Hvordan ville du håndtert 3årings meltdown?

[AnonymBruker]

Jeg ville kanskje forsøkt noe annet før det går så langt at du kler på barnet flere ganger og hen river det av igjen. Virker litt lite hensiktsmessig å holde på sånn. Når du aner at dette kommer til å bli vanskelig burde du kanskje tenke ut en ny måte å angripe det på.

Vi bruker mye lek som "førstemann" eller litt omvendt psykologi "nei, du får IKKE lov å ta på deg regnbuksa, no no no, ikke i dag!!" Da får de alltid et lurt smil og skynder seg å ta på nettopp regnbuksa. Dette funker som regel ikke hvis de er allerede er pottesure eller veldig oppildnet etter diskusjoner, så vi endrer gjerne strategi tidlig når vi ser hvor veien går. Er de allerede ganske sure kan "humørpolitiet" komme, kanskje mens vi spiller av en sirene på telefonen vår bak ryggen. 😆 Eller vi setter på en sang, Fantorangens "opp på tå" funker bra til å gjøre seg klar for å gå ut. 

Hvis de er sinte og skriker til meg pleier jeg å si kort at sånn gjør vi ikke, vi snakker med hverandre. Løfter opp barnet og tusler litt rundt i huset og spør hvorfor er du så sint, hva skjedde nå, hva kan vi gjøre for å bli enige igjen osv. 

Jeg har forståelse for at du føler du trenger en time out, men tror nok det oppleves som veldig vanskelig at mamma går på rommet og lukker døren midt oppi en opphetet diskusjon hvor ingen av dere klarer å roe dere ned. Du har behov for en kort stund alene, mens barnet har behov for hjelp til å håndtere følelsene. Jeg ville forsøkt å unngå akkurat det. 

 

Anonymkode: 2c9a5...151

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Det hjalp litt da jeg begynte å bli litt mer streng. Ikke tilby valg, forklare litt mer at "jeg er voksen, jeg vet at du trenger den jakken, nå må du høre på meg" i farta.  Enten fysisk tvinge, vise hvem som er "sjefen", og trøste etterpå (barnet er bare 3,5 og trenger ikke bestemme alt og gjøre alt i sitt tempo.. Du kan forklare hvis du vil etter du er ferdig). 

Men.. Ikke alltid. Barnet trenger å ha litt kontroll selv også. Ihvertfall få følelsen at det har noenlunde kontroll, at meningene hennes teller (jeg sier hun, fordi det du beskriver høres ut som ei jente). 

 

Anonymkode: bbde6...a14

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare la barnet gå i det den vil og ta med klærne? Det går fint, vi snakker september og så kaldt er det ikke. Hva så om hen blir forkjølet. Velg dine kamper sier jeg. 

Personlig ville jeg ikke brukt tvang i slike situasjoner. Jeg har gjort det ja, men angrer. Det er ikke verdt det. 

Og så virker det litt vel heftig dette, for deg. 1,5 time med krangling, som ender med ingenting. Blæ...

Du har et lite barn, så en del styr må du regne med. Vi har fortsatt styr og barna er mye større. 

Men igjen - velg dine kamper.

Anonymkode: 77f58...c51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg ville kanskje forsøkt noe annet før det går så langt at du kler på barnet flere ganger og hen river det av igjen. Virker litt lite hensiktsmessig å holde på sånn. Når du aner at dette kommer til å bli vanskelig burde du kanskje tenke ut en ny måte å angripe det på.

Vi bruker mye lek som "førstemann" eller litt omvendt psykologi "nei, du får IKKE lov å ta på deg regnbuksa, no no no, ikke i dag!!" Da får de alltid et lurt smil og skynder seg å ta på nettopp regnbuksa. Dette funker som regel ikke hvis de er allerede er pottesure eller veldig oppildnet etter diskusjoner, så vi endrer gjerne strategi tidlig når vi ser hvor veien går. Er de allerede ganske sure kan "humørpolitiet" komme, kanskje mens vi spiller av en sirene på telefonen vår bak ryggen. 😆 Eller vi setter på en sang, Fantorangens "opp på tå" funker bra til å gjøre seg klar for å gå ut. 

Hvis de er sinte og skriker til meg pleier jeg å si kort at sånn gjør vi ikke, vi snakker med hverandre. Løfter opp barnet og tusler litt rundt i huset og spør hvorfor er du så sint, hva skjedde nå, hva kan vi gjøre for å bli enige igjen osv. 

Jeg har forståelse for at du føler du trenger en time out, men tror nok det oppleves som veldig vanskelig at mamma går på rommet og lukker døren midt oppi en opphetet diskusjon hvor ingen av dere klarer å roe dere ned. Du har behov for en kort stund alene, mens barnet har behov for hjelp til å håndtere følelsene. Jeg ville forsøkt å unngå akkurat det. 

 

Anonymkode: 2c9a5...151

Mange gode råd her! Du virker som en god forelder! 

Humørpoliti - det må jeg se funker på mine store. 

Anonymkode: 77f58...c51

[AnonymBruker]

Jeg hadde bedt om veiledning på helsestasjonen på hvordan roe ned barnet riktig. Høres ut som om dere trenger det begge to. 

 

Anonymkode: 33024...f3b

[AnonymBruker]

Tja.

Husker en historie om ei som hadde en 3-4 åring, de skulle til Dyreparken (kjøreavstand hjemmefra, de var der jevnlig - så dette var ikke årets ferietur). 

Det var full baluba hele seansen, inkludert bilturen.

Barnet fikk tydelig pg gjentakende beskjed - og siste gangen ble det sagt at «om vi ikke slutter med hyl/skrik/tull nå så stopper bilen og kjører hjem. Vi kan ikke rope og hyle og gjennom dyreparken». 

Som sagt så gjort 🤷‍♀️

Hard måte å lære på - men på et tidspunkt satte de en grense. Etter å ha vært lenge på tilbudssiden.

I din situasjon, tja. 

Vi vekslet litt mellom å kle på ungen selv med halvmakt, si at «får vondt i ørene av skrik, nå skal vi ut» - og «ok, om du ikke vil ut så går jeg tilbake til stua». 

Ved kommandering om trøst osv hadde jeg sagt at «vil gjerne trøste, men jeg har så vondt i hodet at jeg bare må hvile nå». 

Jeg tok jevnlig sånne forklaringer for å vise at voksne også har sterke følelser/kroppslige reaksjoner.

 

Anonymkode: ed257...313

[AnonymBruker]

Det er om å gjøre å unngå kamper, lange forhandlinger og mye frem og tilbake med barn. Det gjør dem bare frustrerte. Derfor må du avslutte en sånn situasjon før den begynner. Hvis barnet ditt ikke vil ha på seg yttertøy, tar du det bare med deg og så går dere ut. Hvis barnet ikke vil gå ut, men dere må gå, tar du barnet med deg (bærer det) vennlig og sier at mamma er ikke sint, men dere er nødt til å gå. Osv.

Det gjelder å bare handle, vennlig og bestemt. Ikke gå inn på krangling og forhandling, frem og tilbake, bestemme og ombestemme. Hvis du har bestemt at dere skal gjøre noe, bare gjør du det. Vær vennlig og rolig og så gjennomfører du planen. Et barn tåler å fryse litt og straks barnet forstår at det ikke nytter å kjempe, vil det bli lettere neste gang. Det viktigste er å hindre at barnet blir frustrert og kokt i hodet. Et barn tåler at det ikke får viljen sin så lenge mor er rolig og vennlig, mens kamper, krangel og frustrasjon skader relasjonen deres.

Anonymkode: 546a4...1ce

[AnonymBruker]

Det her med påkledning er jo et evig mas mellom 3 og 4 år og kilden til tusen konflikter.

Imponerende at barnet ditt BER om trøst. 

Anonymkode: bca63...a65

[Hactar]

Det er jo litt fascinerende at barnet kan si at det ikke klarer å roe seg selv og trenger trøst. Ikke noe problem med å uttrykke behovene sine, i alle fall, og det er jo en styrke. Når det kommer til å trøste på rett måte, rett sted og snakke slik eller sånn, tolker jeg det som barnet egentlig ikke trenger trøst lenger og hele greia har blitt en lek.

Det kan du godt fortelle barnet også, at du kan trøste på din måte eller så vil du gjøre noe annet. Og ikke ta så mange omkamper. Enten bestemmer barnet seg for å ville ha trøst på din måte ganske raskt, eller så blir det ikke trøst. Vær gjerne vennlig til stede, men rydd litt eller noe i stedet for å ha barnet fanget.

Ellers har jeg hatt relativ suksess med å tvinge først og trøste etterpå i den alderen. Det forutsetter at du klarer å tvinge på tøyet, trøste og komme dere ut døra uten at alt rives av igjen. Mange ganger har humøret endret seg markant til det bedre idet vi har kommet oss ut, så å bare tvinge gjennom påkledningen har gjort dagen bedre for alle.

[AnonymBruker]

Ulrikke skrev (4 timer siden):

Naboene her må ha trodd at både det ene og det andre foregikk da jentungen var 3. Hun brølte "auuu mamma, nei, jeg viiiil ikkeeeee!" med alle vinduer og dører åpne. Da sto hun og trampet i gulvet av sinne, barbeint, og fikk vondt i føttene av det. Men for naboene hørtes det sannsynligvis ut som om jeg slo henne helseløs.... 

Vi har også hatt våre fighter utendørs. Hun har trampet avgårde for å finne en ny mamma, hvorpå jeg ønsket henne god tur (kjempepedagogisk, jeg vet, men et var en sånn dag....), og hun ble stående ved tomtegrensa og vræle fordi hun ikke ante hvor hun skulle gå. Jeg har også satt meg i bilen og begynt å kjøre med henne utenfor fordi hun var umulig å få inn i bilen. En periode fikk hun opp bilbeltet mens vi kjørte, jeg måtte jo stoppe bilen til slutt hver gang og snakke om det. Den siste gangen det skjedde lot jeg bilen stå og vi gikk hjem. Det var vel et par kilometer. Forklarte flere ganger at hun ikke kunne sitte på i bilen uten bilbelte, men først da hun fikk føle det på kroppen sluttet hun.... 

Dette var den perioden det var absolutt vanskeligst å være mamma. Hun husker ikke så mye av det nå, men hun husker at hun skulle ut og finne ny mamma fordi hun ikke fikk kjøttboller til middag. Hun husker også at hun kastet en fin dukke hun hadde fått på Disney on Ice i veggene da hun sto og trampet i gulvet og brølte, for hodet på den knakk og hun ble helt knust av det i tillegg. Hun er nå straks 16, og har vært ekstremt enkel å ha med å gjøre etter den sommeren hun var 3,5....

Poenget mitt er, ikke bry deg om naboene. De kampene du må ta, de tar du. Men tenk over i forkant hva du ønsker å oppnå, vær rolig men bestemt og konsekvent. Sett grenser for seg selv for hva du finner deg i. Ikke gi for mange valg, ikke prøv tusen avledninger, barnet er ikke istand til å ta imot. Snakk med barnet når det ikke er sint, selv om det er lite er det fint å begynne nå med å snakke om følelser og situasjoner som har vært og kan oppstå. Men naboene får seile sin egen sjø altså! 

 

Hehe, takk for at du deler:) Ikke alltid så lett dette her. Jeg får prøve å ikke bry meg om hva andre eventuelt tenker. Jeg har også lurt litt på om det blir for mange valg for barnet.

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Eeh først, barnet sier "jeg klarer ikke roe meg ned"? betyr det at du har i en setting som dette bedt barnet roe seg ned? 

Alt barnet sier refleterer i denne alderen hvordan barnet har blitt snakket til - du kan tror du gjør alt pedagogisk riktig med din beskrivelse viser noe annet.. 

Du sier du må forlate barnet, en treåring, og situasjonen fordi du , en voksen, blir frustrert over et barn - et barn du har oppdratt, et barn du har skapt, som sansnynligvis gjenspeiler deg.. 

 

Så flott at barnet ditt har et utvilket språk og en forståelse langt frem i forhold til andre barn på samme alder - det er ganske fantastisk! 

Kanskje det er problemet ditt, at barnet faktisk er flink og du kommer til kort? 

Du får ikke en uoppdragen drittunge av å vise omsorg, bare så det er sagt - sjangsen er vel større for uoppdragenhet om du fortsetter som nå. Gå i deg selv, hva er det som gjør at du mister kontrollen og hva kan du gjøre annerledes for å unngå at det blir slik. 

Det er ALDRI ungen som er problemet, det er nesten alltid hvordan vi voksne reagerer som skaper konfliktene.
Anonymkode: 38995...1e5

Jeg føler ikke at jeg har lagt skylden på barnet i innlegget, heller tvert imot. Det er jeg som er voksen og jeg som ønsker tips til hva jeg kan gjøre bedre i disse situasjonene.

Jeg opplever at barnet kommer med slike utsagn når vi har kommet til det punktet at valgmuligheter, validering, og tilbud om trøst "ikke fungerer", der jeg forsøker å sette en grense for hva hen får lov til å kommandere meg til. F.eks. at hen legger føringer for at jeg MÅ stå og trøste, ikke sitte. Da sier jeg at nå sitter jeg og at barnet kan sitte på fanget hvis det vil ha trøst. I stedet for å ta imot dette, blir barnet enda sintere og roper/skriker til meg. Jeg gir beskjed om at jeg ikke kommer til å svare på slik skriking, og at hvis det vil snakke sammen må hen bruke snakke-stemme. Så ignorerer jeg eventuelle utbrudd. Det er her barnet begynner å si slike ting som at det er lei seg og at jeg ikke vil trøste. Kanskje fordi hen ønsker oppmerksomhet/reaksjon fra meg? Usikker.. Men det er ikke sant det hen sier, men så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg lurer på om det virkelig er det barnet sitter igjen med? Og da fungerer ikke ignoreringen, fordi jeg føler jeg må svare på disse tingene...

Hen har opplevd tidligere at jeg har tatt barnet vekk fra trassanfall i situasjoner der mange andre mennesker er involvert. Det er for å skjerme både barnet og de andre, og da har jeg nok sagt at "vi bli her til du føler deg roligere". Så hen forstår nok at jeg ikke ønsker å gå ut, før hen har roet seg ned, uten at jeg direkte har bedt hen om det. Men jeg tar med meg tips fra andre her, om at jeg ikke burde tenke så mye på akkurat dette (at naboer skal bli vitne til utbruddene).

Angående det du sier om time-out for meg: Det ER slitsomt å stå i 90 minutter med dette, spesielt etter at jeg lagt inn mye energi på å forberede, pakke og gjøre det koselig for oss. Derfor har jeg tenkt at det er bedre at jeg tar meg en pust i bakken, enn at jeg blir sinna og sier noe lite konstruktivt til barnet. Men jeg har tatt med meg det flere sier om å ikke gå inn i diskusjonen, og avblåse den før kampen begynner.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg vet det er helt i tiden å validerende følelser, og gi masse valg. Men her er du ifred med å lage et lite monster😉

Ved å hele tiden tilby valg, blir resultatet at du har en 3åring som blir tillært at hen bestemmer.

For mange små valg i hverdagen kan også være dypt stressende for et lite barn. Stikkord er mindre valg, mer tydelige beskjeder. 
 

Anonymkode: 78668...bb0

Uff, det er det siste jeg ønsker.. Det er et godt poeng. Jeg skal forsøke å begrense antall valg, og ikke gå inn i diskusjoner med barnet.

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Pappaen er flinkere til å prøve å tøyse ved vanskelige påkledninger enn meg (med litt varierende hell). Det jeg dog skal prøve selv neste gang er tipset her oppe om å visse «irritasjon over å kle på meg selv», det tror jeg kan funke enkelte ganger her.

Jeg begynner også som deg, forbereder, gir et valg (enten valg mellom to forskjellige ytterklær eller valg om hvor vi skal kle på, stuen eller gangen). Prøver å snakke om noe hyggelig (aktivitet der vi er fremme, en kakao, vaffel, lage bål). Og så er det jo dager det ikke funker. På de dagene har jeg innen den tid sørget for gjøre meg helt klar selv, og så er det da  en advarsel om at om du ikke kler på deg, så må mamma gjøre det. På de dagene blir det jo ikke god stemning av den advarselen, men gir allikvel en siste «sjanse» til å kle på, og så kler jeg på og bærer sprellende ut i bilen. Han er jo da eitrende rasende, men etter en stund så får vi alltid avledet deg og pratet om noe hyggelig. Og da er alt over på 1 sekund.

Når jeg skriver så kom jeg jo på at vi sjeldent krangler om ytterklær, da vi som regel kjører uten de og kler på når vi er fremme. Men vi har hatt noen runder hvor han har nektet klær, og jeg kan jo ikke levere ungen naken.

Det er ikke lov å diktere trøstingen, og jeg har også flere ganger sagt «nå slutter du å gråte/mamma forstår ikke hva du mener når du gråter». Da snakker vi etterpå om at det er lov å gråte når vi er lei oss, men når vi er sinte så må vi prate om det, og ikke hyle og skrike.

Anonymkode: 569f8...ab2

Vi tenker nok i utgangspunktet likt. Jeg liker balansegangen. Tar det med meg videre:) Takk!

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du kan i hvert fall trøste deg med at slike episoder er helt normalt. Har vel hatt over 100 slike med min 3.5-åring, totalt det siste halvannet året.

Anonymkode: b5e0f...22e

Takk for at du deler ❤️

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er som med kolikk og 3-års selvstendighet (haha, ja - trass!). 

Du må bare stå i det og holde ut. Det finnes ikke alltid gode måter å møte dem på. Ikke har man alltid tid eller tålmodighet. Og det er greit. 

Det er ikke hvordan du møter en illsint 3-åring som viser hvordan du er som mor. 

Godt nok er godt nok. 

Anonymkode: 57532...bd4

Takk! ❤️ Det bare føles ikke noe ålreit når man står i det.. 😕

Anonymkode: 79622...80d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg ville kanskje forsøkt noe annet før det går så langt at du kler på barnet flere ganger og hen river det av igjen. Virker litt lite hensiktsmessig å holde på sånn. Når du aner at dette kommer til å bli vanskelig burde du kanskje tenke ut en ny måte å angripe det på.

Vi bruker mye lek som "førstemann" eller litt omvendt psykologi "nei, du får IKKE lov å ta på deg regnbuksa, no no no, ikke i dag!!" Da får de alltid et lurt smil og skynder seg å ta på nettopp regnbuksa. Dette funker som regel ikke hvis de er allerede er pottesure eller veldig oppildnet etter diskusjoner, så vi endrer gjerne strategi tidlig når vi ser hvor veien går. Er de allerede ganske sure kan "humørpolitiet" komme, kanskje mens vi spiller av en sirene på telefonen vår bak ryggen. 😆 Eller vi setter på en sang, Fantorangens "opp på tå" funker bra til å gjøre seg klar for å gå ut. 

Hvis de er sinte og skriker til meg pleier jeg å si kort at sånn gjør vi ikke, vi snakker med hverandre. Løfter opp barnet og tusler litt rundt i huset og spør hvorfor er du så sint, hva skjedde nå, hva kan vi gjøre for å bli enige igjen osv. 

Jeg har forståelse for at du føler du trenger en time out, men tror nok det oppleves som veldig vanskelig at mamma går på rommet og lukker døren midt oppi en opphetet diskusjon hvor ingen av dere klarer å roe dere ned. Du har behov for en kort stund alene, mens barnet har behov for hjelp til å håndtere følelsene. Jeg ville forsøkt å unngå akkurat det. 

 

Anonymkode: 2c9a5...151

Takk! Her var det litt å tenke på. Jeg er egentlig enig i det siste du skriver, det er nok derfor det føles feil. Men hva gjør du når du ber barnet om å ikke skrike til deg, men snakke, og barnet bare fortsetter? Ignorerer du da? Det er hvis jeg gjør det, at barnet sier ting som at "Jeg har vonde følelser og mamma vil ikke trøste meg!" osv. Da klarer jeg ikke å ignorere, for det er jo absolutt ikke det jeg ønsker at barnet skal sitte igjen med...

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kjenner meg igjen. Det hjalp litt da jeg begynte å bli litt mer streng. Ikke tilby valg, forklare litt mer at "jeg er voksen, jeg vet at du trenger den jakken, nå må du høre på meg" i farta.  Enten fysisk tvinge, vise hvem som er "sjefen", og trøste etterpå (barnet er bare 3,5 og trenger ikke bestemme alt og gjøre alt i sitt tempo.. Du kan forklare hvis du vil etter du er ferdig). 

Men.. Ikke alltid. Barnet trenger å ha litt kontroll selv også. Ihvertfall få følelsen at det har noenlunde kontroll, at meningene hennes teller (jeg sier hun, fordi det du beskriver høres ut som ei jente). 

 

Anonymkode: bbde6...a14

Takk for at du deler. Ingen kommentar;)

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kan du ikke bare la barnet gå i det den vil og ta med klærne? Det går fint, vi snakker september og så kaldt er det ikke. Hva så om hen blir forkjølet. Velg dine kamper sier jeg. 

Personlig ville jeg ikke brukt tvang i slike situasjoner. Jeg har gjort det ja, men angrer. Det er ikke verdt det. 

Og så virker det litt vel heftig dette, for deg. 1,5 time med krangling, som ender med ingenting. Blæ...

Du har et lite barn, så en del styr må du regne med. Vi har fortsatt styr og barna er mye større. 

Men igjen - velg dine kamper.

Anonymkode: 77f58...c51

Kanskje jeg kunne gjort det. Men blir det ikke bare et enda større problem neste gang da, dersom barnet finner ut at det hjelper å protestere? Bor i nordre del av landet, så det er ganske kaldt. Og en tur til fjæra blir ikke særlig koselig i bare innebukse og joggesko...

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tja.

Husker en historie om ei som hadde en 3-4 åring, de skulle til Dyreparken (kjøreavstand hjemmefra, de var der jevnlig - så dette var ikke årets ferietur). 

Det var full baluba hele seansen, inkludert bilturen.

Barnet fikk tydelig pg gjentakende beskjed - og siste gangen ble det sagt at «om vi ikke slutter med hyl/skrik/tull nå så stopper bilen og kjører hjem. Vi kan ikke rope og hyle og gjennom dyreparken». 

Som sagt så gjort 🤷‍♀️

Hard måte å lære på - men på et tidspunkt satte de en grense. Etter å ha vært lenge på tilbudssiden.

I din situasjon, tja. 

Vi vekslet litt mellom å kle på ungen selv med halvmakt, si at «får vondt i ørene av skrik, nå skal vi ut» - og «ok, om du ikke vil ut så går jeg tilbake til stua». 

Ved kommandering om trøst osv hadde jeg sagt at «vil gjerne trøste, men jeg har så vondt i hodet at jeg bare må hvile nå». 

Jeg tok jevnlig sånne forklaringer for å vise at voksne også har sterke følelser/kroppslige reaksjoner.

 

Anonymkode: ed257...313

Kommer nok til å kjøre denne når barnet blir litt eldre, men foreløpig tror jeg at det blir litt for harde/uforståelige konsekvenser for et lite barn som ikke fullt ut kan ta innover seg slike konsekvenser enda. Det fungerer for nærere ting som at vi ikke reiser til butikken for å kjøpe lørdagsgodt før skoene er på. Men når det gjelder ting hen i utgangspunktet ikke ønsker selv: f.eks. bhg, virker det jo mot sin hensikt..

Har vel prøvd en slik vekslende strategi, uten særlig hell:/ Det eneste positive er at hen forstår i hvert fall at jeg er et menneske med følelser jeg også. F.eks. sa hen søndag kveld: "Mamma, i dag ble du nok skuffet fordi vi ikke reiste på tur. Skal jeg i barnehagen i morgen? Vi kan jo legge sekken i kjøleskapet og prøve igjen i morgen etter barnehagen?? Da skal jeg ikke bli sint på støvlene. Er det en god avtale??"

Hactar skrev (1 time siden):

Det er jo litt fascinerende at barnet kan si at det ikke klarer å roe seg selv og trenger trøst. Ikke noe problem med å uttrykke behovene sine, i alle fall, og det er jo en styrke. Når det kommer til å trøste på rett måte, rett sted og snakke slik eller sånn, tolker jeg det som barnet egentlig ikke trenger trøst lenger og hele greia har blitt en lek.

Det kan du godt fortelle barnet også, at du kan trøste på din måte eller så vil du gjøre noe annet. Og ikke ta så mange omkamper. Enten bestemmer barnet seg for å ville ha trøst på din måte ganske raskt, eller så blir det ikke trøst. Vær gjerne vennlig til stede, men rydd litt eller noe i stedet for å ha barnet fanget.

Ellers har jeg hatt relativ suksess med å tvinge først og trøste etterpå i den alderen. Det forutsetter at du klarer å tvinge på tøyet, trøste og komme dere ut døra uten at alt rives av igjen. Mange ganger har humøret endret seg markant til det bedre idet vi har kommet oss ut, så å bare tvinge gjennom påkledningen har gjort dagen bedre for alle.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det her med "påkledning er jo et evig mas mellom 3 og 4 år og kilden til tusen konflikter.

Imponerende at barnet ditt BER om trøst. 

Anonymkode: bca63...a65

Tja, hen er veldig verbal av seg. Vi snakker mye om ting i etterkant også, og hadde det vært opp til barnet, kunne vi gjort det til det uendelige. Av en eller annen grunn elsker hen at jeg gjentar om og om igjen hva som skjedde og hvorfor, hvilke følelser det vekte osv. "Kan du fortelle det igjen?!". Også vet hen nok at disse tingene er viktige for meg, derfor vekker det reaksjoner når hen sier sånt.

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er om å gjøre å unngå kamper, lange forhandlinger og mye frem og tilbake med barn. Det gjør dem bare frustrerte. Derfor må du avslutte en sånn situasjon før den begynner. Hvis barnet ditt ikke vil ha på seg yttertøy, tar du det bare med deg og så går dere ut. Hvis barnet ikke vil gå ut, men dere må gå, tar du barnet med deg (bærer det) vennlig og sier at mamma er ikke sint, men dere er nødt til å gå. Osv.

Det gjelder å bare handle, vennlig og bestemt. Ikke gå inn på krangling og forhandling, frem og tilbake, bestemme og ombestemme. Hvis du har bestemt at dere skal gjøre noe, bare gjør du det. Vær vennlig og rolig og så gjennomfører du planen. Et barn tåler å fryse litt og straks barnet forstår at det ikke nytter å kjempe, vil det bli lettere neste gang. Det viktigste er å hindre at barnet blir frustrert og kokt i hodet. Et barn tåler at det ikke får viljen sin så lenge mor er rolig og vennlig, mens kamper, krangel og frustrasjon skader relasjonen deres.

Anonymkode: 546a4...1ce

Takk for svar! Jeg ser at dette er en gjenganger i tråden, så jeg tar det absolutt til meg. Færre diskusjoner - færre kamper, bare gjennomføre det jeg har sagt. Trøste etterpå.

Anonymkode: 79622...80d

[AnonymBruker]

Forstår at du ønsker en oppskrift og opplever situasjonen som slitsom. Men dette kommer til å skje 100 ganger til - barna er rett og slett bare urimelige i denne alderen. Påkledning er rett og slett noe drit.

På sånne dager som du beskriver der jeg selv føler at det skal bli noe positivt, og har flere forventninger selv («vi skal ut i solen/parken!»), så sørger jeg bare for at det ikke blir konflikt. For med mine forventninger og ungens trass så blir det bare dumt for oss begge og man sitter 1 time etterpå og er utslitt av kamp. Da er det bare «her er telefonen min, du får høre på to sanger mens jeg kler på deg» (ikke YouTube, men Spotify) 

anbefaler deg ikke å ignorere barnet ditt når det så åpenbart trenger bekreftelse og trøst. Ignorering fungerer ikke på vår ekstremt verbale 3,5-åring. 

Anonymkode: bca63...a65

[Hactar]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har vel prøvd en slik vekslende strategi, uten særlig hell:/ Det eneste positive er at hen forstår i hvert fall at jeg er et menneske med følelser jeg også. F.eks. sa hen søndag kveld: "Mamma, i dag ble du nok skuffet fordi vi ikke reiste på tur. Skal jeg i barnehagen i morgen? Vi kan jo legge sekken i kjøleskapet og prøve igjen i morgen etter barnehagen?? Da skal jeg ikke bli sint på støvlene. Er det en god avtale??"

Dette er jo en veldig moden tilnærming av en treåring! Både ser hvordan ting ble for deg, hva som gikk galt og finner en plan for hvordan ordne opp og få en bedre opplevelse. Sånne lange utbrudd er kjempeslitsomme, men den refleksjonsevnen kommer dere og barnet til å få stor glede av. 

[AnonymBruker]

Hactar skrev (6 minutter siden):

Dette er jo en veldig moden tilnærming av en treåring! Både ser hvordan ting ble for deg, hva som gikk galt og finner en plan for hvordan ordne opp og få en bedre opplevelse. Sånne lange utbrudd er kjempeslitsomme, men den refleksjonsevnen kommer dere og barnet til å få stor glede av. 

Kanskje det? Vet ikke helt hva som er vanlig. (Det er første barn i familien på begge sider).

Hen er verbal av seg. Vi snakker mye om ting i etterkant også, og hadde det vært opp til barnet, kunne vi gjort det til det uendelige. Av en eller annen grunn elsker hen at jeg gjentar om og om igjen hva som skjedde og hvorfor, hvilke følelser det vekte osv. "Kan du fortelle det igjen?!" og "Hva sa jeg da?!". "Hvorfor tenkte du det?".

Hen virker til å ha god hukommelse også, kan referere til ting som skjedde for lenge siden. Derfor er det ekstra viktig for meg at hen opplever ting som litt ok, slik at hen ikke sitter igjen med en vond følelse av at "mamma ikke vil trøste".

 

TS

Anonymkode: 79622...80d

[AnonymBruker]

Syns du gjør mye rett. På et eller annet tidspunkt så må man komme ut av situasjonen, da har man gjerne validert og trøstet og vært forståelsesfull, og så kommer neste fase der man er nødt til å komme ut av den onde sirkelen. For da har det låst seg. Da er det vi som voksne som må ta ansvar, jeg pleier å gå inn i et annet rom og da følger gjerne treåringen etter og så gjør vi noe annet en liten stund og prøver igjen. Evt. må bare klærne på så går man ut, og tåler litt mer skriking. Så kan man snakke om det i bilen.

Viktig å ha noen grenser også, f.eks. pleier jeg å si at det er meningen at det skal være gøy å dra på tur, nå er det ikke så gøy for nå er du lei deg og sint og vi skriker ikke inne. Hvis du vil ha noe så må du snakke pent til meg, det er lov å være sint men ikke lov å rope, kaste ting osv. Så da venter vi litt og går inn i stua og leker. Så kan vi gå når du er klar. 
 

Av og til funker det ene, av og til det andre. Påkledning har vært en utfordring hos oss også, så føler med deg. Det er virkelig ikke bare bare å skulle la de gå for lite kledd eller uten regntøy når det regner, men det er ikke så gøy å måtte planlegge hver eneste påkledning heller for å minimere protestene.

Jeg pleier å tenke at det er helt vanlig og en del av utviklingen. Det viktigste er å forholde seg rolig (ikke møte sinne med sinne), sette noen grenser (ikke rope, slå, kommandere, kaste ting) og validere følelsene, samt sette en strek på et punkt for at nå må vi prøve noe annet og komme ut av situasjonen. Noen ganger klarer man å løse det på en god måte, andre ganger ikke. Jeg er fornøyd med 9/10- ganger, det er virkelig utfordrende til tider. Men hver «kamp» som går riktig vei ved at man finner ut av det sammen er et steg i riktig retning. For hver gang man klarer det, lærer man noe nytt og barnet lærer å regulere sine følelser litt etter litt

Anonymkode: f9ca1...cfb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

 

Takk for at du deler dine råd. Men blir ikke det litt som å belønne at hen motsetter seg beskjeder? Å gå inn igjen for å spille/leke? Samtidig så får hen jo tankene over på noe annet. 

Anonymkode: 79622...80d

Det er jo mulig at barnet oppfatter det slik, men hadde ikke barnet i utgangspunktet lyst å gå ut? Skal barnet kjøre denne leken, kommer jo ikke barnet seg ut. 

Men det kan også være at barnet lærer og tilegner seg andre ferdigheter. Som blant annet at når ting blir vanskelig, og man kommer sleivt ut, så kan man faktisk ta en pause og hente seg inn igjen. Og starte på nytt. At barn lærer seg å ta en time out, lærer å roe ned, er en veldig positiv egenskap. Samtidig er det jo gjerne i slike situasjoner, når barnet raser,og kommer til toppunktet, at barnet virkelig får kjenne på hvor godt det egentlig er å få trøst og kos av mamma,når barnet har rast fra seg. 💜❤

Når liker vi voksne mest å få klem og trøst, det er jo gjerne om vi er helt i fra oss, eller har det vanskelig. 

Anonymkode: 3efc7...673

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hei! 

Det har oppstått flere vanskelige episoder mellom meg og min ferske treåring de siste ukene. Jeg skal prøve å gjengi situasjonene så korrekt som mulig, og ønsker gjerne deres tanker/tips til hvordan jeg kan håndtere det bedre.

Tar et eksempel fra helgen:

Sola skinner, og vi gjør oss klare til en tur ut til fjæra. Jeg involverer poden i planene, og hen virker motivert til å bli med. Men så raser verden sammen fordi hen må ta på seg ytterklær. Forbereder før påkledning, og gir valg mellom 2 plagg. Mini er totalt uenig, og gir sterkt uttrykk for dette. Forsøker å validere følelsene, og forklare hvorfor ytterklærne må på, men barnet er like sint og ikke villig til å samarbeide. Jeg gir beskjed om at jeg kler meg, og at barnet får tenke på det imens. Ingenting har skjedd når jeg er ferdig påkledd, så jeg gir til slutt barnet valget om å ta på yttertøyet selv, eller at jeg kler på barnet. Ender med å måtte kle på barnet, barnet river av seg alt igjen. Gjentar dette et par ganger. Det hjelper ikke å bare gå ut og la barnet kjenne at det er kaldt, fordi hen er såpass sta at hen ikke "gir seg" da heller, ender med å bli forkjølet (forsøkt tidligere). 

Til slutt setter jeg meg ned ved ytterdøren, og sier at vi ikke kan gå før ytterklærne er på. Barnet hyler og skriker, jeg gjentar rolig beskjeden, og forsøker å ignorere resten av utbruddene. Så begynner barnet å si ting som: "Mammaaa, mammaaa, du svarer meg ikke! Mamma, jeg trenger trøst! Jeg klarer ikke å roe meg ned". Jeg får dårlig samvittighet, og sier at barnet kan få komme og sitte på fanget mitt. Denne trøsteseansen er litt slitsom, fordi jeg er frustrert, samtidig som at jeg ønsker å være der for barnet og hjelpe det å stå i følelsene sine. Men så blir jeg provosert av at barnet, under seansen, driver og dikterer hvordan jeg skal være (sitte/se/snakke). Typ: "Ikke hvisk!!!", "Ikke nikk, du må svare med ord!!" eller "du MÅ sitte på kjøkkenet og trøste meg, ikke her i gangen!". Jeg setter en grense, og sier at barnet ikke kan kommandere meg, og dersom det har ønsker, skal disse ytres på en hyggelig måte. Barnet fortsetter likevel i samme leia, og jeg sier at er frustrert og trenger en pause for å samle meg. Går inn på mitt soverom, barnet følger etter, og roper sårt på meg. Jeg blir gal, men føler likevel at det blir feil å fysisk stenge barnet ute fra rommet:( Så jeg får ikke pausen jeg trenger, barnet blir halvveis ignorert/irettesatt/trøstet og det er ikke hyggelig for noen av oss. Det tar ca 1,5 time fra start til slutt, og vi kommer oss rett og slett ikke ut tidsnok, så jeg må droppe turplanene. 

Barnet har godt språk, og pleier ikke å utagere fysisk under disse episodene. Men jeg føler meg ofte tatt litt på sengen av kommentarene det kommer med. Det sier ikke sårende ting direkte rettet mot meg, men heller ting som: "Jeg er lei meg, og du vil ikke trøste meg!" etter at jeg har satt en grense pga urimelig diktering fra barnets side, eller "jeg må jo få lov til å gråte" etter at jeg har bedt hen om å dempe volumet litt. Jeg føler meg splittet mellom ønsket om å være varm og tilstedeværende, men samtidig setter grenser så hen ikke blir en "ufordragelig drittunge" (misforstå meg rett her). Jeg trenger hjelp til å se hvilke linjer jeg bør dra. Følelser er jo selvfølgelig lov, men bør barnet få lov til å skrike til meg? Er det greit å sende barnet inn på et annet rom for å roe seg, eller bør/må jeg alltid være med? Barnet kverulerer og har ofte innvendinger når jeg ber barnet om noe. Hvor mye rom bør det være for slikt? Hva gjør dere i slike situasjoner, der dere skal gjøre noe etter dere voksnes ønske? Er seff lettere dersom det er snakk om å ting som barnet virkelig vil, f.eks kjøpe lørdagsgodt på butikken, for da er barnet motivert nok til å kle på seg for å få lov til å gå. Verre når det er ting som barnet ikke er like gira på.

Anonymkode: 79622...80d

story of my life. Guttungen her er helt lik. Total meldown ofte når vi skal ut og han må ha på seg sko.

[våren14]

Så fint at barnet ditt gir så tydelig uttrykk for hva det føler!! Så ærlig og imponerede god til å si det som det er når det gjelder. Jeg er skikkelig imponert, og det betyr at du har gjort en skikkelig god jobb!
Jeg syns du gjør alt veldig riktig.
Kanskje var det bare ikke rette dagen for tur?
Men, alltid noe jeg tenker på, kanskje barnet har blitt større enn du tror?
Kanskje tiden for to valg eller tvangspåkledning er over?
På tide å gi barnet mer ansvar?
Det tåler å bli forkjøla tross alt. 
Utfordre heller barnet - hvilket vær er det i dag? Kan du gå til vinduet og sjekke for oss?
"Skyer og regn!"
"Hmm, ok. Isj, da blir jeg kald og våt. Hva skal vi gjøre med det? Har du noen ideer?"
Se hva som skjer..
Kanskje havner dere en kort tur ut i shorts, paraply og støvler - so what med mindre nær minusgrader og storm.
Større sjans (iaf om barnet går i bhg?), at det ber deg ta på regntøy og finner frem sitt eget.
Har du forøvrig ordnet så barnet selv får tak i passende klær?
Vi har små knagger ved døra og skohylle med barnesko i rett høyde. Der henger jeg strategisk alltid frem det som passer med sesongen. Så mine har fra de var 2 for det meste ordnet seg selv med å hente frem tøy og sko, og fått masse tid til å kle seg selv inntil de selv ber om hjelp med noe.  Jeg prøver å ikke si så mye utover at vi skal ut og at de får kle på seg. Jo mer jeg sier...virker som tvang. Å la de tenke selv og ordne selv er gull verdt. Og når ting bare ikke funker, ja så er mine planer antagelig i konflikt med deres behov og ønsker den dagen. Da hender det jeg smører med noe om kjeks når vi kommer frem etc, hvis det er viktig for meg at vi kommer oss ut. Andre dager maser de om å gå ut mens jeg helst vil legge puslespill inne. Og slik veksler det vel. Og innimellom klaffer alt og hele familien fyker glade ut på tur og har en fin dag. Men med to voksne og barn på 3 og 5 er det liksom ikke alltid at forventningene til dagen er de samme. Og det går helt fint for vår del.

Har selvsagt skjedd endel ganger at vi ender opp med å bli inne, men da med forbud mot skjermtid f.eks. Greit å ville være inne hjemme, men ikke for å se på tv. Men mot en oppgavebok eller fine lesestunder, så ok.

Ang din håndtering av anfallet, prøv å bare blokker det ut, lat som om du har en utside av teflon og at ordene ikke egentlig når deg. Etter to barn i disse fasene er jeg mester på å distansere mine følelse vekk fra deres følelser, så minst en av oss er en rolig behersket person. Jeg bare er det, trøster, koser etter ønske og tar egentlig bare imot frustrasjonen. Putter den i en mental sekk som ikke har med meg å gjøre, som jeg så bare setter fra meg igjen etterpå og ferdig med det. Når verden stormer trenger de en rolig mor. Jeg kan godt forbanne situasjonen ganger greit inni mitt eget hode, noen ganger tenker jeg på hva jeg skulle ønske jeg kunne sagt 😛 Og så er vi ferdige med det. Og det er helt ok å være frustrert, så lenge det bli på innsiden, og man legger det vekk. Små barn er små barn, man må ikke la seg rive med. 

 

De er artige 😛 
Jeg elsker begge barna mine, men jeg forbanner konseptet 3-åring. Jeg liker ikke 3-åringsfasen. Det er en sann glede når de nærmer seg 4 og blir oppegående mennesker. Yngste her er straks 3,5 år så vi er midt i moroa. Heldigvis tok hun det meste av "selvstendighetsalderen" som 2-åring... men nå har vi bare babyspråk og fjas og en million ting som må ordnes før leggetid og skravla som går KONSTANT, gjerne i helt uregulertbarn volum. Puuuh... glad jeg har vært der før og bare "står han av" en runde til. Neste år har jeg et helt annet barn. Litt vemodig. Men allikevel VELDIG godt!

[Maleficenta]

våren14 skrev (1 minutt siden):

Så fint at barnet ditt gir så tydelig uttrykk for hva det føler!! Så ærlig og imponerede god til å si det som det er når det gjelder. Jeg er skikkelig imponert, og det betyr at du har gjort en skikkelig god jobb!
Jeg syns du gjør alt veldig riktig.
Kanskje var det bare ikke rette dagen for tur?
Men, alltid noe jeg tenker på, kanskje barnet har blitt større enn du tror?
Kanskje tiden for to valg eller tvangspåkledning er over?
På tide å gi barnet mer ansvar?
Det tåler å bli forkjøla tross alt. 
Utfordre heller barnet - hvilket vær er det i dag? Kan du gå til vinduet og sjekke for oss?
"Skyer og regn!"
"Hmm, ok. Isj, da blir jeg kald og våt. Hva skal vi gjøre med det? Har du noen ideer?"
Se hva som skjer..
Kanskje havner dere en kort tur ut i shorts, paraply og støvler - so what med mindre nær minusgrader og storm.
Større sjans (iaf om barnet går i bhg?), at det ber deg ta på regntøy og finner frem sitt eget.
Har du forøvrig ordnet så barnet selv får tak i passende klær?
Vi har små knagger ved døra og skohylle med barnesko i rett høyde. Der henger jeg strategisk alltid frem det som passer med sesongen. Så mine har fra de var 2 for det meste ordnet seg selv med å hente frem tøy og sko, og fått masse tid til å kle seg selv inntil de selv ber om hjelp med noe.  Jeg prøver å ikke si så mye utover at vi skal ut og at de får kle på seg. Jo mer jeg sier...virker som tvang. Å la de tenke selv og ordne selv er gull verdt. Og når ting bare ikke funker, ja så er mine planer antagelig i konflikt med deres behov og ønsker den dagen. Da hender det jeg smører med noe om kjeks når vi kommer frem etc, hvis det er viktig for meg at vi kommer oss ut. Andre dager maser de om å gå ut mens jeg helst vil legge puslespill inne. Og slik veksler det vel. Og innimellom klaffer alt og hele familien fyker glade ut på tur og har en fin dag. Men med to voksne og barn på 3 og 5 er det liksom ikke alltid at forventningene til dagen er de samme. Og det går helt fint for vår del.

Har selvsagt skjedd endel ganger at vi ender opp med å bli inne, men da med forbud mot skjermtid f.eks. Greit å ville være inne hjemme, men ikke for å se på tv. Men mot en oppgavebok eller fine lesestunder, så ok.

Ang din håndtering av anfallet, prøv å bare blokker det ut, lat som om du har en utside av teflon og at ordene ikke egentlig når deg. Etter to barn i disse fasene er jeg mester på å distansere mine følelse vekk fra deres følelser, så minst en av oss er en rolig behersket person. Jeg bare er det, trøster, koser etter ønske og tar egentlig bare imot frustrasjonen. Putter den i en mental sekk som ikke har med meg å gjøre, som jeg så bare setter fra meg igjen etterpå og ferdig med det. Når verden stormer trenger de en rolig mor. Jeg kan godt forbanne situasjonen ganger greit inni mitt eget hode, noen ganger tenker jeg på hva jeg skulle ønske jeg kunne sagt 😛 Og så er vi ferdige med det. Og det er helt ok å være frustrert, så lenge det bli på innsiden, og man legger det vekk. Små barn er små barn, man må ikke la seg rive med. 

 

De er artige 😛 
Jeg elsker begge barna mine, men jeg forbanner konseptet 3-åring. Jeg liker ikke 3-åringsfasen. Det er en sann glede når de nærmer seg 4 og blir oppegående mennesker. Yngste her er straks 3,5 år så vi er midt i moroa. Heldigvis tok hun det meste av "selvstendighetsalderen" som 2-åring... men nå har vi bare babyspråk og fjas og en million ting som må ordnes før leggetid og skravla som går KONSTANT, gjerne i helt uregulertbarn volum. Puuuh... glad jeg har vært der før og bare "står han av" en runde til. Neste år har jeg et helt annet barn. Litt vemodig. Men allikevel VELDIG godt!

3 års alderen er både moro og slitsom