Jente (8år) som gråter for ingenting

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 8 år som tar svært lett til tårene, noe som jeg er redd for vil skape situasjoner hun kan bli ertet for blant venner. Hun har alltid vært sånn, og jeg trodde hun kom til å vokse det av seg. Men nå han hun blitt såpass stor at jeg synes det går litt vel langt til tider. Det kan være situasjoner som f.eks hun må skifte en genser som var skitten, eller et gresstrå kiler henne på foten når hun ikke vil det skal kile på foten. Eller hun ikke finner den riktige pennen, og hun gråter isteden for å lete. Eller hun mister noe hun bærer (uten at hun får vondt eller det blir ødelagt). Det er utallige sånne små ubetydelige situasjoner som har fått henne til å gråte. Vi har pratet om dette, og jeg har spurt hvorfor hun gråter, og hun svarer at hun ikke klarer å stoppe. Og hun sier hun skjønner at det ikke er noe å gråte for.

Og jeg må innrømme jeg jobber med meg selv for å ikke vise irritasjon når hun gråter så ofte, og jeg synes selv jeg klarer dette. Men jeg blir oppgitt. Og iblant må jeg bare overse hele gråtingen.

Noen som har vært borti lignende? Noen som har tips?

Jeg må legge til at hun har ikke opplevd store traumer, og hun har en god oppvekst. Og ingen av søsknene oppfører seg sånn. Gode venner han hun også

 

Anonymkode: 0dc93...233

[AnonymBruker]

Tja. Spørsmålet er vel heller hva du gjør når hun begynner å gråte? Trøster du? Misforstå meg rett, et barn som har slått seg må selvfølgelig få trøst. Men ellers ville jeg gitt lite /ingen oppmerksomhet for tullete småting. Hun må jo lære at hun kan stå i de følelsene på egenhånd. Hva skjer om du overser? 
 

Jeg er lærer og gir sjelden oppmerksomhet til de som gråter for «ingenting» så lenge det virkelig er ingenting. Det går ikke alltid over, men det blir som regel mindre av det.

Anonymkode: 8bcf7...a5a

[Silva Pluvialis]

Hvordan har hun det på skolen? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg har en datter på 8 år som tar svært lett til tårene, noe som jeg er redd for vil skape situasjoner hun kan bli ertet for blant venner. Hun har alltid vært sånn, og jeg trodde hun kom til å vokse det av seg. Men nå han hun blitt såpass stor at jeg synes det går litt vel langt til tider. Det kan være situasjoner som f.eks hun må skifte en genser som var skitten, eller et gresstrå kiler henne på foten når hun ikke vil det skal kile på foten. Eller hun ikke finner den riktige pennen, og hun gråter isteden for å lete. Eller hun mister noe hun bærer (uten at hun får vondt eller det blir ødelagt). Det er utallige sånne små ubetydelige situasjoner som har fått henne til å gråte. Vi har pratet om dette, og jeg har spurt hvorfor hun gråter, og hun svarer at hun ikke klarer å stoppe. Og hun sier hun skjønner at det ikke er noe å gråte for.

Og jeg må innrømme jeg jobber med meg selv for å ikke vise irritasjon når hun gråter så ofte, og jeg synes selv jeg klarer dette. Men jeg blir oppgitt. Og iblant må jeg bare overse hele gråtingen.

Noen som har vært borti lignende? Noen som har tips?

Jeg må legge til at hun har ikke opplevd store traumer, og hun har en god oppvekst. Og ingen av søsknene oppfører seg sånn. Gode venner han hun også

 

Anonymkode: 0dc93...233

Her er det du som har anerkjent følelsene hennes uten å veilede henne ut av følelsen. Det gir rom for store dramatiske følelser og bekrefter at disse er OK uten å overhodet hjelpe barnet ut av det. 

Anonymkode: 88f01...243

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tja. Spørsmålet er vel heller hva du gjør når hun begynner å gråte? Trøster du? Misforstå meg rett, et barn som har slått seg må selvfølgelig få trøst. Men ellers ville jeg gitt lite /ingen oppmerksomhet for tullete småting. Hun må jo lære at hun kan stå i de følelsene på egenhånd. Hva skjer om du overser? 
 

Jeg er lærer og gir sjelden oppmerksomhet til de som gråter for «ingenting» så lenge det virkelig er ingenting. Det går ikke alltid over, men det blir som regel mindre av det.

Anonymkode: 8bcf7...a5a

Nei, jeg trøster ikke, men sier heller at jeg forstår at noe kan være leit og trenger ikke å gråte for det. Når jeg blir irritert går jeg uten å si så mye. 
Men jeg har vært usikker på om dette er ufølsomt av meg, eller riktig å gjøre. 
Hun får såklart trøst når hun virkelig trenger det

Anonymkode: 0dc93...233

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (1 time siden):

Hvordan har hun det på skolen? 

Hun har det bra på skolen. Har mange venner og går overens med de aller fleste. Det sier både hun og lærerne, så jeg tror ikke det er noe der som gjør henne så følsom 

Anonymkode: 0dc93...233

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her er det du som har anerkjent følelsene hennes uten å veilede henne ut av følelsen. Det gir rom for store dramatiske følelser og bekrefter at disse er OK uten å overhodet hjelpe barnet ut av det. 

Anonymkode: 88f01...243

Jeg har vel kanskje vært litt for ivrig å trøste da hun var mindre, men nå de siste årene har jeg gått inn for å fortelle at hun ikke bør gråte av filleting, og hvorfor hun ikke bør gråte

Anonymkode: 0dc93...233

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hun har det bra på skolen. Har mange venner og går overens med de aller fleste. Det sier både hun og lærerne, så jeg tror ikke det er noe der som gjør henne så følsom 

Anonymkode: 0dc93...233

Noen barn kan være sånn når de har det vanskelig. Da er det gjerne ikke den lille tingen de egentlig gråter for, men alt blir bare en grunn for å gråte for det som egentlig er problemet, men som barnet ikke forstår og ikke klarer å sette ord på. Andre barn gråter for alt, uten at det er en alvorlig grunn til det. Det høres uansett ut som at hun muligens kan ha affektreguleringsvansker. Det kan man også ha, selv om det ikke ligger noe alvorlig bak. Jeg tror ikke løsningen er å ignorere (som noen foreslår), men heller møte barnet på følelsene. Følelser som blir ignorert forsvinner ikke, de bare øker i intensitet. Av erfaring har jeg sett at følelser roer seg fortere hvis de blir møtt med vennlighet og nysgjerrighet. Man må finne ut hva de egentlig handler om, uansett om årsaken er alvorlig eller ikke alvorlig.

Endret 17. september 2021 av Gjenferdet

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (2 minutter siden):

Noen barn kan være sånn når de har det vanskelig. Da er det gjerne ikke den lille tingen de egentlig gråter for, men alt blir bare en grunn for å gråte for det som egentlig er problemet, men som barnet ikke forstår og ikke klarer å sette ord på. Andre barn gråter for alt, uten at det er en grunn til det. Det høres uansett ut som at hun muligens kan ha affektreguleringsvansker. Det kan man også ha, selv om det ikke ligger noe alvorlig bak. Jeg tror ikke løsningen er å ignorere (som noen foreslår), men heller møte barnet på følelsene. Følelser som blir ignorert forsvinner ikke, de bare øker i intensitet. Av erfaring har jeg sett at følelser roer seg fortere hvis de blir møtt med vennlighet og nysgjerrighet. Man må finne ut hva de egentlig handler om, uansett om årsaken er alvorlig eller ikke alvorlig.

Det har jeg hatt i bakhodet, om det er noe som plager henne som hun ikke forteller. Så når vi har snakket har jeg spurt om dette, men hun har avkreftet at det er noe som gjør henne lei seg. Men jeg kan jo ikke være sikker på dette…

Jeg ønsker også at vi skal ha et godt forhold der hun føler hun kan fortelle meg alt som plager henne uten å være redd for at jeg skal bli sint eller sur. Derfor har jeg vært bevisst på å ikke bli sint når hun gråter for noe filleting. 
Jeg tror hun kan være veldig følsom. Hun har grått over døde insekt f.eks fordi hun syns synd på dem. Og dette kan jeg forstå, og medfølelse for dyr syns jeg er bra å ha. 

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal gripe dette an, om vi bør søke noe hjelp, eller om dette er noe som vil gå over etterhvert?

Anonymkode: 0dc93...233

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det har jeg hatt i bakhodet, om det er noe som plager henne som hun ikke forteller. Så når vi har snakket har jeg spurt om dette, men hun har avkreftet at det er noe som gjør henne lei seg. Men jeg kan jo ikke være sikker på dette…

Jeg ønsker også at vi skal ha et godt forhold der hun føler hun kan fortelle meg alt som plager henne uten å være redd for at jeg skal bli sint eller sur. Derfor har jeg vært bevisst på å ikke bli sint når hun gråter for noe filleting. 
Jeg tror hun kan være veldig følsom. Hun har grått over døde insekt f.eks fordi hun syns synd på dem. Og dette kan jeg forstå, og medfølelse for dyr syns jeg er bra å ha. 

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal gripe dette an, om vi bør søke noe hjelp, eller om dette er noe som vil gå over etterhvert?

Anonymkode: 0dc93...233

Jeg tror det kan være lurt å søke hjelp. Det er lurt å ta tak i affektreguleringsvansker tidlig og få en vurdering fra en sakkyndig. 

Jeg synes du høres ut som en veldig fin mamma. ❤️ 

 

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Nei, jeg trøster ikke, men sier heller at jeg forstår at noe kan være leit og trenger ikke å gråte for det. Når jeg blir irritert går jeg uten å si så mye. 
Men jeg har vært usikker på om dette er ufølsomt av meg, eller riktig å gjøre. 
Hun får såklart trøst når hun virkelig trenger det

Anonymkode: 0dc93...233

Det kan nok kanskje være lurt å ikke benevne tårene. Er vanskelig å holde opp å gråte når noen sier at man ikke trenger å gråte. Mister hun noe i bakken? Si « oisann, der mista du den. Det går bra» og så lar du henne stå i følelsene. Gråter hun? Javel, men ikke gi det noe mer oppmerksomhet. Ikke dvel der med henne. Det er slett ikke ufølsomt, men hjelpsomt og praktisk. Du er der, men dette må hun tåle. 

Anonymkode: 8bcf7...a5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det har jeg hatt i bakhodet, om det er noe som plager henne som hun ikke forteller. Så når vi har snakket har jeg spurt om dette, men hun har avkreftet at det er noe som gjør henne lei seg. Men jeg kan jo ikke være sikker på dette…

Jeg ønsker også at vi skal ha et godt forhold der hun føler hun kan fortelle meg alt som plager henne uten å være redd for at jeg skal bli sint eller sur. Derfor har jeg vært bevisst på å ikke bli sint når hun gråter for noe filleting. 
Jeg tror hun kan være veldig følsom. Hun har grått over døde insekt f.eks fordi hun syns synd på dem. Og dette kan jeg forstå, og medfølelse for dyr syns jeg er bra å ha. 

Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal gripe dette an, om vi bør søke noe hjelp, eller om dette er noe som vil gå over etterhvert?

Anonymkode: 0dc93...233

Min datter blir slik når lillesøster får for mye mamma og hun føler hun har fått for lite 😅 lillesøster er under 6 mnd da så trenger sv og til litt mer mamma… 

 

men da griner storesøster for ALLT. Det blir helt krise å kan ende i meltdown… bare for en bitteliten ting 😅 

Anonymkode: aaa67...8d7

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (17 minutter siden):

Jeg tror det kan være lurt å søke hjelp. Det er lurt å ta tak i affektreguleringsvansker tidlig og få en vurdering fra en sakkyndig. 

Jeg synes du høres ut som en veldig fin mamma. ❤️ 

 

Tusen takk, det var veldig fint å høre ❤️

Anonymkode: 0dc93...233

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det kan nok kanskje være lurt å ikke benevne tårene. Er vanskelig å holde opp å gråte når noen sier at man ikke trenger å gråte. Mister hun noe i bakken? Si « oisann, der mista du den. Det går bra» og så lar du henne stå i følelsene. Gråter hun? Javel, men ikke gi det noe mer oppmerksomhet. Ikke dvel der med henne. Det er slett ikke ufølsomt, men hjelpsomt og praktisk. Du er der, men dette må hun tåle. 

Anonymkode: 8bcf7...a5a

Det var jo et godt poeng! Å ikke nevne tårene. 👍

Anonymkode: 0dc93...233

[AnonymBruker]

Gjenferdet skrev (19 minutter siden):

Jeg tror det kan være lurt å søke hjelp. Det er lurt å ta tak i affektreguleringsvansker tidlig og få en vurdering fra en sakkyndig. 

Jeg synes du høres ut som en veldig fin mamma. ❤️ 

 

Og jeg tror dette kan være noe jeg trenger hjelp til å løse. Det skader ihvertfall ikke å søke hjelp

Anonymkode: 0dc93...233

[AnonymBruker]

Jeg var sånn da jeg var liten. Hadde ingen verktøy for håndtere store følelser. Vet ikke hvorfor, om det er personlighetstrekk eller mangel på veiledning. 
 

det var uansett mamma som lærte meg til å håndtere følelser bedre etterhvert. Kanskje hun fikk noe veiledning av helsestasjonen eller noe sånt? Det jeg husker best, og bruker fortsatt, er å telle inni meg når ting blir overveldende, eller telle bakvendt ned fra 100. 
 

ville hvertfall søkt hjelp til å hjelpe henne med å håndtere følelsene sine, det er viktig - særlig fremover.

 

 

Anonymkode: 73d24...c28

[AnonymBruker]

Jeg var lik og tror de verste årene var 7-11års alderen. 8år så er du litt i en mini pubertet også. Jeg kunne nok oppfattes som fornøyd på skolen og med venner, men jeg manglet trygghet på skolen og trygghet med venner. Hyppig lærerbytte og bråkete klasse. Jeg var nok et veldig usikkert barn og inni meg var det så fult av vonde følelser og overanalysering av alle situasjoner, så det skulle ikke så mye til før det rant over. I voksen alder går det fint, men jeg skulle ønske noen hadde sett meg mer tidligere. 

Anonymkode: 99525...89c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tja. Spørsmålet er vel heller hva du gjør når hun begynner å gråte? Trøster du? Misforstå meg rett, et barn som har slått seg må selvfølgelig få trøst. Men ellers ville jeg gitt lite /ingen oppmerksomhet for tullete småting. Hun må jo lære at hun kan stå i de følelsene på egenhånd. Hva skjer om du overser? 
 

Jeg er lærer og gir sjelden oppmerksomhet til de som gråter for «ingenting» så lenge det virkelig er ingenting. Det går ikke alltid over, men det blir som regel mindre av det.

Anonymkode: 8bcf7...a5a

Du høres ut som læreren min og det gjorde alt mye verre. 

Anonymkode: 99525...89c

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en sønn som var veldig lik, ble bedre etterhvert, men det sluttet ikke helt før i sjette klasse. Ingen av de andre barna mine var sånn, jeg konkluderte med at det var sånn han var. Prøvde som du å ikke vise irritasjon når jeg fikk nok, litt omsorg og få han til å lære seg selv hvordan han skulle komme ut av det.

Anonymkode: 025fb...83d