Hvordan/hva fortelle barn om egen oppvekst?

[AnonymBruker]

Barnet mitt er nå 8 år, og vet ingenting om oss foreldres oppvekst. 

I mitt tilfelle er det igrunnen veldig mye omsorgssvikt og nokså drøy kost på endel hendelser.

Min mor/far har levd helt normale liv med jobb osv siden jeg var i sene tenår - men inntil det var de begge rusavhengige. De var skilt fra jeg var liten. 

Og dette førte til en ganske kaotisk, trist og traumatisk barndom. Veldig dårlig økonomi, mye kjipe hendelser.

Det ene er feks at min stefar ble drept når jeg var i tidlig barneskolealder, en annen ting er at jeg var vitne til mye grov vold fra mors samboer i senere alder. Og generelt mye drøye greier (overdoser hjemme+++).

I dag har endelig jeg og min mor fått et veldig godt forhold, og jeg vet hun skjems mye over fortiden. Samtidig føler hun nok at dette er «hennes historie», og ikke oss barn. Det ene søskenet av 5 søsken (som også er biologisk datter av min stefar som ble drept- skjedde når hun var baby) snakker aldri om noe relatert til barndom. Ektefellen vet tilogmed ingenting, inntil jeg har plumpet ut med noe i en bisetning fordi han feks spør om et bilde eller noe sånt hvor man nesten må svare noe for å forklare. 

Så vi er 4 voksne barn som ikke utbroderer - men heller ikke skjuler historien. Og så har vi en forelder som bare «vil videre, ikke snakk om noe», og ett søsken som alltid blitt som en østers ved temaet. Mao: ulike behov og ønsker. 

Men.....finnes det en måte å formidle noe til egne barn om ens bakgrunn - i akseptable bruddstykker - som samtidig gjør at barnet ikke forandrer syn på sine besteforeldre?

Og heller ikke buser ut til «østersen» at «pappaen din ble drept!» (slik barn gjerne kan plumpe ut). 

Jeg synes det blir feil å holde halvparten av mitt liv fullstendig gjemt i en hemmelig boks - og lyve for å skåne andre. Samtidig er jo ikke ønsket mitt å ødelegge gode relasjoner. 

Anonymkode: a1674...9ad

[AnonymBruker]

Du har nå et godt forhold til din mor.

Altså du har tilgitt moren din og det er tydeligvis snakket om.

Jeg syns ikke man skal fortelle sånt. Da skal barnet være store nok til å spørre selv.

Det eneste du vil gjøre ved å fortelle dette er nettopp å ødelegge relasjoner.

Hadde din fortid fortsatt hvert gjeldende i fremtiden ville du gjort tiltak, men ikke nå.

Du burde vente til de er store nok og faktisk kan analysere og tenke på et nivå som er modent nok.

Anonymkode: 8af3c...aae

[AnonymBruker]

8 åringen trenger ikke vite noe nå, det er den for liten til. Men ellers, til voksne som er deg nær, burde du, etter min mening, ikke være redd for å fortelle din histore om det er passende/nødvendig. Det høres ut som at du trenger å bearbeide mye grums. 

Anonymkode: 43e12...ccf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du har nå et godt forhold til din mor.

Altså du har tilgitt moren din og det er tydeligvis snakket om.

Jeg syns ikke man skal fortelle sånt. Da skal barnet være store nok til å spørre selv.

Det eneste du vil gjøre ved å fortelle dette er nettopp å ødelegge relasjoner.

Hadde din fortid fortsatt hvert gjeldende i fremtiden ville du gjort tiltak, men ikke nå.

Du burde vente til de er store nok og faktisk kan analysere og tenke på et nivå som er modent nok.

Anonymkode: 8af3c...aae

Ja, jeg tenkte ikke fortelle noe enda. Mer etterhvert som de er eldre.

Omsorgssvikten bestod aldri av utøving av vold mot oss/meg fra foreldre, bare så det er sagt.

Jeg har ikke tilgitt min mor for alt nei, og vi har aldri fått snakke om det.

Det har mer vært elefanten i glasshuset om man kan si det sånn. 

Men det er en viktig del av meg og mine verdier - og jeg føler det er feil å lyve. 

Spørsmål kan jo være «hvor pleide dere dra på ferie/hvordan var din konfirmasjon/hvem er far til Y og hvordan døde han». Type slik 🤷‍♀️

Anonymkode: a1674...9ad

[Vannari]

Hvis du har et godt forhold til din mor nå så ville jeg fokusert på det sammen med ungene. 

Fortelle at bestemor hadde det vanskelig når du var liten og at det ikke alltid var så lett å være deg. At du er glad for at Bestemor har fått hjelp og at dere har det fint sammen nå. Dette kan lage mange samtaler om tilgivelse, avhengighet, hemmeligheter og ikke minst kan en snakke om at mennesker takler ting ulikt: At du velger å snakke om det, mens bestemor og tante ikke ønsker å snakke om det. At vi skal respektere det og at det er like vanlig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

8 åringen trenger ikke vite noe nå, det er den for liten til. Men ellers, til voksne som er deg nær, burde du, etter min mening, ikke være redd for å fortelle din histore om det er passende/nødvendig. Det høres ut som at du trenger å bearbeide mye grums. 

Anonymkode: 43e12...ccf

Det har jeg forsåvidt gjort før jeg fikk barn - gikk endel år i terapi.

Og alle som kjenner meg godt vet jo endel.

Det som ikke gjør saken SÅ mye enklere er at de er ganske aktive i en forening for tidligere rusavhengige og barnet mitt kan gjerne da bli med på familiearrangement der. 

Så DET skjules jo ikke. Og det henger sitater oppe på veggene hjemme er knyttet til 12trinnsprogrammet - og type medaljer med «ørten år rusfri».

Asså, det frontes jo på et vis- samtidig som det absolutt IKKE gjør det.

Og i familiealbumene våre som barnebarn ser i er noe av det veldig tydelig. Revnet tapet i rommet, ekstremt slitte møbler, barn med råtne tenner.....og foreldre manglet tenner som nå er reparert. 

 

Anonymkode: a1674...9ad

[AnonymBruker]

Ja, for ikke å glemme babybilder av det ene søskenet som er på visittrommet i fengsel.....med sin far som jo åpenbart ser rusmisbruker ut.

Asså......man MÅ jo på et tidspunkt forklare noe. 

«Hvorfor person X som baby er avbildet i fengsel sammen med sin nå døde far? Nei du, det var omvisning for gøy». Hallo liksom. 

Anonymkode: a1674...9ad

[AnonymBruker]

Vannari skrev (4 minutter siden):

Hvis du har et godt forhold til din mor nå så ville jeg fokusert på det sammen med ungene. 

Fortelle at bestemor hadde det vanskelig når du var liten og at det ikke alltid var så lett å være deg. At du er glad for at Bestemor har fått hjelp og at dere har det fint sammen nå. Dette kan lage mange samtaler om tilgivelse, avhengighet, hemmeligheter og ikke minst kan en snakke om at mennesker takler ting ulikt: At du velger å snakke om det, mens bestemor og tante ikke ønsker å snakke om det. At vi skal respektere det og at det er like vanlig. 

Det var en god vinkling  

For vi HAR jo et veldig godt forhold nå som jeg vil bevare.

Og at noen liker å snakke om det, andre ikke. Og at da må de få bestemme selv. Noe sånt kanskje. 

Anonymkode: a1674...9ad

[Lurifa]

Gidder ikke lese svarene dine, men min første tanke som slo meg ganske hardt er: «hold kjeft!!». IKKE fortell noe om dette til ditt barn. 8-9år?! For guds skyld. IKKE nevn det! 
 

Hvis du har så stort behov for aksept og forståelse, evt sympati og omsorg så må du skaffe deg en psykolog. Dette er ikke barnemat.

 

Endret 19. september 2021 av Lurifa

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke fortalt det. Ihvertfall ikke før barnet var voksen selv.

Jeg har litt samme problemstilling som seg, ble utsatt for grov omsorgssvikt som barn. Men har ikke kontakt med den siden av familien. Vet ikke hva jeg skal si den dagen barnet spør hvorfor vi aldri møter bestemor og oldeforeldre. Hadde vi hatt kontakt den dag i dag tror jeg ikke jeg hadde fortalt noe.

Anonymkode: 27ba9...2dd

[Michaelhe]

Disse alvorlige kriminelle tingene trenger du ikke fortelle før barnet blir eldre. Men du kan hinte litt. Jeg hadde det ikke så lett som barn. Pappa eller hvem det nå var var ikke alltid så snill etc

 

[AnonymBruker]

Har barn sånn cirka på samme alder som deg og de har skjønt selv at ting ikke har vært helt A4 når jeg var liten. At den forelderen jeg bodde hos prioriterte annerledes enn hva jeg gjør som mor. Små drypp, det ene barnet kommenterte når hen var 8 at jeg hadde jo ikke hatt det bra når jeg var liten... Så ble jeg litt satt ut for jeg har ikke sagt noe om det, nei det hadde barnet koblet selv siden jeg flyttet så mye og måtte bytte skole flere ganger. Annen ting er at jeg ikke har noe med den forelderen å gjøre, ikke den siden av familien heller. Barn er jo ikke dumme de skjønner jo at det er noe. 

Har bare sagt at ikke alle foreldre er like gode til å være foreldre men at jeg var heldig som hadde en god familie på den ene siden og selv om de ikke er mange så har de alltid stilt opp.

Tenker at hvis dere har kontakt med din del av familien så er det jo ikke så mye å si, dere kan si at ting ikke alltid var like lett siden dine foreldre hadde problemer med rus men legge fokuset over på at nå er ting bra.

Visse ting kan man vente med å prate om inntil barnet faktisk er store nok. Jeg forteller ikke at når jeg var på mine barns alder så måtte jeg lempe menn som min mor hadde dratt med seg hjem ut og at jeg måtte ta vare på mine søsken, det er for mye informasjon for da vil barna synes synd på meg og det er ikke nødvendig. Jeg hadde ikke vært meg om jeg ikke hadde hatt det som jeg hadde det og ville nok ikke hatt de barna jeg har heller så jeg er så fornøyd som man kan være med at ting er som de er.

Det er jo og slik at vi som har barn som har det bra har barn som ikke har de "sperrene som vi hadde som barn, altså at vi kunne holde kjeft om det meste men våre barn vil jo brette ut om det meste. 😄 

Anonymkode: fc113...477

[AnonymBruker]

Lurifa skrev (4 timer siden):

Gidder ikke lese svarene dine, men min første tanke som slo meg ganske hardt er: «hold kjeft!!». IKKE fortell noe om dette til ditt barn. 8-9år?! For guds skyld. IKKE nevn det! 
 

Hvis du har så stort behov for aksept og forståelse, evt sympati og omsorg så må du skaffe deg en psykolog. Dette er ikke barnemat.

 

Hva i alle dager.. Du skriver til et annet menneske som sitter bak en skjerm og leser dette ufordragelige innlegget. Hvordan klarte du å lese dette ut av TS sitt innlegg?

Etter min mening synes jeg TS virker reflektert og som hun har gått videre. For mennesker med en slik oppvekst er det ikke noe som blir borte heller, det er en del av historien ens.

Jeg vet ikke hva som er rett å gjøre, TS, men for egen del tenker jeg å si minst mulig til barna er store nok til å forstå, kanskje opp i 20-årene. Det eneste jeg tenker å si noe om, er de tingene som andre kan kjenne til, f.eks at min far er rusavhengig. Vil at barna mine skal eie sin egen historie og at det ikke skal være noe de får i fleisen av utenforstående. Et stykke opp i barneskolealder/nær ungdomsskolealder tenker jeg er passende, det var da jeg forstod hva det innebar selv da jeg fikk fortalt ting om egne foreldre. På en barnevennlig måte selvsagt. Hvis drapet er kjent, så mener jeg faktisk man skal være forsiktig med å hemmeligholde det, for det er sånt de kan få høre av noen i klassen, og da har man ikke skapt rom for å snakke om det hjemme, men barna kan ende med å bære på det de har blitt fortalt alene.

Anonymkode: 90830...6f1

[AnonymBruker]

Barnet er 8 år, du bør ikke fortelle noe on elendigheten enda. Men når barnet er voksent og din mor har gått bort så kan du jo fortelle alt. Typiske svar nå som barnet er så lite er f. eks., ved spørsmål om din konfirmasjon: «Jeg hadde ingen konfirmasjon. Ting har forandret seg mye siden jeg var barn, og jeg og pappa gjør alt vi kan for at du skal ha en lettere oppvekst enn jeg hadde». Spør barnet følgespørsmål så kan du si at dere ikke hadde så mye penger, og at mammaen og pappaen din var syke, men er friske nå. Ikke la barnet lure eller brenne inne med spørsmål, men forklar ting på en måte som er passende ift. barnets alder. 

Anonymkode: d2f1f...813

[AnonymBruker]

Jeg har fortalt barna mine noen hendelser. Jeg opplevde mye psykisk vold og var vitne til fysisk vold da jeg var liten. Jeg har sagt at stefaren min ikke var noe snill. Han tvang meg til å spise all mat uansett hvor ekkel og kald den var og så har jeg fortalt dem om den gangen jeg hørte barne tv starte og jeg fremdeles satt med fiskemiddagen som var servert kl tre… (det er mye som er værre enn dette, men jeg bruker historien for å understreke at jeg ikke tvinger dem til å spise opp mat, men de kan smake.)

hvis de spør, så svarer jeg. Åtteåringen vår er litt «happy-go-lucky» og har ikke spurt, men har en femåring som er mye mer reflekterende og hun har spurt en del. Jeg svarer så ærlig jeg kan uten at hun blir sittende igjen med en byrde.

Anonymkode: ba754...6b4