Depresjon

[Gjest Gjest]

Blir du skeptisk hvis din nye kjæreste inrømmer å ha problemer med depresjon?

[Gjest Violetta]

Nei da hadde jeg gjort det jeg kunne for å hjelpe.

[Gjest Pecado]

Det spørs hvor deprimert. Jeg kunne ikke blitt sammen med en person som var helt nede.

[Gjest Milah]

Det spørs hvor deprimert. Jeg kunne ikke blitt sammen med en person som var helt nede.

←

Samme her. Og jeg tror ikke jeg kunne vært sammen med en person som hadde gjentatte depresjoner heller..

[Gjest Gjest]

Det avhenger av situasjonen. Jeg har vært i et forhold med en med (andre) psykiske lidelser, og man blir fort mentalt utslitt selv. Jeg ville ikke akkurat dumpet personen over det, men jeg hadde nok tatt noen skritt tilbake og vurdert forholdt, og vært ærlig om det.

[Gjest Gitte]

Jeg er sammen med en, og nei.. det hadde jeg ingen betenkligheter med. Jeg merker ingenting til det til hverdags, om om han er nede en dag, sier han ifra...

Endret 27. september 2005 av Gitte

[Gjest Gjest]

Det vil vel komme an på hvor alvorlig depresjonen er?

Selv har jeg vært plaget med depresjoner i 15 år, men jeg har etterhvert lært meg å takle det. Jeg vet at det vil gå tildels kraftig nedover i perioder, men så vil det snu igjen. Vendepunktet for meg var at jeg innså at det ikke var noen bestemt ytre årsak, men bare(?) svingninger hos meg selv.

Når det er sagt, tror jeg at jeg ville vært rimelig umulig å bo i hus med før jeg kom til den erkjennelsen...

[Gjest Gitte]

Jeg ville ikke klart det, om han ikke hadde vært veldig åpen om det fra før vi ble sammen.

[Gjest gjest1]

Tror jeg hadde blitt skeptisk da ja.

Jeg har en unge som sliter litt med det fra tid til annen, og jeg har følt på kroppen hvor vanskelig jeg synes det er å håndtere når alt er trist og grått uansett hva jeg sier eller foreslår for å prøve og få henne til å jobbe seg utav det. jeg blir så irritert på henne at jeg har lyst til å skrike og be henne ta seg selv i nakken. jeg gjør det selvfølgelig ikke, men det er hvor håpløs jeg føler meg....

Så en mann med sånne problemer? neitakk, jeg tror ikke det.

På den annen side - er jeg glad i ham og han ellers er en fantastisk fyr, så ville jeg nok ikke dumpet ham heller.

[Gjest Piper]

Hadde min kjære blitt deprimert nå, ville jeg gjort alt i min makt for å hjelpe. Hadde jeg fått vite fra begynnelsen at han hadde deprisjoner, tviler jeg på at jeg hadde valgt å satse på han. Det høres kyniskt ut, men jeg ville ikke at mine barn skulle gått igjennom noe slikt, for det er tøft for alle parter.

Det er noe helt annet om man allerede er i forholdet, og personen plutselig får problemer. For da vet en jo også hvordan ting kan være, og hvordan det kan bli i fremtiden igjen.

Det kan hende selv den beste

[Gjest gjest1]

Det du sier om barna er jo også en ting.

Sånne ting kan dessuten være arvelige.

Mine barns far kommer fra en familie med lette nevroser, paranoia i milde former, kanskje ADD/ADHD om det hadde blitt utredet, depresjoner og nedstemthet.

Hadde jeg skjønt noe som helst da jeg var tjueen og møtte ham, ville jeg aldri ha fått barn med fyren. Alle mine tre sliter jo med huene sine... takket være skrale gener.

Ikke at jeg ville vært ungene mine foruten nå som jeg først har dem, men hadde de aldri vært laget så kunne jeg jo ikke savnet dem heller. De hadde jo ikke eksistert.

Men hva skjønner man når man er tjueen'a? Ikke en tøddel - og ikke skjønte jeg disse tingene før altfor mange år etterpå uansett.

[Gjest Gitte]

Det høres ut som om dere tror at en person med depresjoner er deppa og nede absolutt hele tiden... :klø: Folk er jo forskjellige.. Jeg hadde heller ikke orket å være sammen med en som var så hardt rammet at han ikke fungerte i hverdagen. Sist min kjære fikk en skikkelig nedtur er vel omtrent 10 mnd siden, og når det er så sjeldent, finnes det ikke grunn til at jeg ikke skal være sammen med han fordi han har depresjoner..

[Gjest Gjest]

Kanskje dere sjønner nå at ikke alle som har depresjon er åpen om det?

Er du deprimert så er det noen ganger best å være åpen til folk du vet du ikke mister forholdet til, eller så blir du alene resten av livet.

[Gjest gjest1]

Kanskje dere sjønner nå at ikke alle som har depresjon er åpen om det?

Er du deprimert så er det noen ganger best å være åpen til folk du vet du ikke mister forholdet til, eller så blir du alene resten av livet.

←

Jeg synes man bør være åpen om det jeg, uansett. Mister man venner eller potensielle kjærester på grunn av det, så gjør man det. Men beholder man dem ved å ikke fortelle om sånne ting så fører man dem faktisk bak lyset. Er det riktig? Bør ikke folk selv få velge hva de kan orke å forholde seg til?

[Gjest Embla s]

Jeg ville ikke latt det ha noen betydning, nei. Er jeg forelsket spiller ikke slike ting noen rolle.

[Gjest ii nå]

Jeg har vært sammen med en som led av depresjoner. Når jeg først fikk vite det så var jeg optimistisk og tenkte at "hey, dette skal vi klare". Men optimismen ble etterhvert borte, og jeg ble sliten og lei av at ingenting hjalp. Uansett hvor mye jeg prøvde, så var ting like ille (hører til saken at han var veldig skeptisk til lykkepiller). Jeg fikk plutselig dårlig samvittighet fordi jeg ville gjøre ting, være sammen med andre, ha det gøy.. Følte meg ofte som moren hans, spesielt siden alle praktiske ting falt på meg når han var nede.

Så nei, jeg ville ikke blitt sammen med en som var deprimert en gang til. Tror det er enkelt for folk som ikke har opplevd depresjon hos sin nærmeste å tro at det går fint. Jeg ble helt utslitt, og MIN mentale helse ble mye bedre etter at det ble slutt.

[Gjest GreenSky]

Både ja og nei.

[Gjest Bellatrix]

Det kommer helt an på. Det finnes grader av depresjon. Klarer han seg i hverdagen eller er alt vanskelig? Får han hjelp? Alt kommer an på situasjonen.

[Gjest 1111]

Det hadde kommet helt ann på hvor langt vi var i forholdet vårt og hvor glad jeg var i ham.

Har selv vært sammen med en som slet med depresjoner og var suicidal, og det er et slit. Rett og slett et slit. Det er overhodet ikke noe morsomt å gå rundt å bekymre seg konstant og få telefoner fra gutten om at han står på toppen av en bygning og er på vei til å hoppe. Jeg ville nok ikke gått inn i et forhold hvis jeg visste at han slet med kronisk depresjon eller var mye suicidal, det ville jeg ikke orket en gang til.

[LarsLarsere]

Blir du skeptisk hvis din nye kjæreste inrømmer å ha problemer med depresjon?

←

har vert jævla sjuk for noen år siden og har fortsatt dårlige dager av og til.

Jeg ville ikke blitt sammen med noen som var veldig langt nede. Ville i det hele tatt tenkt meg godt om/ sett ann situasjonen (man lærer jo og forstå dette av og ha opplevd det sjøl) selv om personen bare hadde vert deppa "nå og da". og jeg tror man bør huske på att to veldig syke i ett forhold ville være og trekke hverandre ned. og derimot forlate noen etter att man har blitt sammen pga depresjon er i utgangspunktet ikke aktuelt. Da ville jeg stilt opp,slik jeg gjør for gode venner

Jeg kan forstå att folk ikke forteller om slike plager med en gang man møtes, og att deppresive folk også har lyst på en kjæreste

Min generelle regel: Folk jeg er glad i og jeg veit stiller opp for meg,stiller jeg opp for, selv om det kan være ett slit. Jeg veit att jeg kan være ett slit sjøl når jeg får angstanfall og lignende fra tid til annen...

Vil gjerne legge til tilslutt att man går veldig lei av att folk blir nedlatende og tar avstand når dem hører ordene "angst" eller "depresjon" nærmest uten og ha peiling eller uten og vite noe om grad,når eller hvor....

Lykke til