Sammen med en mann, eller en stor guttunge?

[AnonymBruker]

 Jeg er gift med en 4 år yngre mann, vi har vært sammen i 8 år. Han har mange gode egenskaper, men nå begynner de mindre gode egenskapene å bli mer fremtredende. 

Han er veldig umoden, til tross for at han har passert 30. Han har ikke kontroll over økonomien, det er jeg som har alt det «administrative» i familien, han har egentlig veldig liten oversikt (selv om jeg har invitert ham med, opprettet felles kontoer for sparing, felles utgifter osv). Da vi kjøpte hus for noen år siden, kjøpte vi privat, altså utenom megler, så vi tok alt papirarbeidet selv. Det var jeg som gikk til ulike kontorer og bank for å få ordnet det, han kom kun for å signere. 
 

Alt ved oppussing, som å hente inn pristilbud fra ulike aktører, finne ut hva vi trenger av utstyr, ta kontakt (og holde kontakt) med entreprenør etc, falt på meg. 
 

Det er jeg som sørger for at bilene kommer på service, at vi er forsikret, kontakter banken for lavere rente osv osv.

All logistikk og planlegging har liksom blitt min oppgave. Jeg føler meg ikke ivaretatt av mannen min, jeg må ha oversikt over det aller meste, da han enten glemmer eller ikke er interessert (viser i alle fall ikke initiativ).
 

Den siste tiden har han og hatt en «jeg skal finne meg selv» periode, hvor vi som par har blitt kraftig nedprioritert. 
 

Jeg er gravid med vårt første felles barn, og er ærlig talt litt skuffet over hvordan han er nå.. Han har vært lite interessert og støttende, og ikke møtt meg og mine behov. Jeg forteller at jeg trenger tid sammen med ham, men hobbyer og kompiser kommer ofte foran. Gamekvelder med gutta, fest med kollegaer.. en kveld/morgen kom han hjem dritings kl 05.00, kastet opp og lå til langt utpå ettermiddagen neste dag. 

En av hans sterkeste sider tidligere, som har vært en av grunnene til at vi har hatt det så fint sammen og at jeg har ønsket å være sammen med ham til tross for hans manglende evne til å planlegge og gjennomføre, er blant annet at han har fått meg til å føle meg så elsket og ønsket. Han har vært utrolig oppmerksom, god med ord og fysisk berøring, komplementer osv. Nå er det nesten ingenting av det. 
 

Vet ærlig talt ikke om jeg ønsker å være sammen med en stor guttunge, når det som var de gode egenskapene ikke lenger er så fremtredende.. jeg føler meg ensom i forholdet. Ønsker å bli tatt litt vare på, føle meg trygg på at han er der for meg.
 

Vet ikke hva jeg vil med dette, lufter bare tanker. Beklager for langt innlegg.

Anonymkode: 77d53...55f

[got2go]

Dumt at du oppdaget dette ved han såpass sent. 

[AnonymBruker]

Husk at alle har sine sterke og svake sider. Har man mye av en side har man ofte mindre av noe annet. 
Ville du vært konfertabel med at han tok seg av alt det økonomiske osv? (Helt ærlig). For han hadde sikkert gjort ting annerledes enn deg. Kanskje også gjort noen «feil». Hadde du taklet det bra? Noen mennesker er bare ikke flinke med penger osv og da er det kanskje greit at noen andre styrer skuta uten at det skal være dealbreaker. Når dere nå får barn så kanskje du vil sette pris på andre sider ved han hvis han feks er huslig av seg, er flink til å ta vare på deg når du er sliten osv osv.. livet er stadig i endring og plutselig setter man mer pris på hverandre når man får bruk for de ulike sidene. 

Anonymkode: be7bc...72c

[Realverdien]

Tipper det er du som har barn fra før av, ikke sant?

Ikke bare bare å finne seg 'ekte' mannfolk når man er brukt vare med barn på slep. Er lenge siden Mette Marit effekten ga denne gruppen drahjelp.

Er nok en grunn til at du snart har 2 barn med 2 forskjellige fedre og ikke er sammen med noen av dem. Og den grunnen ligger hos deg.

[Gjest Trøst]

Når jeg leste innlegget ditt så tenkte jeg at nå får du iallfall samlet erfaring rundt hvordan det er å være mor! 

[AnonymBruker]

La meg gjette: du har gjort slike ting lenge, aldri sagt noe til han? Hvordan kan han da forvente at du ønsker at han gjør noe? Har du ytret frempå om at han har blitt mindre kjærlig og er mindre hjemme? forhold er JOBB. 

Nå er du veldig hormonell og tenker ikke så klart, men dere bør helt klart snakke skikkelig sammen. Klarer dere ikke det på egenhånd, oppsøk noen. Han har valgt å få barn med deg, så helt uinteressert er han ikke

Anonymkode: 8b8e2...9d3

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette er to forskjellige saker.

Festingen, prioriteringen av kompiser osv. handler nok om at han er engstelig for å bli far og er redd for at livet hans skal forandres og at han vil miste all frihet. Anbefaler at dere snakker ordentlig sammen om hvordan hverdagen og livet blir etter at barnet kommer. Betrygg ham på at han fortsatt vil ha frihet til å gå ut og ta et par øl med gutta en gang i blant. 
 

Når det gjelder at har eneansvaret for økonomi, jus og planlegging, så tenker jeg at du kanskje bør jobbe for å akseptere at dette er ikke hans sterke sider, og prøve å være fornøyd med at han heller gjør andre oppgaver i husholdningen. Ellers gjelder den gode gamle, selv-gjort er vel-gjort. Når du gjør det selv vet du at det blir gjort rett.
Dersom du ikke er fornøyd med fordelingen av husarbeid så bør dere sette dere ned og bli enige om en ny fordeling. Kan uansett kanskje være lurt å ta en gjennomgang av fordelingen nå før barnet kommer, så er dere bedre forberedt på den nye hverdagen. 

Anonymkode: fd662...460

[AnonymBruker]

Det er jo en utrolig kjip situasjon å stå i, men du har vel på en måte lagt litt tilrette for det.

Du har fikset alt, ordet alt, og han kan bare dure på som han selv ønsker. Når du først sier i fra er det fordi det til sist koker over, og ikke når ting oppstår. Hadde min mann fikset alt alltid, hadde nok jeg også hatt det fint med bena på bordet 😆 

Anonymkode: c1e50...3f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

 Jeg er gift med en 4 år yngre mann, vi har vært sammen i 8 år. Han har mange gode egenskaper, men nå begynner de mindre gode egenskapene å bli mer fremtredende. 

Han er veldig umoden, til tross for at han har passert 30. Han har ikke kontroll over økonomien, det er jeg som har alt det «administrative» i familien, han har egentlig veldig liten oversikt (selv om jeg har invitert ham med, opprettet felles kontoer for sparing, felles utgifter osv). Da vi kjøpte hus for noen år siden, kjøpte vi privat, altså utenom megler, så vi tok alt papirarbeidet selv. Det var jeg som gikk til ulike kontorer og bank for å få ordnet det, han kom kun for å signere. 
 

Alt ved oppussing, som å hente inn pristilbud fra ulike aktører, finne ut hva vi trenger av utstyr, ta kontakt (og holde kontakt) med entreprenør etc, falt på meg. 
 

Det er jeg som sørger for at bilene kommer på service, at vi er forsikret, kontakter banken for lavere rente osv osv.

All logistikk og planlegging har liksom blitt min oppgave. Jeg føler meg ikke ivaretatt av mannen min, jeg må ha oversikt over det aller meste, da han enten glemmer eller ikke er interessert (viser i alle fall ikke initiativ).
 

Den siste tiden har han og hatt en «jeg skal finne meg selv» periode, hvor vi som par har blitt kraftig nedprioritert. 
 

Jeg er gravid med vårt første felles barn, og er ærlig talt litt skuffet over hvordan han er nå.. Han har vært lite interessert og støttende, og ikke møtt meg og mine behov. Jeg forteller at jeg trenger tid sammen med ham, men hobbyer og kompiser kommer ofte foran. Gamekvelder med gutta, fest med kollegaer.. en kveld/morgen kom han hjem dritings kl 05.00, kastet opp og lå til langt utpå ettermiddagen neste dag. 

En av hans sterkeste sider tidligere, som har vært en av grunnene til at vi har hatt det så fint sammen og at jeg har ønsket å være sammen med ham til tross for hans manglende evne til å planlegge og gjennomføre, er blant annet at han har fått meg til å føle meg så elsket og ønsket. Han har vært utrolig oppmerksom, god med ord og fysisk berøring, komplementer osv. Nå er det nesten ingenting av det. 
 

Vet ærlig talt ikke om jeg ønsker å være sammen med en stor guttunge, når det som var de gode egenskapene ikke lenger er så fremtredende.. jeg føler meg ensom i forholdet. Ønsker å bli tatt litt vare på, føle meg trygg på at han er der for meg.
 

Vet ikke hva jeg vil med dette, lufter bare tanker. Beklager for langt innlegg.

Anonymkode: 77d53...55f

kan ikke du bare la han være ifred? du høres slitsom og demanding ut

Anonymkode: 85037...e3b

[AnonymBruker]

Realverdien skrev (17 minutter siden):

Tipper det er du som har barn fra før av, ikke sant?

Ikke bare bare å finne seg 'ekte' mannfolk når man er brukt vare med barn på slep. Er lenge siden Mette Marit effekten ga denne gruppen drahjelp.

Er nok en grunn til at du snart har 2 barn med 2 forskjellige fedre og ikke er sammen med noen av dem. Og den grunnen ligger hos deg.

Vi har begge barn fra før 😏 Hva er et ekte mannfolk, i dine øyne? Bare så jeg vet hva jeg eventuelt går glipp av her..

TS

Anonymkode: 77d53...55f

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

 Jeg er gift med en 4 år yngre mann, vi har vært sammen i 8 år. Han har mange gode egenskaper, men nå begynner de mindre gode egenskapene å bli mer fremtredende. 

Han er veldig umoden, til tross for at han har passert 30. Han har ikke kontroll over økonomien, det er jeg som har alt det «administrative» i familien, han har egentlig veldig liten oversikt (selv om jeg har invitert ham med, opprettet felles kontoer for sparing, felles utgifter osv). Da vi kjøpte hus for noen år siden, kjøpte vi privat, altså utenom megler, så vi tok alt papirarbeidet selv. Det var jeg som gikk til ulike kontorer og bank for å få ordnet det, han kom kun for å signere. 
 

Alt ved oppussing, som å hente inn pristilbud fra ulike aktører, finne ut hva vi trenger av utstyr, ta kontakt (og holde kontakt) med entreprenør etc, falt på meg. 
 

Det er jeg som sørger for at bilene kommer på service, at vi er forsikret, kontakter banken for lavere rente osv osv.

All logistikk og planlegging har liksom blitt min oppgave. Jeg føler meg ikke ivaretatt av mannen min, jeg må ha oversikt over det aller meste, da han enten glemmer eller ikke er interessert (viser i alle fall ikke initiativ).
 

Den siste tiden har han og hatt en «jeg skal finne meg selv» periode, hvor vi som par har blitt kraftig nedprioritert. 
 

Jeg er gravid med vårt første felles barn, og er ærlig talt litt skuffet over hvordan han er nå.. Han har vært lite interessert og støttende, og ikke møtt meg og mine behov. Jeg forteller at jeg trenger tid sammen med ham, men hobbyer og kompiser kommer ofte foran. Gamekvelder med gutta, fest med kollegaer.. en kveld/morgen kom han hjem dritings kl 05.00, kastet opp og lå til langt utpå ettermiddagen neste dag. 

En av hans sterkeste sider tidligere, som har vært en av grunnene til at vi har hatt det så fint sammen og at jeg har ønsket å være sammen med ham til tross for hans manglende evne til å planlegge og gjennomføre, er blant annet at han har fått meg til å føle meg så elsket og ønsket. Han har vært utrolig oppmerksom, god med ord og fysisk berøring, komplementer osv. Nå er det nesten ingenting av det. 
 

Vet ærlig talt ikke om jeg ønsker å være sammen med en stor guttunge, når det som var de gode egenskapene ikke lenger er så fremtredende.. jeg føler meg ensom i forholdet. Ønsker å bli tatt litt vare på, føle meg trygg på at han er der for meg.
 

Vet ikke hva jeg vil med dette, lufter bare tanker. Beklager for langt innlegg.

Anonymkode: 77d53...55f

Sammen med en mann, eller en stor guttunge?

Premissene i spørsmålet ditt er feil...svaret er alternativ 3 ....er LITEN guttunge...

Men du gikk på limpinnen fordi han var akkurat smart nok til å bunnsmøre selvfølelsen din....og nå gir du dusten et barn også.. lykke til da!

[AnonymBruker]

Vi har begge barn fra før, og i årene frem til nå har stort sett vært gode (utfordringer har vi hatt, men mest pga ytre faktorer). De har vært gode mye fordi vi har vært flinke til å nettopp prate sammen, prioritere hverandre, gjøre hverandre gode osv. Det har vært ok for meg å ta den biten som jeg er god på (logistikk, planlegging etc), og han har gjort mye av det han er god på, som er å lage mat, være en god far/stefar osv. Han er den som bidrar mest til latter og lek, og har masse overskudd.

Men flere av disse gode egenskapene er som sagt mindre fremtredende nå. Og ja, selvsagt har vi snakket sammen om dette. Vi går også til familievernkontoret, så det er ikke slik at vi ikke jobber for å komme oss gjennom denne fasen, eller hva det nå enn er. 
 

Så, når han ikke lenger bidrar med det han er god på, føler jeg meg veldig alene i forholdet, lite verdsatt og av og til som den eneste voksne.

Han har hatt, og har fortsatt muligheten til å være med å engasjere seg i det administrative her hjemme. For all del, det hadde vært deilig om han tok over hele den biten! Eller bare deler av den. Han tar ikke initiativ. Ber jeg ham følge opp noe, blir det som regel ikke gjort, og jeg må «rydde opp» i ettertid. Da kommer det purringer, avtaler blir glemt osv. Da gjør jeg det heller selv. 
 

TS

Anonymkode: 77d53...55f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

kan ikke du bare la han være ifred? du høres slitsom og demanding ut

Anonymkode: 85037...e3b

Det er vel egentlig det som skjer, jeg setter kanskje for lite krav til ham?🤷🏼‍♀️😅

 

TS

Anonymkode: 77d53...55f

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Vi har begge barn fra før 😏 Hva er et ekte mannfolk, i dine øyne? Bare så jeg vet hva jeg eventuelt går glipp av her..

TS

Anonymkode: 77d53...55f

Tror jeg tar meg friheten og svarer her..ALT du ramset opp i HI har jeg som er mann tatt meg av i mitt ekteskap..Alt! I tillegg tar jeg meg av alt annet som skjer utenfor huset..og stort sett utenfor eiendommen..

Kona kjøper inn mat og lager stort sett middag...frokost og kveldsmat tar jeg meg av og hun tar klesvask...

Den partneren din hører hjemme på barneskolen han ..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Så, når han ikke lenger bidrar med det han er god på, føler jeg meg veldig alene i forholdet, lite verdsatt og av og til som den eneste voksne.

Hva sier han når du snakker med ham om dette? 
 

Og hva svarer han når du spør ham om hva han trenger for å ha det bra i hverdagen?

Anonymkode: fd662...460

[AnonymBruker]

ABM skrev (2 minutter siden):

Tror jeg tar meg friheten og svarer her..ALT du ramset opp i HI har jeg som er mann tatt meg av i mitt ekteskap..Alt! I tillegg tar jeg meg av alt annet som skjer utenfor huset..og stort sett utenfor eiendommen..

Kona kjøper inn mat og lager stort sett middag...frokost og kveldsmat tar jeg meg av og hun tar klesvask...

Den partneren din hører hjemme på barneskolen han ..

Jeg ønsker at vi skal være to likestilte voksne i dette forholdet, at vi kan dele på de ulike oppgavene hus, hjem og barn fører med seg. Så er ikke nødvendigvis ut etter at han skal ta over alt, og jeg «kun» stå for matlaging og klesvask, men at jeg kan stole på at det som må planlegges og utføres blir gjort, om jeg ikke gjør det. At jeg kan senke skuldrene litt, og lene meg på ham om jeg trenger det. Å vite at jeg blir ivaretatt.

TS

Anonymkode: 77d53...55f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hva sier han når du snakker med ham om dette? 
 

Og hva svarer han når du spør ham om hva han trenger for å ha det bra i hverdagen?

Anonymkode: fd662...460

Det er vanskelig å få et godt svar egentlig. Han sier at han ønsker å være sammen med meg, han ønsker at jeg skal ha det bra. At han er i en slags fase i livet hvor han prøver å finne ut av hva han trenger for å ha det best mulig, prøver å finne seg selv. 
 

Og det er helt fair, jeg vil jo også at han skal ha det best mulig. Men om det fører til store endringer i hans personlighet, må jeg finne ut om de forandringene er noe jeg kan leve, som hans partner.

TS

Anonymkode: 77d53...55f

[Gjest ABM]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg ønsker at vi skal være to likestilte voksne i dette forholdet, at vi kan dele på de ulike oppgavene hus, hjem og barn fører med seg. Så er ikke nødvendigvis ut etter at han skal ta over alt, og jeg «kun» stå for matlaging og klesvask, men at jeg kan stole på at det som må planlegges og utføres blir gjort, om jeg ikke gjør det. At jeg kan senke skuldrene litt, og lene meg på ham om jeg trenger det. Å vite at jeg blir ivaretatt.

TS

Anonymkode: 77d53...55f

Jo men han er jo et barn kjære du! En på 30 år som ikke klarer å betale en regning til rett tid er jo helt håpløst...

Skal dere dele på oppgavene blir det til at du først må gjøre dine ... så kontrollere om han har gjort sine...?..så må du gjøre det selv uansett...?..

Beklager å bringe dårlige nyheter...men du kommer aldri til å orke på han samboeren din når barnet kommer ....og han kommer ikke til å endre seg heller...

Det som mest sannsynlig vil skje er at han ikke orker være hjemme når den nyfødte begynner sette dagsorden...blir nok festing og tid med gutta isteden...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det er vanskelig å få et godt svar egentlig. Han sier at han ønsker å være sammen med meg, han ønsker at jeg skal ha det bra. At han er i en slags fase i livet hvor han prøver å finne ut av hva han trenger for å ha det best mulig, prøver å finne seg selv. 
 

Og det er helt fair, jeg vil jo også at han skal ha det best mulig. Men om det fører til store endringer i hans personlighet, må jeg finne ut om de forandringene er noe jeg kan leve, som hans partner.

TS

Anonymkode: 77d53...55f

Klarer han å si noe om hvorvidt denne nye utforskingen hans er knyttet til livsendringen med et nytt barn som er på vei? Eller er dette et behov han har kjent på i mange år, men ikke turt å agere på før nå?
Ønsker han å fortsette å bo sammen med deg mens han prøver å finne seg selv, eller ønsker han tid og rom for seg selv? 

Kan du si til ham at du opplever det som ubeleilig men at du støtter ham, og sammen bli enige om noen grenser for denne utforskingen? Med grenser tenker jeg på f.eks. tidsbegrensning, eller at dere avtaler at så lenge han drar sin del av lasset i husholdningen står han fritt til å gjøre x og y men ikke æ og å. 
 

Anonymkode: fd662...460

[Realverdien]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi har begge barn fra før 😏 Hva er et ekte mannfolk, i dine øyne? Bare så jeg vet hva jeg eventuelt går glipp av her..

TS

Anonymkode: 77d53...55f

Tviler jeg for. For da ville relasjonen hans til eget barn være nevnt i åpningsinnlegget, ift at du går å rydder etter hans unge osv.

I det hele og det store kjedelig med slike ts tråder der man tilpasser historien gjennom tråden.