Spørsmål til damer generelt. Har dere hvert sammen med en med Dyssosial forstyrrelse ( angst, adhd og introvert i tillegg) )

[Gjest Lilleluring]

Plis gi meg råd!!! 

Nå sier jeg kun det dårlige med han så det er sagt. Han er ego, bryr seg lite om meg om jeg f eks er dårlig, vise lite empati, det skal alltid handle om han.... "meg meg meg" .... Han virker som en narsissist.... 

Alt han gjør "feil" det er min feil... Alltid... 

Han vil kun gjøre det HAN vil, trene, drive med bil, klarer ikke styre penger så kjøper mye trenings ting og ting til bil pluss pluss, han blir aldri med meg på noe spes og heller ikke til familien min, da må jeg tvinge han, og jeg ser han mistrives stort og er stresset. Han er også introvert og vil være alene og se på tv og mobil... Sånn er hans liv.... Vist vi skal finne på noe så er det noe med bil, trening eller se på tv sammen... Altså det HAN vil... Det jeg vil må jeg gjøre alene... 

Han blir fort sint... Og da mener jeg KLIKK sint! 

Har dere hvert sammen med en med Dyssosial forstyrrelse? Plis gi meg råd eller forklaring hvordan dere hadde det? Gikk dere fra han eller klarte dere og ordne ting så dere fortsatt er sammen? 

Endret 16. september 2021 av Lilleluring

[Gjest Lilleluring]

Håper noen til slutt svarer meg... Jeg har det vannskelig nå. Ts

[AnonymBruker]

Det der minner meg om exen min, og han hadde bipolar lidelse! Han kunne finne på å bruke penger til husleia på å kjøpe flere poser med godteri og masse annet tull eller spille det bort. Det var helt forferdelig å være sammen med han. Ikke fordi han hadde en diagnose, for det kunne han ikke noe for stakkar, men fordi han nekts å gå til psykologen sin og ta medisinene sine. Ting ble verre for hver eneste dag som gikk og han kunne se for seg ting som egentlig ikke var virkeligheten. Syntes ganske synd på han, men merket at jeg nesten begynte å bli påvirka selv. Det var utrolig slitsom, jeg måtte sitte opp mot to-tre timer hver eneste dag og forklare at «jeg forstår at du oppfatter ting veldig annerledes enn hvordan det er i virkeligheten» osv. Men han var SÅ fast bestemt på ting og i tillegg utrolig manipulerende og sjalu, så jeg holdt på å bli gal av hele situasjonen. Det varte kun 6 mnd, så måtte jeg dessverre gjøre det slutt da han ikke var interessert i å hverken gå til psykologen sin eller ta medisinene sine. 
 

Og til dere som kanskje blir sure her nå… Jeg var så støttende som jeg kunne være og forsøkte alt jeg kunne for å overtale han til å ta medisiner og gå til psykologen sin (på en forsiktig og respektfull måte), men han var IKKE interessert i det. Jeg er ikke psykolog, så jeg kunne ikke gjøre mer enn det jeg hadde gjort allerede. Har i tillegg en sønn jeg må kunne fungere for, og det hadde jeg ikke klart med exen min som kjæreste.

 

Anonymkode: c515b...387

[AnonymBruker]

Hvorfor vil du være sammen med en som ikke er glad i deg, bare seg selv? 

Anonymkode: 56cf7...422

[Gjest Lilleluring]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvorfor vil du være sammen med en som ikke er glad i deg, bare seg selv? 

Anonymkode: 56cf7...422

Det er det jeg tenker mye på nå da... Jeg elsker denne idioten.... Han har bra sider også som sagt men mer negative... Og jeg er redd for ensomhet og det og bryte en relasjon. Jeg sliter med angst og depresjon 

[Gjest Lilleluring]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det der minner meg om exen min, og han hadde bipolar lidelse! Han kunne finne på å bruke penger til husleia på å kjøpe flere poser med godteri og masse annet tull eller spille det bort. Det var helt forferdelig å være sammen med han. Ikke fordi han hadde en diagnose, for det kunne han ikke noe for stakkar, men fordi han nekts å gå til psykologen sin og ta medisinene sine. Ting ble verre for hver eneste dag som gikk og han kunne se for seg ting som egentlig ikke var virkeligheten. Syntes ganske synd på han, men merket at jeg nesten begynte å bli påvirka selv. Det var utrolig slitsom, jeg måtte sitte opp mot to-tre timer hver eneste dag og forklare at «jeg forstår at du oppfatter ting veldig annerledes enn hvordan det er i virkeligheten» osv. Men han var SÅ fast bestemt på ting og i tillegg utrolig manipulerende og sjalu, så jeg holdt på å bli gal av hele situasjonen. Det varte kun 6 mnd, så måtte jeg dessverre gjøre det slutt da han ikke var interessert i å hverken gå til psykologen sin eller ta medisinene sine. 
 

Og til dere som kanskje blir sure her nå… Jeg var så støttende som jeg kunne være og forsøkte alt jeg kunne for å overtale han til å ta medisiner og gå til psykologen sin (på en forsiktig og respektfull måte), men han var IKKE interessert i det. Jeg er ikke psykolog, så jeg kunne ikke gjøre mer enn det jeg hadde gjort allerede. Har i tillegg en sønn jeg må kunne fungere for, og det hadde jeg ikke klart med exen min som kjæreste.

 

Anonymkode: c515b...387

Takk for svar.. Kjenner meg igjen... Jeg er på randen med og tenke på å dra for godt nå men det gjør vondt... Satans vondt... 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Det der minner meg om exen min, og han hadde bipolar lidelse! Han kunne finne på å bruke penger til husleia på å kjøpe flere poser med godteri og masse annet tull eller spille det bort. Det var helt forferdelig å være sammen med han. Ikke fordi han hadde en diagnose, for det kunne han ikke noe for stakkar, men fordi han nekts å gå til psykologen sin og ta medisinene sine. Ting ble verre for hver eneste dag som gikk og han kunne se for seg ting som egentlig ikke var virkeligheten. Syntes ganske synd på han, men merket at jeg nesten begynte å bli påvirka selv. Det var utrolig slitsom, jeg måtte sitte opp mot to-tre timer hver eneste dag og forklare at «jeg forstår at du oppfatter ting veldig annerledes enn hvordan det er i virkeligheten» osv. Men han var SÅ fast bestemt på ting og i tillegg utrolig manipulerende og sjalu, så jeg holdt på å bli gal av hele situasjonen. Det varte kun 6 mnd, så måtte jeg dessverre gjøre det slutt da han ikke var interessert i å hverken gå til psykologen sin eller ta medisinene sine. 
 

Og til dere som kanskje blir sure her nå… Jeg var så støttende som jeg kunne være og forsøkte alt jeg kunne for å overtale han til å ta medisiner og gå til psykologen sin (på en forsiktig og respektfull måte), men han var IKKE interessert i det. Jeg er ikke psykolog, så jeg kunne ikke gjøre mer enn det jeg hadde gjort allerede. Har i tillegg en sønn jeg må kunne fungere for, og det hadde jeg ikke klart med exen min som kjæreste.

 

Anonymkode: c515b...387

Du gjorde helt rett, først og fremst må man skjerme seg selv. Og når han ikke var interessert i å være med på behandling, så valgte han egentlig selv at forholdet endte.

Ts, nå vet ikke jeg hans gode sider, men mtp det du ramser opp, må du tenke deg grundig om, om dette er noe du kan leve med over tid. Det er mer utfordrende og mer arbeid å leve med en som har slike diagnoser, men selv med diagnosene skal man fungere sammen med andre. Man kan ta hensyn til andre og man må gi rom til den andre. Jeg har selv noen diagnoser, adhd og c-ptsd bla og krever nok litt mer av min mann enn mange andre, men jeg innser det og vi har snakket mye om det. Jeg ser han også, og jeg har lært meg å ikke være så fokusert på mitt hele tiden. Med det sagt, så er det ikke alltid enkelt for han da jeg har følelsene utenpå kroppen, har ganske bestemte meninger om hvordan ting skal/må være osv. Han er tålmodig og jeg er mer åpen, og vi har funne løsninger som funker for oss. Men som sagt, da må den med diagnoser være åpen for å snakke, og være villig til å gi den andre plass og anerkjennelse. 

Anonymkode: 27374...bf1

[AnonymBruker]

Jeg håper du tar til fornuft og forlater denne psykopaten.

Anonymkode: d6091...019

[AnonymBruker]

Ja, jeg klarte til og med å få barn med en. Han har ADHD, PTSD, angst og agorafobi, og også muligens borderline (disse fikk han etter at vi fikk barn). Hans behov kom alltid først, hans problemer måtte være i fokus. Han kunne legge ut i timesvis om noen smerter han hadde i f.eks. ei hånd, mens om jeg hadde migrene eller lignende så var det bare "ok, synd". Vi måtte se filmene han ville se, seriene han likte, spise maten han likte. Han brukte opp lønna si, og så trengte han penger til noe og alt var KRISE og han ble så emosjonelt forstyrra at jeg alltid "baila" ham ut ved å betale for det han trengte. Jeg var derfor alltid blakk fordi jeg aldri orka dramaet. 

Han var manipulativ, ga meg alltid dårlig samvittighet for et eller annet, og var kjempesjalu. 

Han var ikke sånn da jeg møtte ham, det spørs om han "holdt seg i skinnet", men etter hvert som vi flytta sammen og var sammen lenge så slapp det opp sakte, sakte. Så sakte at jeg ikke oppdaget hvor ille det var før etter at barnet var her.

Jeg klarte ikke å være sammen med ham i hvert fall, det gikk bare ikke. Jeg klarte ikke å være så oppofrende som jeg burde ha vært i forhold med ham, jeg mistet meg selv helt. 

Anonymkode: 14e41...333

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en som høres svært lik ut som din, og det er flere andre issues i tilegg også. Et svært så slitsomt og krevende forhold. Vil kalle det litt som elsk, hat forhold.  Jeg er standhaftig, raus og robust som person og i tilegg til felles barn, bolig etc, gjør det til at jeg fortsatt er i forholdet. Ønsker ikke eller orker ikke å lete etter en ny mann uansett, og bli alene er heller ikke et alternativ. 

Anonymkode: 57e3e...c72

[AnonymBruker]

Dyssosial PF betyr at han er en psykopat. Hvordan vet du at han har denne personlighetsforstyrrelsen? 

Anonymkode: b842b...441

[AnonymBruker]

Du skader deg selv ved å være sammen med en som gjør deg vondt! Til slutt kan du bli helt ødelagt, og kanskje til og med arbeidsufør pga ptsd! Å forlate han vil gjøre deg vondere. Men bare en kort stund (kjærlighetssorg), og så går det over! Denne kjærligheten du føler er for det meste et slags bånd (Traumebånd).

Du vil aldri få det bra i dette forholdet. Uansett hva du gjør, så vil han ikke oppføre seg normalt og snilt mot deg. Det er nemlig ikke noe du har gjort galt, og dermed ikke noe du kan "fikse". Dette er noe som er inni han. Og som kommer til å følge han videre. Når du forlater han, så forsvinner det med han.
Når han får ny dame, så får de en "gylden" periode. Men når hverdagen er over, så får hun samme behandlingen som du får nå. Har du gitt slipp på han da, også i hodet og hjertet, så er du fri.

Folk uten empati bør ikke være i et forhold. Og de bør ikke ha barn og dyr.

Anonymkode: 10a16...7d8

[AnonymBruker]

Dyssosial forstyrrelse? Hva er det? Er han psykopat/sosiopat, liksom? Da må du jo bare løpe kjappest mulig en annen vei, uten å bruke tid på å lure på hva du skal gjøre med det

Anonymkode: 314ff...d3d