Klarer ikke og takle dette ( utroskap )

[AnonymBruker]

Min mann gjennom 15 år var utro for 3 år siden, og hun ble gravid, jeg tilga han, nå har dette barnet begynt og komme anhver helg, hn er litt over 2 år, veldig vakkert barn, men jeg sliter så mye, barnet er så lik mamman sin så jeg blir minnet på det hele tiden, våre er 8,13 og 17, minste vår forstår jo ikke så veldig mye, og er veldig glad i hn, mens de 3 største sliter veldig , selvom de bare er gode mot hn når hn er hos oss.

Bør jeg gå min vei? jeg tilga han da,men er så vanskelig, Jeg personlig tror han enda har følelser for mamman til minsten, selvom han nekter plent for det, hun er singel og har et barn til på 5.

Han vil gjerne at det funker pga barna,men jeg føler det er for liten grunn,selvsagt blir det tøft, og han skal få 50/50 for yngste, de 2 andre må ha mer og si i saken,men de må til han av og til, synes det er utrolig vanskelig, men har noen opplevd dette og ting har blitt normalt igjen eller ble det for ødelagt ?

Anonymkode: 13edb...9f4

[AnonymBruker]

de 2 største sliter veldig ikke de 3 største

Anonymkode: 13edb...9f4

[AnonymBruker]

Jeg hadde dratt, nå. Du har prøvd lenge nok kjære deg ❤️

Anonymkode: 94d27...664

[Kenelz]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg hadde dratt, nå. Du har prøvd lenge nok kjære deg ❤️

Anonymkode: 94d27...664

Dette.

[AnonymBruker]

Jeg tar av meg hatten og bøyer meg I støvet for deg, ts!

Det sier mye om deg som ga mannen en sjanse, og i tillegg har samvær med hans utenom ekteskapelig barn. 

Du har gjort mer enn nok, du har kjempet med negg og klør. Nå må du ta vare på deg selv, og sette deg selv først. 

 

Anonymkode: 0cf42...8f4

[AnonymBruker]

Dette kan ikke være lett for deg. Du blir minnet på utroskapen hans når barnet kommer på besøk. Bare du som kan svare på hva utveien er, om det er å gå eller bli. Tror det er vanskelig å få situasjonen til å bli normal. Enten må du forsone deg med situasjonen eller bryte opp.

Anonymkode: dc441...b27

[AnonymBruker]

Hvordan har dere forklart dette for barna? 😮 

Anonymkode: f3d8b...3bc

[AnonymBruker]

Ingen kan si at ikke du har prøvd! For det har du virkelig, du har strukket deg veldig langt. Det er ok å kjenne at det ikke går lenger. 

Anonymkode: e9112...a04

[Målvakt]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg tar av meg hatten og bøyer meg I støvet for deg, ts!

Det sier mye om deg som ga mannen en sjanse, og i tillegg har samvær med hans utenom ekteskapelig barn. 

Du har gjort mer enn nok, du har kjempet med negg og klør. Nå må du ta vare på deg selv, og sette deg selv først. 

 

Anonymkode: 0cf42...8f4

Helt enig!

[AnonymBruker]

Dra❤️ Du fortjener bedre!

Anonymkode: 170aa...f57

[AprilLudgate]

Oj 😐

Jeg tenker tja.....det er mange hensyn å ta.

1. Hvordan har du det, og hva slags relasjon hadde de i tid/omfang?

2. Kommer de største egentlig til å få det bedre om de skal unngå pappa/flytte? 

3. Får du det bedre selv av skilsmisse?

Et alternativ for å minske stresset er jo at man bosetter seg i samme nabolag så deres felles barn slipper å dra frem og tilbake fra ulike plasser. 

Du og største søsken slipper å bo hver dag sammen i situasjonen, MEN - det er jo en ganske tung byrde for hans barn og føle på at «jeg splittet en familie/søsken unngår meg». 

Hva med å ta en tur hele familien på FVK? 

[AnonymBruker]

Dette hadde jeg aldri tilgitt! For en tøff dame du er! 

Anonymkode: 475be...63f

[AnonymBruker]

Takk for alle støtte

Ja jeg tror jeg drar,men jeg føler meg så slem mot yngste barnet så er så glad i pappan sin og lille søsken sitt, de 2 største skjønner jo hvorfor de har et små søsken til og er sint på far,men jeg har ikke forklart minsten det ennå.

 

Anonymkode: 13edb...9f4

[AnonymBruker]

Hadde aldri giddet å finne meg i det. Hadde kastet både han og løsungen hans ut. Han får være deltidspappa.

Anonymkode: 171bc...bc7

[AnonymBruker]

Jeg tror dette bare er noe man kjenner instinktivt at aldri kommer til å gå over, og at det er der du er. Ut av syne ut av sinn, det har vært enklere å forholde seg til utroskapen når barnet ikke har vært på samvær.

Jeg tror det kun fins et fåtall større mennesker som klarer å tilgi i hjertet sitt, og resten av oss vil alltid ha et slags anstrengt forhold til det som minner oss på. Og barn merker slikt.

Hadde dette vært meg hadde jeg dratt - både jeg, barna mine og barnet hans fortjener ett sunt og kjærlig hjem. 

Anonymkode: 7b821...9f6