Er ufør, man han jeg holder på med tror ikke på grunnen hvorfor ::

[AnonymBruker]

Er blitt ufør veldig nylig og har også veldig nylig begynt å holde på med en fyr. Jeg vet han liker meg VELDIG godt. Men det er noe som jeg syntes er ganske kjipt. 
 

Jeg har jo spurt hva han tenker rundt at jeg er ufør, da det ofte er en deal breaker for mange. Han sa det var null stress, at han ikke brydde seg. Jeg spurte da om han vet hvorfor jeg er ufør, og da sa han at han var sikker på at jeg kunne klart å få en jobb om jeg ville. Ja, svarte jeg, men problemet er å beholde den, det går ikke. Han sa da at om man kan få penger gratis uten å måtte jobbe for det, så er jo det en mulighet man må ta. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, og samtalen døde der

Jeg psykisk syk (ptsd), og når jeg ikke er i jobb så virker jeg ikke dårlig, særlig ikke i perioder jeg er bra, som nå. Men det er ikke mye som skal til for å vippe meg ned på bunn, og i mine dårligste perioder så klarer jeg ikke å relatere til at det finnes en verden utenfor. 
 

Jeg forventer ikke noen som redder meg. Jeg har gått flere år til behandling og vet godt hvordan jeg kommer meg opp på bena selv igjen, så psykisk og mentalt står jeg stødig på egne ben, selv om veien er humpete. Blir det for ille, så oppsøker jeg profesjonell hjelp, fordi det er alt for mye ansvar å lene på en evt partner.
 

Eneste jeg hadde forventet av en partner er forståelse og kanskje en klem. Og rom til å klare hente meg selv inn igjen. 
 

Det er viktig for meg at en evt partner forstår hva det er jeg sliter med, og hva en skal gjøre ved visse situasjoner, for at alt blir mest mulig dramatisk. Jeg kan få flashbacks og stivne helt, og jeg kan få dissioative anfall, og det er fint om folk rundt meg forholder seg rolige. Jeg kan bli helt utslitt av flashbacks i perioder og trenger mye hvile. Jeg kan bli veldig anspent og med det kan det være vanskelig å slappe av nok til å klare ha sex. 
 

Jeg ønsker jo at en evt partner skal vite alt dette her, for å ta en beslutning om de ønsker være med en som meg med min baggasje. 
 

Men når ta det opp? Hvordan ta det opp? 
 

Jeg ønsker jo ikke å legge ut om min psykiske helse til hvem som helst heller. Jeg vil jo føle meg trygg først. Men igjen, så ønsker jeg heller ikke bruke mye tid på noen som ikke takler dette. Og jeg er redd for at jeg ikke kommer til å føle meg trygg, før dette er avklart. Men det er også veldig sårt for meg å prate om…

Anonymkode: a6b00...a98

[AnonymBruker]

Jeg føler litt å høre at «jeg kan hvis jeg vil» er første klasse billett til å få meg til å lukke meg emosjonelt på alle plan mot han… men han er en mann, og ting kan jo komme ut feil også, så burde jeg gi det en ny sjanse?

Jeg vil heller ikke presse på med masse alvorlig prat heller, da jeg føler at mannfolk kan syntes dette er slitsomt og mas…

Anonymkode: a6b00...a98

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Er blitt ufør veldig nylig og har også veldig nylig begynt å holde på med en fyr. Jeg vet han liker meg VELDIG godt. Men det er noe som jeg syntes er ganske kjipt. 
 

Jeg har jo spurt hva han tenker rundt at jeg er ufør, da det ofte er en deal breaker for mange. Han sa det var null stress, at han ikke brydde seg. Jeg spurte da om han vet hvorfor jeg er ufør, og da sa han at han var sikker på at jeg kunne klart å få en jobb om jeg ville. Ja, svarte jeg, men problemet er å beholde den, det går ikke. Han sa da at om man kan få penger gratis uten å måtte jobbe for det, så er jo det en mulighet man må ta. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, og samtalen døde der

Jeg psykisk syk (ptsd), og når jeg ikke er i jobb så virker jeg ikke dårlig, særlig ikke i perioder jeg er bra, som nå. Men det er ikke mye som skal til for å vippe meg ned på bunn, og i mine dårligste perioder så klarer jeg ikke å relatere til at det finnes en verden utenfor. 
 

Jeg forventer ikke noen som redder meg. Jeg har gått flere år til behandling og vet godt hvordan jeg kommer meg opp på bena selv igjen, så psykisk og mentalt står jeg stødig på egne ben, selv om veien er humpete. Blir det for ille, så oppsøker jeg profesjonell hjelp, fordi det er alt for mye ansvar å lene på en evt partner.
 

Eneste jeg hadde forventet av en partner er forståelse og kanskje en klem. Og rom til å klare hente meg selv inn igjen. 
 

Det er viktig for meg at en evt partner forstår hva det er jeg sliter med, og hva en skal gjøre ved visse situasjoner, for at alt blir mest mulig dramatisk. Jeg kan få flashbacks og stivne helt, og jeg kan få dissioative anfall, og det er fint om folk rundt meg forholder seg rolige. Jeg kan bli helt utslitt av flashbacks i perioder og trenger mye hvile. Jeg kan bli veldig anspent og med det kan det være vanskelig å slappe av nok til å klare ha sex. 
 

Jeg ønsker jo at en evt partner skal vite alt dette her, for å ta en beslutning om de ønsker være med en som meg med min baggasje. 
 

Men når ta det opp? Hvordan ta det opp? 
 

Jeg ønsker jo ikke å legge ut om min psykiske helse til hvem som helst heller. Jeg vil jo føle meg trygg først. Men igjen, så ønsker jeg heller ikke bruke mye tid på noen som ikke takler dette. Og jeg er redd for at jeg ikke kommer til å føle meg trygg, før dette er avklart. Men det er også veldig sårt for meg å prate om…

Anonymkode: a6b00...a98

Hvorfor er det sårt..? Du valgte jo ikke å få disse problemene selv ...?..Tror du må spille de kortene du har fått delt jeg...ingenting å være flau over spør du meg🌹

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville brukt tid først på å sørge for at dere kjenner hverandre godt før du vurderer om du skal fortelle noe så privat. Bli kjent med hverandres verdisyn, fremtidsdrømmer, ønsker for hverdagslivet osv. 

Anonymkode: fc86b...e35

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg føler litt å høre at «jeg kan hvis jeg vil» er første klasse billett til å få meg til å lukke meg emosjonelt på alle plan mot han… men han er en mann, og ting kan jo komme ut feil også, så burde jeg gi det en ny sjanse?

Jeg vil heller ikke presse på med masse alvorlig prat heller, da jeg føler at mannfolk kan syntes dette er slitsomt og mas…

Anonymkode: a6b00...a98

Det mannfolket du trenger kan ikke føle at dette er slitsomt og mas..fordi "dette" er du...Bare vær smertefullt ærlig og fortell alt..

Vil mannen stikke er det mye bedre han stikker nå enn om 1 mnd....

[AnonymBruker]

ABM skrev (7 minutter siden):

Hvorfor er det sårt..? Du valgte jo ikke å få disse problemene selv ...?..Tror du må spille de kortene du har fått delt jeg...ingenting å være flau over spør du meg🌹

Det er sårt fordi det er ganske triggende å snakke om… hvertfall noe av det. Så jeg vil jo også skåne meg selv før jeg vet om vi er ganske seriøse. Om jeg skulle lagt ut om alt til hver fyr jeg møter, så hadde ikke det gått, fordi det blir for triggende for meg 😕 

Men tusen takk for gode ord, det hjelper masse ❤️ 

ts

Anonymkode: a6b00...a98

[Miranda Bailey]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg tror jeg ville brukt tid først på å sørge for at dere kjenner hverandre godt før du vurderer om du skal fortelle noe så privat. Bli kjent med hverandres verdisyn, fremtidsdrømmer, ønsker for hverdagslivet osv. 

Anonymkode: fc86b...e35

Det er ikke alle som anser det som veldig privat. Jeg er selv åpen om psykisk helse til alle jeg møter. Eller, det er ikke en del av introduksjonen min, men om det kommer opp (noe det som regel gjør når folk spør om jobb/studier) eller om folk spør direkte så har jeg ingenting å skjule. Jeg tenker det er bedre å være åpen om slike ting, i tilfelle det skulle være en dealbreaker. Det vil være mye vondere å "bli forlatt" av en du har bygget en god relasjon til. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg tror jeg ville brukt tid først på å sørge for at dere kjenner hverandre godt før du vurderer om du skal fortelle noe så privat. Bli kjent med hverandres verdisyn, fremtidsdrømmer, ønsker for hverdagslivet osv. 

Anonymkode: fc86b...e35

Vi er allerede der hvor vi kjenner hverandres verdisyn, fremtidsdrømmer, ønsker for hverdagslivet ect 😜 Er vell bare denne biten som mangler… men jeg får en følelse av at han ikke vil prate om det, men vet ikke om de korte svarene er kun fordi han er en mann, eller om jeg overanalyserer 😣 Men magefølelsen min sier meg at han ikke vil prate om det…. Men jeg vet ikke, kanskje jeg lager meg grunner også, å ikke prate om det fordi det er triggende for meg

ts

Anonymkode: a6b00...a98

[AnonymBruker]

ABM skrev (10 minutter siden):

Det mannfolket du trenger kan ikke føle at dette er slitsomt og mas..fordi "dette" er du...Bare vær smertefullt ærlig og fortell alt..

Vil mannen stikke er det mye bedre han stikker nå enn om 1 mnd....

Det er sant det 😅

ts

Anonymkode: a6b00...a98

[AnonymBruker]

Sånn er noen folk. De tror alt kan fikses. 

Anonymkode: e6fc2...5eb

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er sårt fordi det er ganske triggende å snakke om… hvertfall noe av det. Så jeg vil jo også skåne meg selv før jeg vet om vi er ganske seriøse. Om jeg skulle lagt ut om alt til hver fyr jeg møter, så hadde ikke det gått, fordi det blir for triggende for meg 😕 

Men tusen takk for gode ord, det hjelper masse ❤️ 

ts

Anonymkode: a6b00...a98

Ja jeg forstår..Men skal du først ta opp temaet etter dere har blitt seriøse..vil jeg mene at mannen har blitt ført bak lyset....

Og du kan risikere å kaste bort masse tid og følelser på noe som egentlig var dødfødt fra dag 1...tror det er en elendig strategi for begge parter....meen det er ditt liv..🌹

[AnonymBruker]

Det er forresten en del gode svar i denne tråden: 

 

Anonymkode: fc86b...e35

[AnonymBruker]

Miranda Bailey skrev (5 minutter siden):

Det er ikke alle som anser det som veldig privat. Jeg er selv åpen om psykisk helse til alle jeg møter. Eller, det er ikke en del av introduksjonen min, men om det kommer opp (noe det som regel gjør når folk spør om jobb/studier) eller om folk spør direkte så har jeg ingenting å skjule. Jeg tenker det er bedre å være åpen om slike ting, i tilfelle det skulle være en dealbreaker. Det vil være mye vondere å "bli forlatt" av en du har bygget en god relasjon til. 

Skulle ønske jeg var som deg 😅 Selv om jeg har stål kontroll alene, eller med psykologen, så føles det fortsatt veldig sårt for meg å brette ut til noen andre… Jeg er sikkert redd for avvisning, eller å ikke bli trodd. Men sant det at det er verre å bli avvist senere ute i relasjonen. Men det henger så hardt i meg også, at det vil føles ut som mas for en mann å høre på 😣

ts

Anonymkode: a6b00...a98

[AnonymBruker]

❤️ Kanskje terapeuten har noen råd til hvordan du kan snakke med han om dette? Kanskje han kan være med på en time? ❤️

Anonymkode: 5e5a0...151

[AnonymBruker]

ABM skrev (2 minutter siden):

Ja jeg forstår..Men skal du først ta opp temaet etter dere har blitt seriøse..vil jeg mene at mannen har blitt ført bak lyset....

Og du kan risikere å kaste bort masse tid og følelser på noe som egentlig var dødfødt fra dag 1...tror det er en elendig strategi for begge parter....meen det er ditt liv..🌹

Ja!!! Det føler jeg også! At jeg ikke vil føre noen bak lyset 😫 Og jeg blir skikkelig bitter om jeg føler jeg har kaster bort energi… så jeg må liksom velge, men er så mange fordeler og ulemper 😟

Fordeler og ulemper med å fortelle tidlig;
Fordeler:

- Finner ut om relasjonen er noe å satse på eller ei tidlig 

- Føler ikke at jeg fører noen bak lyset 

Ulemper:

- Triggende å snakke om for meg

- Skremme med alvorlig prat om ‘’følelser, sjas og mas’’

- Føles veldig privat å snakke om

 

Fordeler og ulemper med å fortelle sent:

Fordeler;

- Føler meg mer trygg til å prate om slikt

- Bretter ikke ut om privat livet mitt til hver enkelt jeg dater

Ulemper:

- Føler ikke at jeg kommer til å klare åpne meg romantisk emosjonelt med han før dette er avklart 

- Han kan føle seg ført bak lyset 

- ekstra vondt om jeg blir dumpet

Anonymkode: a6b00...a98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Det er forresten en del gode svar i denne tråden: 

 

Anonymkode: fc86b...e35

Tusen takk 😊

ts

Anonymkode: a6b00...a98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

❤️ Kanskje terapeuten har noen råd til hvordan du kan snakke med han om dette? Kanskje han kan være med på en time? ❤️

Anonymkode: 5e5a0...151

Jeg kan spørre terapeuten min, men tror ikke jeg tørr å ta med han dit 😅 Det er på en måte min safe zone, og inn i det rommet er jeg ikke komfortabel med å slippe inn noen jeg enda ikke er sikkert på om blir en relasjon med eller ikke 🙈 Men om jeg hadde vært i et godt forhold så kanskje, om mannen er interessert i å lære om ting jeg sliter å sette ord på 😜 Men da hadde han jo allerede vist om problemene mine da…

ts

Anonymkode: a6b00...a98

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ja!!! Det føler jeg også! At jeg ikke vil føre noen bak lyset 😫 Og jeg blir skikkelig bitter om jeg føler jeg har kaster bort energi… så jeg må liksom velge, men er så mange fordeler og ulemper 😟

Fordeler og ulemper med å fortelle tidlig;
Fordeler:

- Finner ut om relasjonen er noe å satse på eller ei tidlig 

- Føler ikke at jeg fører noen bak lyset 

Ulemper:

- Triggende å snakke om for meg

- Skremme med alvorlig prat om ‘’følelser, sjas og mas’’

- Føles veldig privat å snakke om

 

Fordeler og ulemper med å fortelle sent:

Fordeler;

- Føler meg mer trygg til å prate om slikt

- Bretter ikke ut om privat livet mitt til hver enkelt jeg dater

Ulemper:

- Føler ikke at jeg kommer til å klare åpne meg romantisk emosjonelt med han før dette er avklart 

- Han kan føle seg ført bak lyset 

- ekstra vondt om jeg blir dumpet

Anonymkode: a6b00...a98

Veldig gode og fornuftige lister.

Har vært i samme situasjon som deg. Ikke ufør, men opplevd traumer som påvirker meg fortsatt. Visste at jeg ikke kunne gå inn i et seriøst forhold uten at han visste litt. Og det var ganske mye forskjellig. 

Kunsten ble å fortelle litt og litt og ikke minst se veldig an situasjonen, tid og sted. Ingen bør være trøtte og slitne. Ikke for mye alkohol, lese kroppsspråk nøye.

Første seriøse forholdet mitt ble slutt etter ett år fordi det ble for mye for ham. Jeg lot ham ikke slippe ordentlig inn på meg, dermed visste han ingenting før det var gått over ett år (selv om han kanskje hadde noen mistanker). Han sa rett ut at han ble overveldet og at forholdet  med meg ble vanskelig etter dette😔 Jeg brant jeg veldig på denne erfaringen og bestemte meg for at dersom jeg skulle tørre å satse igjen, så måtte jeg forsøke å dele min vonde bagasje relativt tidlig. For å se om han taklet det.  Samtidig på en skånsom og forsiktig måte, for å ikke skremme ham før han kjente meg ordentlig.

Dette klarte jeg tydeligvis, for han ble:) Og i dag 8 år senere kan jeg fortsatt ta opp episoder eller refleksjoner fra den gang uten at hele kvelden blir ødelagt. Han er alltid åpen for å la meg prate om det vanskelige. Samtidig er jeg forsiktig og lar det kun bli i små doser og det skjer ikke ofte. Har kanskje tatt opp tema 10-12 ganger i små doser tilsammen de 8 årene vi har vært sammen.

Så kunsten er nok altså å ta det opp passe tidlig i forholdet,, forsiktig og skånsomt, i små doser og ikke for ofte😌

Anonymkode: fea9c...7a1

[Ardenus]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han sa det var null stress, at han ikke brydde seg. Jeg spurte da om han vet hvorfor jeg er ufør, og da sa han at han var sikker på at jeg kunne klart å få en jobb om jeg ville. Ja, svarte jeg, men problemet er å beholde den, det går ikke. Han sa da at om man kan få penger gratis uten å måtte jobbe for det, så er jo det en mulighet man må ta.

Teknisk sett så kan ALLE få seg en jobb selv om man er ufør, men det er langt fra teknisk til gjennomførbart og helsemessig mulig. Han sier han ikke bryr seg og null stress, men hans holdning viser at han tror du er en "snylter" (noe du så klart ikke er)

Jeg er selv 100% ufør, så jeg har mye av de samme tankene du har angående dating, når, hvor mye skal man fortelle ? osv

 

Personlig så tror jeg ikke han er den rette for deg, men det må du velge/se selv, men hvis du ender opp singel igjen å treffer en ny en, fortell gjerne tidlig at du er ufør, men du trenger ikke legge ut hele sykdomshistorien din med engang. Si du kan fortelle mer senere, hvis han ikke godtar dette, så finn deg en ny en.

Det er mange som har livet på stell og har aldri opplevd motgang i livet, de har ikke peiling på hva du går igjennom, uansett hvor mye du forteller og forklarer, så vil det ikke gå inn, de har ikke opplevd noe drit selv.

Lykke til

[Miranda Bailey]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Skulle ønske jeg var som deg 😅 Selv om jeg har stål kontroll alene, eller med psykologen, så føles det fortsatt veldig sårt for meg å brette ut til noen andre… Jeg er sikkert redd for avvisning, eller å ikke bli trodd. Men sant det at det er verre å bli avvist senere ute i relasjonen. Men det henger så hardt i meg også, at det vil føles ut som mas for en mann å høre på 😣

ts

Anonymkode: a6b00...a98

Jeg slet veldig mye i starten selv, men presset meg selv til å være åpen de første gangene, også kom det bare naturlig etterhvert. Det er ikke slik at jeg bretter ut om symptomer og andre mer sensitive detaljer, men er åpen om at jeg sliter psykisk og ikke er i arbeid. De fleste reagerer helt nøytralt til det. Det var min psykolog som anbefalte meg å begynne å være ærlig om situasjonen min til bekjente og nye mennesker, rett og slett fordi det ikke er noe å skamme seg over. Det er også mye lettere for meg å brette mer ut til nære venner og potensielle partnere, når de har vært klar over situasjonen min siden første møte. Det kommer ikke som et sjokk, liksom. 

Ellers tenker jeg at dersom han ser for seg en fremtid med deg og trives i ditt nærvær, så vil det ikke oppleves som mas. De kommentarene han kom med har jeg fått høre selv flere ganger, men det stammer som regel fra uvitenhet. La det komme naturlig og ha en åpen kommunikasjon. Les kroppsspråk og se an på stemningen. Du behøver ikke å sette deg ned en kveld og brette ut om alt, men fortelle i ditt tempo. Du finner nok fort ut om han ikke er særlig mottakelig for det, og da har du vel allerede svaret ditt. Partnere skal ikke være psykologer, men det er klart at de må kunne være tilstedet for en, lytte og støtte.