Er det noen av dere som har opplevd å «møte veggen»?

[AnonymBruker]

Hvordan levde du før du møtte veggen og hadde du fysiske symptom før det gikk for langt? 
skjønte du at det var det som var i ferd med å skje?

og når grensen var nådd, hvordan merket du det og hva skjedde fysisk og psykisk? 

Anonymkode: 08b85...ebb

[AnonymBruker]

Med «for langt» mener jeg at man kommer til det punktet hvor man ikke klarer mer. 

Anonymkode: 08b85...ebb

[AnonymBruker]

Ja, jeg ble utbrent av jobb en gang. Magetrøbbel, brystsmerter, nervøs, følelse av å ikke få puste, søvnproblemer, gråt for alt og ingenting. Jeg var sykepleier, og en kveld jeg begynte å gråte inne hos en pasient, skjønte jeg at det ikke gikk mer. Men jeg skjønte det for sent, var sykmeldt i ett år etterpå. 

Anonymkode: 50d99...019

[AnonymBruker]

Mistet hukommelsen, magesår, ingen matlyst, svimmel, mangel på søvn, nedstemt. Ikke noe jeg unner noen. Magesår og hukommelsen sliter jeg fremdeles med. De som gråter noen tårer hver dag og tror de er utbrent vet ikke hvor ille det faktisk kan være. 

Anonymkode: feeba...80a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hvordan levde du før du møtte veggen og hadde du fysiske symptom før det gikk for langt? 
skjønte du at det var det som var i ferd med å skje?

og når grensen var nådd, hvordan merket du det og hva skjedde fysisk og psykisk? 

Anonymkode: 08b85...ebb

Som 18 åring gjorde jeg det. Merket det ved at jeg var så trøtt hele tiden. Ryggproblemer, ingen konsentrasjon, depresjon, angst, sinne. 

Flyttet hjemmefra som 15 åring og hadde levd mange år under vold fra mine foreldre, samt overgrep. Jeg gjorde mitt beste på skolen, virkelig. Så møtte jeg veggen da jeg begynte å jobbe. Ble sykemeldt et helt år og det året så sov jeg 18t i døgnet omtrent hvert døgn. 

Fikk hentet meg inn igjen etter det året, så begynte jeg å jobbe igjen og ble bedre. Har ikke skjedd meg siden, det er over 10 år siden nå. 

Anonymkode: 3729a...6ca

[AnonymBruker]

Når jeg gråt til vei på jobb for jeg var så utslitt mentalt og fysisk, tårene stod i øynene når noen på jobb ba meg om å gjøre noe utover det jeg selv hadde lagt opp til. Dråpen ble når jeg «kjefta opp» en kollega jeg og andre hadde irritert oss over i åresvis, så rabla det for meg  over en bagatell, absolutt velfortjent egentlig alt sett i sammenheng  men aldri noe jeg hadde gjort om jeg hadde vært ved mine fulle fem -da ringte jeg til legen. Slet også med mageproblemer, sov nesten ikke noe om natta, vondt i nakken og litt generell angst. 

Anonymkode: eb3a9...2a9

[AnonymBruker]

Hos meg smalt det så kraftig at det var som å kjøre tog i 200 km/t og kræsje helt plutselig i en fjellvegg. Gikk fra å jobbe 100 % i en lederstilling til å ikke ha krefter til å komme meg ut av senga omtrent over natta. Totalt kollaps, fysisk, psykisk og ikke minst kognitivt. Var helt grusomt! Fikk heller ikke noe sympati fra sjefen eller så mye som en takk for innsatsen. 
 

I ettertid ser jeg at jeg at jeg nok ikke burde kjørt meg så hardt, men var ikke så veldig tydelig signaler før det smalt. Trodde egentlig ikke det kunne skje meg, fordi jeg elsket jobben min og fikk energi av å være på jobb. 
 

Jeg er tilbake i jobb (tok 10 år...) men må nok ta hensyn resten av livet og blir aldri noe supermenneske igjen. 

Anonymkode: e2c54...024

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.9.2021 den 13.59):

Hvordan levde du før du møtte veggen og hadde du fysiske symptom før det gikk for langt? 
skjønte du at det var det som var i ferd med å skje?

og når grensen var nådd, hvordan merket du det og hva skjedde fysisk og psykisk? 

Anonymkode: 08b85...ebb

Levde et veldig aktiv og sosialt liv. Da veggen kom så ramlet hele min psykiske system av helsen min sammen. Jeg skjønte ikke bæra av hva som skjedde eller hvorfor jeg plutselig begynte å gråte på bussen til og fra jobben. J

Anonymkode: b8125...a8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Levde et veldig aktiv og sosialt liv. Da veggen kom så ramlet hele min psykiske system av helsen min sammen. Jeg skjønte ikke bæra av hva som skjedde eller hvorfor jeg plutselig begynte å gråte på bussen til og fra jobben. J

Anonymkode: b8125...a8b

Ble du tatt på alvor av legen din? Jeg dro til fastlegen med alle symptomer på overbelastning. Har i tillegg en kronisk sykdom og er i 100% stilling. Ble ikke tatt på alvor. Fikk beskjed om at alle er slitne..

Anonymkode: 7d46e...956

[AnonymBruker]

Jeg slet mye med bekkensmerter etter graviditet og fødsel, jobbet 100 % som lærer. Hadde en arbeidshverdag der jeg sto og gikk mye, i tillegg hadde jeg en del elever med adferdsvansker. Opplevde også en del samarbeidsproblemer med kollegaen som jeg jobbet tettest med, det bidro nok også til at det gikk som det gikk. Hjemme hadde jeg to små barn og jeg hadde hovedansvaret for huset, samt var den som tok alle våkenetter. Jeg klarte ikke å formidle til mannen min hvor tungt jeg hadde det, og han så det ikke. Det måtte kræsje til slutt… Da jeg skjønte at det ikke gikk mer hadde jeg sterke smerter i kroppen, hadde gjentatte infeksjoner ulike steder, hadde dårlig konsentrasjon, var trøtt men klarte ikke sove, når jeg kjørte til jobb om morgenen ble jeg kvalm i det jeg passerte et bestemt sted på veien. Jeg var sykmeldt i nesten et år, og har hatt to runder med sykmelding i ettertid. Jobber nå 80%, og det går greit. Kroppen fungerer bedre og det hjelper jo også at ungene er større. 

Anonymkode: 23320...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg slet mye med bekkensmerter etter graviditet og fødsel, jobbet 100 % som lærer. Hadde en arbeidshverdag der jeg sto og gikk mye, i tillegg hadde jeg en del elever med adferdsvansker. Opplevde også en del samarbeidsproblemer med kollegaen som jeg jobbet tettest med, det bidro nok også til at det gikk som det gikk. Hjemme hadde jeg to små barn og jeg hadde hovedansvaret for huset, samt var den som tok alle våkenetter. Jeg klarte ikke å formidle til mannen min hvor tungt jeg hadde det, og han så det ikke. Det måtte kræsje til slutt… Da jeg skjønte at det ikke gikk mer hadde jeg sterke smerter i kroppen, hadde gjentatte infeksjoner ulike steder, hadde dårlig konsentrasjon, var trøtt men klarte ikke sove, når jeg kjørte til jobb om morgenen ble jeg kvalm i det jeg passerte et bestemt sted på veien. Jeg var sykmeldt i nesten et år, og har hatt to runder med sykmelding i ettertid. Jobber nå 80%, og det går greit. Kroppen fungerer bedre og det hjelper jo også at ungene er større. 

Anonymkode: 23320...850

Høres ikke godt ut! Bra å høre at det går bedre nå. I tillegg til en kronisk sykdom som gir fatigue, hadde jeg daglig hodepine, våknet kl 04 hver natt, høyt blodtrykk, mageplager, svimmelhetsanfall, øresus m.m. Legen mente jeg var «litt sliten», ga meg en 50% sykmelding i to uker. Så gikk jeg ut i ferie og fikk slappet litt av. Nå er det full jobb igjen og alle symptomer er tilbake. Hadde jeg blitt tatt på alvor av legen, og fått mulighet til å ta det HELT med ro en periode, hadde jeg kanskje etter hvert fått det overskuddet jeg trengte til å organisere livet mitt annerledes, kanskje bytte jobb etc. I stedet måtte jeg presse meg på jobb der jeg måtte virke frisk ovenfor kolleger og andre. De skjønte vel heller ikke hvorfor jeg var delvis sykemeldt når jeg så så «frisk» ut de timene jeg var på jobb (kollapset da jeg kom hjem). Det ble en ekstra belastning, da det kunne virke som jeg «snyltet» meg til noen «fridager» og de også jo var «slitne». Av og til er det nødvendig med 100% sykemelding for at man skal få helt ro og overskudd til å ta nødvendige grep rundt livssituasjonen.

Anonymkode: 7d46e...956

[AnonymBruker]

Dårlig hukommelse, vondt i magen, svimmelhet, kvalme, hyperventilering, gråting av alt og ingenting, utslitt i kroppen, bråvåkning om natten med hyperventilering og gråt, irritasjon, tvangstanker, depresjon og tanker om at om man dør så går det over. Innså det alt for sent, og ble sykmeldt i noen måneder med beskjed om å ikke gjøre noen ting annet enn å sove og gå tur i naturen om jeg orket. Det hjelp meg veldig, men er redd for tilbakefall. 

Anonymkode: 61246...719

[Min Vegg]

Jeg er midt oppi det akkurat nå. Aksepterte at jeg hadde møtt veggen sist helg, etter ca en måned med legebesøk og sykemeldinger fra jobb.

Jeg gikk til legen første gang fordi jeg var i generell dårlig form. Jeg hadde ikke overskudd, sleit med søvnen, klarte ikke å konsentrere meg, motivere meg eller gjøre særlig, hverken mentalt eller fysisk. Jeg reagerte ofte på ting med feber og hodepine, samtidig som en nærmest konstant gikk med dårlig mage, forstoppelse og lite matlyst.

Siste arbeidsdag kan jeg ikke huske at jeg gjorde noe som helst nyttig fra jeg kom til jeg dro. Og attpåtil kom jeg seint pga lite søvn og jeg dro tidlig pga formen.

En av de første tingene legen spør om på første timen er hvordan jeg har det på jobb og om det er mye stress. Jeg forstod jo da hva han siktet til, og jeg formulerte meg på en måte for å ikke bekrefte det han sa; at jeg var utbrent. Han sykemeldte meg, men jeg snakket han ned fra 100% til 50%, av hensyn til jobb.... Tre dager senere ringte jeg opp igjen og sa jeg klarte ikke 50%...

Etter det har det for meg vært flere legetimer. Flere undersøkelser. Og de finner ikke så mye annet og for hver legetime snakker legen om det å være utbrent og møte veggen. Jeg går hele tiden rundt grøten.

Forrige helg smalt det. Noe klikket og jeg innså at jeg har møtt veggen min.

[AnonymBruker]

Jeg står i det nå. Er i 30-årene, to barn i barneskolealder og 100% jobb. Aldri i mitt liv vært sykemeldt tidligere (ikke engang i mine svangerskap), og jeg har dessverre en såpass høy terskel for å «legge inn årene» at jeg har vært på randen lenge. Mitt eneste symptom var sånnsett at jeg var sliten, men jeg tenker at slik har nok alle det. I ettertid ser jeg at jeg faktisk ikke orket å gjøre noe på fritiden. Jeg var negativ til alt som ikke innebar at jeg fikk være hjemme.
 

Ene barnet begynte plutselig å slite med nattevåk, og vi er langt forbi småbarnsalderen for lenge siden, så jeg har nok lenge holdt det gående ene og alene fordi jeg fikk nok søvn. Da søvnen delvis ble fratatt meg, raknet det i alle kanter. Det smallt, brått og brutalt. Jeg la meg en kveld for å sove, og fikk ikke til å slappe fordi pulsen var så høy. Etter å ufrivillig ha døgnet, skulle man tro man lett fant søvnen påfølgende kveld - men nei, jeg forble søvnløs hele 3 netter før jeg dro til lege. Akkurat der og da kunne jeg ikke peke på hva som var galt, alt var jo høvelig som normalt, så jeg dro hjem med sovemedisin. Ingen sykemelding, bare noe å sove på. Sovemedisinen hjalp meg å sove, men bivirkningen var at jeg var utslitt påfølgende dag og alt ble tungt og slitsomt, noe som i seg selv fremprovoserte tårer og en depressiv følelse i hele kroppen. Jeg dro tilbake til lege, og fikk da sykemelding for å få ned pulsen, for å hvile og ta det med ro. Jeg har brukt sovemedisin et par netter når kroppen har vært urolig, men sovner stort sett greit uten og. Jeg må i større grad jobbe med å roe meg og slappe av. 
 

Jeg tror jeg klarte å snu i tide, før det gikk virkelig ille. Håper i alle fall det, slik at veien tilbake er overkommelig. 

Anonymkode: eba60...9d1

[AnonymBruker]

Jeg kastet opp før jobb hver morgen. Det skjedde aldri i helgene. Så begynte jeg å miste synet i situasjoner på jobb. Konsentrasjonen sviktet og jeg sov nesten hele døgnet når jeg ikke var på jobb. 

Anonymkode: e98a5...f64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.9.2021 den 13.59):

Hvordan levde du før du møtte veggen og hadde du fysiske symptom før det gikk for langt? 
skjønte du at det var det som var i ferd med å skje?

og når grensen var nådd, hvordan merket du det og hva skjedde fysisk og psykisk? 

Anonymkode: 08b85...ebb

Hm. Du har tydeligvis ikke det. 

Anonymkode: d0913...da5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hm. Du har tydeligvis ikke det. 

Anonymkode: d0913...da5

Kanskje hun skjønner at noe er iferd med å skje og vil stoppe det i tide? Hun spør om fysiske symptomer. Da er det virkelig noe i gjære. Flere burde ta signalene på alvor og stoppe før det er for sent. Å bli utbrent unner jeg ingen. 

Anonymkode: e98a5...f64

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hm. Du har tydeligvis ikke det. 

Anonymkode: d0913...da5

Dette er da ikke en konkurranse i å være mest utbrent.

Det kommer mange tegn på utbrenthet før den dagen man plutselig ikke klarer å reise seg fra senga, og det kan være en god ide å lytte til signalene og ta dem seriøst og prøve å stoppe opp før kroppen og hodet bare kapitulerer helt og man blir sykemeldt kanskje i årevis. 

For min del kjenner jeg meg igjen i mye over her, særlig dette med å bare gråte av den minste ting. Veldig umotivert, deprimert, konstant følelse av stress, og så endte jeg med å bli forkjølet og ble liksom aldri frisk igjen. Proppet i meg paracet og gikk på jobb, og jeg var så opptatt av at jeg var helt uerstattelig på jobb at jeg ikke kunne skru ned tempo. Det var faktisk en annen kollega som til slutt sa til meg at jeg burde gå til legen, og legen sykemeldte meg sporenstreks.

Sjefen tok det også alvorlig og sa at jeg bare måtte koble helt ut, og ikke komme tilbake før jeg var helt 100% frisk. Det tok bare et par uker mener jeg, og da jeg kom tilbake så hadde jobben funnet løsninger for å avlaste meg noe og startet prosessen med å få ansatt en person til under meg sånn at vi ble to som gjorde det samme. Så jeg kom meg greit gjennom det. En annen kollega ignorerte alle tegn og gikk fullstendig på veggen og ble sykemeldt i et halvt år..

Anonymkode: 283c1...b37

[AnonymBruker]

Meg over som glemte et par ting, jeg la også merke til dette med dårligere hukommelse, og at jeg gjorde jobben min mye dårligere (har en noe krevende jobb kognitivt). Som jo er en ekstra stressfaktor, at man ikke mestrer jobben like godt lengre, får det ikke unna i samme tempo eller med samme kvalitet som før. Og det ble jo bare enda flere timer på jobb når man jobber dårlig, som jo gir enda mer stress, og som igjen gjorde at jeg presterte enda dårligere. Ond sirkel.

Så lytt til det kroppen prøver å si deg før du går helt i kjelleren. Han kollegaen min som ble sykemeldt i et halvt år kom aldri helt tilbake til der han var.

Anonymkode: 283c1...b37

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Hm. Du har tydeligvis ikke det. 

Anonymkode: d0913...da5

Kan man virkelig ikke være utbrent, og samtidig være nysgjerrig på hvordan andre opplevde det? 

Anonymkode: d0187...a66