Har en gutt som kunne tålt mer "hard" lek

[AnonymBruker]

Hei, har en gutt som går i 3. klasse. Ser på han som en helt vanlig gutt, som klarer seg bra. Han blir fort lei seg, og får veldig vondt når han får litt vondt. På skolen er det en del gutter som er voldsomme i det jeg vil tro er lek. Det kan være dytting, slåing, spark og kasting av diverse. I tillegg er det ord, som at "du har kjæreste" som blir oppfattet som slemt. 

Han tåler nok litt lite, uten at han skal finne seg i alt. Men jeg kan ikke gi beskjed om alt mulig, som at "i dag skøyt sønnen din fotballen på min sønn med vilje, den traff han hardt". 

Det er de samme guttene som går igjen, noen med diagnose, andre ikke. 

Det fysiske er nok like vondt som at det blir gjort med vilje. Han er ikke den som alltid sier i fra der og da, hverken til voksne eller den som står for "ugjerningen", men kan gjerne gråte en skvett over det hjemme. 

Noen tips til å angripe situasjonen? Han har begynt å ta litt igjen, men er ikke typen til å oppsøke konflikt heller. 

Anonymkode: cdd51...2d8

[AnonymBruker]

La han gråte over det hjemme, lytt og vis forståelse, snakk med han om hva han selv kan gjøre. Gi rom for følelsene hans, anerkjenn, bekreft. 

 

Anonymkode: edb61...45c

[AnonymBruker]

Tja.

Sønnen min gikk i en barnehage hvor det var stort fokus på at man ikke skulle slå osv.

Utfordringen kom da når mindre gjorde det, de eldre - og særlig han tok bare imot fra de mindre.

Han fortalte om det først ved slutten av siste år 😑

Dette videreførte han jo ved skolestart, men fikk da kontrabeskjed fra en ansatt på AKS/lærer: IKKE ta imot. 

Så når han da fikk lov til å ta igjen ble han ansett som mer vanskelig å bølle med.

Dette ble vi fortalt først etter første året var over, og barnet sa ingenting hjemme selv. (Igjen). 

Jeg sier selv at det ikke er greit å starte slossing, og om noen vil starte - trekk deg unna. Men, om det ikke funker - man må ta igjen. Det er ikke alltid voksne overalt, og man skal ikke bare måtte stå og ta imot. 

Anonymkode: be7f3...b25

[AnonymBruker]

Har både en jente og en gutt, gutten klarte seg godt fysisk, mens datteren har alltid vært liten, men har villet leke med gutta.

Vi har alltid vært åpne med henne og sagt at mye lek gjør vondt, spesielt spille fotball med gutta.  Vi forklarer at vi har forståelse for at det gjør vondt, men at det hjelper ikke å gråte om det gjør vondt,  og at hun må forvente smerte. Hun er nå 11 år og kom hjem fra Akademiet her om dagen og sa at treneren sa at smerte sitter mest i hodet, så nå har hun fått høre det av andre også. Får hun en ball i ansiktet så blodet spruter så kjenner hun det så klart, men går bare for å tørke blod.   Vi har ufarliggjort ulike typer smerter, kommet oss gjennom frykt for sprøyter også, og er på vei når det gjelder å tåle kommentarer (guttejente +++). Kommentarer er verre enn noe fysisk, så det tar lengre tid å bygge seg opp. 

 

Anonymkode: 8b993...2dc