Hvordan ville du håndtert 3årings meltdown?

[AnonymBruker]

Hei! 

Det har oppstått flere vanskelige episoder mellom meg og min ferske treåring de siste ukene. Jeg skal prøve å gjengi situasjonene så korrekt som mulig, og ønsker gjerne deres tanker/tips til hvordan jeg kan håndtere det bedre.

Tar et eksempel fra helgen:

Sola skinner, og vi gjør oss klare til en tur ut til fjæra. Jeg involverer poden i planene, og hen virker motivert til å bli med. Men så raser verden sammen fordi hen må ta på seg ytterklær. Forbereder før påkledning, og gir valg mellom 2 plagg. Mini er totalt uenig, og gir sterkt uttrykk for dette. Forsøker å validere følelsene, og forklare hvorfor ytterklærne må på, men barnet er like sint og ikke villig til å samarbeide. Jeg gir beskjed om at jeg kler meg, og at barnet får tenke på det imens. Ingenting har skjedd når jeg er ferdig påkledd, så jeg gir til slutt barnet valget om å ta på yttertøyet selv, eller at jeg kler på barnet. Ender med å måtte kle på barnet, barnet river av seg alt igjen. Gjentar dette et par ganger. Det hjelper ikke å bare gå ut og la barnet kjenne at det er kaldt, fordi hen er såpass sta at hen ikke "gir seg" da heller, ender med å bli forkjølet (forsøkt tidligere). 

Til slutt setter jeg meg ned ved ytterdøren, og sier at vi ikke kan gå før ytterklærne er på. Barnet hyler og skriker, jeg gjentar rolig beskjeden, og forsøker å ignorere resten av utbruddene. Så begynner barnet å si ting som: "Mammaaa, mammaaa, du svarer meg ikke! Mamma, jeg trenger trøst! Jeg klarer ikke å roe meg ned". Jeg får dårlig samvittighet, og sier at barnet kan få komme og sitte på fanget mitt. Denne trøsteseansen er litt slitsom, fordi jeg er frustrert, samtidig som at jeg ønsker å være der for barnet og hjelpe det å stå i følelsene sine. Men så blir jeg provosert av at barnet, under seansen, driver og dikterer hvordan jeg skal være (sitte/se/snakke). Typ: "Ikke hvisk!!!", "Ikke nikk, du må svare med ord!!" eller "du MÅ sitte på kjøkkenet og trøste meg, ikke her i gangen!". Jeg setter en grense, og sier at barnet ikke kan kommandere meg, og dersom det har ønsker, skal disse ytres på en hyggelig måte. Barnet fortsetter likevel i samme leia, og jeg sier at er frustrert og trenger en pause for å samle meg. Går inn på mitt soverom, barnet følger etter, og roper sårt på meg. Jeg blir gal, men føler likevel at det blir feil å fysisk stenge barnet ute fra rommet:( Så jeg får ikke pausen jeg trenger, barnet blir halvveis ignorert/irettesatt/trøstet og det er ikke hyggelig for noen av oss. Det tar ca 1,5 time fra start til slutt, og vi kommer oss rett og slett ikke ut tidsnok, så jeg må droppe turplanene. 

Barnet har godt språk, og pleier ikke å utagere fysisk under disse episodene. Men jeg føler meg ofte tatt litt på sengen av kommentarene det kommer med. Det sier ikke sårende ting direkte rettet mot meg, men heller ting som: "Jeg er lei meg, og du vil ikke trøste meg!" etter at jeg har satt en grense pga urimelig diktering fra barnets side, eller "jeg må jo få lov til å gråte" etter at jeg har bedt hen om å dempe volumet litt. Jeg føler meg splittet mellom ønsket om å være varm og tilstedeværende, men samtidig setter grenser så hen ikke blir en "ufordragelig drittunge" (misforstå meg rett her). Jeg trenger hjelp til å se hvilke linjer jeg bør dra. Følelser er jo selvfølgelig lov, men bør barnet få lov til å skrike til meg? Er det greit å sende barnet inn på et annet rom for å roe seg, eller bør/må jeg alltid være med? Barnet kverulerer og har ofte innvendinger når jeg ber barnet om noe. Hvor mye rom bør det være for slikt? Hva gjør dere i slike situasjoner, der dere skal gjøre noe etter dere voksnes ønske? Er seff lettere dersom det er snakk om å ting som barnet virkelig vil, f.eks kjøpe lørdagsgodt på butikken, for da er barnet motivert nok til å kle på seg for å få lov til å gå. Verre når det er ting som barnet ikke er like gira på.

Anonymkode: 79622...80d

[AnonymBruker]

Barnet er bare 3 år. Og barn er barn. Ingen foreldre kommer gjennom disse årene uten disse dramaene. Synes det virker som du gjør mye riktig. 

Har du prøvd å avslutte diskusjonen, og feks gå inn i stua, og la barnet komme etter. Og så tar dere begge en time out, han får sitte på fanget, og dere roer helt ned. Lek en kort rimelig, Le litt, osv. 

Så, kan dere prøve å gå ut en gang til. 

Kan jo være at dette gjør at dere faktisk kommer dere ut, og ikke står i en kamp som varer i 1,5 time. Og sånn sett får dere kommet ut på tur 😁

Barn kan være veldig viljesterke, og holde det i gang lenge. Jeg hadde prøvd å avblåst kampen, og tatt det hele fra starten igjen.

Anonymkode: 3efc7...673

[AnonymBruker]

Må nok regne med litt

Anonymkode: 47b2f...dbd

[AnonymBruker]

Det høres veldig vennlig it det du beskriver. Jeg har en 8, 4,5 og nylig treåring i hus og alle har hatt en sånn fase. Nå er det minsten som har sin tur og det som er mest konstruktivt for meg er når jeg klarer å holde meg rolig og setter grenser for meg selv og barnet. Typ; når du gråter så høyt får jeg vondt i ørene. Jeg går og setter meg ut på trappa, så kommer du når du er klar og har på tøy. 
Evnt så må han noen ganger innfinne seg i at familielivet ruller med eller uten hans samtykke. Jeg har levert hylende unge i barnehagen med truse og resten av klærne i en pose. 
Min har også stort ordforråd, og selv om han til tider kan si ting som din gjør, holder jeg meg ganske nøktern til hva han sier. Hvis jeg trøster feil eller han mener jeg sitter på feil sted eller måte svarer jeg stort sett at det er her jeg sitter og trøster så enten kommer du og får trøst eller så lar du være. Jeg prøver også å gi han litt mindre oppmerksomhet. Hyler han i gangen er jeg der, men rydder kanskje litt sko eller ser over tøy/sekker. Han får tilmålt oppmerksomhet når krisen ligger på feil sko/klær nivå. 
Og ingenting av dette hjelper egentlig. Det er en fase man rett og slett må «ri»av. Det handler mest om hva du gjør for deg selv så du ikke blir helt utslitt.

Anonymkode: 21e79...9ed

[Oxytenis]

Liker Charlotte.Mjelde på insta og å høre på foreldrekoden på podcast. Og har tatt og tar gratis foreldrekurs når de går der jeg bor. 3-åringer er The worst😂 Det viktigste på den tiden er ikke å oppdra slik at de ikke blir ufyselige, men å glede seg over de. Man kan leke seg litt med ord.. sta, vanskelig og mangler av-knapp kan mam snu til positive egenskaper.. som det at de er trygge, modige og livsglade😅 og det er det de trenger av oss for å få en god selvfølelse. Så kan man seff snakke om grenser og sånt også.. og alltid ha en non-stop eller vitaminbjørn på lur dersom tiden ikke strekker til. Men prøv å velg dine kamper, har du tid kan du prøve å få med ungen på «apejakt» og snakke om det mens du tar på klær.. eller å fortelle «eventyr» om en hang du var liten og ikke hadde på klær og hva som skjedde da.

[Sirinna]

«Gjør som mamma sier så får du is». 
Neida. Joda.

Men ja, dette var gjenkjennelig. Når 2,5 (snart 3)-åringen min oppfører seg slik er grunnen nesten alltid at hun er trøtt og sliten. Jeg pleier å validere følelsene hennes ved å si ting som «oi nå ser jeg at du er veldig sliten», eller «ble alt feil nå?» samtidig som jeg klemmer henne. Når hun ikke hører på beskjeder men blir sint pleier jeg å bare være der til hun har roet seg, uten å prøve å snakke for mye om hva som gikk galt osv. så når situasjonen er rolig igjen sier jeg sånt som «Du, i sta.. da du ikke ville spise maten din og du ble veldig sint på meg. Jeg liker ikke når du roper til meg på den måten. For her hjemme er det veldig viktig at vi snakker ordentlig til hverandre alle sammen. Tror du at du kan prøve å snakke rolig neste gang du blir sint? Jeg skjønner det er vanskelig, det synes jeg også når jeg er sint. Men kan du prøve?» 

Det funker ganske bra (for oss). Akkurat det du skriver med påkledning har jeg ingen erfaring med, da hun alltid blir glad for å skulle gå ut og kler på seg yttertøy med glede. Men, det har vært episoder hvor hun har villet ha tutu-skjørt i barnehagen, og jeg sier hun må ha bukser på, for det er kaldt. For å gjøre en lang historie kort har jeg levert henne i regntøy med strutteskjørt utenpå. For meg handler det litt om å velge mine kamper.

Barna våre er i ferd med å finne sin egen stemme, og de har plutselig skjønt at de kan si «Nei! Jeg vil ikke», og det er helt magisk synes jeg, å se de oppdage viljen sin. Så må vi foreldre guide de litt hvor og når det passer seg å bruke «Nei!», men som min egen far sier om hans lille barnebarn; «Nei» er det viktigste ordet et lite barn lærer seg! ☺️ 

[AnonymBruker]

Du mistet meg ved "hen" 

Anonymkode: 950af...433

[AnonymBruker]

Etter påkledning blir ungene bært ut. En 3 åring skal ikke diktere om mann skal ut døren eller ikke. Greit å være pedagogisk, men noen ganger må du vise at du bestemmer.

"Si at nå har du sakt det du kan Du hører fortsatt ikke. Da bærer jeg deg ut. Jeg ønsker en koselig dag ute og det er kan du også få."

Får du ungen ut døra er det enklere å få roet han ned. Få ham ut av situasjonen istedenfor at barnet bestemmer over hele situasjonen med sammenbruddet sitt. 

Du er flink som bekrefter følelsene 🙂 men som sakt. Du bestemmer. Ikke en på 3. Du har bestemt at dere skal ut og da drar dere ut. 

 

Anonymkode: d4eac...008

[Drizzt]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du mistet meg ved "hen" 

Anonymkode: 950af...433

Hen bruker jeg når jeg ikke vil avsløre om det er en gutt eller en jente jeg har og det er snakk om og når kjønnet av mitt barn er irrelevant. Kanskje TS vil heller ikke avsløre dette? 

[AnonymBruker]

Drizzt skrev (8 minutter siden):

Hen bruker jeg når jeg ikke vil avsløre om det er en gutt eller en jente jeg har og det er snakk om og når kjønnet av mitt barn er irrelevant. Kanskje TS vil heller ikke avsløre dette? 

Skjønner meg ikke på folk som henger seg opp i det istedenfor å svare på hva ts spør om😅🤷‍♀️
 

Ts, jeg har vært gjennom en slik fase og har gjort det samme som deg, men om hen ikke gir seg, hadde jeg bare gått inn igjen. Og prøvd igjen senere. 
 

Men velg dine kamper☺️

Anonymkode: 343fc...a84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du mistet meg ved "hen" 

Anonymkode: 950af...433

Skal ikke mye til for tida her på kg 😂

Anonymkode: b02d8...8c5

[AnonymBruker]

Synes du gjør mye rett. Men jeg synes også at på et tidspunkt må du bare bestemme at nå skal vi ut, samtidig som du validerer at det ble vanskelig for barnet. 
 

Har du prøvd å gjøre det om til en lek? F.eks: «Hvis ikke du kler på deg, kommer påkledningsmonsteret». Ha glimt i øyet og tull litt, det kan hjelpe. 

Anonymkode: 9619a...d9c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Synes du gjør mye rett. Men jeg synes også at på et tidspunkt må du bare bestemme at nå skal vi ut, samtidig som du validerer at det ble vanskelig for barnet. 
 

Har du prøvd å gjøre det om til en lek? F.eks: «Hvis ikke du kler på deg, kommer påkledningsmonsteret». Ha glimt i øyet og tull litt, det kan hjelpe. 

Anonymkode: 9619a...d9c

Åh,  påkledingsmonsteret ❤️ Det har reddet mange morgener her! "Førstemann" var også gull verdt en periode. 

Når det er sagt, har slik lek virket bedre med vårt eldste barn enn lillesøster. Med lillesøster er det (foreløpig) mer effektivt med "arg, dumme regntøyet. Vi må ha det på begge to, det er klissvått ute. Åh, jeg skulle ønske vi slapp. Buksen min blir så klumpete! Blir din også? Vi må ta på støvlene da. Åh, jeg skulle ønske vi kunne hatt på sko, jeg. Hmm, de har egentlig ganske fin farge de støvlene våre, matcher løvet på trærne ute nå, se!" Men generelt er hun en mer bestemt type. Så det virker gjerne ved påkledning, og ikke like ofte når hun skal legge seg eller vi skal inn og det var veldig gøy ute.  

Anonymkode: d9703...a77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det høres veldig vennlig it det du beskriver. Jeg har en 8, 4,5 og nylig treåring i hus og alle har hatt en sånn fase. Nå er det minsten som har sin tur og det som er mest konstruktivt for meg er når jeg klarer å holde meg rolig og setter grenser for meg selv og barnet. Typ; når du gråter så høyt får jeg vondt i ørene. Jeg går og setter meg ut på trappa, så kommer du når du er klar og har på tøy. 
Evnt så må han noen ganger innfinne seg i at familielivet ruller med eller uten hans samtykke. Jeg har levert hylende unge i barnehagen med truse og resten av klærne i en pose. 
Min har også stort ordforråd, og selv om han til tider kan si ting som din gjør, holder jeg meg ganske nøktern til hva han sier. Hvis jeg trøster feil eller han mener jeg sitter på feil sted eller måte svarer jeg stort sett at det er her jeg sitter og trøster så enten kommer du og får trøst eller så lar du være. Jeg prøver også å gi han litt mindre oppmerksomhet. Hyler han i gangen er jeg der, men rydder kanskje litt sko eller ser over tøy/sekker. Han får tilmålt oppmerksomhet når krisen ligger på feil sko/klær nivå. 
Og ingenting av dette hjelper egentlig. Det er en fase man rett og slett må «ri»av. Det handler mest om hva du gjør for deg selv så du ikke blir helt utslitt.

Anonymkode: 21e79...9ed

Jeg likte denne løsningen, men hva gjør jeg når barnet kommer ut uten å ha kledd på seg? Føles litt feil å avvise det og sende det tilbake. Men det er kanskje det riktige å gjøre? Hvis jeg tar det på fanget og trøster, havner vi fort i en vond sirkel der hen kommanderer meg til div. ting (hen legger premissene for trøsten) og jeg blir mer frustrert. Og klærne er fremdeles ikke på.

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Barnet er bare 3 år. Og barn er barn. Ingen foreldre kommer gjennom disse årene uten disse dramaene. Synes det virker som du gjør mye riktig. 

Har du prøvd å avslutte diskusjonen, og feks gå inn i stua, og la barnet komme etter. Og så tar dere begge en time out, han får sitte på fanget, og dere roer helt ned. Lek en kort rimelig, Le litt, osv. 

Så, kan dere prøve å gå ut en gang til. 

Kan jo være at dette gjør at dere faktisk kommer dere ut, og ikke står i en kamp som varer i 1,5 time. Og sånn sett får dere kommet ut på tur 😁

Barn kan være veldig viljesterke, og holde det i gang lenge. Jeg hadde prøvd å avblåst kampen, og tatt det hele fra starten igjen.

Anonymkode: 3efc7...673

Takk for at du deler dine råd. Men blir ikke det litt som å belønne at hen motsetter seg beskjeder? Å gå inn igjen for å spille/leke? Samtidig så får hen jo tankene over på noe annet.

Oxytenis skrev (5 timer siden):

Liker Charlotte.Mjelde på insta og å høre på foreldrekoden på podcast. Og har tatt og tar gratis foreldrekurs når de går der jeg bor. 3-åringer er The worst😂 Det viktigste på den tiden er ikke å oppdra slik at de ikke blir ufyselige, men å glede seg over de. Man kan leke seg litt med ord.. sta, vanskelig og mangler av-knapp kan mam snu til positive egenskaper.. som det at de er trygge, modige og livsglade😅 og det er det de trenger av oss for å få en god selvfølelse. Så kan man seff snakke om grenser og sånt også.. og alltid ha en non-stop eller vitaminbjørn på lur dersom tiden ikke strekker til. Men prøv å velg dine kamper, har du tid kan du prøve å få med ungen på «apejakt» og snakke om det mens du tar på klær.. eller å fortelle «eventyr» om en hang du var liten og ikke hadde på klær og hva som skjedde da.

Skal sjekke det ut. Takk for tips!

 

Sirinna skrev (4 timer siden):

«Gjør som mamma sier så får du is». 
Neida. Joda.

Men ja, dette var gjenkjennelig. Når 2,5 (snart 3)-åringen min oppfører seg slik er grunnen nesten alltid at hun er trøtt og sliten. Jeg pleier å validere følelsene hennes ved å si ting som «oi nå ser jeg at du er veldig sliten», eller «ble alt feil nå?» samtidig som jeg klemmer henne. Når hun ikke hører på beskjeder men blir sint pleier jeg å bare være der til hun har roet seg, uten å prøve å snakke for mye om hva som gikk galt osv. så når situasjonen er rolig igjen sier jeg sånt som «Du, i sta.. da du ikke ville spise maten din og du ble veldig sint på meg. Jeg liker ikke når du roper til meg på den måten. For her hjemme er det veldig viktig at vi snakker ordentlig til hverandre alle sammen. Tror du at du kan prøve å snakke rolig neste gang du blir sint? Jeg skjønner det er vanskelig, det synes jeg også når jeg er sint. Men kan du prøve?» 

Det funker ganske bra (for oss). Akkurat det du skriver med påkledning har jeg ingen erfaring med, da hun alltid blir glad for å skulle gå ut og kler på seg yttertøy med glede. Men, det har vært episoder hvor hun har villet ha tutu-skjørt i barnehagen, og jeg sier hun må ha bukser på, for det er kaldt. For å gjøre en lang historie kort har jeg levert henne i regntøy med strutteskjørt utenpå. For meg handler det litt om å velge mine kamper.

Barna våre er i ferd med å finne sin egen stemme, og de har plutselig skjønt at de kan si «Nei! Jeg vil ikke», og det er helt magisk synes jeg, å se de oppdage viljen sin. Så må vi foreldre guide de litt hvor og når det passer seg å bruke «Nei!», men som min egen far sier om hans lille barnebarn; «Nei» er det viktigste ordet et lite barn lærer seg! ☺️ 

Takk for at du deler dine erfaringer. Det er vel egentlig noe sånt jeg prøver på, men så går det litt skeis fordi barnet ikke finner seg i å roe seg ned uten for mye innblanding av meg. Det blir liksom "mamma svaaaaar meg!!", som gjør barnet enda sintere. Men det er en fin reminder om at det er vanskelig å nå inn midt i situasjonen, og at det er bedre å ta tak i det etterpå.

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du mistet meg ved "hen" 

Anonymkode: 950af...433

Kjønn er irrelevant.

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Skjønner meg ikke på folk som henger seg opp i det istedenfor å svare på hva ts spør om😅🤷‍♀️
 

Ts, jeg har vært gjennom en slik fase og har gjort det samme som deg, men om hen ikke gir seg, hadde jeg bare gått inn igjen. Og prøvd igjen senere. 
 

Men velg dine kamper☺️

Anonymkode: 343fc...a84

Takk for tips. Men hvilke kamper er viktige? hehe. Litt kjedelig å ikke komme seg ut døren..

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Etter påkledning blir ungene bært ut. En 3 åring skal ikke diktere om mann skal ut døren eller ikke. Greit å være pedagogisk, men noen ganger må du vise at du bestemmer.

"Si at nå har du sakt det du kan Du hører fortsatt ikke. Da bærer jeg deg ut. Jeg ønsker en koselig dag ute og det er kan du også få."

Får du ungen ut døra er det enklere å få roet han ned. Få ham ut av situasjonen istedenfor at barnet bestemmer over hele situasjonen med sammenbruddet sitt. 

Du er flink som bekrefter følelsene 🙂 men som sakt. Du bestemmer. Ikke en på 3. Du har bestemt at dere skal ut og da drar dere ut. 

 

Anonymkode: d4eac...008

Takk for at du deler dine råd! Jeg er i utgangspunktet enig, men samtidig så blir jeg nok enda mer stressa om hen skal holde på sånn ute med alle naboers påsyn... Selv om det er vanlig for barn i "trassalderen", så føler jeg meg ikke så komfortabel med å ha for mye publikum..

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Synes du gjør mye rett. Men jeg synes også at på et tidspunkt må du bare bestemme at nå skal vi ut, samtidig som du validerer at det ble vanskelig for barnet. 
 

Har du prøvd å gjøre det om til en lek? F.eks: «Hvis ikke du kler på deg, kommer påkledningsmonsteret». Ha glimt i øyet og tull litt, det kan hjelpe. 

Anonymkode: 9619a...d9c

Skal prøve dette:) Kanskje det kan ta brodden av det.

 

TS

Anonymkode: 79622...80d

[Ulrikke]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg er i utgangspunktet enig, men samtidig så blir jeg nok enda mer stressa om hen skal holde på sånn ute med alle naboers påsyn... Selv om det er vanlig for barn i "trassalderen", så føler jeg meg ikke så komfortabel med å ha for mye publikum..

 

 

TS

Anonymkode: 79622...80d

Naboene her må ha trodd at både det ene og det andre foregikk da jentungen var 3. Hun brølte "auuu mamma, nei, jeg viiiil ikkeeeee!" med alle vinduer og dører åpne. Da sto hun og trampet i gulvet av sinne, barbeint, og fikk vondt i føttene av det. Men for naboene hørtes det sannsynligvis ut som om jeg slo henne helseløs.... 

Vi har også hatt våre fighter utendørs. Hun har trampet avgårde for å finne en ny mamma, hvorpå jeg ønsket henne god tur (kjempepedagogisk, jeg vet, men et var en sånn dag....), og hun ble stående ved tomtegrensa og vræle fordi hun ikke ante hvor hun skulle gå. Jeg har også satt meg i bilen og begynt å kjøre med henne utenfor fordi hun var umulig å få inn i bilen. En periode fikk hun opp bilbeltet mens vi kjørte, jeg måtte jo stoppe bilen til slutt hver gang og snakke om det. Den siste gangen det skjedde lot jeg bilen stå og vi gikk hjem. Det var vel et par kilometer. Forklarte flere ganger at hun ikke kunne sitte på i bilen uten bilbelte, men først da hun fikk føle det på kroppen sluttet hun.... 

Dette var den perioden det var absolutt vanskeligst å være mamma. Hun husker ikke så mye av det nå, men hun husker at hun skulle ut og finne ny mamma fordi hun ikke fikk kjøttboller til middag. Hun husker også at hun kastet en fin dukke hun hadde fått på Disney on Ice i veggene da hun sto og trampet i gulvet og brølte, for hodet på den knakk og hun ble helt knust av det i tillegg. Hun er nå straks 16, og har vært ekstremt enkel å ha med å gjøre etter den sommeren hun var 3,5....

Poenget mitt er, ikke bry deg om naboene. De kampene du må ta, de tar du. Men tenk over i forkant hva du ønsker å oppnå, vær rolig men bestemt og konsekvent. Sett grenser for seg selv for hva du finner deg i. Ikke gi for mange valg, ikke prøv tusen avledninger, barnet er ikke istand til å ta imot. Snakk med barnet når det ikke er sint, selv om det er lite er det fint å begynne nå med å snakke om følelser og situasjoner som har vært og kan oppstå. Men naboene får seile sin egen sjø altså! 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Så begynner barnet å si ting som: "Mammaaa, mammaaa, du svarer meg ikke! Mamma, jeg trenger trøst! Jeg klarer ikke å roe meg ned".

Jeg får dårlig samvittighet, og sier at barnet kan få komme og sitte på fanget mitt. Denne trøsteseansen er litt slitsom, fordi jeg er frustrert, samtidig som at jeg ønsker å være der for barnet og hjelpe det å stå i følelsene sine. Men så blir jeg provosert av at barnet, under seansen, driver og dikterer hvordan jeg skal være (sitte/se/snakke).

Typ: "Ikke hvisk!!!", "Ikke nikk, du må svare med ord!!" eller "du MÅ sitte på kjøkkenet og trøste meg, ikke her i gangen!".

Jeg setter en grense, og sier at barnet ikke kan kommandere meg, og dersom det har ønsker, skal disse ytres på en hyggelig måte.

Barnet fortsetter likevel i samme leia, og jeg sier at er frustrert og trenger en pause for å samle meg. Går inn på mitt soverom, barnet følger etter, og roper sårt på meg. Jeg blir gal, men føler likevel at det blir feil å fysisk stenge barnet ute fra rommet:( Så jeg får ikke pausen jeg trenger, barnet blir halvveis ignorert/irettesatt/trøstet og det er ikke hyggelig for noen av oss. Det tar ca 1,5 time fra start til slutt, og vi kommer oss rett og slett ikke ut tidsnok, så jeg må droppe turplanene. 

Eeh først, barnet sier "jeg klarer ikke roe meg ned"? betyr det at du har i en setting som dette bedt barnet roe seg ned? 

Alt barnet sier refleterer i denne alderen hvordan barnet har blitt snakket til - du kan tror du gjør alt pedagogisk riktig med din beskrivelse viser noe annet.. 

Du sier du må forlate barnet, en treåring, og situasjonen fordi du , en voksen, blir frustrert over et barn - et barn du har oppdratt, et barn du har skapt, som sansnynligvis gjenspeiler deg.. 

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Barnet har godt språk, og pleier ikke å utagere fysisk under disse episodene. Men jeg føler meg ofte tatt litt på sengen av kommentarene det kommer med.

Det sier ikke sårende ting direkte rettet mot meg, men heller ting som: "Jeg er lei meg, og du vil ikke trøste meg!" etter at jeg har satt en grense pga urimelig diktering fra barnets side, eller "jeg må jo få lov til å gråte" etter at jeg har bedt hen om å dempe volumet litt. 

Jeg føler meg splittet mellom ønsket om å være varm og tilstedeværende, men samtidig setter grenser så hen ikke blir en "ufordragelig drittunge" (misforstå meg rett her). Jeg trenger hjelp til å se hvilke linjer jeg bør dra.

Følelser er jo selvfølgelig lov, men bør barnet få lov til å skrike til meg?

Er det greit å sende barnet inn på et annet rom for å roe seg, eller bør/må jeg alltid være med?

Barnet kverulerer og har ofte innvendinger når jeg ber barnet om noe. Hvor mye rom bør det være for slikt?

Hva gjør dere i slike situasjoner, der dere skal gjøre noe etter dere voksnes ønske?

Er seff lettere dersom det er snakk om å ting som barnet virkelig vil, f.eks kjøpe lørdagsgodt på butikken, for da er barnet motivert nok til å kle på seg for å få lov til å gå. Verre når det er ting som barnet ikke er like gira på.

Anonymkode: 79622...80d

Så flott at barnet ditt har et utvilket språk og en forståelse langt frem i forhold til andre barn på samme alder - det er ganske fantastisk! 

Kanskje det er problemet ditt, at barnet faktisk er flink og du kommer til kort? 

Du får ikke en uoppdragen drittunge av å vise omsorg, bare så det er sagt - sjangsen er vel større for uoppdragenhet om du fortsetter som nå. Gå i deg selv, hva er det som gjør at du mister kontrollen og hva kan du gjøre annerledes for å unngå at det blir slik. 

Det er ALDRI ungen som er problemet, det er nesten alltid hvordan vi voksne reagerer som skaper konfliktene.
 

 

Anonymkode: 38995...1e5

[AnonymBruker]

Jeg vet det er helt i tiden å validerende følelser, og gi masse valg. Men her er du ifred med å lage et lite monster😉

Ved å hele tiden tilby valg, blir resultatet at du har en 3åring som blir tillært at hen bestemmer.

For mange små valg i hverdagen kan også være dypt stressende for et lite barn. Stikkord er mindre valg, mer tydelige beskjeder. 
 

Anonymkode: 78668...bb0

[AnonymBruker]

Pappaen er flinkere til å prøve å tøyse ved vanskelige påkledninger enn meg (med litt varierende hell). Det jeg dog skal prøve selv neste gang er tipset her oppe om å visse «irritasjon over å kle på meg selv», det tror jeg kan funke enkelte ganger her.

Jeg begynner også som deg, forbereder, gir et valg (enten valg mellom to forskjellige ytterklær eller valg om hvor vi skal kle på, stuen eller gangen). Prøver å snakke om noe hyggelig (aktivitet der vi er fremme, en kakao, vaffel, lage bål). Og så er det jo dager det ikke funker. På de dagene har jeg innen den tid sørget for gjøre meg helt klar selv, og så er det da  en advarsel om at om du ikke kler på deg, så må mamma gjøre det. På de dagene blir det jo ikke god stemning av den advarselen, men gir allikvel en siste «sjanse» til å kle på, og så kler jeg på og bærer sprellende ut i bilen. Han er jo da eitrende rasende, men etter en stund så får vi alltid avledet deg og pratet om noe hyggelig. Og da er alt over på 1 sekund.

Når jeg skriver så kom jeg jo på at vi sjeldent krangler om ytterklær, da vi som regel kjører uten de og kler på når vi er fremme. Men vi har hatt noen runder hvor han har nektet klær, og jeg kan jo ikke levere ungen naken.

Det er ikke lov å diktere trøstingen, og jeg har også flere ganger sagt «nå slutter du å gråte/mamma forstår ikke hva du mener når du gråter». Da snakker vi etterpå om at det er lov å gråte når vi er lei oss, men når vi er sinte så må vi prate om det, og ikke hyle og skrike.

Anonymkode: 569f8...ab2

[AnonymBruker]

Du kan i hvert fall trøste deg med at slike episoder er helt normalt. Har vel hatt over 100 slike med min 3.5-åring, totalt det siste halvannet året.

Anonymkode: b5e0f...22e

[AnonymBruker]

Det er som med kolikk og 3-års selvstendighet (haha, ja - trass!). 

Du må bare stå i det og holde ut. Det finnes ikke alltid gode måter å møte dem på. Ikke har man alltid tid eller tålmodighet. Og det er greit. 

Det er ikke hvordan du møter en illsint 3-åring som viser hvordan du er som mor. 

Godt nok er godt nok. 

Anonymkode: 57532...bd4