Gruer meg til helgene med barna - deprimert - hvordan bli glad?

[AnonymBruker]

Må bare lufte tankene mine.. 

Det er så forferdelig at jeg gruer meg til hver eneste helg med barna. Hva kan jeg gjøre for å få bort de tankene? 
og hvorfor gruer jeg meg? 
er alene med de, lite avlastning. 
 

har vært deprimert i flere år, toppet seg etter fødslene men var ingen som så det men jeg spurte legen flere ganger etter henvisning til psykolog men fikk ikke. Nå 4 år etter fødslene så er jeg fortsatt deprimert. Ser ingen glede i livet. Nå venter jeg på henvisning igjen, men får aldri svar. 
 

takler ting svært dårlig, vil bare legge meg ned og skulle ønske noen andre kunne ta ungene, om ikke 2, så 1.. men så tenker jeg at nei, de kan ikke leve uten hverandre, eller meg. Og jeg klarer ikke leve uten de, selvom jeg har disse tankene. 
 

alt er vanskelig, jeg klarer ikke å være i jobb, klarer ikke holde på kjæresten ( ikke bf ) fordi følelsene mine svinger altfor mye. Jeg er bare lei meg, for alt og ingenting. 
 

begynner å grine når jeg kjører bil, uten at jeg vet hvorfor ? Tårene bare spruter. 
 

noen dager er ok, noen dager er helt jævlig. 
jeg blir litt sint når ungen ikke hører etter ved leggetid, og ikveld skulle jeg ta på han dynen og han sa: ikke slå. 
( jeg har aldri slått han, med vilje ) var en gang for noen dager siden at ungen var så vanskelig og jeg skulle snu meg for å ta på han dynen men så satt han i sengen så jeg traff han med armen. Kjente det rev i hjertet mitt når han sa det. 
ungene er veldig/ekstremt trass. 

jeg går med hvilepuls på 110-130, stress følelse inni meg hele tiden og klarer ikke å roe meg, er ofte svimmel, sliter med akutt vondt i magen når jeg er ute, verker i kroppen, hodepine og verking i ørene, tåler ikke høye lyder, føler jeg snart ikke klarer og kontrollere meg. Er dårlig, uggen, vært kjempe dårlig lenge nå. Og er redd jeg skal møte veggen. Noe jeg allerede har gjort men har klart å stått i det. Hvorfor kan jeg ikke bare være glad?? Hvordan skal jeg håndtere dette? 
 

får så vondt inni meg, både for ungene sin del og meg selv. Får vel ikke gjort så mye før jeg får en psykolog. Selvom jeg har skreket etter hjelp i flere år. Klart og tydelig, men ingen hjelp å få. 

Anonymkode: 7a3b7...513

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Må bare lufte tankene mine.. 

Det er så forferdelig at jeg gruer meg til hver eneste helg med barna. Hva kan jeg gjøre for å få bort de tankene? 
og hvorfor gruer jeg meg? 
er alene med de, lite avlastning. 
 

har vært deprimert i flere år, toppet seg etter fødslene men var ingen som så det men jeg spurte legen flere ganger etter henvisning til psykolog men fikk ikke. Nå 4 år etter fødslene så er jeg fortsatt deprimert. Ser ingen glede i livet. Nå venter jeg på henvisning igjen, men får aldri svar. 
 

takler ting svært dårlig, vil bare legge meg ned og skulle ønske noen andre kunne ta ungene, om ikke 2, så 1.. men så tenker jeg at nei, de kan ikke leve uten hverandre, eller meg. Og jeg klarer ikke leve uten de, selvom jeg har disse tankene. 
 

alt er vanskelig, jeg klarer ikke å være i jobb, klarer ikke holde på kjæresten ( ikke bf ) fordi følelsene mine svinger altfor mye. Jeg er bare lei meg, for alt og ingenting. 
 

begynner å grine når jeg kjører bil, uten at jeg vet hvorfor ? Tårene bare spruter. 
 

noen dager er ok, noen dager er helt jævlig. 
jeg blir litt sint når ungen ikke hører etter ved leggetid, og ikveld skulle jeg ta på han dynen og han sa: ikke slå. 
( jeg har aldri slått han, med vilje ) var en gang for noen dager siden at ungen var så vanskelig og jeg skulle snu meg for å ta på han dynen men så satt han i sengen så jeg traff han med armen. Kjente det rev i hjertet mitt når han sa det. 
ungene er veldig/ekstremt trass. 

jeg går med hvilepuls på 110-130, stress følelse inni meg hele tiden og klarer ikke å roe meg, er ofte svimmel, sliter med akutt vondt i magen når jeg er ute, verker i kroppen, hodepine og verking i ørene, tåler ikke høye lyder, føler jeg snart ikke klarer og kontrollere meg. Er dårlig, uggen, vært kjempe dårlig lenge nå. Og er redd jeg skal møte veggen. Noe jeg allerede har gjort men har klart å stått i det. Hvorfor kan jeg ikke bare være glad?? Hvordan skal jeg håndtere dette? 
 

får så vondt inni meg, både for ungene sin del og meg selv. Får vel ikke gjort så mye før jeg får en psykolog. Selvom jeg har skreket etter hjelp i flere år. Klart og tydelig, men ingen hjelp å få. 

Anonymkode: 7a3b7...513

Oppsøk psykolog. Få antidepressiva.

Anonymkode: 5a6c2...6d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Oppsøk psykolog. Få antidepressiva.

Anonymkode: 5a6c2...6d0

Leste du hi? Hun venter på henvisning. Hun har sikkert inke råd til privat psykolog. Det er svindyrt.

Ellers, antidepressiva hjalp meg veldig mye. Be legen om det! Og sjekk om det finnes "rask psykisk helsehjelp" i kommunen din. Det er gratis. 

Anonymkode: 8b627...774

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Leste du hi? Hun venter på henvisning. Hun har sikkert inke råd til privat psykolog. Det er svindyrt.

Ellers, antidepressiva hjalp meg veldig mye. Be legen om det! Og sjekk om det finnes "rask psykisk helsehjelp" i kommunen din. Det er gratis. 

Anonymkode: 8b627...774

Antidepressiva i en mellomfase til man får hjelp kan hun da gjøre? Be om å snakke med psykiatrisk sykepleier mens du venter på plass. Ring helfo og spør hvilke psykologer som har plass på listene sine akkurat nå og ta kontakt.

Anonymkode: 5a6c2...6d0

[AnonymBruker]

Klem til deg❤ Det høres ut som antidepressiva kan hjelpe deg frem til du får hjelp hos psykolog. Prøv det. Og gå turer i naturen. Ta med barna. Gå i skogen, fjellet, sjøen.. 

Anonymkode: e034b...191

[AnonymBruker]

Dette har du skrevet om her inne før. 
snakket du med barnevernet om avlastning den gangen? 
anti depressive kan hjelpe deg mye - verdt et forsøk. Hva sier legen? 

Anonymkode: 2bbf3...f3e

[AnonymBruker]

Antidepressiva!!

Anonymkode: b2708...298

[AnonymBruker]

Undersøk om Home-start familiekontakten finnes der du bor? Frivillig organisasjon, som hjelper småbarnsfamilier i ei kneik. En fast person som kommer på besøk og er med barna ei stund, mens foreldrene kan få et sterkt tiltrengt pusterom ❤️

Om det tilbudet ikke finnes, hva med å skrive et innlegg på Facebook eller Finn, og hør om noen kunne tenke seg å være besteforeldre for barna dine? Mange som har bygd seg nettverk og ekstra omsorgspersoner for barna dine på den måten  

Som kronisk syk med usynlig sykdom selv, skjønner jeg at dette sitter langt inne antakelig. Men har du vært åpen og ærlig med familie, venner, omgangskrets?

Min erfaring er at mange gjerne vil hjelpe, og kan ta med barna noen timer på aktivitet en ettermiddag eller noe.

Men i alt for mange år satte jeg opp en maske utad, og skjulte hvor mye jeg egentlig slet i hverdagen. Når jeg signaliserte at ‘alt er bra, vi fikser dette’ så ble det heller ikke lett for folk rundt meg å tilby hjelp.

Og når en er syk, deprimert er det ikke alltid så enkelt å se muligheter ❤️

Finnes det naboer? Venner av barna? Tanter, onkler? Antakelig er det flere mennesker rundt deg, som du ikke helt ser nå. Spør konkret om barna kan komme på besøk noen timer en lørdag. Eller noen kan ta de med på søndagstur. 

Anonymkode: 8252f...1f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Må bare lufte tankene mine.. 

Det er så forferdelig at jeg gruer meg til hver eneste helg med barna. Hva kan jeg gjøre for å få bort de tankene? 
og hvorfor gruer jeg meg? 
er alene med de, lite avlastning. 
 

har vært deprimert i flere år, toppet seg etter fødslene men var ingen som så det men jeg spurte legen flere ganger etter henvisning til psykolog men fikk ikke. Nå 4 år etter fødslene så er jeg fortsatt deprimert. Ser ingen glede i livet. Nå venter jeg på henvisning igjen, men får aldri svar. 
 

takler ting svært dårlig, vil bare legge meg ned og skulle ønske noen andre kunne ta ungene, om ikke 2, så 1.. men så tenker jeg at nei, de kan ikke leve uten hverandre, eller meg. Og jeg klarer ikke leve uten de, selvom jeg har disse tankene. 
 

alt er vanskelig, jeg klarer ikke å være i jobb, klarer ikke holde på kjæresten ( ikke bf ) fordi følelsene mine svinger altfor mye. Jeg er bare lei meg, for alt og ingenting. 
 

begynner å grine når jeg kjører bil, uten at jeg vet hvorfor ? Tårene bare spruter. 
 

noen dager er ok, noen dager er helt jævlig. 
jeg blir litt sint når ungen ikke hører etter ved leggetid, og ikveld skulle jeg ta på han dynen og han sa: ikke slå. 
( jeg har aldri slått han, med vilje ) var en gang for noen dager siden at ungen var så vanskelig og jeg skulle snu meg for å ta på han dynen men så satt han i sengen så jeg traff han med armen. Kjente det rev i hjertet mitt når han sa det. 
ungene er veldig/ekstremt trass. 

jeg går med hvilepuls på 110-130, stress følelse inni meg hele tiden og klarer ikke å roe meg, er ofte svimmel, sliter med akutt vondt i magen når jeg er ute, verker i kroppen, hodepine og verking i ørene, tåler ikke høye lyder, føler jeg snart ikke klarer og kontrollere meg. Er dårlig, uggen, vært kjempe dårlig lenge nå. Og er redd jeg skal møte veggen. Noe jeg allerede har gjort men har klart å stått i det. Hvorfor kan jeg ikke bare være glad?? Hvordan skal jeg håndtere dette? 
 

får så vondt inni meg, både for ungene sin del og meg selv. Får vel ikke gjort så mye før jeg får en psykolog. Selvom jeg har skreket etter hjelp i flere år. Klart og tydelig, men ingen hjelp å få. 

Anonymkode: 7a3b7...513

Har du asperger? Kvinner med asperger utarter seg annerledes enn menn med asperger. Du høres litt ut som meg, og jeg er kvinne med asperger. 

Holder du til i Osloområdet? 

Anonymkode: 7e56d...60f

[AnonymBruker]

Meg over - det høres ut som du trenger RO og mer struktur og forutsigbarhet i hverdagen. 

Anonymkode: 7e56d...60f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Må bare lufte tankene mine.. 

Det er så forferdelig at jeg gruer meg til hver eneste helg med barna. Hva kan jeg gjøre for å få bort de tankene? 
og hvorfor gruer jeg meg? 
er alene med de, lite avlastning. 
 

har vært deprimert i flere år, toppet seg etter fødslene men var ingen som så det men jeg spurte legen flere ganger etter henvisning til psykolog men fikk ikke. Nå 4 år etter fødslene så er jeg fortsatt deprimert. Ser ingen glede i livet. Nå venter jeg på henvisning igjen, men får aldri svar. 
 

takler ting svært dårlig, vil bare legge meg ned og skulle ønske noen andre kunne ta ungene, om ikke 2, så 1.. men så tenker jeg at nei, de kan ikke leve uten hverandre, eller meg. Og jeg klarer ikke leve uten de, selvom jeg har disse tankene. 
 

alt er vanskelig, jeg klarer ikke å være i jobb, klarer ikke holde på kjæresten ( ikke bf ) fordi følelsene mine svinger altfor mye. Jeg er bare lei meg, for alt og ingenting. 
 

begynner å grine når jeg kjører bil, uten at jeg vet hvorfor ? Tårene bare spruter. 
 

noen dager er ok, noen dager er helt jævlig. 
jeg blir litt sint når ungen ikke hører etter ved leggetid, og ikveld skulle jeg ta på han dynen og han sa: ikke slå. 
( jeg har aldri slått han, med vilje ) var en gang for noen dager siden at ungen var så vanskelig og jeg skulle snu meg for å ta på han dynen men så satt han i sengen så jeg traff han med armen. Kjente det rev i hjertet mitt når han sa det. 
ungene er veldig/ekstremt trass. 

jeg går med hvilepuls på 110-130, stress følelse inni meg hele tiden og klarer ikke å roe meg, er ofte svimmel, sliter med akutt vondt i magen når jeg er ute, verker i kroppen, hodepine og verking i ørene, tåler ikke høye lyder, føler jeg snart ikke klarer og kontrollere meg. Er dårlig, uggen, vært kjempe dårlig lenge nå. Og er redd jeg skal møte veggen. Noe jeg allerede har gjort men har klart å stått i det. Hvorfor kan jeg ikke bare være glad?? Hvordan skal jeg håndtere dette? 
 

får så vondt inni meg, både for ungene sin del og meg selv. Får vel ikke gjort så mye før jeg får en psykolog. Selvom jeg har skreket etter hjelp i flere år. Klart og tydelig, men ingen hjelp å få. 

Anonymkode: 7a3b7...513

Hva er det for en lege du har?? Jeg kom til legen uten å vite at jeg var deprimert. Kom fordi jeg ikke fikk sove eller spise, og knakk fullstendig sammen hos legen. Det ble antidepressiver og sovetabletter og sykemld på flekken. Hadde aldri kommet ut av det uten hjelp. Fikk også henvisning til psykolog, men akkurat det tok lang tid. 
 

Bytt lege.. du trenger hjelp, kjære deg❤️

Anonymkode: a0198...909

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hva er det for en lege du har?? Jeg kom til legen uten å vite at jeg var deprimert. Kom fordi jeg ikke fikk sove eller spise, og knakk fullstendig sammen hos legen. Det ble antidepressiver og sovetabletter og sykemld på flekken. Hadde aldri kommet ut av det uten hjelp. Fikk også henvisning til psykolog, men akkurat det tok lang tid. 
 

Bytt lege.. du trenger hjelp, kjære deg❤️

Anonymkode: a0198...909

Da er du helt med legen din. Min lege er motsatte. Jeg knakk sammen gang på gang på kontoret hans, samt fortalte om flere fysiske plager over lengre tid. Han hadde null initiativ i seg til å hjelpe meg. Endte opp med at jeg nærmest måtte KREVE en henvisning til psykolog. Og selv da mente han at jeg "kunne jo bare gå inn og lese litt på den og den nettsiden". Skulle gjerne ha byttet fastlege, men ikke sikkert at neste er noe bedre. 

Anonymkode: b4b4f...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da er du helt med legen din. Min lege er motsatte. Jeg knakk sammen gang på gang på kontoret hans, samt fortalte om flere fysiske plager over lengre tid. Han hadde null initiativ i seg til å hjelpe meg. Endte opp med at jeg nærmest måtte KREVE en henvisning til psykolog. Og selv da mente han at jeg "kunne jo bare gå inn og lese litt på den og den nettsiden". Skulle gjerne ha byttet fastlege, men ikke sikkert at neste er noe bedre. 

Anonymkode: b4b4f...a18

*heldig 

Anonymkode: b4b4f...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Selvom jeg har skreket etter hjelp i flere år. Klart og tydelig, men ingen hjelp å få. 

Jeg kjenner igjen mye i innlegget ditt, og mitt svar er: Skrik høyere. Du må mase. Det er dumt at det skal være sånn, og det burde ikke være sånn, og det er utrolig vanskelig å kreve masse (eller noe som helst) når man er syk. Men du må. 

Spør: Har du henvist meg? Når? Hvor? Så ringer du dit henvisningen har blitt sendt. Er den mottatt? Når får jeg svar? 

Anbefaler deg å sjekke ut helsehjelptilbudet for psykisk helse i kommunen, tror alle kommuner skal ha det. Lavterskel psykolog med kort ventetid. Ev tar du det via helsestasjon om du har små unger. Stå på! Ikke gi opp!

Anonymkode: 51608...e9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Antidepressiva i en mellomfase til man får hjelp kan hun da gjøre? Be om å snakke med psykiatrisk sykepleier mens du venter på plass. Ring helfo og spør hvilke psykologer som har plass på listene sine akkurat nå og ta kontakt.

Anonymkode: 5a6c2...6d0

Antidepressive midler skal ikke tas uten terapi. Har aldri villet ha det, å gå av kan være et lite hel......

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Undersøk om Home-start familiekontakten finnes der du bor? Frivillig organisasjon, som hjelper småbarnsfamilier i ei kneik. En fast person som kommer på besøk og er med barna ei stund, mens foreldrene kan få et sterkt tiltrengt pusterom ❤️

Om det tilbudet ikke finnes, hva med å skrive et innlegg på Facebook eller Finn, og hør om noen kunne tenke seg å være besteforeldre for barna dine? Mange som har bygd seg nettverk og ekstra omsorgspersoner for barna dine på den måten  

Som kronisk syk med usynlig sykdom selv, skjønner jeg at dette sitter langt inne antakelig. Men har du vært åpen og ærlig med familie, venner, omgangskrets?

Min erfaring er at mange gjerne vil hjelpe, og kan ta med barna noen timer på aktivitet en ettermiddag eller noe.

Men i alt for mange år satte jeg opp en maske utad, og skjulte hvor mye jeg egentlig slet i hverdagen. Når jeg signaliserte at ‘alt er bra, vi fikser dette’ så ble det heller ikke lett for folk rundt meg å tilby hjelp.

Og når en er syk, deprimert er det ikke alltid så enkelt å se muligheter ❤️

Finnes det naboer? Venner av barna? Tanter, onkler? Antakelig er det flere mennesker rundt deg, som du ikke helt ser nå. Spør konkret om barna kan komme på besøk noen timer en lørdag. Eller noen kan ta de med på søndagstur. 

Anonymkode: 8252f...1f2

Tenkte også det samme. Be om hjelp, eller skap en eller flere relasjoner. 

Da jeg hadde barn var det helt vanlig å avlaste hverandre. Jeg var singel en  periode og da foreslo jeg for en nabo som også hadde barn at vi kunne spise middag sammen to dager i uka, tirsdag hos meg og torsdag hos henne. Vi var vidt forskjellige, men det fungerte. Jeg slet med angst, men hadde kommet til det punktet at angst ikke kunne stoppe meg helt, for hvem var jeg før jeg fikk det. Jeg var godt likt, og var det fremdeles uten at jeg selv hadde fokus på det. I stedet skjøv jeg folk unna meg. Fasaden var perfekt. Men når dette sies, hadde jeg min mor ikke langt unna. Min søster hadde barn i nesten samme alder. Vi samarbeidet og fikk fritid. 

Derfor er det viktig å ha en utvidet familie. Det skal en hel landsby til for å ha ETT barn. 

Prøv å få barnevakt. Ungdommer kan være veldig fine sådan. 

Anonymkode: aebd0...886

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Skulle gjerne ha byttet fastlege, men ikke sikkert at neste er noe bedre. 

Anonymkode: b4b4f...a18

Det høres ut som hvem som helst andre leger er bedre enn den du har. Bytt lege! 

Og undersøk med kommunen din om de har "rask psykisk helsehjelp" eller hva det nå heter. Lavterskeltibud i kommunen her (Drammen) fungerer i hvert fall veldig bra, og jeg håper det er det samme andre steder. 

 

Anonymkode: b5a5a...a23

[AnonymBruker]

Du kan snu tankene og prøve å være takknemlig fordi du har barna. Takknemlighet fjerner det negative. Ikke over-tenk. Lev i nåtid, bare i dag, og behandle deg selv som din egen beste venn, også i tankene. 

 

Anonymkode: aebd0...886

[AnonymBruker]

Skjønner deg, er beintøft å ha det sånn 🥰 vært der jeg også. Følte jeg fikk lite ut av psykolog og grave dypere i traumene mine, har pstd. Det som dro meg ut sv grøfta og stable meg på beina igjen, er dette. Kan varmt anbefale det! 
https://uniquemindesp.com/privatpersoner/

Anonymkode: 9bcbc...dc5

[AnonymBruker]

Seriøst, bytt lege!

Anonymkode: caeb6...804

[AnonymBruker]

Du kan fikse dette. Det kan bli bedre. Men du må gjøre det selv.

Det første du kan gjøre er å bytte fastlege. Det er helt sikkert at du kan få en bedre lege enn du har nå. Om du bytter før 30. sept, har du ny lege på plass 1. okt.

Sykdommen din er lumsk og lurer deg til å tro at alt er nytteløst, men det eneste som er sikkert er at ting kan bli bedre. Du er verdt det, og ungene dine er verdt det.

Anonymkode: 3dbc8...33a