Dere mødre som ikke vil ha fedrene i livet lenger..

[AnonymBruker]

Nå blir jeg sikkert hudflettet, men det er reelt for mange mødre i et potensielt samlivsbrudd med barn i bildet. At mødre fratar far tid med barna, og barnas rett til å ha en far i livet. 

Ekteskapet er så dårlig og ræva og mannen får frem det verste i deg. Du misliker ham og vil ikke ha noe med verken ham eller familien hans å gjøre. Men... Dere har fått barn sammen før den bedritne oppførselen ble vekket. 

Barnas beste er jo å ha både mor og far i livene sine. Særlig hvis mannen din faktisk evner å ta vare på barna på en akseptabel måte. Og tbh, han er en god pappa som er glad i barna. Han tar til seg kunnskap og holder seg oppdatert, mer eller mindre. 

Men så tenker jeg.. Jeg vil ikke ha ham i livet mer. Jeg vil ikke sende barna mine dit i frykt for at han og familien skal sitte å snakke dårlig om meg som mor som valgte å gå. Skilsmisse er tabu i hans kultur og jeg blir vel den fæle heksa som ikke tålte hormonene til mannen lenger, eller bli behandlet som dritt og blir kjeftet på i tide og utide.. Jeg er livredd for at han en dag skal ta barna våre fra meg. Mest sannsynlig skjer ikke det, men det er den frykten for alle mulige konsekvenser som holder meg igjen. Livet med ham er en emosjonell berg og dalbane.  

Hvordan klarte dere å heve dere over egne tanker og ta på maska for barnas skyld? Hvordan klarte dere å gå? Jeg er ferdig med ham emosjonelt.. 

Anonymkode: d8119...f78

[AnonymBruker]

Du må gå. Det beste for barna er ikke å ha mor og far i samme hus for enhver pris. Min mor og far gikk 10 år på overtid. Jeg hatet å bo hjemme, det samme med søsteren min. Far var taus og mor bitter. Barn er følsomme - de merker alt. Skulle ønske de skilte seg tidligere. Det var så utrolig dårlig stemning hjemme. De vil slite i begynnelsen, men det vil være til det beste, lansiktig sett.

Anonymkode: a53a9...6ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du må gå. Det beste for barna er ikke å ha mor og far i samme hus for enhver pris. Min mor og far gikk 10 år på overtid. Jeg hatet å bo hjemme, det samme med søsteren min. Far var taus og mor bitter. Barn er følsomme - de merker alt. Skulle ønske de skilte seg tidligere. Det var så utrolig dårlig stemning hjemme. De vil slite i begynnelsen, men det vil være til det beste, lansiktig sett.

Anonymkode: a53a9...6ca

Jeg er enig med deg. De fortjener å ha to glade foreldre-hver for seg. Men jeg er altså livredd for å miste dem.. 

De fortjener bedre. 

Anonymkode: d8119...f78

[Skiftenøkkel]

Drister meg til med en kommentar, selv om du henvendte deg til mødre.

Det er bedre å bli baksnakket fordi du gikk, enn å bli baksnakket for å holde barna vekk fra far. 

[AnonymBruker]

Skiftenøkkel skrev (5 minutter siden):

Drister meg til med en kommentar, selv om du henvendte deg til mødre.

Det er bedre å bli baksnakket fordi du gikk, enn å bli baksnakket for å holde barna vekk fra far. 

Mest sannsynlig blir jeg baksnakket for begge deler om jeg går. For familien hans mener nok at om jeg går, skal jeg la barna være igjen hos dem. Det er også litt av grunnen til at jeg bare vil ta dem med meg.. 

Men de blir sikkert lei av det etterhvert 😅

Anonymkode: d8119...f78

[AnonymBruker]

For guds skyld! Skill dere for Barnas skyld. Barna ser hatet, senskader på barna kan komme. Lykkelige foreldre= lykkelige barn! 

Anonymkode: 0fea8...95b

[GammelKaktus]

Du har ikke noe valg her, du må bare gå og så tar du dritten som den kommer. Så lenge han klarer å ta vare på barna og er en relativt god far så takler du det. Så passer du på at han ikke har passet til barnet.

[Mooza]

 

Når det gjelder samvær. Der kommer profesjonelle folk inn i bildet og sørger for at begge foreldene får sin tid. Og samvær handler jo ikke om deg. Det handler om barna dine-. Selv om du ikke vil ha han i livet, så vil selvsagt barna dine det. De trenger han. Du trenger at han er der for dem. Det skjer mye i løpet av livet deres, og ungdommen. Vær trygg på at det er veldig greit for å ha en som har ansvar sammen med deg. Her høres det jo ut som det er en god far, og sånn sett er du jo heldig, både du og barna dine.

Hva familien snakker om, det må du jo ikke bry deg om. Man sitter ikke og snakker stygt om den andre part foran barna. Og hva de ellers tenker må vel være totalt likegyldig for deg. Du liker dem ikke og du vil ikke og trenger ikke ha noe med dem å gjøre når du starter ditt eget liv. 

Mitt råd er ; Oppfør deg på en måte mot mann og barn, samt familie slik at du kan se tilbake på skilsmisse og si ; Jeg er stolt av meg selv fordi jeg håndterte det så godt. Barna mine er stolte av meg og takknemlig fordi de ser at jeg gjorde det nødvendige og jeg gjorde det på en bra måte. 

De setningene motiverte meg gjennom bruddet. Nå var det ikke jeg som gikk, det var han som dro. (angret seg etterpå da) ...men jeg forbante meg på at jeg skulle komme meg ut av det hele med verdighet og som et sterkere og bedre menneske og alltid gjøre det som var rett for barna mine. Først og fremst, men også meg selv.