Jeg blir litt sint på min mor..er jeg urimelig?

[AnonymBruker]

Jeg fødte for 3 uker siden. Jeg fikk en alvorlig fødselsskade og må begrense tiden jeg er oppreist eller sitter, pga smerter og tilheling av bekkenbunnen. Det begrenser naturligvis hvor mye husarbeid jeg får gjort, og mannen min har også begrensa kapasitet, så det flyter litt her hjemme!

Min mor spurte om å få komme på besøk dagen etter at vi kom fra sykehuset. Jeg var veldig emosjonell de dagene og gråt hele tida. Jeg ville egentlig ikke ha besøk, men sa at det var ok hvis hun ikke ble så lenge og kunne hjelpe oss med å rydde litt. (Hun skulle reise bort dagen etter, og jeg tenkte at hun burde få møte barnebarnet sitt før det)

Etter dette har hun spurt om å komme innom flere ganger. Jeg har sagt nei en gang, da hun dukka opp uanmeldt. De andre gangene skal hun liksom bare innom en kort tur, men har endt opp med å bli et par timer.

Nå er mannen min tilbake på jobb, og i dag kjente jeg meg litt sint på mamma da hun hadde gått. Alle gangene hun har vært her har babyen sovet, og mamma setter seg bare rett ned i sofaen og sitter og ser på baby. Hun er her 1-2 timer. Jeg byr henne på kaffe, og sier at jeg bare må sette på en klesvask eller ta ut av oppvaskmaskinen. Når jeg endelig kommer og setter meg ned, snakker hun bare om hvor mye hjertesorg hun har over at det er slutt med den n-te kjæresten i år og prater om hvor fælt hun har det.

Jeg er veldig konfliktsky og tør ikke si fra om noe som helst til henne (hun blir så krenka, såret og rasende at jeg orker ikke), men jeg viser med hele kroppsspråket at jeg ikke er interessert i å høre om kjærlighetslivet hennes eller å være psykologen hennes. Jeg svarer henne bare med enkeltord og klarer ikke vise sympati. Svarer bare "ok" med et tomt blikk. Sikkert slemt av meg, men jeg orker bare ikke noe annet.. hun holder på i evigheter om hvor angst hun har for å være alene (ofte formulert som "takk gud for at jeg skal reise bort en uke nå, jeg hadde aldri klart å være alene nå, jeg har så grusomt kjærlighetssorg over å ha blitt dumpet av mannen i mitt liv, så jeg får ikke sove og har prøvd alle sovemedisinene som fins, og legen sier at han ikke har noen flere medisiner til meg". Ps. Den kjæresten er hennes tredje i år og jeg rakk aldri treffe han, de var sammen i 2 uker eller noe). 

Etter at hun gikk i dag kjente jeg meg ganske irritert og sint på henne.. babyen lå og sov hele tida, hun kunne jo kanskje spurt om det var noe hun kunne hjulpet meg med? Eller satt på kaffen selv? Eller slutta å prate om de jævla problemene sine? 

Da hun gikk var det siste hun sa "jeg regner med at jeg får komme innom minst en gang til før jeg reiser bort neste helg?" 

Jeg blir så irritert. Og så klarer jeg ikke sette en grense selv. Den eneste grensen jeg klarer å sette er å la være å svare på telefonene hennes (hun kan gjerne ringe flere ganger om dagen), eller den gangen jeg sa nei til at hun kunne komme inn.

Hva syns dere? Har jeg rett til å være sur, eller burde jeg bare bite det i meg?

Anonymkode: 79df5...bc6

[AnonymBruker]

Du har all mulig rett til å være skuffet over å ha en mor som ikke funker. Dessverre er det lite du får gjort med saken. Hun er åpenbart ikke en god mor. 

Anonymkode: d3f8c...dfd

[AnonymBruker]

Jeg hadde reagert som deg.... Kanskje hun trenger en direkte oppfordring, ala "kanskje du kan hjelpe meg med....?". Evt. invitere henne når du "vet" at baby er våken og ting er mer styrete? Kanskje besøkene regulerer seg mer da🙈

Anonymkode: 91b49...ff1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg hadde reagert som deg.... Kanskje hun trenger en direkte oppfordring, ala "kanskje du kan hjelpe meg med....?". Evt. invitere henne når du "vet" at baby er våken og ting er mer styrete? Kanskje besøkene regulerer seg mer da🙈

Anonymkode: 91b49...ff1

Ja, jeg burde vel være litt direkte, men det sitter langt inne.. tar gjerne imot hjelp når folk tilbyr seg, men føler liksom at det er noe man bare bør tilby når man er hjemme hos noen som knapt kan gå etter fødsel! Særlig sin egen datter! Merker jeg er litt bitter her😛

Det hører vel med å si at vi ikke har verdens beste forhold fra før.. jeg merker at jeg er enda mer sint på henne etter at jeg fikk barn. Syns ikke det er noe koselig å se henne sammen med babyen min heller, dessverre. 

Ts

Anonymkode: 79df5...bc6

[AnonymBruker]

Det er jo ikke noe rart, hun er ikke en god mor. 

Anonymkode: d3f8c...dfd

[Sirinna]

Men altså, det er jo snakk om din egen mor? «Mamma, gidder du tømme oppvaskmaskinen for meg? Jeg er helt utslitt skjønner du».  …..?

Kanskje hun rett og slett ikke tør av frykt for å trå over noen grense? 

[AnonymBruker]

Hum høres fryktelig selvopptatt ut. Så kjipt! Hadde vurdert å låse døra hvis du ikke orker besøk en dag😬

Anonymkode: bd15a...b0e

[AnonymBruker]

Sirinna skrev (10 timer siden):

Men altså, det er jo snakk om din egen mor? «Mamma, gidder du tømme oppvaskmaskinen for meg? Jeg er helt utslitt skjønner du».  …..?

Kanskje hun rett og slett ikke tør av frykt for å trå over noen grense? 

Jo, det kan være hun er redd for å trå over en grense. Tidligere har hun sagt mye stygt til meg, men etter at jeg ble gravid har hun virka veldig redd for å si noe stygt om meg, til meg. Kanskje redd for at jeg skal bli sur og ikke vil la henne treffe barnebarnet? Og at hun ikke tør å spørre om jeg trenger hjelp til noe nå i tilfelle hun tror jeg skulle bli sur?

Jeg skjønner at man i et normalt mor-datter forhold kan spørre sin mor om hjelp til enkle ting. Men det klarer ikke jeg da..

Heldigvis har jeg en snill pappa jeg kan spørre om sånne ting! Men han bor på andre sida av landet dessverre. 

Ts

Anonymkode: 79df5...bc6

[AnonymBruker]

Hun høres helt grusom ut. Du må rett og slett sette grenser for deg selv. Si at du ikke orker besøk hvis hun skal være så negativ og snakke om negative ting.

Anonymkode: 14ccd...caa