Depresjon

[Gjest Gitte]

Blir nesten lei meg jeg, om dette er den generelle holdningen til mennesker med depresjoner... Sikkert fordi min kjære har det, og han er ikke et mindre godt og kjærlig menneske selv om han har sine dårlige dager...

[Gjest Gjest]

Blir nesten lei meg jeg, om dette er den generelle holdningen til mennesker med depresjoner... Sikkert fordi min kjære har det, og han er ikke et mindre godt og kjærlig menneske selv om han har sine dårlige dager... 

←

Ut fra det som står i denne tråden synes jeg det er rart hvis du har inntrykk av at det er en "generell" nedlatende/dømmende/avvisende holdning ovenfor folk med depresjoner? Men det kan hende jeg misforstår deg. Jeg synes det virker som de fleste her har et ganske sunt forhold til det... Jeg har selv mine dårlige dager/sider, og da jeg møtte samboern min "advarte" han meg om at han kunne være veldig langt nede - noe som etter snart tre års bekjentskap ikke har vært noe problem for meg. Jeg tror han så på sine egne problemer som større enn de var (har røykte en del hasj i denne tida, noe som trolig påvirket psyken hans, han er i hvert fall veldig stabil nå - og røyker ikke lengre).

Og HAR man en dårlig dag hjelper det veldig mye å si fra - ellers er det lett for den andre å tro at negativiteten har med en selv å gjøre, feks.

Men som flere her er inne på - det er grader av depresjon/alvor av lidelsen. Jeg tror ikke en person som er virkelig seriøst depressiv har så veldig mye i et forhold å gjøre - fordi når man er så syk har man mer enn nok med seg selv. Jeg tror heller ikke man kan gjøre en tungt depressiv "frisk", kanskje ikke en gang friskere, ved å være sammen med og støtte vedkommende. I hvert fall ikke alltid. Dette tror jeg er en ganske sunn innstilling til det å være sammen med en person med depresjon - man må jo tenke over hva man vil i et forhold, og jeg tror man kan risikere å bli slukt til "ingen nytte" i et forhold med en som er veldig syk.

MEN å være sammen med en som har lengre gode perioder, og som kanskje ikke når HELT bunnen av typen innleggelser, suicidalitet osv, det skjønner jeg at noen velger. Kjenner selv flere veldig fine mennesker som det er givende, morsomt osv å omgås når de er "oppe", men som også sliter alvorlig i perioder. Det er jo ikke sånn at man stryker disse av venne- eller kjærestelista bare fordi de er syke av og til...

[Gjest Hel]

Jeg hadde nok tenkt meg om. Den første kjæresten min var deprimert og det samme har jeg vært i mange år nå. Sliter med mitt.

Og det jeg erfarte i forholdet var at to deprimerte personer funker bare ikke (ikke for meg ihvertfall). Det var alt for lett at humøret (som var surt og negativt for det meste) smittet av på den andre og sånn gikk det fram og tilbake.

[LarsLarsere]

Blir nesten lei meg jeg, om dette er den generelle holdningen til mennesker med depresjoner... Sikkert fordi min kjære har det, og han er ikke et mindre godt og kjærlig menneske selv om han har sine dårlige dager... 

←

Jeg er enig!

(håper det kom godt nok frem i innlegget mitt att jeg ville blitt skeptisk fordi jeg er redd to med problemet i ett forhold kan være en dårlig ide.)

Med mindre man er veldig alvorlig deprimert fungerer man fint i hverdagen!

[Gjest Gitte]

Gjest; nei jeg mente ikke at alle her har en negativ holdning Men merker mange blir skeptiske hvis jeg sier at typen har depresjoner.. Og når helt uvitende folk (jeg er ikke så vitende selv om temaet men) automatisk dømmer han, uten å engang ha møtt han gjerne, blir jeg lei meg på hans vegne.. Det jeg mente

[Gjest Gjest]

Gjest; nei jeg mente ikke at alle her har en negativ holdning Men merker mange blir skeptiske hvis jeg sier at typen har depresjoner.. Og når helt uvitende folk (jeg er ikke så vitende selv om temaet men) automatisk dømmer han, uten å engang ha møtt han gjerne, blir jeg lei meg på hans vegne.. Det jeg mente

←

Ja, det skjønner jeg jo. Har også møtt folk som kan være dømmende, og som åpenbart ikke vet hva de snakker om. Dessuten vet jeg av erfaring at noen veldig fort gjør det til et "sladre-emne" at noen sliter med depresjon i en eller annen grad; litt sånn "ja, jeg hører jo at *** er deprimeeeert.... (megetsigende blikk)". Og om du føler at du opplever liknende ting kan jeg ikke si annet enn at du ikke må bry deg om dem! De vet åpenbart ikke at det er forskjell på depresjon og depresjon, og at man faktisk kan fungere fint sammen selv om den ene har en diagnose.

[Gjest Gjest]

neitakk. har vært sammen med en som led av depresjoner og aldri mer. jeg har ingenting til overs for depressive mennesker. jeg takler dem bare ikke. jeg gikk inn i det forholdet mens jeg foreså meg rollen som kjæreste, istedet ble jeg sengekamerat og psykiatrisk sykepleier. syns det er ille at folk må være avhengig av narkotiske stoffer (antidepressiva) for å fungere som et menneske i hverdagen!

[Anglofil]

Jeg vet ikke om jeg kunne ha vært sammen med en med store psykiske problemer, rett og slett fordi jeg aldri har prøvd. Men jeg skal innrømme at jeg er skreptisk til det. Ikke fordi jeg er dømmende ovenfor de som har psykiske problemer, f. eks depresjoner, men fordi jeg har hele livet levd tett opp til en, min tante, som lider avschizofreni, er manisk-depressiv, lider av angst og spisevegring. Jeg ser hvor mye mamma, som er hennes søster, sliter, min bestefar osv. Det ville kanskje ha gått, men jeg ser hvordan det tærer på kreftene, jeg kjenner det selv på kroppen også. Og dette gjelder min tante, som jeg kanskje ser et par ganger i måneden. Jeg lurer på hvordan det ville vært å ha en slik person innpå seg hver eneste dag. Aner rett og slett ikke om jeg kunne taklet det. Jeg er svært glad i min tante, men når hun er hjemme hos oss(gjerne over en helg), så kjenner jeg at jeg blir enormt sliten. Rett og slett fordi min tante er som et barn, hun trenger oppmerksomhet hele tida. Hun har selvsagt sine gode og sine vonde perioder. I de gode periodene kan hun virke ganske normal, men når hun blir ordentlig syk igjen, så blir hun virkelig syk, i flere måneder av gangen. Hun er helt avhengig av medisiner, uansett om hun er litt friskere eller veldig dårlig, rett og slett for å holde sykdommen på plass. Hun har vært syk i over 20 år, inn og ut av institusjoner, blitt mye feilmedisinert, lukket seg ovenfor familien en periode, osv. Endelig har hun fått medisiner som hjelper nogenlunde slik de skal, men er dog veldig syk.

Disse menneskene trenger mye hjelp, og jeg synes det er fælt at mange ikke bryr seg om dem. Erfaringene mine tilsier at jeg nok kunne ha taklet et slikt menneske, men jeg vet ikke hvor sunt det rett og slett hadde vært for meg selv.

Mvh Yvonne

Endret 29. september 2005 av yvonne

[Gjest gjest1]

Nei det kunne jeg så absolutt ikke. Var sammen med en som sleit med vinterdepresjoner, som tydeligvis varte helt til neste vinter og vel så det! Alt var galt og han sluttet å røyke på den tiden og også kasta han en playstationkontroll på meg når han ikke klarte å spille, dessuten er det for mye pes med sånt. NeiTAKK

[Gjest Gitte]

De tilfellene dere beskriver høres jo helt utrolige ut. hehe... ikke noe å le av såklart men..

[Anglofil]

De er ikke utrolige, de er ikke uvanlige, de er høyst realistiske og vanlige for meg.

Mvh Yvonne

[Gjest Spacegirl]

At en person sliter med depresjoner, ville ikke hatt noe å si for om jeg ønsket et forhold eller ikke. Min nåværende kjæreste er deprimert i perioder, men er ikke så syk at han ikke fungerer i studier o.l.. Hadde kanskje blitt litt annerledes dersom det var snakk om kroniske, dype depresjoner eller andre, mer alvorligere, psykiske problemer. For en tid tilbake var jeg sammen med en gutt som var schizofren, og det ble etterhvert veldig slitsomt. I de dårlige periodene så følte jeg meg mer som mammaen hans enn som kjæresten, og det fungerte dårlig i lengden.

[Gjest Gjest]

Er blitt ganske skeptisk etter å ha møtt en som grunngav depresjon og andre psykiske tilstander hver gang det var noe han ikke likte å gjøre. Selv når det gjaldt å gjøre ting i hjemmet.

[Gjest Gjest]

Tror ikke jeg ville hoppet i taket av glede og virkelig blodsatset sånn i første omgang, nei.