Hjelp med ekstensiell livskrise!!!

[AnonymBruker]

Hei, dette blir nok et litt langt innlegg, men jeg trenger så inderlig noen råd fra noen som har vært igjennom noe lignende eller som har litt mer livserfaring enn meg.

Jeg er 25 år og er på et sted i livet hvor jeg ikke vet noe som helst, og slik har jeg hatt det i over 2 år. Jeg aner ikke hva jeg ønsker å gjøre jobbmessig, og heller ikke med livet generelt. Jeg vet én ting, og det er at jeg IKKE ønsker å leve et A4 liv med 8-4 jobb. Jeg vet ikke hvor jeg vil bo eller hvor jeg skal finne frihet. Jeg går rundt med konstant indre uro. Jeg har god kontakt med familie og mange nære, gode venner. Jeg har vært i forhold og vært singel.  Jeg har lest utallige bøker, sett på videoer og snakket med lege. Jeg har prøvd antidepressiva, meditasjon, meningsfulle fritidsaktiviteter, byttet jobb, startet med trening og egentlig prøvd alt. Men jeg blir ikke fornøyd, noe stort og meningsfylt mangler i livet og det føles ut som noe er galt uansett hva jeg gjør. Skal jeg flytte til en stor by og studere? Skal jeg ta en pause fra samfunnet og dra til et annet land? Skal jeg bli her jeg her nå og ordre noe inni meg? Jeg klarer virkelig ikke skjønne hva som er galt og hva jeg skal gjøre. Svaret finner jeg i hvertfall ikke i meg selv som alle påstår at man gjør??? Jeg trenger virkelig hjelp! 

Tusen takk for eventuelle svar!

Anonymkode: cdcc5...13c

[Gjest supernova_87]

Sliter du med angst? Opplever du at tankene om at du ikke finner "den riktige veien" er en påtrengende tanke, som du bare må gruble og gruble og gruble på? 

Jeg tror det er oppskrytt at man finner svarene inni seg selv. Det er ikke sunt at vi alle skal leite så innmari inni oss selv. Det er en spøk om at når forskere finner ut hva sentrum i universet er, vil mange bli lei seg fordi de innser at det var ikke dem selv. og dersom man sliter med angst eller uro vil det å se inn i seg selv nettopp aldri føre frem. Noen mennesker kan ikke lytte til magefølelsen, fordi magefølelsen er uro eller en følelse som er vanskelig å holde fast i som er at "noe er feil". 

[AnonymBruker]

Rainstorm skrev (1 minutt siden):

Sliter du med angst? Opplever du at tankene om at du ikke finner "den riktige veien" er en påtrengende tanke, som du bare må gruble og gruble og gruble på? 

Jeg tror det er oppskrytt at man finner svarene inni seg selv. Det er ikke sunt at vi alle skal leite så innmari inni oss selv. Det er en spøk om at når forskere finner ut hva sentrum i universet er, vil mange bli lei seg fordi de innser at det var ikke dem selv. og dersom man sliter med angst eller uro vil det å se inn i seg selv nettopp aldri føre frem. Noen mennesker kan ikke lytte til magefølelsen, fordi magefølelsen er uro eller en følelse som er vanskelig å holde fast i som er at "noe er feil". 

Jeg har ingen angstdiagnose, men kan nok kjenne meg veldig igjen i det du skriver her.
Jeg føler på en måte at angsten har oppstått etter at denne tanken slo meg for første gang, at jeg fikk en ekstensiell angst som aldri vil gi seg. Jeg føler meg helt rastløs, nesten manisk av tanken. Den er der fra jeg står opp på til jeg legger meg. Den gjør at jeg ikke klarer å konstanterer meg om nåtid. 

Jeg har prøvd å snakke med en psykolog uten at jeg synes det har fungert, fordi jeg leter så etter et svar, men det er det ingen psykolog som kan gi meg. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av denne sirkelen?

Anonymkode: cdcc5...13c

[Gjest supernova_87]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg har ingen angstdiagnose, men kan nok kjenne meg veldig igjen i det du skriver her.
Jeg føler på en måte at angsten har oppstått etter at denne tanken slo meg for første gang, at jeg fikk en ekstensiell angst som aldri vil gi seg. Jeg føler meg helt rastløs, nesten manisk av tanken. Den er der fra jeg står opp på til jeg legger meg. Den gjør at jeg ikke klarer å konstanterer meg om nåtid. 

Jeg har prøvd å snakke med en psykolog uten at jeg synes det har fungert, fordi jeg leter så etter et svar, men det er det ingen psykolog som kan gi meg. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av denne sirkelen?

Anonymkode: cdcc5...13c

Hvis du leser om tvangstanker, føler du at det passer det slik du opplever? Hvis man sliter med tvangstanker da så er det å gruble det verste du gjør, og noen ganger er det jo nettopp det man gjør hos en psykolog. Man vil finne frem til svaret med stor S. Som om man skal få en gudegitt følelse av at "det er dette jeg skal gjøre". Men er det angst, eller en tvangstanke, så er det umulig. Og grublingen er en tvangshandling. 

Hvis man sliter med dette, og det faktisk er tvang så er behandlingen eksponering og responsprevensjon, eller metakognitiv terapi. Man lærer seg at man ikke må lytte til tankene, og å la være å engasjere seg i slike tanker. La være å gjøre tvangshandlinger som også omfatter grubling, + snakke med folk om hva som er riktig, eller å lage en tråd som dette på KG. 

Jeg sier ikke at du sliter med tvang, men kanskje det er noe å sette seg inn i for å se om det passer. For er det det så er løsningen det motsatte av det du tror, nettopp gi slipp på kontrollen og ønsket om å finnet et svar. Men skal man kalle det en lidelse må man jo bruke veldig mye tid på dette, og at det går utover vanlig livsførsel, livskvalitet og funksjonsevne. Veldig mange misbruker OCD-diagnosen, og det er utrolig misvisende stereotypier om hva det egentlig vil si. Det kan være en utrolig dyptgripende lidelse, og mennesker som sliter med det har det helt jævlig (utrolig synd at så mange kødder om det, og misbruker det). 

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, hadde en sånn periode tidlig i 20åra… fikk senere adhddiagnose og fikk omsider samlet tankene mine… 

Anonymkode: fcdf9...2e7

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, som om jeg skulle skrevet det selv. Min anbefaling er å akseptere det valget man tar, uavhengig av hva det er. Det viktigste du gjør (etter min mening) er å følge magefølelsen. Hva har du mest lyst til? Samle tankene dine og prøv å kartlegge; hva gjør deg glad? hvordan ser en drømmedag ut for deg? hvordan liv ønsker du å leve?

Ut ifra det du skriver virker du som en «rastløs» sjel. Kanskje du hadde hatt godt av å reise? Man vokser enormt av det. Oppleve nye steder, lære et nytt språk, utforske.. 

Hvis ikke, har du vurdert studie? 

Anonymkode: d1808...ee1

[AnonymBruker]

Hei kjære du❤️

Jeg er også 25 år og kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Etter jeg ble ferdig med studiene har jeg vært usikker på alt. Går hele tiden å lurer på om jeg valgte rett og er redd for at jeg har valgt helt feil.

Etter studiene gikk jeg helt i kjelleren, følte alt var feil i ny jobb. Flere måneder av livet mitt husker jeg nesten ingenting av, bare at jeg ikke ville leve lenger. Prøvde da også antidepressiva osv, men ingenting hjalp. Jeg sluttet i jobben og brukte noen måneder på å slappa av og prøve å finne lyset igjen.

Nå har jeg en annen jobb og ting er bedre. Kjenner fortsatt på følelsen av at noe er feil, usikkerhet osv hver dag. Hva om dette er feil jobb, hva om jeg mister den, hva om jeg kjeder meg, hva om folkene ikke liker meg. Det er noe nytt hele tiden. Når et problem blir løst, dukker det opp et nytt. 

Jeg tror det handler om angst og redsel alt sammen. Så jeg prøver å ikke lytte så mye til disse tankene og følelsene, men heller stole på at ting ordner seg og at jeg er på rett vei. Prøver å heller fokusere på de jeg er glad i og å gjøre ting jeg liker på fritiden. Det er jo det som betyr noe den dagen man ligger på det siste, ingen som tenker på hva de studerte eller jobbet med da.

Det er en lang prosess å endre fokus, men jeg har blitt bedre. Skulle jeg lyttet til følelsene mine hele tiden hadde jeg aldri kommer noe vei, det er rett og slett for mange.

Anonymkode: 7b2d4...24e