En pen kvinne vs. en mindre pen kvinne i samme situasjon

[AnonymBruker]

Beklager på forhånd hvis det oser bitterhet av dette innlegget.

Gikk på skole med en jente som er.......ja, rett og slett veldig vakker. Familien er godt likt, rike, hun har gjort det bra på skolen, alltid vært populær, hadde alltid de peneste kjærestene, hadde alltid de kuleste og mest trendy innen klær. Alle guttene på trinnet mitt var forelsket i henne, og sto vel nærmest i kø for å få en sjanse. Vi andre jentene var kun skygger av henne. Når jeg fullførte videregående var jeg så utrolig lei av å høre om hu, se hu, og at alt hele tiden skulle dreie seg om henne.

En ting som var spesielt vondt for meg var at jeg i starten på ungdomsskolen begynte å slite mye psykisk. Hadde mye fravær, trivdes ikke hjemme og ble sendt til barne og ungdoms psykiatrien hvor jeg ble satt på medisiner og fikk tett oppfølging. Kontaktlæreren min på det tidspunktet skjønte lite av dette og jeg tror han syntes det var veldig ubehagelig å snakke med meg om de tingene. Virket rett og slett nervøs og utilpass. Følte det han var mest opptatt av var å dytte meg over til helsesøster og ville ha minst mulig med meg å gjøre. På foreldremøte ble situasjonen min nevnt i forbifarten på vei ut fra møtet hvor han raskt spurte hvordan det gikk, ikke noe mer. Følte meg tvunget til å bare si "går bedre..." fordi han stoppet ikke engang opp når han spurte, bare ropte etter meg mens han gikk.

Året etter begynte også hun populære jenta å slite psykisk. Kontaktlæreren var helt annerledes med henne, fulgte henne godt opp, pratet MYE med henne alene og med foreldrene, han ble med henne til helsesøster også. Måtte få inn vikar i enkelte timer, fordi han måtte i samtaler med jenta og foreldrene. Noen år etter det igjen så jeg han til og med i avisa med henne, hvor hun fikk masse skryt for å sette psykisk helse i søkelyset og prate åpent og uredd om temaet. På bildet sto han med armen rundt henne og var så stolt av sin tidligere elev.

Jeg var ikke populær overhodet på skolen, og denne jenta snakket eller så meg vel egentlig aldri  annet enn når hun måtte, uten at hun var stygg mot meg på noen måte. Var bare sånn det var. Jeg følte at jeg bare ble sett på som hun rare som bare ER rar og ferdig med det, mens hun ble sett på som "stakkar lille fine deg som sliter så mye nå og har det vondt, vi har så vondt av deg det du går gjennom". Likevel, en ettermiddag vi begge satt på venterommet på BUP så dristet jeg meg til å snu meg mot henne der hun satt å spørte henne hvordan det gikk med henne (vi var jo i samme båt og jeg prøvde vel kanskje å strekke ut en hånd) hvorpå hun ser på meg i et sekund før før hun ser bort igjen, trekker på skuldrene sine og si "går greit" uten å spørre meg tilbake. Vi ble satt i samme spesialgruppe på skolen fordi hun, i likhet med meg hadde mye fravær og hang etter. Jeg hadde vel hele tiden et håp om at hun skulle se meg og finne en trygghet i meg, men det skjedde aldri.

Hun ble altså psykiske lidelser's ansikt utad i vår hjemby, hun var en helt. Jeg er glad på hennes vegne, men likevel lei meg. Om jeg så hadde prøvd selv å snakke åpent om temaet, "reache out", hevet stemmen og kommet henne i forkjøpet på det, så hadde hun likevel outshinet meg og syntes mye mer enn meg. Folk hadde foretrukket henne, akkurat som kontaktlæreren vår.

Så har jeg heller ikke kunnet unngå å sammenligne meg med henne senere i livet også. Selvfølgelig  var hun veldig populær på Nettby når det fantes og FB, alle likte bildene hennes og ble skrytt opp i skyene. Hun var "❤😍", og alle syntes det.

Vi hadde samme utgangspunkt men har endt opp helt forskjellig. Hun i en svær villa med en kjekk samboer hun sikkert snart skal gifte seg med, perfekte barn osv. Flere hytter, og familieleilighet i Syden. Fikk seg en utdannelse (det klarte ikke jeg, sykdommen tok over) stadig vekk i avisa eller artikler på nett fordi hun har vært så flink til å takle de psykiske lidelsene. Jeg sliter fremdeles mye, er mye innlagt og går på NAV. Jaaa jeg vet at også hun har dårlige dager og krevende perioder, men ikke sjans i havet at jeg får noen av de tingene hun har. Kanskje jeg klarer å få meg en kjæreste, men utenom det ser ting håpløst ut. Hva betyr egentlig det, betyr det at jeg ikke har prøvd hardt nok? Jeg har ikke jobbet like mye som henne med å få det bedre? 😔

Blir lei meg av å tenke så mye på henne, og vet innerst inne at jeg ikke bør gjøre det. Men klarer bare ikke la være

Noen tips til hvordan jeg kan slutte å tenke sånn? 

Anonymkode: a6dc1...d0e

[SmuleSMitt]

Men hvem er DU? Livet handler om andre ting enn å være pen. Hvem er du? Hva er din identitet? Hva står du for? Hvilke verdier har du? Hva vil du bli husket for? Hva vil du oppnå? Nytter ikke å være pen så lenge man ikke har et godt forhold til deg selv. Et godt forhold til seg selv er ikke basert på om man fikk oppmerksomhet fra en lærer eller fra lokalavisa. Det er ikke grad av penhet eller andres aksept av en basert på overfladiske kriterier som noensinne skal diktere hva slags forhold du har til deg selv. Du må være der for deg selv, og denne relasjonen er tuftet på andre ting enn hytter og feriehus og dyre klær.

Er det viktig for deg hva en random lærer på skolen synes om deg? Hva vet vel han om deg og hvem du er? Hvis han lar seg blende av utseende til en elev, og ønsker assosiere seg med utseende til noen, så har han vel nok problemer med seg selv. Sunne, innsiktsfulle mennesker holder ikke på på den måten. 

Den virkelige eliten blant folk er de som lever et liv med integritet. Hvor det er samsvar mellom verdier og atferd. De klarer å se forbli fasaden og forstå hva som er viktig. Det er det ikke så mange som evner, så det er tungt for mange å leve i et samfunn preget av overfladiskhet, fordi man blir så skuffa over folk. Man skjønner hvor enkle massene er. Primitive. Men til syvende og sist så er relasjonen man har til seg selv det viktigste.

Det finnes alltids folk som vil "outshine" oss i ditt og datt, men ingen som kan outshine oss i å være oss selv. Vi er alle på vår egen utviklingsveg i livet. Vi har alle fått utdelt ulike kort. Noen har bedre utseende enn andre, andre har mer empati og selvinnsikt. Noen har tilsynelatende alt, men hvis du har alt så blir vel også livet litt for mye preget av å ikke se nyansene og og få innsikt i det som er vanskelig ved å være menneske, og det er det som er vanskelig som presser oss til å bryte ny jord og bli mer komplekse, fullverdige mennesker.

Du blir ikke et fullverdig menneske av å være pen. Pen eller ikke pen, thats not the question. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Alle guttene på trinnet mitt var forelsket i henne, og sto vel nærmest i kø for å få en sjanse. Vi andre jentene var kun skygger av henne

Kun skygger av henne? På min videregående var det ingen jenter som brydde seg katta om hvem jevnaldrende gutter hadde lyst på, de hadde uansett ikke sjans på noen

Anonymkode: f34e4...d2e

[AnonymBruker]

Men deler du disse vanskelige tankene dine med terapeuten din? 

De som har fått utdelt et pent ytre har det lettere på alle mulige måter, det er forsket på opp og i mente. Dette får vi ikke gjort noe med, samfunnet er skadet sånn sett. 

Det man får gjort noe med er ens eget tankemønster. Det tror jeg du må jobbe med sammen med en terapeut ❤️ skjønner forøvrig godt at du kjenner på bitterhet og sårhet rundt akkurat dette. Men det er mulig å bli kvitt, og det første steget for å få det på avstand er å unngå eksponering av dama. Slett henne fra sosiale medier og ikke oppsøk informasjon om henne. Masse lykke til

Anonymkode: 5d851...431

[AnonymBruker]

Anonymkode: f3a8b...d32

[AnonymBruker]

Anonymkode: f3a8b...d32

[AnonymBruker]

Må være å kjipt å være den ene kvinnen som ikke har perfekt liv.

Dessverre er det fordi hun kommer fra en bra familie hun lykkes. Ja det er urettferdig.

Jeg driver jo å tenker hvordan noen gutter klarer å få sex og ikke jeg. Det er fordi de hadde bra oppvekst.

Anonymkode: 0b82c...113