Hva kan man forvente av fosterforeldre etter fylte 18?

[AnonymBruker]

Samboeren min er fosterbarn, det har seg sånn at han flyttet i det fosterhjemmet når han var 11 og bodde der til han var 22. Nå han var 22 flytta han inn med meg, vi har ett barn sammen. Hver gang vi er der får vi ofte høre at de kan ikke tvinge seg på oss siden det er fosterbarn, men at det er vi som må det. Og i dåpen til barnet våres så møtte de opp i kirken men ville ikke bli med i selskapet, fordi det er mye ukjente mennesker. Noe jeg syntes er rart da de har hatt mye fosterbarn oppover og de møter da mye ukjente mennesker i mellom det. Han er også det fosterbarnet som har bodd der lengst.

Jeg har jo ett ønske om at han kanskje kan spørre om adopsjon pga en hendelse der søstera hans døde for en stund siden og moren sto med begravelsen. Om det skulle skjedd han noe skulle jeg ønske de sto med ansvaret, og om han spør om adopsjon kanskje de føler på at det kan gå begge veier. Han har min familie, men jeg føler fortsatt vi mangler en familie. Og hadde han ikke hatt min familie så hadde han hatt ingen.
 
Så hvilken ansvar har fosterforeldre når de blir myndige? Eksisterer det ikke noe ettervern? Ser for meg alle som bor i fosterhjem pga mangel på familie blir alene når de blir gamle nok. Er jo godt forståelig at statistikken er som den er da. 

Anonymkode: 41eab...282

[AnonymBruker]

Biologiske foreldre har jo heller ikke noe ansvar for barna sine når de er ferdig med videregående skole/er myndig. Men de fleste vil jo ha et bånd som gjør at man ønsker kontakt med hverandre. Barnevernet kan vel drive med ettervern frem til man er 23 år, men det er vel avhengig av hvilken grad man trenger hjelp. 

Jeg kan veldig godt skjønne at det må være sårende om fosterforeldrene er avvisende- og jeg synes det er ganske uforståelig at de f.eks ikke blir med i selskapet. Det virker som de har et ønske om å ha dere i livet sitt, men likevel så holder de dere på avstand. Kanskje det beste hadde vært å ta en samtale med de om det? At mannen din kan si at han veldig gjerne ønsker at de får en besteforeldrerelasjon til hans barn? 
 

Når det gjelder adopsjon tror jeg det må foreligge «særlige grunner». Reelt sett vil vel adopsjon av mannen din kun føre til han får arverett etter fosterforeldrene. Om de har biologiske barn er det jo ikke sikkert de ønsker det. Noe ansvar for begravelse vil de nok uansett ikke få. Og kanskje det vil være mest naturlig at det er deg som samboer som vil være «ansvarlig» for den? 

Anonymkode: 776f0...c86

[AnonymBruker]

Fosterfamilien blir ikke betalt av staten etter fylte 18 år så da er det mange som ikke ønsker å ha noe mer ansvar for fosterbarna. Kjipt, men det er sannheten. Han kan se langt etter å bli adoptert.

Anonymkode: b8364...321

[AnonymBruker]

Juridisk sett - ingen forpliktelser, med mindre det er inngått en avtale om ettervern. Som det sannsynligvis var her, siden han bodde der fire år etter myndighetsalder. 

Emosjonelt sett - kommer jo helt an på relasjonen. Som i alle andre familier, men naturlig nok ofte med større utfordringer i fosterfamilier. 

Jeg tenker det kunne være fornuftig å sette seg ned med dem og si noe om hva han ønsker og høre hva de ønsker og se om de kan møtes på noe alle trives med. Dette bør imidlertid være hans ønsker og behov, ikke dine. Å argumentere for adopsjon fordi det ville være masete å organisere begravelse om han dør, høres underlig ut. 

Anonymkode: 5029a...d6b

[AnonymBruker]

Jeg hører sjeldent ifra min biologiske far, selv om jeg vokste opp med han hjemme. Han møtte ikke opp i dåpen, han er aldri på besøk, han inviterer heller aldri til noe. 

Tror det har lite med foster eller bio å gjøre, heller deres personlighet. 

Anonymkode: d1f95...1f4

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

 
Så hvilken ansvar har fosterforeldre når de blir myndige? Eksisterer det ikke noe ettervern? Ser for meg alle som bor i fosterhjem pga mangel på familie blir alene når de blir gamle nok. Er jo godt forståelig at statistikken er som den er da. 

Anonymkode: 41eab...282

Ingen foreldre har juridisk ansvar for sine barn etter at de har fylt 18. Ikke biologiske, ikke fosterforeldre, ikke adopterte - ingen. Ansvar har man fram til barnet blir 18. Etter det er det opp til foreldrene og barna å finne ut hvordan det vil fortsette. Ansvar for begravelse har de ikke. 

Det kan også være at fosterforeldrene vil nå ta litt avstand og ikke trenge seg på dere når som samboeren din har stiftet familie. Men det kan også være at de vil være med på det og kanskje føle seg litt som besteforeldre? Angående adopsjon er det noe som samboeren din må spørre dem selv om hvis han vil det. Ja, det kan gå begge veier - at de sier ja eller at de sier nei. Men med adopsjon blir han også deres arving og det er ikke sikkert de vil at han skal bli det. 

Så her tror jeg at det er samboeren din som må ta initiativ til noen samtaler med fosterforeldrene eller kanskje først du tar initiativ til noen samtaler med ham. Han og fosterforeldrene må finne ut hvordan ting skal være. Men hadde jeg vært deg i din situasjon og samboeren var i godt forhold med sine fosterforeldre, ville jeg trolig sett på dem som besteforeldre for barnet og prøvd å inkludere dem i barnets liv innen grensen de selv er komfortable med.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært eller hatt fosterbarn, men jeg tenker at "tenåringsopprør" fort slår mye hardere ut når man er i et fosterforhold enn har biologiske barn. 

Når barna mine HATER meg, nekter å snakke med meg, ikke kan vente med å flytte hjemmefra - så tenker jeg "jaja, jeg er mammaen deres, de vokser det nok av seg om noen år, når de har fått litt voksenerfaring selv". Men et fosterbarn, spesielt ett man har fått når det er litt eldre/forbi barnehagealder, som sier noe lignende, da er det lettere å ta seriøst. At barnet bare holder ut med deg fordi det må. Og da tenker jeg at så lenge fosterforeldrene sier at de gjerne vil involveres, men at dere får styre hvor ofte - da er det bare å ta imot tilbudet og rekke ut en hånd tilbake. 

Anonymkode: 99758...09b

[Ulven]

Ta en prat med fosterforeldrene. Så kan dere avklare hva de tenker og føler og hva han tenker og føler. Men ikke ta opp temaet adopsjon. Hvis fosterforeldrene selv hadde vært inne på tanken, ville de tatt opp temaet ved en passende anledning. Det er ikke hyggelig å være den fostermoren/faren som sier nei til en slik forespørsel, så ikke utsett dem for det.

[AnonymBruker]

Adopsjon av fosterbarn og stebarn som er fullt 18 er svært vanskelig. Vi har sjekket det da min eldste ikke har hatt kontakt med biologisk far og min nåværende mann ser på henne som sin egen pluss han ikke har andre barn enn de jeg har. Det er lettere å skrive ett testamente og viljeserklæring enn å adoptere. Men, hvis din mann ønsker å ha en tett og god kontakt bør han si det. Han kan også si at hvis det hadde vert opp til han så ville han foretrukket å bli adoptert av dem den gangen. 

Samtidig så skriver du at denne familien har hatt mange fosterbarn og det kan jo da bli mange å følge opp hvis man skal gjøre det nogenlunde likt. 

Snakk om det. Dette er jo viktig å løse opp i men dersom dere gifter dere blir du hans nermeste og han kan testamentere at du skal ha all arv så ikke noe går til hans biologiske familie (foreldre evt søsken)

Anonymkode: 900b4...874

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Samboeren min er fosterbarn, det har seg sånn at han flyttet i det fosterhjemmet når han var 11 og bodde der til han var 22. Nå han var 22 flytta han inn med meg, vi har ett barn sammen. Hver gang vi er der får vi ofte høre at de kan ikke tvinge seg på oss siden det er fosterbarn, men at det er vi som må det. Og i dåpen til barnet våres så møtte de opp i kirken men ville ikke bli med i selskapet, fordi det er mye ukjente mennesker. Noe jeg syntes er rart da de har hatt mye fosterbarn oppover og de møter da mye ukjente mennesker i mellom det. Han er også det fosterbarnet som har bodd der lengst.

Jeg har jo ett ønske om at han kanskje kan spørre om adopsjon pga en hendelse der søstera hans døde for en stund siden og moren sto med begravelsen. Om det skulle skjedd han noe skulle jeg ønske de sto med ansvaret, og om han spør om adopsjon kanskje de føler på at det kan gå begge veier. Han har min familie, men jeg føler fortsatt vi mangler en familie. Og hadde han ikke hatt min familie så hadde han hatt ingen.
 
Så hvilken ansvar har fosterforeldre når de blir myndige? Eksisterer det ikke noe ettervern? Ser for meg alle som bor i fosterhjem pga mangel på familie blir alene når de blir gamle nok. Er jo godt forståelig at statistikken er som den er da. Anonymkode: 41eab...282

Hva ønsker samboeren din? Du skriver hele tiden at du ønsker ditt og datt, men hva med hans ønsker?

Adopsjon gir også arverett, ikke sikkert fosterforeldrene har lyst til at han skal arve noe som helst etter de, siden de har hatt mange fosterbarn, så vil jo det blir en håpløs ting å gjøre, de har kanskje biologiske barn som de ønsker å gi arv til. 

Anonymkode: cb5f3...035

[Kontorotta]

Vanskelig problemstilling. Nå har jeg ikke vært fosterforelder selv, men har venner som har vært det. 

 

I et av tilfellene tok familien til seg to søsken. De var i slekt med fosterbarnas mor og det var en tragisk bakgrunn. Har oppfører fosterforeldrene seg som vanlige foreldre og i ettertid som vanlige besteforeldre med mye kontakt. Men her spiller nok de gamle familiebåndene inn, samt det at de kun har vært fosterforeldre til disse to søsknene.

Når man blir fosterfamilie for fremmede barn, kan det stille seg litt annerledes. Noen fosterbarn er ut og inn av familien over kortere perioder. Det kan hende de har hatt mange fosterbarn innom dørene opp gjennom. Kanskje de velger å distansere seg litt når barna er voksne. Både for å beskytte seg selv, men også for å beskytte fosterbarnet.

Om de har hatt mange fosterbarn, fortsetter med å ha fosterbarn etter at din samboer har flyttet ut fra dem, kan en vanlig besteforelder rolle bli mye for dem. Om de føler at dere forventer at de skal oppføre seg som vanlige besteforeldre med tanke på pass og gaver, samtidig som de har andre fosterbarn boende hos seg, kan det føles overveldende.

Snakk med dem om hva de føler. Ikke forvent noe. De har gjort en flott jobb med å gi din samboer 11 år hos dem. Om de nå søker litt avstand, betyr det ikke at de ikke bryr seg. 

[AnonymBruker]

Kan vell starte med å nevne at han tydeligvis har arv allerede, de har ikke mulighet til å få biologiske barn. Og en gang over en tlf samtalte hadde fosterfar sagt noe om at han skulle arve noe. Han har på en måte blitt det nærmeste ett barn de har hatt, de fleste andre fosterbarn kommer tidlig å har forsvunnet tidlig, eller så kommer de når de har vært 15 og flyttet når de var 18. Han var den eneste som bodde der lenge nok. Så de vet at det ikke hadde handlet om arv, de kunne også bare satt vekk arv i et testament. Men jeg forstår da at det er vanskeligere en som så. 
 

Unnskyld for at det virker som jeg tenker alt, vi har drøfta alt jeg har skrevet så det kommer fra et «vi» perspektiv. Bare blir fort lett å skrive jeg, når det er jeg som skriver. 
 

Vi får sette oss ned en dag som dere sier å avklare skikkelig. Føler bare at det har vært så diffuse hver gang det blir snakket om, at alt handler om hva han vil. Vi kaller dem besteforeldre og de kaller selv besteforeldre. Men følelsen at det er ekte er ikke helt der, foreldrene dems går også under «oldeforeldre».  Så sånt sett har vi gjort rollene dems klare på det. 

Anonymkode: 41eab...282

[Gjest Jon Are]

Kan man under hele tatt bli adoptert i en alder av 18 -19 år? Jeg ville trodd en var voksen da?  Eller er der ingen aldersgrense?

[AnonymBruker]

Jon Are skrev (3 minutter siden):

Kan man under hele tatt bli adoptert i en alder av 18 -19 år? Jeg ville trodd en var voksen da?  Eller er der ingen aldersgrense?

«En person som har fylt 18 år, kan adopteres bare hvis det er klart sannsynlig at adopsjonen vil bli til beste for personen. Adopsjonssøkeren må dessuten ha oppfostret personen i minst 6 år, med mindre andre særlige grunner taler for adopsjon.

Anonymkode: 41eab...282

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Samboeren min er fosterbarn, det har seg sånn at han flyttet i det fosterhjemmet når han var 11 og bodde der til han var 22. Nå han var 22 flytta han inn med meg, vi har ett barn sammen. Hver gang vi er der får vi ofte høre at de kan ikke tvinge seg på oss siden det er fosterbarn, men at det er vi som må det. Og i dåpen til barnet våres så møtte de opp i kirken men ville ikke bli med i selskapet, fordi det er mye ukjente mennesker. Noe jeg syntes er rart da de har hatt mye fosterbarn oppover og de møter da mye ukjente mennesker i mellom det. Han er også det fosterbarnet som har bodd der lengst.

Jeg har jo ett ønske om at han kanskje kan spørre om adopsjon pga en hendelse der søstera hans døde for en stund siden og moren sto med begravelsen. Om det skulle skjedd han noe skulle jeg ønske de sto med ansvaret, og om han spør om adopsjon kanskje de føler på at det kan gå begge veier. Han har min familie, men jeg føler fortsatt vi mangler en familie. Og hadde han ikke hatt min familie så hadde han hatt ingen.
 
Så hvilken ansvar har fosterforeldre når de blir myndige? Eksisterer det ikke noe ettervern? Ser for meg alle som bor i fosterhjem pga mangel på familie blir alene når de blir gamle nok. Er jo godt forståelig at statistikken er som den er da. 

Anonymkode: 41eab...282

Fosterforeldre har selvfølgelig ikke noe ansvar etter de er myndige. Ved adopsjon kommer jo spm om arv også med i bildet, det kommer ikke til å være populært hos de biologiske barna skal jeg love deg.

Anonymkode: 88cf0...5f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Fosterforeldre har selvfølgelig ikke noe ansvar etter de er myndige. Ved adopsjon kommer jo spm om arv også med i bildet, det kommer ikke til å være populært hos de biologiske barna skal jeg love deg.

Anonymkode: 88cf0...5f2

Som jeg skrev. Det eksisterer ikke biologiske barn. De kan ikke få barn. 

Anonymkode: 41eab...282

[AnonymBruker]

Når man er voksen så er det ingen som har juridisk ansvar for deg. Om din samboer dør så er det du, som hans nærmeste, som får naturlig ansvar for begravelsen, hvis han oppgir deg som nærmeste pårørende (om dere gifter dere går det automatisk). 

Anonymkode: d5bc2...1a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Når man er voksen så er det ingen som har juridisk ansvar for deg. Om din samboer dør så er det du, som hans nærmeste, som får naturlig ansvar for begravelsen, hvis han oppgir deg som nærmeste pårørende (om dere gifter dere går det automatisk). 

Anonymkode: d5bc2...1a9

Hvor skal sånt oppføres? Jeg er jo oppført på sykehus ect. 

Anonymkode: 41eab...282