligere uten denne mannen, og kanskje finner du styrke i deg som du ikke visste du hadde. 

[AnonymBruker]

Jeg leste frem til at du har depresjon og muligens en personlighetsforstyrrelse. 

Alt etter det er irrelevant av historien. Min erfaring med de som har slike utfordringer i livet er at man får servert en historie som er så ensidig, ofte full av direkte feil da de ikke klarer å se seg selv i den sosiale dynamikken de er en del av.

Håper du får hjelp

Anonymkode: c8041...c39

[Gjest Skogsalv]

Dere har ikke felles barn ? 

[AnonymBruker]

Håper ikke du viser barnet ditt hvor ustabil du er. Det er omsorgssvikt. Du må gå fra den psyke kjæresten din. Asap!

Anonymkode: bf58e...42b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det er ikke enkelt. Noen har andre så langt rundt lillefingeren at det er veldig vanskelig. 
jeg er veldig svak av meg, skulle hatt mye mer styrke i meg til å bare gå.. 

ts  

Anonymkode: 7aec3...5cc

Jeg har vært der du er, det som er bra for det er at dere ikke bor sammen. Jeg vet det er utrolig vanskelig, sikkert det mest vanskelige du må igjennom, men du må finne styrken en plass. Jeg fikk hjelp av mine foreldre, de var de enste som var igjen. Hadde det ikke vært for dem, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Det er nesten 10 år siden jeg rømte siste gangen, men jeg er fremdeles preget av det. Du må komme deg vekk!

Har du noen rundt deg som vet hvordan han er? Om ikke, så må du begynne å informere de rundt deg. Du bør forberede deg i forkant, kutte bånd til han der du kan. Og når tiden er inne, så blokker du han alle veier. Ikke gi han mulighet til å nå deg på noen måte. Men det er vanskelig og du bør ha noen å snakke med/støtte deg på.

Anonymkode: c31d9...6e1

[Gjest Skogsalv]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg leste frem til at du har depresjon og muligens en personlighetsforstyrrelse. 

Alt etter det er irrelevant av historien. Min erfaring med de som har slike utfordringer i livet er at man får servert en historie som er så ensidig, ofte full av direkte feil da de ikke klarer å se seg selv i den sosiale dynamikken de er en del av.

Håper du får hjelp

Anonymkode: c8041...c39

Det er jo litt av en støtteerklæring og mangel på kunnskap ifht psykisk helse og relasjoner ! 

Du har feil briller på ,- de er forutinntatte. 

Virkeligheten TS beskriver er virkelig.  Ser du ikke det ? Trist at du henger deg opp i " diagnose " og dømmer hennes sannhet utifra det . Det går på deg,ikke henne. Hun er ærlig og søker hjelp. Hvorfor er du da straffende og kald ? 

Du burde gitt direkte råd ifht forholdet og droppet psykologkortet.  

" alt etter dette er irrelevant " ....NEI, virkelig ikke ❤

[AnonymBruker]

Du må ta kontakt med familien, og deretter ringe eller sende en mail til Alternativ til Vold eller nærmeste Krisesenter så fort som mulig. Hvis det du skriver er riktig, blir du utsatt for grov vold. Hver især er kanskje handlingene og hendelsene milde former for psykisk vold, men det er i en så omfattende grad at det vil ødelegge deg psykisk om du fortsetter å være i forholdet.

Vær så snill og skaff hjelp, det er ikke rart at du er ustabil og får angst, du blir utsatt for vold! Kom deg unna nå ❤️.

Anonymkode: 18d10...a8e

[AnonymBruker]

Det høres ut som en god idé at dere slutter å være sammen. Virker som det er mye destruktivt i dere både hver for dere og sammen. Virkelig skremmende å lese at dere har barn.

Anonymkode: afdce...8c9

[AnonymBruker]

Kan du vise dette du har skrevet til psykologen din, og spørre hva hun/han tenker om dette?

Og så håper jeg at du ikke lar barna dine treffe dette monsteret.

Anonymkode: e9835...9d1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kan du vise dette du har skrevet til psykologen din, og spørre hva hun/han tenker om dette?

Og så håper jeg at du ikke lar barna dine treffe dette monsteret.

Anonymkode: e9835...9d1

Tenkte akkurat det samme, dette burde en terapeut, psykolog eller fastlege fått lese.

Anonymkode: 62b97...f20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.9.2021 den 14.23):

Det er ikke enkelt. Noen har andre så langt rundt lillefingeren at det er veldig vanskelig. 
jeg er veldig svak av meg, skulle hatt mye mer styrke i meg til å bare gå.. 

ts  

Anonymkode: 7aec3...5cc

Du er ikke svak. Du bare aksepterer hans syn på deg og hans verdensbilde. Man må være veldig sterk for å klare å være i forhold med noen som er så slem og ødeleggende. Men kanskje du skal slutte å holde ut, og heller bare gi opp? For du har det ikke bra med ham. Og du fortjener å ha det bra. 

AnonymBruker skrev (På 23.9.2021 den 14.34):

Jeg leste frem til at du har depresjon og muligens en personlighetsforstyrrelse. 

Alt etter det er irrelevant av historien. Min erfaring med de som har slike utfordringer i livet er at man får servert en historie som er så ensidig, ofte full av direkte feil da de ikke klarer å se seg selv i den sosiale dynamikken de er en del av.

Håper du får hjelp

Anonymkode: c8041...c39

Jeg synes egentlig det høres ut som du trenger hjelp selv. Hun har åpenbart hans briller på når hun forteller om seg selv, hun forteller at hun er skadet og ødelagt og vektlegger det hun gjør galt og hva som er galt med henne og hvordan hun jobber med seg selv. 

Gro litt empati. 

Skogsalv skrev (På 23.9.2021 den 15.00):

 

" alt etter dette er irrelevant " ....NEI, virkelig ikke ❤

Helt enig. 

Anonymkode: b3f6a...89d

[AnonymBruker]

I et forhold hvor EN har personlighetsforstyrrelse, har den andre det også. Ingen ville gått inn i et forhold med noen med slike problemer, friske mennesker ville skygget banen for lenge siden. Når du ts da sier at du kjenner til at du selv har slike problemer, er det ingen tvil om at han også må ha det. Derfor bør du komme deg unna så fort som mulig, for det farligste er de som ikke erkjenner problemene sine selv engang (han). Og du vil aldri kunne reparere han, han må reparere seg selv. Og det kommer han aldri til å gjøre når man hele tiden legger skylden på deg for alt. 

KOM DEG UNNA. Du kommer aldri til å bli frisk selv i dette forholdet, det er umulig når du er fastlåst i et slikt forhold med en slik mann. 

Anonymkode: 40e3b...10e

[jabx]

AnonymBruker skrev (På 23.9.2021 den 14.08):

Han lover ting han ikke holder, går bak ryggen min, og hver gang jeg sier at han sårer meg og at han ikke kan holde på sånn, så klikker det for han. Han snakker stygt til meg, kaller meg for drittkjerring og at han kommer til å gå og ikke ser seg tilbake. Kritiserer meg fordi jeg er sykemeldt, hakker og trakker ned på meg, tar opp ting fra fortiden, er sint i stemmen. Virker som han gjør alt han kan for å trakke meg enda mer, enda han vet jeg sliter og han hadde lovet og ikke gjøre sånn mot meg igjen. Han snakker negativt om meg som mor. Istedenfor å si på en fin måte hva jeg kan gjøre bedre så kritiserer han meg og sårer meg. 

Du utsettes for psykisk mishandling.