Cptsd og kjæreste

[AnonymBruker]

Er det noen som har erfaring med å ha et forhold med diagnosen cptsd? Hvordan går det? Jeg synes det er veldig vanskelig.

Anonymkode: c5658...798

[AnonymBruker]

Å være i lag med noen som har det eller å ha det selv ?

jeg er gift med ei som har det, meget frustrende å vanskelig, spesielt siden CPTSDen kommer etter forhold med psykopat. Relasjonsvansker setter sitt preg på ekteskapet.

Anonymkode: 51c98...d33

[AnonymBruker]

Jeg lurer på begge sider av saken egentlig. 

Det må være vanskelig å forholde seg til det når man ikke har det selv og vet hva det går i helt?

Jeg har det og synes relasjoner er helt forferdelige. Får bare krisetanker og vil rømme. Ikke spesielt gøy for partnere kan jeg tro.

Anonymkode: c5658...798

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen etter forhold med svært stor grad av narsissisme og fysisk/psykisk vold og overgrep. I tillegg til en familierelasjon der prat om følelser ikke var aktuelt. Stort sett fornektet alt jeg har opplevd, fram til jeg møtte den nåværende kjæresten min.

Vi prater om alt og han vet om mine triggere. Jeg jobber iherdig med stabilisering, men om jeg får panikk er han rolig og i nærheten og minner meg på at jeg er trygg. Det verste for han er å se meg ha det vondt uten at han kan bidra mer eller ta bort smerten min, i tillegg til at han er redd for å være for intens eller irritabel i tilfelle jeg blir livredd. Kan nevne at jeg ikke blir aggressiv under triggere, men går i frys eller distraherer meg selv med å slite meg ut fysisk. 

Anonymkode: 052d6...449

[AnonymBruker]

Unngå for all del personer med slik bagasje. Det er koselig en tid å være støttespilleren, men etter år 5 eller 8 og alt handler fortsatt om personen med bagasje, og vedkommende gir aldri noe tilbake da alt selvfølgelig skal handle om de så innser man at det er et helt dødfødt prosjekt. 

Anonymkode: fdbab...041

[AnonymBruker]

Må bare si til deg over her at vi med den diagnosen for all del vet å gi i bøttevis tilbake både med kjærlighet, respekt og tålmodighet 😅 Mange av oss overkompenserer fordi vi i årevis kun har følt oss som en belastning og byrde, som i hvert fall ikke fortjener kjærlighet. Både jeg og flere jeg kjenner med samme diagnose, er heldigvis med partnere som også føler vi bidrar masse til deres syn på verden, tunge tak og med emosjonell og fysisk støtte. 

Synd du har den erfaringen du har, men velger du å være i en relasjon i så mange år der du ser at du aldri får verken plass eller støtte, handler det også om at du må jobbe med din egen grensesetting og selvutslettelse. Men, jeg vet lite om deg, men det er det du får av meg når du kommer med en så generaliserende kommentar 😉

Anonymkode: 052d6...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Unngå for all del personer med slik bagasje. Det er koselig en tid å være støttespilleren, men etter år 5 eller 8 og alt handler fortsatt om personen med bagasje, og vedkommende gir aldri noe tilbake da alt selvfølgelig skal handle om de så innser man at det er et helt dødfødt prosjekt. 

Anonymkode: fdbab...041

Både trangsynt og slemt.

 

Jeg har vokst opp med ekstrem omsorgssvikt og familievold. Både seksuelt og ikke-seksuelle overgrep, fra alle omsorgspersoner jeg har hatt og deretter tenåringskjæreste. 
 

Møtte eksen min når jeg var 18 og vi var sammen til jeg var 25, og han visste godt om PTSD’en og angsten min og følgende. Klart er det mer å ta hensyn til rundt sånne som oss/meg, men med hans ord og: Han ville at noen skulle stilt opp sånn for han om han var i mine sko. Han sa det selv også, men jeg har og hadde vokst MYE på de årene sammen med han. Ikke bare fordi jeg var tenåring, men jeg fikk mer tro på meg selv når jeg fikk startet et eget liv utenfor relasjonene som ødela meg og barndommen min. Jeg gikk jevnlig til psykolog, fikk til å jobbe og gå på skole, dog mye seinere enn alle andre, osv, men jeg hadde færre anfall og jeg følte meg generelt mye tryggere enn jeg gjorde som feks 18-, 12- eller 6-åring. Absolutt ikke alt handlet om bagasjen. Det kommer helt(!) an på mennesket, traumet og hjelpen de har fått. 
 

Til TS har jeg bare ett tips, som den med C-PTSD: Vær åpen og sett grenser. En av mine store triggere er kniver, noe min nye kjæreste ikke visste. Jeg ba han være forsiktig med en kniv og han tok den opp mot armen og begynte å liksom-kutte seg: Noe som endte med et av mine første ordentlige anfall på flere år (har traume etter å ha blitt kuttet av mine egne foreldre som straff, og er derfor vegetarianer, for jeg klarer ikke kutte i kjøtt). Da fikk vi fort en regel om at kniv leker vi ikke med i det hele tatt. Bare som et eksempel da, er noen andre ting og, såklart, men det var det mest spesifikke jeg kom på her nå.

 

Masse lykke til, du også fortjener kjærlighet, og folk flest forstår ❤️

Anonymkode: 0c762...af1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Både trangsynt og slemt.

 

Jeg har vokst opp med ekstrem omsorgssvikt og familievold. Både seksuelt og ikke-seksuelle overgrep, fra alle omsorgspersoner jeg har hatt og deretter tenåringskjæreste. 
 

Møtte eksen min når jeg var 18 og vi var sammen til jeg var 25, og han visste godt om PTSD’en og angsten min og følgende. Klart er det mer å ta hensyn til rundt sånne som oss/meg, men med hans ord og: Han ville at noen skulle stilt opp sånn for han om han var i mine sko. Han sa det selv også, men jeg har og hadde vokst MYE på de årene sammen med han. Ikke bare fordi jeg var tenåring, men jeg fikk mer tro på meg selv når jeg fikk startet et eget liv utenfor relasjonene som ødela meg og barndommen min. Jeg gikk jevnlig til psykolog, fikk til å jobbe og gå på skole, dog mye seinere enn alle andre, osv, men jeg hadde færre anfall og jeg følte meg generelt mye tryggere enn jeg gjorde som feks 18-, 12- eller 6-åring. Absolutt ikke alt handlet om bagasjen. Det kommer helt(!) an på mennesket, traumet og hjelpen de har fått. 
 

Til TS har jeg bare ett tips, som den med C-PTSD: Vær åpen og sett grenser. En av mine store triggere er kniver, noe min nye kjæreste ikke visste. Jeg ba han være forsiktig med en kniv og han tok den opp mot armen og begynte å liksom-kutte seg: Noe som endte med et av mine første ordentlige anfall på flere år (har traume etter å ha blitt kuttet av mine egne foreldre som straff, og er derfor vegetarianer, for jeg klarer ikke kutte i kjøtt). Da fikk vi fort en regel om at kniv leker vi ikke med i det hele tatt. Bare som et eksempel da, er noen andre ting og, såklart, men det var det mest spesifikke jeg kom på her nå.

 

Masse lykke til, du også fortjener kjærlighet, og folk flest forstår ❤️

Anonymkode: 0c762...af1

Meg med samme diagnose her som skrev over 😊 Veldig fint skrevet av deg og som du selv sier, det kommer så an på personene, traumene og hjelpen de har fått. 🙏🏻 Godt å høre at du fått oppleve trygge relasjoner og modig av deg at du tør å være åpen. 

Og til ts, som sagt flere ganger; Sett grenser og vis forståelse for deg selv og dine reaksjoner, du har lov å ha følelser selv om du ikke har noe diagnose 😊 Kjæresten min har måtte omformulere seg en rekke ganger og møtt meg med en litt mindre intensiv tone, men han sier selv at dette har gagnet han også i møte med andre mennesker. Vi lærer begge av hverandre og diagnosen er ikke hele mennesket du er sammen med. Ikke minst, baggasje har vi alle sammen, om vi er klar over det eller ei 😅

Anonymkode: 052d6...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 16.9.2021 den 15.59):

Å være i lag med noen som har det eller å ha det selv ?

jeg er gift med ei som har det, meget frustrende å vanskelig, spesielt siden CPTSDen kommer etter forhold med psykopat. Relasjonsvansker setter sitt preg på ekteskapet.

Anonymkode: 51c98...d33

Har hun prøvd traumebehandling på DPS..

Anonymkode: d4043...441

[AnonymBruker]

Ts her. 

Dere kommer med mange gode råd og omtanke ❤️

En av mine største triggere er grensesetting. Det føles livsfarlig for meg og jeg er snart 40 🙈 har rotet meg opp i mye rart pga redsel for å si nei/stå opp for meg selv. Huffa meg

Anonymkode: c5658...798

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ts her. 

Dere kommer med mange gode råd og omtanke ❤️

En av mine største triggere er grensesetting. Det føles livsfarlig for meg og jeg er snart 40 🙈 har rotet meg opp i mye rart pga redsel for å si nei/stå opp for meg selv. Huffa meg

Anonymkode: c5658...798

Men da har dere masse å lære av hverandre 😊🙏🏻 Dersom partneren din jobber aktivt med seg selv og dere øver på å møte hverandre i kommunikasjonen når dere prater om hverandres sårbarheter og triggere, så har jeg troen på at det kommer til å gå veldig bra og at dere vil vokse sammen 😇❤️

Anonymkode: 052d6...449

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ts her. 

Dere kommer med mange gode råd og omtanke ❤️

En av mine største triggere er grensesetting. Det føles livsfarlig for meg og jeg er snart 40 🙈 har rotet meg opp i mye rart pga redsel for å si nei/stå opp for meg selv. Huffa meg

Anonymkode: c5658...798

Vil anbefale traumebehandling ❤️

Anonymkode: d4043...441

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Unngå for all del personer med slik bagasje. Det er koselig en tid å være støttespilleren, men etter år 5 eller 8 og alt handler fortsatt om personen med bagasje, og vedkommende gir aldri noe tilbake da alt selvfølgelig skal handle om de så innser man at det er et helt dødfødt prosjekt. 

Anonymkode: fdbab...041

Kan bare signere på denne.

Perfekt beskrevet og også godt illustrert i tråden, ved at DU blir forsøkt bagatellisert og latterliggjort og hakket på og man forsøker desperat å fremstille seg selv som gode mennesker med haugevis av ❤️ 

DIN erfaring skal drukne i deres. DU betyr ingenting, bare de betyr noe. De betyr alt, hjerte hjerte og er så gode og snille hjerte hjerte.

Hadde det vært sant så hadde faktisk DIN erfaring betydd like mye. 

Anonymkode: 32acd...cf9