Redd/innadvendt/flau førsteklassing

[AnonymBruker]

Jeg er usikker på hva slags ord jeg skal bruke til å beskrive hva denne tråden egentlig handler om. Men jeg har en førsteklassing som egentlig er ei veldig sosial og blid jente, som leker godt med andre barn. Men hun trenger litt ekstra i noen situasjoner, og jeg håper noen er/har vært i lignende situasjon og har noen tips og råd på veien her. Jeg orker ikke skrive altfor mye om hva vi gjør og ikke gjør, men vi har tatt COS-kurs og føler vi er veldig støttende og vi er der for henne, men vi klarer ikke hjelpe henne ut i situasjonene (på selvstendig vis) med mindre vi er til stede. Hun oppleves veldig utrygg sammen med andre (særlig om de er mange, eller at hun ikke kjenner dem og er trygge på dem). Noe av dette løser seg muligens med tida, men det hadde vært fint å kunne hjelpe henne enda mer på veien. Dette har også vært i barnehagen fra tre-fireårsalder, og hun har gått i samme barnehage hele tida.

1. situasjon: Hun er det barnehage og nå skole kaller en "observatør". Hun ser på barna som leker uten å delta. 
Så kommer hun hjem, og sier at ingen ville leke med henne. Hun er ensom, og føler at ingen liker henne. Hun tør ikke si ifra til de voksne om at hun føler det slik, og at hun ikke observerer kun fordi hun er "observatør", men at det er fordi hun føler ingen vil leke. (ingen tar kontakt og inviterer henne til lek). Vi har en dialog med skolen, men vi er jo i startfasen av skoleåret og barnet bruker lang tid på å bli trygg på voksne i en slik sår og nær situasjon. Av og til lar hun en voksen hjelpe seg, om den voksne tar initiativ til å hjelpe henne ut i lek .Som jeg skrev øverst: uavhengig av hva vi har gjort eller ikke i denne situasjonen, så klarer vi ikke å gjøre henne trygg nok på seg selv til å invitere seg selv med til lek eller invitere andre med. Med oss til stede, så går dette bra. Problemet er ikke at hun står på sidelinja, men hvorfor hun gjør det og det at hun føler seg ensom og at ingen liker henne. 

2. situasjon: Hun kvier seg for ting og tør nesten ingenting uten oss til stede. Kaste søppel på skolen, for eksempel. Hun tør ikke spise eller drikke, heller ikke gå på do. Får hun med seg noe hun må legge i hylla på skolen, kommer hun alltid hjem med det igjen og jeg opplever det som at hun ikke har tørt å legge det i hylla på egenhånd.  At jeg ber henne legge dette i hylla når jeg kommer for å hente henne, går veldig fint. Da ordner hun alt, enda jeg står utenfor og venter, og ikke hjelper henne direkte. Dette er også situasjoner vi har utenfor skolen, når vi ikke er til stede, f.eks hos venner. Selv venner hun har kjent hele livet, og er godt kjent med de voksne også. Vi har også i noen tilfeller opplevd enkelte av disse situasjonene med oss til stede hos venner og familie også. Noen ganger går alt bra, andre ganger ikke.

Vi opplever henne som veldig flau (ikke sjenert, for hun er ellers veldig åpen og sosial), kanskje til og med redd på et vis. Jeg håper noen kan ha noen tips og gode råd i ermet. 

Anonymkode: 477a2...4e0

[AnonymBruker]

Har hun noen gode venner på skolen? Tror jeg ville prøvd å hjelpe med å bygge gode vennskap, det er mye lettere å bli med i lek om en har et godt vennskap utenom skolen. Invitere med venner hjem.

En ting skolen gjorde her i 1.klasse var å ha lekevenn. De satte sammen 2 og 2 barn og i 1. friminutt hver dag så skulle de leke med lekevennen. De byttet med jevne mellomrom hvem som var lekevenner. Slik var det lettere for alle å komme i lek og ble kjent på tvers av hvem som kjente hverandre fra før. Mulig å høre med skolen om de kan gjøre lignende?

Hun høres litt ut som meg på den alderen, jeg trengte støtte og bare jeg fikk den ble ting lettere. Så tenker å øve litt og litt, eksponere hun forsiktig og støtte godt underveis.

Anonymkode: b5a92...370

[AnonymBruker]

Og veldig viktig å ikke gjøre at hun føler hun er ‘feil’. Jeg følte at jeg var sær/vanskelig/rar og det hjelper ikke, det gjør bare problemet større. 

Anonymkode: b5a92...370

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har hun noen gode venner på skolen? Tror jeg ville prøvd å hjelpe med å bygge gode vennskap, det er mye lettere å bli med i lek om en har et godt vennskap utenom skolen. Invitere med venner hjem.

En ting skolen gjorde her i 1.klasse var å ha lekevenn. De satte sammen 2 og 2 barn og i 1. friminutt hver dag så skulle de leke med lekevennen. De byttet med jevne mellomrom hvem som var lekevenner. Slik var det lettere for alle å komme i lek og ble kjent på tvers av hvem som kjente hverandre fra før. Mulig å høre med skolen om de kan gjøre lignende?

Hun høres litt ut som meg på den alderen, jeg trengte støtte og bare jeg fikk den ble ting lettere. Så tenker å øve litt og litt, eksponere hun forsiktig og støtte godt underveis.

Anonymkode: b5a92...370

Mange takk for svar.

Hun har tre gode venner på skolen som hun leker med hjemme. Vi kan alltids invitere dem hjem enda oftere. De leker ikke så mye sammen på skolen, med mindre det er organisert lek/aktivitet. Hjemme leker de veldig fint sammen.
Spennende med lekevenn. Det har de ikke på skolen her, så det skal jeg nevne for lærerne hennes. Det høres veldig lurt ut. 

Det er litt det vi har gjort, støtte, øve/eksponere osv, men føler ikke at vi kommer noen vei. Det meste går jo bra om vi/jeg er til stede. Skolen er jo et helt nytt stadie i livet hennes, så det er klart at det påvirker veldig, veldig mye, men man vil jo alltid gjøre sitt beste og akkurat nå føler jeg ikke at vi klarer å bygge henne godt nok opp. Jeg håper for all del at hun ikke føler at hun er "feil", men det er klart at det kommer noen kommentarer fra andre barn iblant, særs ved måltider når hun ikke spiser. Vi har snakka om det hjemme, men sånne kommentarer setter seg jo uansett hva jeg sier og hvor lite eller mye vi snakker om det.
Da du følte at du var sær/vanskelig/rar som barn, hvordan/hvorfor oppsto disse følelsene hos deg og klarte du/foreldrene dine å bygge selvtilliten din på tross av det? 

Anonymkode: 477a2...4e0

[AnonymBruker]

Tenker det tar tid å bli trygg i situasjonen, så godt mulig hun har utbytte av de tingene dere gjør selv om det ikke er lett å se og at hun en dag blir trygg nok til å gjøre ting uten dere støtte. Små museskritt gir store resultater over tid.

Det er stor overgang fra barnehage til skole, mange nye å forholde seg til, mindre voksentetthet. Det høres ut som dere gjør det riktige, og veldig bra med COS tilnærming. En myk tilnærming virket hvertfall bedre for meg. Veldig bra dere tar tak i det tidlig, mye kan gjøres nå de første årene. 

Skal ikke spore helt av med min historie, men da jeg var liten var  tilnærmingen veldig mye mindre pedagogisk, så tror ting heldigvis er kommet mye lengre idag. Det som fikk meg til å føle meg feil var spesielt voksne som påpekte jeg var unormal på forskjellig vis.  Barn får ofte med seg mer enn en tror.  Kommenterer fra barn plaget meg ikke på samme måte tror jeg. Spesielt hadde de voksne som er svært ekstroverte vanskelig å se hva som egentlig var problemet og hvorfor jeg «ikke bare kunne ta meg sammen». Mine foreldre hadde heller ikke den pedagogiske tilnærmingen i særlig grad, men jeg var skoleflink og ganske god i sport så jeg bygget trygget på de arenaene.

Anonymkode: b5a92...370