Fortelle om selvmordstanker til foreldre(jeg er voksen)

[AnonymBruker]

Vet KG ikke liker selvmordstråder, men dette handler ikke direkte om at jeg skal ta selvmord. 

Hei, jeg er voksen(30 årene) og alvorlig deprimert. Er ufør og går til legen. Foreldrene mine vet jeg sliter tungt psykisk. Foreldrene mine er svært bekymret for meg og spør meg om jeg har selvmordstanker. Jeg sier alltid at jeg ikke tenker på selvmord. Men nå i det siste så drømmer jeg mer og mer om å ende livet mitt. Det eneste som holder meg i livet er at det ville knust dem om jeg endte livet mitt. Så jeg kommer ikke til å ta selvmord. Men samtidig drømmer jeg om å bli ferdig med livet nærmest hver kveld. 

Bør jeg innrømme for foreldrene mine at jeg drømmer om å ende livet mitt? Jeg vet det ville knust dem. Så derfor har jeg ikke sagt noe enda. På den andre siden så spør de meg regelmessig og sier at om jeg vurderer selvmord å bør jeg si det til dem. 

Har mye kontakt med foreldrene mine nå, nettopp fordi de er så bekymret for meg. 

Anonymkode: 42c05...416

[AnonymBruker]

Hei❤️ Ville bare sende en styrkeklem❤️ Det er vanskelig å svare på spørsmålet ditt, det tror jeg ikke noen her på KG kan. Det kommer an på hvilket forhold du har til dem, hvilke personligheter de har, hvordan du tror de vil ta det, hvorvidt du tror de vil kunne hjelpe deg, osv. Personlig tror jeg det aller beste er å finne hjelp et annet sted. Og hjelp trenger du❤️ Går du til psykolog? Hvis ikke hadde jeg bedt om henvisning fra legen. Har du en god venn du stoler helt på? Som kunne støttet deg litt i forhold til hvor du skal begynne å søke hjelp? Jeg tror ikke nære venner eller nær familie kan eller bør være de som skal hjelpe, de er for nære, de vil ikke kunne hjelpe på den måten du trenger hjelp på. Evt kan du fortelle om selvmordstanker etterhvert, etter at du har gått i terapi en stund, og etter at du og terapeuten har snakket om dette med å fortelle foreldre? Gode terapeuter har gode råd i forbindelse med dette, og alt annet rundt situasjonen du står i. Håper du søker hjelp, så snart som mulig. Sånn som dette skal du ikke ha det❤️

Anonymkode: e2ce1...9e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hei❤️ Ville bare sende en styrkeklem❤️ Det er vanskelig å svare på spørsmålet ditt, det tror jeg ikke noen her på KG kan. Det kommer an på hvilket forhold du har til dem, hvilke personligheter de har, hvordan du tror de vil ta det, hvorvidt du tror de vil kunne hjelpe deg, osv. Personlig tror jeg det aller beste er å finne hjelp et annet sted. Og hjelp trenger du❤️ Går du til psykolog? Hvis ikke hadde jeg bedt om henvisning fra legen. Har du en god venn du stoler helt på? Som kunne støttet deg litt i forhold til hvor du skal begynne å søke hjelp? Jeg tror ikke nære venner eller nær familie kan eller bør være de som skal hjelpe, de er for nære, de vil ikke kunne hjelpe på den måten du trenger hjelp på. Evt kan du fortelle om selvmordstanker etterhvert, etter at du har gått i terapi en stund, og etter at du og terapeuten har snakket om dette med å fortelle foreldre? Gode terapeuter har gode råd i forbindelse med dette, og alt annet rundt situasjonen du står i. Håper du søker hjelp, så snart som mulig. Sånn som dette skal du ikke ha det❤️

Anonymkode: e2ce1...9e6

Takk. Jeg går til psykolog og har gått det lenge. 

Nei, det er ikke lett å vite hva man skal si til foreldrene. Nei, jeg har ingen venner å snakke med dette om. 

Anonymkode: 42c05...416

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk. Jeg går til psykolog og har gått det lenge. 

Nei, det er ikke lett å vite hva man skal si til foreldrene. Nei, jeg har ingen venner å snakke med dette om. 

Anonymkode: 42c05...416

Jeg er trådstarter. 

Anonymkode: 42c05...416

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg sliter med det samme. Jeg er ikke alvorlig deprimert, men lever et liv, likevel med selvmordstanker. Har vel egentlig bestemt meg for å fortelle det, så ja - jeg anbefaler å fortelle det, hvorfor skulle du ikke gjøre det? Hvis det finnes noen støtte og innlevelse der ute, så ser jeg ikke at ting kan bli verre. Fortell dem, vær åpen, gjør alt du kan for å bli bedre, og det er IKKE å holde kjeft.

Anonymkode: 06c12...1da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk. Jeg går til psykolog og har gått det lenge. 

Nei, det er ikke lett å vite hva man skal si til foreldrene. Nei, jeg har ingen venner å snakke med dette om. 

Anonymkode: 42c05...416

Har du spurt psykologen din om dette med å fortelle foreldre? Hvis ikke, så ville jeg ha gjort det. Og hvis du har gått lenge til samme psykolog uten å føle at det hjelper, så hadde jeg prøvd en annen psykolog. Den ene trenger ikke være bedre enn den andre, men alle er jo ulike og vil kunne hjelpe på ulike måter. Jeg har selv levd med mange utfordringer både fysisk og mentalt i mange år, og har gått i ulike terapiformer, og jeg syns jeg kan hente litt ny hjelp og få litt mer forståelse for hver nye terapiform/ terapeut jeg går til. Føler det er en lang vei å gå når man sliter psykisk, men små brikker kan falle på plass en etter en, og gradvis hjelpe mer og mer på lengre sikt. Ikke gi opp og ikke miste håpet om en positiv endring❤️(Det skal ikke jeg heller). Lær så mye du kan om deg selv, vit at absolutt alt alltid er i endring, og at det er en mening med alt som skjer❤️

Anonymkode: e2ce1...9e6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg sliter med det samme. Jeg er ikke alvorlig deprimert, men lever et liv, likevel med selvmordstanker. Har vel egentlig bestemt meg for å fortelle det, så ja - jeg anbefaler å fortelle det, hvorfor skulle du ikke gjøre det? Hvis det finnes noen støtte og innlevelse der ute, så ser jeg ikke at ting kan bli verre. Fortell dem, vær åpen, gjør alt du kan for å bli bedre, og det er IKKE å holde kjeft.

Anonymkode: 06c12...1da

 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Har du spurt psykologen din om dette med å fortelle foreldre? Hvis ikke, så ville jeg ha gjort det. Og hvis du har gått lenge til samme psykolog uten å føle at det hjelper, så hadde jeg prøvd en annen psykolog. Den ene trenger ikke være bedre enn den andre, men alle er jo ulike og vil kunne hjelpe på ulike måter. Jeg har selv levd med mange utfordringer både fysisk og mentalt i mange år, og har gått i ulike terapiformer, og jeg syns jeg kan hente litt ny hjelp og få litt mer forståelse for hver nye terapiform/ terapeut jeg går til. Føler det er en lang vei å gå når man sliter psykisk, men små brikker kan falle på plass en etter en, og gradvis hjelpe mer og mer på lengre sikt. Ikke gi opp og ikke miste håpet om en positiv endring❤️(Det skal ikke jeg heller). Lær så mye du kan om deg selv, vit at absolutt alt alltid er i endring, og at det er en mening med alt som skjer❤️

Anonymkode: e2ce1...9e6

Takk til begge. 

Mvh trådstarter. 

Anonymkode: 42c05...416

[AnonymBruker]

Oppdatering:

Jeg endte med å fortelle selvmordstankene. Jeg føler jeg gjorde det rette. Er selvsagt ikke sikker på hva foreldrene mine føler, men de sa i hvert fall at jeg gjorde rett i å være ærlig. 

TS

Anonymkode: 42c05...416

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Oppdatering:

Jeg endte med å fortelle selvmordstankene. Jeg føler jeg gjorde det rette. Er selvsagt ikke sikker på hva foreldrene mine føler, men de sa i hvert fall at jeg gjorde rett i å være ærlig. 

TS

Anonymkode: 42c05...416

Kjære deg!

 

Det var veldig bra at du fortalte det til dem! Det er bra at de har spurt hvordan de har det, fordi da er de åpne om at man kan ha en dårlig psykisk helse. Noen familier snakker ikke sammen om noe, men dine foreldre virker som åpne og trygge folk. Da blir det lettere å snakke sammen, når man ikke har fordommer om slikt. 

 

Dette er ikke et tema som det er lett å prate om over hodet, men jeg tror det er større muligheter for at du kan få det godt i livet ditt ved å kunne ha noen få som du stoler på, som du kan snakke med om dette. ❤️ 

 

Det er veldig bra at du går til en psykolog. Er du åpen med psykologen din om disse tankene? 

 

Noen ganger når man er helt i kjelleren må man ta, ikke dag for dag, men kanskje time for time. Det er et lys fremme i tunellen. 

 

Hold ut! ❤️ 

Anonymkode: 8ef80...621

[AnonymBruker]

Jeg vil sende deg en varm klem ❤️ Kan fortelle at jeg sliter med de samme tankene, men jeg har gjort det før også,så jeg vet at de går over. Men det er mørkt og dystert - som det skrives over, så om det føles vanskelig å ta en dag om  gangen, så ta en time om gangen. Jeg vet også at jeg aldri kommer til å gjøre alvor av tankene mine, til det har jeg for stor samvittighet ovenfor barna mine.

 Men jeg opplevde faktisk en lettelse når jeg endelig klarte å fortelle andre enn psykologen min om disse tankene.. Jeg vet ikke, men det føltes så mye bedre å slippe å være alene med disse tankene. Jeg tenker at du er heldig som har foreldre du kan fortelle dette til, og jeg håper de gir deg den støtten og omsorgen du trenger i situasjonen du står i nå. Det er viktig ❤️  
Stay strong ❤️

Anonymkode: 010f0...b89

[AnonymBruker]

Jeg syntes absolutt ikke du skal fortelle foreldrene dine om at du drømmer om dette. Som du sa så vil det knuse dem, men det vil ikke endre stort for deg. Snakk gjerne med noen, men ikke dem. De vet du tenker på det og det er belastende nok. Du har psykolog, det er hjelpetelefon, og det er mange på forum som dette som gjerne vil skrive med deg. Sikkert noen som vil snakke også. 

Anonymkode: 0e774...f5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg syntes absolutt ikke du skal fortelle foreldrene dine om at du drømmer om dette. Som du sa så vil det knuse dem, men det vil ikke endre stort for deg. Snakk gjerne med noen, men ikke dem. De vet du tenker på det og det er belastende nok. Du har psykolog, det er hjelpetelefon, og det er mange på forum som dette som gjerne vil skrive med deg. Sikkert noen som vil snakke også. 

Anonymkode: 0e774...f5b

Du bør lese tråden før du svarer. Hun har allerede fortalt foreldrene sine det, og de ble glad for at hun sa det.

Anonymkode: 35a06...d78

[Daryl Dixon]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Oppdatering:

Jeg endte med å fortelle selvmordstankene. Jeg føler jeg gjorde det rette. Er selvsagt ikke sikker på hva foreldrene mine føler, men de sa i hvert fall at jeg gjorde rett i å være ærlig. 

TS

Anonymkode: 42c05...416

Synes du er tøff.

Jeg fortalte det til en av mine foreldre, ble litt rabalder i starten, men tror de er glad de vet det nå. 

Foreldre dine bryr seg og kan støtte deg enda mer. ❤

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg vil sende deg en varm klem ❤️ Kan fortelle at jeg sliter med de samme tankene, men jeg har gjort det før også,så jeg vet at de går over. Men det er mørkt og dystert - som det skrives over, så om det føles vanskelig å ta en dag om  gangen, så ta en time om gangen. Jeg vet også at jeg aldri kommer til å gjøre alvor av tankene mine, til det har jeg for stor samvittighet ovenfor barna mine.

 Men jeg opplevde faktisk en lettelse når jeg endelig klarte å fortelle andre enn psykologen min om disse tankene.. Jeg vet ikke, men det føltes så mye bedre å slippe å være alene med disse tankene. Jeg tenker at du er heldig som har foreldre du kan fortelle dette til, og jeg håper de gir deg den støtten og omsorgen du trenger i situasjonen du står i nå. Det er viktig ❤️  
Stay strong ❤️

Anonymkode: 010f0...b89

 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Kjære deg!

 

Det var veldig bra at du fortalte det til dem! Det er bra at de har spurt hvordan de har det, fordi da er de åpne om at man kan ha en dårlig psykisk helse. Noen familier snakker ikke sammen om noe, men dine foreldre virker som åpne og trygge folk. Da blir det lettere å snakke sammen, når man ikke har fordommer om slikt. 

 

Dette er ikke et tema som det er lett å prate om over hodet, men jeg tror det er større muligheter for at du kan få det godt i livet ditt ved å kunne ha noen få som du stoler på, som du kan snakke med om dette. ❤️ 

 

Det er veldig bra at du går til en psykolog. Er du åpen med psykologen din om disse tankene? 

 

Noen ganger når man er helt i kjelleren må man ta, ikke dag for dag, men kanskje time for time. Det er et lys fremme i tunellen. 

 

Hold ut! ❤️ 

Anonymkode: 8ef80...621

 

Daryl Dixon skrev (11 timer siden):

Synes du er tøff.

Jeg fortalte det til en av mine foreldre, ble litt rabalder i starten, men tror de er glad de vet det nå. 

Foreldre dine bryr seg og kan støtte deg enda mer. ❤

Tusen takk til alle tre. Ja jeg har snakket til psykolog om selvmordstankene. 

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg syntes absolutt ikke du skal fortelle foreldrene dine om at du drømmer om dette. Som du sa så vil det knuse dem, men det vil ikke endre stort for deg. Snakk gjerne med noen, men ikke dem. De vet du tenker på det og det er belastende nok. Du har psykolog, det er hjelpetelefon, og det er mange på forum som dette som gjerne vil skrive med deg. Sikkert noen som vil snakke også. 

Anonymkode: 0e774...f5b

Takk for svar og skjønner deg godt, men jeg har allerede fortalt foreldrene mine om selvmordstankene. 

TS

Anonymkode: 42c05...416

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg vil sende deg en varm klem ❤️ Kan fortelle at jeg sliter med de samme tankene, men jeg har gjort det før også,så jeg vet at de går over. Men det er mørkt og dystert - som det skrives over, så om det føles vanskelig å ta en dag om  gangen, så ta en time om gangen. Jeg vet også at jeg aldri kommer til å gjøre alvor av tankene mine, til det har jeg for stor samvittighet ovenfor barna mine.

 Men jeg opplevde faktisk en lettelse når jeg endelig klarte å fortelle andre enn psykologen min om disse tankene.. Jeg vet ikke, men det føltes så mye bedre å slippe å være alene med disse tankene. Jeg tenker at du er heldig som har foreldre du kan fortelle dette til, og jeg håper de gir deg den støtten og omsorgen du trenger i situasjonen du står i nå. Det er viktig ❤️  
Stay strong ❤️

Anonymkode: 010f0...b89

 

Daryl Dixon skrev (15 timer siden):

Synes du er tøff.

Jeg fortalte det til en av mine foreldre, ble litt rabalder i starten, men tror de er glad de vet det nå. 

Foreldre dine bryr seg og kan støtte deg enda mer. ❤

Jeg fortalte det kun til mamma siden pappa sliter nok fra før. Men nå har jeg en avtale med mamma at jeg kan fortelle henne alt og det gjør ting mye lettere. 

AnonymBruker skrev (På 18.9.2021 den 2.18):

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg sliter med det samme. Jeg er ikke alvorlig deprimert, men lever et liv, likevel med selvmordstanker. Har vel egentlig bestemt meg for å fortelle det, så ja - jeg anbefaler å fortelle det, hvorfor skulle du ikke gjøre det? Hvis det finnes noen støtte og innlevelse der ute, så ser jeg ikke at ting kan bli verre. Fortell dem, vær åpen, gjør alt du kan for å bli bedre, og det er IKKE å holde kjeft.

Anonymkode: 06c12...1da

Glemte å sende dere varme klemmer. 

TS

Anonymkode: 42c05...416

[Kenelz]

De spør ofte fordi de vil faktisk vite det, så det er bare bra at du fortalte det! 

Det er tungt, men mindre tungt når man ikke bærer alene på det. 

[AnonymBruker]

Kenelz skrev (4 minutter siden):

De spør ofte fordi de vil faktisk vite det, så det er bare bra at du fortalte det! 

Det er tungt, men mindre tungt når man ikke bærer alene på det. 

Anonymkode: 42c05...416

[Aristoteles]

Jeg har slitt i perioder av livet. Ikke på grunn av noe som har skjedd der og da, men på grunn av kjemisk ubalanse i hjernen. Heldigvis hjalp lykkepiller på det verste, men før jeg begynte på dem, så var det lange perioder hvor jeg hadde det som deg. Det som fikk meg til å holde ut var å tenke på selvmord som en mulighet (jeg har nok en litt dum hjerne, for den beit på den). En mulighet, men ikke i dag. Jeg klarte å overbevise meg selv om at det kunne vente til i morgen, og når nok dager hadde passert, så fikk jeg bedre perioder igjen.

Saken med selvmord er at når det først er gjort, da har man ingen valgmuligheter lenger. Utsetter man det "til i morgen", så har du i alle fall et nytt valg da.

Heier på deg ❤️ 

[Perelandra]

Kjære trådstarter!

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen Perelandra, mod.