Gravid i et ''ustabilt'' forhold.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette er riktig plassen og gå til, jeg håper vel kanskje noen har gått igjennom noe lignende. 

Jeg har vært sammen med samboeren i noen år nå. Hele forholdet har vært turbulent fra starten av, men han har gått igjennom mye dritt helt fra barndommen som har påvirker han masse. Det har gått veldig utover forholdet vårt. Jeg føler jeg er blitt en helt annen person etter jeg ble sammen med han, men ønsker så virkelig at det skal fungere mellom oss. Jeg har vært kjempe fæl på og fortelle venner, kollegaer og familie hver gang ting har gått dritt mellom oss. Jeg har egentlig svartmalt forholdet vårt veldig. Nå har det seg sånn at jeg er blitt gravid, og jeg har så uendelig delte meninger om det er gunstig og skulle bringe et barn inn i noe jeg føler er veldig ustabilt, men samt er det noe jeg ønsker å bringe frem, og jeg håper og tror at det er noe vi får til sammen.. vist dere skjønner?? 

Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å få ut av dette innlegget. Jeg håper kanskje noen går igjennom noe lignende som kan fortelle meg hva redningen har vært hos dere, eller eventuelt komme med noen gode tips på hva vi kan gjøre? 

Anonymkode: db6bb...c4d

[AnonymBruker]

Jeg ser at du innser selv at du har vært dum når du har svartmalt forholdet, og ikke minst din samboer. Jeg ser faktisk på det som et stort svik. Ordne opp i forholdet innadhus, ikke bland inn masse mennesker i forholdet som kun hører din side av saken. Du har nå effektivt gjort sånn at samtlige mennesker i livet ditt kommer til å si at det er idiotisk å bringe et barn inn i dette forholdet. 

De har ikke nødvendigvis feil heller, for et barn kan være en stor påkjenning for et forhold, og det er ikke styrkende for forholdet. Behold barnet men ha heller lav margin for å bryte ut av forholdet om ikke samboer er interessert i å få hjelp til problemene, parterapi kan være en idé. Eller så tar du abort. Det er liksom kun opp til deg.. 

Jeg er kanskje litt hard her, men jeg synes det er så råttent gjort av folk som liksom skal elske og stole på å baksnakke én på den måten.. 

Anonymkode: 3e8fd...7d7

[AnonymBruker]

Du har delte meninger om det er gunstig å bringe inn barnet i et ustabilt forholdt. Det er ikke gunstig nei. Men hva du velger å gjøre med barnet er noe dere bør diskutere og komme frem til en løsning om.

Anonymkode: 6c68d...cf9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg ser at du innser selv at du har vært dum når du har svartmalt forholdet, og ikke minst din samboer. Jeg ser faktisk på det som et stort svik. Ordne opp i forholdet innadhus, ikke bland inn masse mennesker i forholdet som kun hører din side av saken. Du har nå effektivt gjort sånn at samtlige mennesker i livet ditt kommer til å si at det er idiotisk å bringe et barn inn i dette forholdet. 

De har ikke nødvendigvis feil heller, for et barn kan være en stor påkjenning for et forhold, og det er ikke styrkende for forholdet. Behold barnet men ha heller lav margin for å bryte ut av forholdet om ikke samboer er interessert i å få hjelp til problemene, parterapi kan være en idé. Eller så tar du abort. Det er liksom kun opp til deg.. 

Jeg er kanskje litt hard her, men jeg synes det er så råttent gjort av folk som liksom skal elske og stole på å baksnakke én på den måten.. 

Anonymkode: 3e8fd...7d7

Jeg setter uendelig pris på all tilbakemeldingene jeg kan få, uansett hvor harde de måtte være.

Jeg har innsett mine feil, og jeg har veldig lyst og skrive en mer detaljert historie om hele greiene. Men igjen, da blir det kun min side, og det er feil. Jeg har forståelse for meningene dine og er veldig enig i det du sier. Jeg skulle kanskje ønske jeg var tidligere ute med parterapi og eventuelt samtale med legen min.

 

Men man sitter jo å håper man klarer og fikse det selv, så plutselig har det gått noen år. Og plutselig gravid opp i det hele. 

Anonymkode: db6bb...c4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg setter uendelig pris på all tilbakemeldingene jeg kan få, uansett hvor harde de måtte være.

Jeg har innsett mine feil, og jeg har veldig lyst og skrive en mer detaljert historie om hele greiene. Men igjen, da blir det kun min side, og det er feil. Jeg har forståelse for meningene dine og er veldig enig i det du sier. Jeg skulle kanskje ønske jeg var tidligere ute med parterapi og eventuelt samtale med legen min.

 

Men man sitter jo å håper man klarer og fikse det selv, så plutselig har det gått noen år. Og plutselig gravid opp i det hele. 

Anonymkode: db6bb...c4d

Jeg tenker dette er er veldig dårlig utgangspunkt for barn.

Dere er åpenbart giftige for hverandre, og et barn er å helle 5 tonn bensin på bål.

 

Anonymkode: b2419...d18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg tenker dette er er veldig dårlig utgangspunkt for barn.

Dere er åpenbart giftige for hverandre, og et barn er å helle 5 tonn bensin på bål.

 

Anonymkode: b2419...d18

Og nå kommer egentlig det ''syke''. For jeg er klar over det, jeg er klar over at vi to ikke gjør hverandre noe godt og at vi er som du sier giftige for hverandre. 

Men han ønsker ikke å la meg gå, for han så er det vi to går igjennom bare en bagatell. Han har gått igjennom så sykt mye fra tidligere forholder som jeg tror påvirker hele dømmekraftens hans. Jeg ser at dette ikke er bra, jeg blir jo manisk i episoder vi har hvor vi diskuterer med hverandre. 

Men han nekter virkelig og la meg gå. Jeg har prøvd x-antall ganger og gå, men så lover vi hverandre endringer også stoler vi på at denne gangen skjer det endringer. 

Jeg føler jeg må ha godkjenning før jeg kan gå, samt så har jeg et stort håp om bedring? 

Anonymkode: db6bb...c4d

[solmåneogstjerner]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Og nå kommer egentlig det ''syke''. For jeg er klar over det, jeg er klar over at vi to ikke gjør hverandre noe godt og at vi er som du sier giftige for hverandre. 

Men han ønsker ikke å la meg gå, for han så er det vi to går igjennom bare en bagatell. Han har gått igjennom så sykt mye fra tidligere forholder som jeg tror påvirker hele dømmekraftens hans. Jeg ser at dette ikke er bra, jeg blir jo manisk i episoder vi har hvor vi diskuterer med hverandre. 

Men han nekter virkelig og la meg gå. Jeg har prøvd x-antall ganger og gå, men så lover vi hverandre endringer også stoler vi på at denne gangen skjer det endringer. 

Jeg føler jeg må ha godkjenning før jeg kan gå, samt så har jeg et stort håp om bedring? 

Anonymkode: db6bb...c4d

Du trenger da ikke hans godkjenning for å gå. Alle og enhver kan gå fra et forhold om de ønsker det. Om det er slik at det føles umulig/vanskelig for deg så ville jeg tatt kontakt med det lokale krisesenteret. 

Om du skal fortsette graviditeten eller ikke har jeg ikke lyst til å ha så mye meninger om, annet enn at barnet vil jo ha rett til å ha kontakt med begge foreldre og det har dere begge en plikt til å bidra til (så kan det en sjelden gang være noen unntak). 

[AnonymBruker]

Men har DU lyst til å bli i forholdet? Det er jo viktigere enn hva han vil. Du må ikke bli fordi han vil, du må bli fordi du vil.

Helt ærlig, jeg er i et forhold som til tider har vært turbulent, og jeg angrer på at jeg ikke dro et av de første årene. For dess lenger man er sammen dess vanskeligere er det å bryte selv om det er det beste. 

Er det vold involvert? Rus?

Hvor gamle er dere?

Har han evnen til å ha omsorg for et barn? Husk at om dere får barn sammen og ender med å bryte senere så skal han ha samvær med det barnet (skal en del til før man ikke får dette)

Anonymkode: ea151...023

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Men har DU lyst til å bli i forholdet? Det er jo viktigere enn hva han vil. Du må ikke bli fordi han vil, du må bli fordi du vil.

Helt ærlig, jeg er i et forhold som til tider har vært turbulent, og jeg angrer på at jeg ikke dro et av de første årene. For dess lenger man er sammen dess vanskeligere er det å bryte selv om det er det beste. 

Er det vold involvert? Rus?

Hvor gamle er dere?

Har han evnen til å ha omsorg for et barn? Husk at om dere får barn sammen og ender med å bryte senere så skal han ha samvær med det barnet (skal en del til før man ikke får dette)

Anonymkode: ea151...023

Jeg må ærlig innrømme at jeg har et uendelig stort håp på at vi klarer og jobbe sammen til noe bedre. Jeg elsker jo gutten, men samt så skjønner jeg at forholdet ikke er så sunt da.

Nå skal vi til parterapi, og da håper jeg HAN for en gang skyld bare åpner seg hundre prosent og forteller akkurat det han føler og tenker. 

Det er ingen vold i forholdet. Alkohol har det gjerne blitt litt i sommer, og det har vært et veldig stort problem. Det har gjerne vært årsaken til de største diskusjonene.

Jeg er i 20 + årene og han er i 30 + årene. Han har også et barn fra før som er 10+ som jeg syntes han er kjempe flink med. 

Anonymkode: db6bb...c4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg må ærlig innrømme at jeg har et uendelig stort håp på at vi klarer og jobbe sammen til noe bedre. Jeg elsker jo gutten, men samt så skjønner jeg at forholdet ikke er så sunt da.

Nå skal vi til parterapi, og da håper jeg HAN for en gang skyld bare åpner seg hundre prosent og forteller akkurat det han føler og tenker. 

Det er ingen vold i forholdet. Alkohol har det gjerne blitt litt i sommer, og det har vært et veldig stort problem. Det har gjerne vært årsaken til de største diskusjonene.

Jeg er i 20 + årene og han er i 30 + årene. Han har også et barn fra før som er 10+ som jeg syntes han er kjempe flink med. 

Anonymkode: db6bb...c4d

Du nevner at han har opplevd mye dritt i barndommen. Det gir han faktisk ikke fripass til å være en drittpartner.

 

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg føler jeg er blitt en helt annen person etter jeg ble sammen med han, men ønsker så virkelig at det skal fungere mellom oss.

At du mister deg selv i et forhold er et gedigent rødt flagg!

Det er ikke noe gunstig å bringe et barn til verden i et ustabilt forhold (legg merke til at hermetegnene dine ikke er med)

Anonymkode: d0420...e87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du nevner at han har opplevd mye dritt i barndommen. Det gir han faktisk ikke fripass til å være en drittpartner.

Anonymkode: d0420...e87

Jeg skjønner hvordan du ser det, og jeg må ærlig innrømme jeg er redd for å gå detaljert i det i tilfelle noen skjønner hvem vi er. Men jeg kan begynne smått med å fortelle at gutten er 30+ og fremdeles redd for å bli mislikt at andre rundt seg. Han tørr ikke å komme med egne meninger, vist noen andre er uenige i noe. Han har et stort behov for å bli likt av alle. Han jobber innenfor helse og er kjempeflink med alt den jobben innebærer. Han har sykt mye sympati og empati for de rundt seg på jobb. Mange er kjempe fornøyd med han, ettersom han har så stor forståelse for de han er med. Og han er kjempe kry, for nå føler han endelig at han får til noe. Han har hatt sykt mye motgang opp igjennom livet sitt. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At du mister deg selv i et forhold er et gedigent rødt flagg!

Det er ikke noe gunstig å bringe et barn til verden i et ustabilt forhold (legg merke til at hermetegnene dine ikke er med)

Anonymkode: d0420...e87

Jeg har alltid skjønt dette er et rødt flagg, men så sitter jeg og tenker om at grunnen til at jeg mister meg selv er mye på grunn av hva jeg har gått igjennom tidligere. Jeg har aldri hatt noe stort familie forhold til min egen far. Og da jeg var mindre skrev jeg brev til pappa om at jeg håpte han kanskje en dag kunne se på meg som datteren hans. Jeg har altså gått mange år og følt at jeg ikke er ønsket av min egen far. Jeg tror derfor det har utviklet meg, til at jeg har et sterkt behov på bekreftelse på at jeg er ønsket, at jeg er elsket av den jeg er med. Så fort jeg føler noe annet, så blir jeg ja.. jeg klarer egentlig ikke å sette ord på det. 

Anonymkode: db6bb...c4d

[AnonymBruker]

Jeg må bare si tusen takk for alle som har delt sine meninger opp i det hele. Selv om det har vært harde svar så setter jeg pris på det! Det er deilig og kunne lufte tankene mine med totalt ukjente mennesker. Dere er gode, uansett hvor brutale svarene deres har vært! 

Anonymkode: db6bb...c4d

[AnonymBruker]

solmåneogstjerner skrev (3 timer siden):

Du trenger da ikke hans godkjenning for å gå. Alle og enhver kan gå fra et forhold om de ønsker det. Om det er slik at det føles umulig/vanskelig for deg så ville jeg tatt kontakt med det lokale krisesenteret. 

Om du skal fortsette graviditeten eller ikke har jeg ikke lyst til å ha så mye meninger om, annet enn at barnet vil jo ha rett til å ha kontakt med begge foreldre og det har dere begge en plikt til å bidra til (så kan det en sjelden gang være noen unntak). 

Nei, jeg skjønner ikke hvorfor jeg har vært så opphengt i denne godkjenningen fra han. Er vel et håp på at ting blir bedre vist jeg sier jeg ønsker å reise. Og det blir gjerne bedre også, men så går det noen uker så er vi tilbake til det vanlige. Og jeg roper ulv, ulv igjen. Men nå skal vi til samtale sammen, jeg skal også en tur til legen hvor jeg da kanskje kan få muligheten til å få snakket med en psykolog og kanskje finne ut hva det er som ligger i underbevissten.

 

Jeg har tenkt at jeg skal tenke på meg selv når det gjelder graviditeten. Hva som er best for meg og eventuelt fosteret, med eller uten samboeren. 

Anonymkode: db6bb...c4d

[solmåneogstjerner]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Nei, jeg skjønner ikke hvorfor jeg har vært så opphengt i denne godkjenningen fra han. Er vel et håp på at ting blir bedre vist jeg sier jeg ønsker å reise. Og det blir gjerne bedre også, men så går det noen uker så er vi tilbake til det vanlige. Og jeg roper ulv, ulv igjen. Men nå skal vi til samtale sammen, jeg skal også en tur til legen hvor jeg da kanskje kan få muligheten til å få snakket med en psykolog og kanskje finne ut hva det er som ligger i underbevissten.

 

Jeg har tenkt at jeg skal tenke på meg selv når det gjelder graviditeten. Hva som er best for meg og eventuelt fosteret, med eller uten samboeren. 

Anonymkode: db6bb...c4d

Høres ut som du er på vei mot en bedre fremtid, om det er med eller uten mannen. 

Ble glad for å lese at det ikke er vold eller rus i bildet og at han fungerer som far for sitt særkullsbarn. Men får likevel inntrykket av at det foregår psykisk vold her, og det kan være minst like ille som fysisk vold.

Men ja, snakk med lege / psykolog. Vær helt åpen og ærlig med dem. Lykke til! ❤

Endret 16. september 2021 av solmåneogstjerner

[AnonymBruker]

Er nok dumt å få en unge oppi alt, men skjønner godt at det er vanskelig å ta abort. Nå hadde det for meg vært utenkelig, det er iaf det jeg tenker etter å ha fått barn. Mye mulig jeg hadde klart å ta abort tidligere.

Uansett, det blir ikke bedre med en baby, snarere unntakstilstand i 2 år der du er stuck med han. Se for deg lite søvn og slitne foreldre som irriterer seg over at den andre ikke skifter nok bleier, rydder, vasker, handler, etc. Om du i tillegg har en turbulent historie i bunn med tillitsproblemer e.l. kan det bli fælt. Du må tenke godt på om du virkelig har lyst å ende opp med han, kan du være fornøyd og lykkelig med han i vanskelige tider?

Anonymkode: eaaf8...296

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Er nok dumt å få en unge oppi alt, men skjønner godt at det er vanskelig å ta abort. Nå hadde det for meg vært utenkelig, det er iaf det jeg tenker etter å ha fått barn. Mye mulig jeg hadde klart å ta abort tidligere.

Uansett, det blir ikke bedre med en baby, snarere unntakstilstand i 2 år der du er stuck med han. Se for deg lite søvn og slitne foreldre som irriterer seg over at den andre ikke skifter nok bleier, rydder, vasker, handler, etc. Om du i tillegg har en turbulent historie i bunn med tillitsproblemer e.l. kan det bli fælt. Du må tenke godt på om du virkelig har lyst å ende opp med han, kan du være fornøyd og lykkelig med han i vanskelige tider?

Anonymkode: eaaf8...296

Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skal svare. Hva jeg skal svare. Av og til så føler jeg at jeg kanskje er bipolar, og jeg vet ikke om det er dette forholdet jeg er i som gjør at jeg er så opp og ned, kryss og tvers heletiden. Jeg føler han aldri har forståelse for hva jeg ønsker å prate om. Men jeg sitter likevel å håper at vi kan finne en ordning. At vi kan fikse dette, og bli en familie sammen. Jeg ønsker virkelig ikke å måtte ta abort, jeg har alltid ønsket meg barn.. men så føler jeg at grunnen til at han ønsker barn er fordi da er jeg hjemme i 9 mnd og det er betryggende for han. Det eneste problemet han har med meg, er når jeg drikker. Noe jeg har full forståelse for, for jeg blir tidenes bitch mot han når jeg oppnår en viss promille. Og det tok meg noen ganger før jeg skjønte at sprit er noe jeg ikke tåler. Og jeg er villig til å legge spritflaska på hylla, jeg er villig til å jobbe med meg selv slik at vi ikke får slike problemer igjen. 

Jeg ser at jeg egentlig sliter veldig med å utrykke følelsene mine og tankene mine opp i det hele. Jeg har prøvd å snakke med jordmor, legen, venner, kollegaer og mamma om alt og ingenting. Og egentlig håpt det vil hjelpe, men det har heller vært med på å svartmale forholdet vårt. Vi har prøvd i over 2 år nå på å finne en ordning, men vi har aldri gått til samtale sammen, så dette er vel mitt siste håp. Et siste håp før alternativet eventuelt blir abort, eller at jeg går ifra han og går igjennom svangerskapet alene. Så kan vi heller finne en ordning på hvordan vi skal fordele når den tid kommer. Er det egoistisk av meg? 

Anonymkode: db6bb...c4d

[AnonymBruker]

solmåneogstjerner skrev (4 timer siden):

Høres ut som du er på vei mot en bedre fremtid, om det er med eller uten mannen. 

Ble glad for å lese at det ikke er vold eller rus i bildet og at han fungerer som far for sitt særkullsbarn. Men får likevel inntrykket av at det foregår psykisk vold her, og det kan være minst like ille som fysisk vold.

Men ja, snakk med lege / psykolog. Vær helt åpen og ærlig med dem. Lykke til! ❤

❤️ Årh, jeg må bare si at jeg setter uendelig pris på svarene dine. Tusen millioner takk for alt sammen.

Anonymkode: db6bb...c4d

[AnonymBruker]

Hvordan går det?

Anonymkode: 5fc9c...63d

[AnonymBruker]

Er i samme båt selv. Han har mye bagasje og traumer som har ødelagt og vært altoppslukende i forholdet vårt. Han har økonomiske problemer oppi det hele. Og vanskelig for å se seg selv. Jeg er ikke perfekt heller. 

Jeg tenker at det får gå som det går. Jeg skal klare det alene hvis ikke. Har forberedt meg litt på det også selv om jeg håper vi får det greit sammen. 

Anonymkode: b8624...08d