Baby 7 mnd - har utelukkende vært en negativ opplevelse til nå - angrer

[AnonymBruker]

Det eneste positive jeg har opplevd med å ha baby er de svært få stundene jeg har fått oppleve alenetid, vekke fra baby. Jeg savner ikke babyen i det hele tatt. Folk hinter hele tiden til at jeg savner baby når jeg er vekke, men har ikke kjent på de følelsene et eneste sekund.  

Og jeg er så misunnelig på de mødrene som opplever glede/kjærlighet av å være med babyen sin. Som opplever å savne babyen sin når de bare skal en kort tur på butikken. 

Tanken slo meg plutselig, hadde jeg vært et dyr, så hadde jeg nok forlatt ungen min. Det er ingenting med babyen som gjør at jeg tenker at den er"min". For meg er det liksom bare en baby jeg må underholde og passe på, og som sliter meg totalt ut. 

Jeg har snakket med legen min og helsesykepleier. Hjelper null nada niks. Jeg har ikke fødselsdepresjon, jeg bare mangler det morsfølelse greiene. Og uten det er det drepen å passe på en baby 24/7.

Innlegget her hjelper nok heller ikke noe. "misery loves company" spiller vel inn her. Noen andre som lett kunne gitt fra seg ungen (til en god familie selvsagt) om det ikke hadde hatt noen andre konsekvenser?

 

Anonymkode: cf4c9...a48

[AnonymBruker]

Aldri vært noe særlig glad i babyer, heller ikke min egen. Syns det var mer slit enn hygge. Angret mange ganger, og tenkte hva er det jeg har gjort? 
Nå er ungen blitt 11 år, og jeg er kjempeglad i henne. Så fin jente, med sine ups and downes da. Det hender jeg angrer når hun krangler som værst, og jeg er verdens slemmeste og mest urettferdige mammaen som finnes. Du tenker jeg av og til: hoff, for en motbydelig oppførsel. Så jeg skjønner at du er sliten, lei og syns det er helt utmattende, og ingen ende på det. Du får bare holde ut, og håpe kjærligheten kommer etterhvert. Lykke til. Føler med deg. Hadde jeg visst hva jeg gikk til, hadde jeg valgt å ikke ha barn. Men det er kjempetabu å mene. Nå er hun her, og man må gjøre det beste ut av det, og tenke at man gir et annet menneske en bra barndom, og et bra liv.

Anonymkode: edbf2...a1f

[AnonymBruker]

Stakkars deg. Det du opplever nå er min aller største skrekk. Men hva slags «andre konsekvenser» sikter du til når du snakker om å gi barnet til noen som kan og vil ivareta det? Jeg synes det er synd at adopsjon er såpass uvanlig her hos oss at man nesten ikke kan tenke på det eller snakke om det. Å sitte og angre i 18 år er ikke sunt for noen av dere. Jeg vokste opp hos en alenemor som åpenbart ikke var interessert i meg og skulle ønske hun tok abort eller ga meg bort til noen som ville ha meg.

Anonymkode: 7dc39...4b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Aldri vært noe særlig glad i babyer, heller ikke min egen. Syns det var mer slit enn hygge. Angret mange ganger, og tenkte hva er det jeg har gjort? 
Nå er ungen blitt 11 år, og jeg er kjempeglad i henne. Så fin jente, med sine ups and downes da. Det hender jeg angrer når hun krangler som værst, og jeg er verdens slemmeste og mest urettferdige mammaen som finnes. Du tenker jeg av og til: hoff, for en motbydelig oppførsel. Så jeg skjønner at du er sliten, lei og syns det er helt utmattende, og ingen ende på det. Du får bare holde ut, og håpe kjærligheten kommer etterhvert. Lykke til. Føler med deg. Hadde jeg visst hva jeg gikk til, hadde jeg valgt å ikke ha barn. Men det er kjempetabu å mene. Nå er hun her, og man må gjøre det beste ut av det, og tenke at man gir et annet menneske en bra barndom, og et bra liv.

Anonymkode: edbf2...a1f

❤️

Anonymkode: cf4c9...a48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Stakkars deg. Det du opplever nå er min aller største skrekk. Men hva slags «andre konsekvenser» sikter du til når du snakker om å gi barnet til noen som kan og vil ivareta det? Jeg synes det er synd at adopsjon er såpass uvanlig her hos oss at man nesten ikke kan tenke på det eller snakke om det. Å sitte og angre i 18 år er ikke sunt for noen av dere. Jeg vokste opp hos en alenemor som åpenbart ikke var interessert i meg og skulle ønske hun tok abort eller ga meg bort til noen som ville ha meg.

Anonymkode: 7dc39...4b1

Jeg er ikke alenemor. Og om jeg så hadde etterlatt ungen hos far, har jeg en hel del familie på min side som ville blitt ganske så forferdet over at jeg hadde gjort noe slik. For å si det sånn, om jeg og far hadde dødd plutselig, så hadde det ikke vært mangel på folk i familien min som ville ha tatt babyen til seg.

Og jeg hadde nok aldri blitt tilgitt om jeg frarøvet dem barnebarnet/ tanteungen/ onkelungen. 

Barnet var planlagt. Jeg ville ha barnet, men jeg var IKKE forberedt på at den magiske morsfølelsen man blir bombadert med over alt IKKE skulle dukke opp.

Jeg prøver å ikke ødelegge det. Synger og leker og styrer på. Har lest flere bøker om oppdragelse og gått på foreldrekurs. Det gjør det ikke akkurat mindre slitsomt å fake hele tiden. 

Anonymkode: cf4c9...a48

[AnonymBruker]

Så fælt å lese❤️ Håper noen har noen gode råd til deg som kan fungere, eller at morsfølelsen plutselig kommer til deg. Jeg er gravid selv om livredd for at det samme skal skje med meg.
 

Jeg elsker dyr, og er visst så «hønemor» og har en så enorm kjærlighet for hunden vår at det kan gjøre vondt. Når noen sier at den kjærligheten der blir liten i forhold til den man føler for barnet sitt, så klarer jeg virkelig ikke å tro på at det er mulig. Så jeg er vel redd for å være mer glad i hunden min enn babyen, hvor sykt det nå enn høres ut🙃

Hva sier legen/sykepleieren når du forteller hva du føler?

Anonymkode: 83620...aeb

[AnonymBruker]

Ikke gi opp. Jeg har vært der du er, det gikk på overlevelsesinnstinkt. Etter noen få år er det noe helt annet. Snart begynner barnet ditt i barnehagen antar jeg, det hjelper veldig. Du vil antageligvis føle det anderledes når du får mer alenetid, tid til å være med andre voksne på jobb eller hva enn du gjør når barnet er på barnehagen. Tenk at en dag blir barnet så stort at det vil ut og farte på egenhånd. Du får livet tilbake igjen, og da vil du sannsynligvis ikke angre på at du brukte denne tiden med barnet ditt. 
 

Ikke fokuser på morsfølelsen, den kommer etter hvert. Akkurat nå handler det om å overleve, og å prøve å gjøre ting som gir deg glede. Prøv å tenk på hva det er som gjør at alt føles negativt. Er det tap av egentid? Følelsen av å miste deg selv? Lite søvn? Kjedsomhet? Hvis du klarer å identifisere nøyaktig hva som gir deg negative følelser er det kanskje lettere å finne en løsning. Kanskje mannen din kan stille mer opp så du kan gå ut og gjøre mer voksenting? Eller at du kan få hvile? Ikke still høye krav, dette er bare en liten periode av livet. 

Anonymkode: e272e...03e

[AnonymBruker]

Hva føler du når baby gråter og så roer seg i armene dine? Hva føler du når du lukter på baby? 

Anonymkode: 8ba24...653

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva føler du når baby gråter og så roer seg i armene dine? Hva føler du når du lukter på baby? 

Anonymkode: 8ba24...653

Ikke alle babyer lukter godt. Junior hadde en periode da han luktet litt harskt, det var helt normalt og skyldes noe skurvaktig i hodebunnen. Bare sånn for å ha nevnt det. Ellers var han en nydelig baby, men jeg hadde heller ikke enorm glede av den tiden. Nå er han 10, og den kuleste, skjønneste ungen noensinne, men jeg innrømmer glatt: Etter babytiden kan det bare gå oppover.

Anonymkode: 5770d...749

[AnonymBruker]

Det kan være at babytiden rett og slett bare ikke er for deg. At det ikke nødvendigvis er mammagreiene du føler du mangler, men bare at baby ikke er din greie, sånn at når barnet ditt blir eldre, det begynner å prate, gå og leke med deg - at det først er da du begynner å føle på morsfølelsen, og at du savner barnet ditt når du ikke er sammen med det. Det er ikke så uvanlig, for det er ikke alle som liker baby.

Anonymkode: 5033e...c2b

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik med nummer to. Han var en supervanskelig baby. var rett og slett lykkelig da jeg kunne begynne å jobbe igjen.

Det har gått bare delvis over. Han er et krevende menneske som er født sur og grinete. 

Og jeg tror ikke det går seg til noe bedre, da han har bikket 20 år. Ser frem til å få han ut av huset for å være helt ærlig.

Har ikke det samme problemet med storebror, så det er nok bare en stoooor mismatch med personlighetene til meg og lillebror.

Har egentlig ikke noen gode råd til deg da jeg aldri fant ut av det selv, men jeg har forstått det slik at det ikke er uvanlig å føle det slik. Det er bare veldig tabu å snakke om.

Anonymkode: f8296...9b0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så fælt å lese❤️ Håper noen har noen gode råd til deg som kan fungere, eller at morsfølelsen plutselig kommer til deg. Jeg er gravid selv om livredd for at det samme skal skje med meg.
 

Jeg elsker dyr, og er visst så «hønemor» og har en så enorm kjærlighet for hunden vår at det kan gjøre vondt. Når noen sier at den kjærligheten der blir liten i forhold til den man føler for barnet sitt, så klarer jeg virkelig ikke å tro på at det er mulig. Så jeg er vel redd for å være mer glad i hunden min enn babyen, hvor sykt det nå enn høres ut🙃

Hva sier legen/sykepleieren når du forteller hva du føler?

Anonymkode: 83620...aeb

Den samme regla man leser om på nett. De ble overbevist om at jeg ikke kom til å kvele ungen eller noe slik, så ble vel til at jeg skulle ta kontakt om det ble ille. 

Er selv veldig glad i dyr. Tror ikke det spiller inn.

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Ikke gi opp. Jeg har vært der du er, det gikk på overlevelsesinnstinkt. Etter noen få år er det noe helt annet. Snart begynner barnet ditt i barnehagen antar jeg, det hjelper veldig. Du vil antageligvis føle det anderledes når du får mer alenetid, tid til å være med andre voksne på jobb eller hva enn du gjør når barnet er på barnehagen. Tenk at en dag blir barnet så stort at det vil ut og farte på egenhånd. Du får livet tilbake igjen, og da vil du sannsynligvis ikke angre på at du brukte denne tiden med barnet ditt. 
 

Ikke fokuser på morsfølelsen, den kommer etter hvert. Akkurat nå handler det om å overleve, og å prøve å gjøre ting som gir deg glede. Prøv å tenk på hva det er som gjør at alt føles negativt. Er det tap av egentid? Følelsen av å miste deg selv? Lite søvn? Kjedsomhet? Hvis du klarer å identifisere nøyaktig hva som gir deg negative følelser er det kanskje lettere å finne en løsning. Kanskje mannen din kan stille mer opp så du kan gå ut og gjøre mer voksenting? Eller at du kan få hvile? Ikke still høye krav, dette er bare en liten periode av livet. 

Anonymkode: e272e...03e

 

Jeg blir lei meg fordi jeg ikke savner babyen, lei meg fordi jeg blir i mye bedre humør når jeg slipper å være med babyen. Lei meg fordi jeg synes babyen er utrolig kjedelig. Manglende interesse og glede av babyen er det som gjør at det føles negativt.

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Hva føler du når baby gråter og så roer seg i armene dine? Hva føler du når du lukter på baby? 

Anonymkode: 8ba24...653

"endelig holdt hun kjeft" er det jeg føler i den situasjonen, eller irritasjon fordi babyen ikke roer seg hos andre eller alene. Og nei, jeg viser det ikke. Jeg synger og har rolige bevegelser. Er veldig obs på kroppspråk, tonefall osv

Hva jeg føler når jeg lukter på babyen? Har sniffa på babyen mange ganger, for folk sier babyen lukter så godt. Babyen lukter av og til gulp eller bare rent. Skjønner ikke hva folk mener med at babyer lukter godt dessverre.

Anonymkode: cf4c9...a48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så fælt å lese❤️ Håper noen har noen gode råd til deg som kan fungere, eller at morsfølelsen plutselig kommer til deg. Jeg er gravid selv om livredd for at det samme skal skje med meg.
 

Jeg elsker dyr, og er visst så «hønemor» og har en så enorm kjærlighet for hunden vår at det kan gjøre vondt. Når noen sier at den kjærligheten der blir liten i forhold til den man føler for barnet sitt, så klarer jeg virkelig ikke å tro på at det er mulig. Så jeg er vel redd for å være mer glad i hunden min enn babyen, hvor sykt det nå enn høres ut🙃

Hva sier legen/sykepleieren når du forteller hva du føler?

Anonymkode: 83620...aeb

Helt ærlig, så tok det for meg mange måneder før kjærligheten til ungen nådde nivået til kjærligheten til bikkja😬 Hvis huset brant og jeg kunne redde bare én så hadde jeg jo valgt ungen, men jeg hadde vært helt knust og hatt dårlig samvittighet etterpå.

Anonymkode: 8252b...c53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det kan være at babytiden rett og slett bare ikke er for deg. At det ikke nødvendigvis er mammagreiene du føler du mangler, men bare at baby ikke er din greie, sånn at når barnet ditt blir eldre, det begynner å prate, gå og leke med deg - at det først er da du begynner å føle på morsfølelsen, og at du savner barnet ditt når du ikke er sammen med det. Det er ikke så uvanlig, for det er ikke alle som liker baby.

Anonymkode: 5033e...c2b

Håper det ❤️

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg hadde det slik med nummer to. Han var en supervanskelig baby. var rett og slett lykkelig da jeg kunne begynne å jobbe igjen.

Det har gått bare delvis over. Han er et krevende menneske som er født sur og grinete. 

Og jeg tror ikke det går seg til noe bedre, da han har bikket 20 år. Ser frem til å få han ut av huset for å være helt ærlig.

Har ikke det samme problemet med storebror, så det er nok bare en stoooor mismatch med personlighetene til meg og lillebror.

Har egentlig ikke noen gode råd til deg da jeg aldri fant ut av det selv, men jeg har forstått det slik at det ikke er uvanlig å føle det slik. Det er bare veldig tabu å snakke om.

Anonymkode: f8296...9b0

Sånn bortsett fra at søvn er et stort problem, så er babyen min veldig blid. Lett å få til å smile og lett å få til å le. 

Ja, det er veldig tabu å snakke om. Har lagt merke til at mødre som ikke har morsfølelse så å si alltid blir fremstilt som "onde" på film og slikt. Som om det er et aktivt valg man tar. 

Anonymkode: cf4c9...a48

[La Luna]

Ikke stress det. Mest sannsynlig kommer den følelsen etter hvert, når ungen blir mer "et menneske" der du i større grad ser personligheten. Er du i mammaperm? I såfall anbefaler jeg deg å komme deg tilbake i jobb, og la pappaen ta resten av permisjonen. Det tenker jeg vil hjelpe noe.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Helt ærlig, så tok det for meg mange måneder før kjærligheten til ungen nådde nivået til kjærligheten til bikkja😬 Hvis huset brant og jeg kunne redde bare én så hadde jeg jo valgt ungen, men jeg hadde vært helt knust og hatt dårlig samvittighet etterpå.

Anonymkode: 8252b...c53

sånn har jeg det med katten 😅 

Anonymkode: cf4c9...a48

[AnonymBruker]

Jeg har/har hatt det helt likt. Var værst da han var baby. Hadde mest lyst å gi han bort. Savnet han aldri. Og spm deg, den beste tiden var når jeg ikke hadde ansvaret for han. 
Det høres jo helt forferdelig ut😔

Det har gått seg til etterhvert, men det hender enda jeg drømmer om å stikke fra alt. Men jeg elsker han nok høyere enn noen, å jeg liker å være sammen med han, men av og til er det så vanskelig å være mamma. 
Nå kjenner jeg ofte på følelsen av å elske han høyt, kjenne enorm lykke når han kommer for å sitte på fanget og jeg kan lukte han i håret😂 

 

 

Anonymkode: f93b5...e76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg blir lei meg fordi jeg ikke savner babyen, lei meg fordi jeg blir i mye bedre humør når jeg slipper å være med babyen. Lei meg fordi jeg synes babyen er utrolig kjedelig. Manglende interesse og glede av babyen er det som gjør at det føles negativt.

Hva gjør du og babyen i løpet av dagen? Er du mye alene med henne? Stiller mannen opp, og vet han hvordan du føler det? 

Anonymkode: e272e...03e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har/har hatt det helt likt. Var værst da han var baby. Hadde mest lyst å gi han bort. Savnet han aldri. Og spm deg, den beste tiden var når jeg ikke hadde ansvaret for han. 
Det høres jo helt forferdelig ut😔

Det har gått seg til etterhvert, men det hender enda jeg drømmer om å stikke fra alt. Men jeg elsker han nok høyere enn noen, å jeg liker å være sammen med han, men av og til er det så vanskelig å være mamma. 
Nå kjenner jeg ofte på følelsen av å elske han høyt, kjenne enorm lykke når han kommer for å sitte på fanget og jeg kan lukte han i håret😂 

 

 

Anonymkode: f93b5...e76

Jeg var forresten også redd for at jeg var mer glad i hunden enn han. Jeg elsket hunden min herfra og til evigheten omtrent. Han døde når barnet var fire år. 

Anonymkode: f93b5...e76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så fælt å lese❤️ Håper noen har noen gode råd til deg som kan fungere, eller at morsfølelsen plutselig kommer til deg. Jeg er gravid selv om livredd for at det samme skal skje med meg.
 

Jeg elsker dyr, og er visst så «hønemor» og har en så enorm kjærlighet for hunden vår at det kan gjøre vondt. Når noen sier at den kjærligheten der blir liten i forhold til den man føler for barnet sitt, så klarer jeg virkelig ikke å tro på at det er mulig. Så jeg er vel redd for å være mer glad i hunden min enn babyen, hvor sykt det nå enn høres ut🙃

Hva sier legen/sykepleieren når du forteller hva du føler?

Anonymkode: 83620...aeb

Kjenner meg igjen i dette! Jeg elsker katten min over alt på jord, og prioriterer han over det meste annet. Er også gravid og redd for å ikke få morsfølelsen jeg heller. Innerst inne "vil" jeg ikke at babyen skal ta over førsteplassen til katten, for jeg er så utrolig glad i ham. Godt mulig de må dele på den! Ei venninne av meg sa helt til slutten på svangerskapet at ingen kunne ta plassen til hunden hennes og at den alltid ville komme først, men da babyen kom, endret hun mening totalt, og babyen er nå på soleklar førsteplass. Tror ikke vi har så mye å bekymre oss for der, sånn egentlig.

 

Til ts har jeg dessverre ikke så mange råd, men jeg håper virkelig det går seg til for deg! Har hørt flere si at det tok tid før de fikk morsfølelsen, så det kan jo hende den kommer snikende hos deg også etter hvert! Håper du forstår at du ikke må ha dårlig samvittighet over det, for det er faktisk helt umulig å kontrollere, og det betyr ikke at det er noe galt med deg. Å få barn er en gedigen omveltning, og de fleste blir til tider helt sprø av grining, bæsjebleier og nattevåk, uansett hvor mye morsfølelse de måtte ha. Jeg tror også at folk lyver om de sier de ikke setter pris på alenetiden, og at de helst vil ha baby med seg til absolutt alle døgnets tider. Så lenge babyen blir tatt godt vare på, og du gjør det du kan for den uansett, så er det det viktigste. Og så håper jeg du får pratet med noen som faktisk klarer å hjelpe deg i denne vanskelige situasjonen! ❤️

Anonymkode: 80fc0...c9c