Vi er aldri på samme nivå

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i seks år. De første par årene var vel som vanlig - veldig forelsket og valgte hverandre over alt og alle. Vi bor ikke sammen, av ulike grunner, men det har hele veien vært mitt ønske. Flytte sammen, barn, hele pakka. Jeg var klar, veldig tidlig. Et år ut i forholdet ble jeg gravid, ikke planlagt, og endte opp med å ta abort fordi han ikke var klar og oppførte seg helt umodent under den prosessen. Har ikke angret på det.

Problemet er at han var nyskilt når vi møttes, og ville ikke at vi skulle stå frem for tidlig, og jeg ville ikke introdusere han for mine barn, med mindre han hadde tenkt å gå "all in" med meg/oss. Istedet har vi endt opp i dette samme mønsteret i seks år. Vi møtes kun når vi er alene, vi er ikke inkl. i hverandres liv, osv. Føles som vi bare er elskere.

Dette har tæret på meg i mange år nå, og jeg har måtte gjøre mye for å ha det bra med meg selv. Fordi han gir meg ikke halvparten av det jeg ønsker i livet! I sommer reiste vi bort, og for første gang begynte han på eget initiativ å snakke om å få barn. Han trodde vel jeg skulle bli overlykkelig, men istedet følte jeg ingenting, og ble egentlig bare oppgitt.. Barn? Nå? Du har ikke møtt barna mine engang... Det er 100 andre ting på lista før vi skal sette barn til verden!

Han har hele veien vært veldig opptatt med jobb og jeg har følt mye på at vi lever veldig ulike liv. Han hjelper fortsatt ekskona økonomisk, pga barna, men føler ikke han har den samme ansvarsfølelsen for meg. Så i fjor begynte jeg å studere, for å fylle min egen tid og tenke på meg selv. Og rett etter det, tok han opp det med barn. Akkurat som at studiene mine var ikke så viktig å fullføre, for nå vil HAN leke familie..

Dette er jo bare kortversjonen av alt, men hele veien føler jeg at jeg har ligget foran han følelsesmessig, og at han kanskje brukte lengre tid på å elske meg. Og at nå har jeg elsket han og ventet på at han skulle bli klar, så lenge, at jeg føler meg litt ferdig. Jeg vil ikke ha noe lenger, fordi jeg vil ikke ha noe jeg må spørre om. I disse årene har ingenting kommet av seg selv, alt må snakkes om og spørres om. Og når han endelig tar initiativ til noe, er han flere år på etterskudd. Han snakker om ting han føler, som jeg følte for flere år siden, og nå vil han gå all in, med en gang. Alt skal skje så fort, nå!

Jeg føler meg på én måte litt ferdig, ift. at jeg klarer ikke se noe fremtid med han lenger. Jeg drømmer ikke lenger om barn med han, eller bo sammen, jeg ser bare problemene ved det. Men jeg elsker han fortsatt og klarer liksom ikke å gå heller. Han har merket på meg i det siste at jeg er litt "off". Sexlysten min er lavere, jeg orker ikke å ligge å kose og ha så mye nærkontakt, og jeg tar så og si aldri initiativ til å møtes. Jeg er sånn "han vet hvor jeg bor, det er bare å komme". Men jeg vil ikke spørre om en eneste ting mer, nå får alt bare gå av seg selv. Jeg har fortalt han litt hvordan jeg føler, men virker ikke som han forstår. Han er mer intr. i å forsvare seg selv og benekte at han henger etter følelsesmessig.

Noen opplevd lignende? Og hva gjorde dere?

Anonymkode: 2f737...fa6

[AnonymBruker]

Ikke helt sammenlignbart, men jeg har kjent litt på det samme i mitt forhold. Vi har møtt hverandres barn og sånt, men kjæresten min har brukt mye lenger tid på ting enn meg og det har vært sårt. 
Jeg har liksom tenkt at, ja det er for tidlig, men om ting fortsetter som nå så ønsker jeg i fremtiden møte hverandre barn, flytte sammen, gifte seg osv. Har vært såret når kjæresten ikke har tenkt sånn i det hele tatt. Når vi har snakket om det så har han bare sagt han ikke tenker så langt frem. 

Jeg har lest endel på nettet (pga litt andre utfordringer også) og ser at vi nok har mønsteret til pågående/unnvikende parrelasjon. Det er vondt å være den som alltid er pågående. 
Jeg tenker at kjærligheten du har hatt sikkert kan vekkes til live. Men kjæresten har nok såret deg mye disse årene. Så kan hende dere har behov for litt parterapi for å få ryddet opp i disse sårene. ❤️

Anonymkode: 888d9...8d4

[Virrevirrevapp]

Still krav til ham. Si at ting må skje i din rekkefølge også, ikke bare hans.