Skremt av familien til min kjæreste

[AnonymBruker]

Vi ble samboer raskere på grunn av pandemien, men det har gått fint.  Jeg har nå møtt foreldrene hans. Fyfaen! en mer dysfunksjonell par skal du lete lenge etter. Jeg er nå livredd han skal bli en versjon av dem lengre ut i forholdet. Det var naken forakt der. Hun snakket og behandlet faren hans som et patetisk barn. Han mumla og lo det vekk når hun ikke var i nærheten og sa "jaja du vet hvordan hun er" 

Det var små stikk gjennom hele middagen. På vei hjem spurte jeg min samboer om de alltid er sånn "ja, men merker jo at de hater hverandre mer nå, haha" så skiftet han samtale  Jeg har en merkelig følelse at han er en tikkende bombe. Jeg har merket litt passiv aggressivitet, men ikke noe mer en det.  Er det noen her som opplevd noe lignede, og hva gjør dette ? 

Anonymkode: 86e34...10f

[AnonymBruker]

Uffda, så trasig😬 Jeg tenker at dersom han ikke ser at det er unormalt og skadelig, og dere ikke kan ha en god samtale rundt det, så er det en advarsel. Hvis han ser på det som normalt og uproblematisk så er det jo stor sjanse for at det blir slik fra hans side hos dere også.

Anonymkode: 495eb...45e

[Loff77]

Slapp av da, han er ikke sin mor eller far

[AnonymBruker]

Han kommer garantert å bli sånn selv med årene, Vi er jo alle et resultat av det som har skapt oss og oppdratt oss.. Skjønner at du reagerer.. Det der hadde ikke jeg takla i det hele tatt!

Anonymkode: 73147...f1a

[AnonymBruker]

Jeg ville frykter deres innvirkning på eventuelle barnebarn 

Anonymkode: daa9d...753

[AnonymBruker]

At man ser på stygg oppførsel som normalt, er IKKE bra!

Anonymkode: 533a6...29e

[AnonymBruker]

Men kan hende han synes det er dumt, og at han er flau, og bare glatter over.

Anonymkode: 533a6...29e

[AnonymBruker]

Jeg har vært med mannen i 20 år. Og der jeg den gang ikke så noe av mine foreldre i meg, og ingenting av hans i han, ser jeg nå at likhetstrekkene er mange. Det er jo de som har formet oss. 

Samtidig er vi ikke dem. Det er også klare ulikheter. Men de store linjene er der. 

Må bare påpeke at jeg har vært heldig. Begge foreldrepar er flotte forbilder. Men må innrømme at selv om jeg liker svigers godt er det ekstra irriterende å høre at mannen blir likere og likere på enkelte områder... 

Anonymkode: 7df69...f94

[AnonymBruker]

Pappa snakket stygt til mamma. Etter bruddet med eksmannen min innså jeg at jeg hadde funnet meg i at han, jeg og andre hadde gjort det samme!

Anonymkode: 533a6...29e

[AnonymBruker]

Mot meg

Anonymkode: 533a6...29e

[AnonymBruker]

Veldig dårlig tegn. Min erfaring er at uansett hvor hyggelige og snille de virker i starten kommer dynamikken som foreldrene har frem med tiden.

Anonymkode: 2f6bd...985

[Zooey]

Så lenge han er bevisst på å ikke "ta til seg" de dårlige sidene av foreldrene så tenker jeg det går fint. Det er mange barn som jobber med å unngå å bli som foreldrene sine nettopp fordi de har opplevd konsekvensene av å være rundt de.

Du trenger kanskje ikke ta det opp etter første måte, men det er jo noe du og kjæresten kan snakke om på en rolig og ordentlig måte. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi ble samboer raskere på grunn av pandemien, men det har gått fint.  Jeg har nå møtt foreldrene hans. Fyfaen! en mer dysfunksjonell par skal du lete lenge etter. Jeg er nå livredd han skal bli en versjon av dem lengre ut i forholdet. Det var naken forakt der. Hun snakket og behandlet faren hans som et patetisk barn. Han mumla og lo det vekk når hun ikke var i nærheten og sa "jaja du vet hvordan hun er" 

Det var små stikk gjennom hele middagen. På vei hjem spurte jeg min samboer om de alltid er sånn "ja, men merker jo at de hater hverandre mer nå, haha" så skiftet han samtale  Jeg har en merkelig følelse at han er en tikkende bombe. Jeg har merket litt passiv aggressivitet, men ikke noe mer en det.  Er det noen her som opplevd noe lignede, og hva gjør dette ? 

Anonymkode: 86e34...10f

Men grep du ikke inn?

Å si "nei, vet du hva, ,sånn snakker man ikke til folk!" er helt naturlig i møte med psykisk vold, selv om utfører er moren til samboeren din og offer pappaen.

Som det er ville jeg bare kort informert samboer om at inntil moren lærer å oppføre seg har han, du og eventuelle barn null kontakt med henne. Neste gang: inviter faren. Og si rett ut til moren at hun oppfører seg ufint og ikke er ønsket.

Anonymkode: 7e3b9...93d

[AnonymBruker]

Han snakket lite om familie i dating fasen. Han har nevøer og nieser han ikke har møtt på grunn av krangel med sine søsken for flere år siden. Passiv aggressivitet, lite kjærlighet og dårlig kommunikasjon er temaet der også. Jeg må innrømme jeg er i tvil på hele forholdet. Men på den andresiden kan tvilen komme av nerver for at vi gikk for fort fram, og mine følelser til hans familie bare er unnskyldninger for å bekrefte og validere nervene.

Jeg er i slutten av 20 årene. Vi snakket om barn før vi flyttet inn sammen. og vi ble begge enige at vi skulle bo sammen i et år før vi begynner med noe der. Jeg har heldigvis en stor familie og jeg er nærme mine søsken og foreldre. Jeg hadde ikke ofret familien hans en tanke om han hadde en mer proaktiv stiling til sin familie. Det at han ikke advarte meg på forhånd på hvor dysfunksjonelt foreldrene hans er, og det at han ikke nevnt familien sin når vi snakket om barn og framtiden synes jeg er merkelig og gjør mer nervøs for framtiden. 

ts

Anonymkode: 86e34...10f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han snakket lite om familie i dating fasen. Han har nevøer og nieser han ikke har møtt på grunn av krangel med sine søsken for flere år siden. Passiv aggressivitet, lite kjærlighet og dårlig kommunikasjon er temaet der også. Jeg må innrømme jeg er i tvil på hele forholdet. Men på den andresiden kan tvilen komme av nerver for at vi gikk for fort fram, og mine følelser til hans familie bare er unnskyldninger for å bekrefte og validere nervene.

Jeg er i slutten av 20 årene. Vi snakket om barn før vi flyttet inn sammen. og vi ble begge enige at vi skulle bo sammen i et år før vi begynner med noe der. Jeg har heldigvis en stor familie og jeg er nærme mine søsken og foreldre. Jeg hadde ikke ofret familien hans en tanke om han hadde en mer proaktiv stiling til sin familie. Det at han ikke advarte meg på forhånd på hvor dysfunksjonelt foreldrene hans er, og det at han ikke nevnt familien sin når vi snakket om barn og framtiden synes jeg er merkelig og gjør mer nervøs for framtiden. 

ts

Anonymkode: 86e34...10f

Han har jo dette som sin normale barndom og familie. Slik er det for mange av oss. Vi skjønner nada av dere andre mennesker som har ok familie.

Anonymkode: 24fae...26e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Han snakket lite om familie i dating fasen. Han har nevøer og nieser han ikke har møtt på grunn av krangel med sine søsken for flere år siden. Passiv aggressivitet, lite kjærlighet og dårlig kommunikasjon er temaet der også. Jeg må innrømme jeg er i tvil på hele forholdet. Men på den andresiden kan tvilen komme av nerver for at vi gikk for fort fram, og mine følelser til hans familie bare er unnskyldninger for å bekrefte og validere nervene.

Jeg er i slutten av 20 årene. Vi snakket om barn før vi flyttet inn sammen. og vi ble begge enige at vi skulle bo sammen i et år før vi begynner med noe der. Jeg har heldigvis en stor familie og jeg er nærme mine søsken og foreldre. Jeg hadde ikke ofret familien hans en tanke om han hadde en mer proaktiv stiling til sin familie. Det at han ikke advarte meg på forhånd på hvor dysfunksjonelt foreldrene hans er, og det at han ikke nevnt familien sin når vi snakket om barn og framtiden synes jeg er merkelig og gjør mer nervøs for framtiden. 

ts

Anonymkode: 86e34...10f

Det som slår meg er ordet empati - evnen til å sette seg inn i hvorfor andre gjør som de gjør. 

Hvordan uttaler seg om venner og kollegaer? Er det ofte kritikk, noen andres skyld, liten evne til å se at de gjør ting i beste mening, at han ikke sitter på den eneste fasiten? Små stikk til hva andre har sagt, eller gjort? Selv om det ikke rammer deg nå så eskalerer gjerne slikt senere i forholdet, og ikke minst med alder. 

Anonymkode: 7df69...f94

[AnonymBruker]

Mange gamle ektepar hvor forholdet har surnet kan være sånn mot hverandre av gammel vane. Det betyr ikke at din mann behøver å blir sånn, men jeg ville ønsket av en mann at han har evne til å reflektere over denslags, og snakke om hvordan man ønsker å ha det i et forhold. Men det er kanskje lurt å ta det opp på en annen måte enn at det føles som et angrep på foreldrene hans?

Anonymkode: 0a7c4...b48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han snakket lite om familie i dating fasen. Han har nevøer og nieser han ikke har møtt på grunn av krangel med sine søsken for flere år siden. Passiv aggressivitet, lite kjærlighet og dårlig kommunikasjon er temaet der også. Jeg må innrømme jeg er i tvil på hele forholdet. Men på den andresiden kan tvilen komme av nerver for at vi gikk for fort fram, og mine følelser til hans familie bare er unnskyldninger for å bekrefte og validere nervene.

Jeg er i slutten av 20 årene. Vi snakket om barn før vi flyttet inn sammen. og vi ble begge enige at vi skulle bo sammen i et år før vi begynner med noe der. Jeg har heldigvis en stor familie og jeg er nærme mine søsken og foreldre. Jeg hadde ikke ofret familien hans en tanke om han hadde en mer proaktiv stiling til sin familie. Det at han ikke advarte meg på forhånd på hvor dysfunksjonelt foreldrene hans er, og det at han ikke nevnt familien sin når vi snakket om barn og framtiden synes jeg er merkelig og gjør mer nervøs for framtiden. 

ts

Anonymkode: 86e34...10f

Hva gikk krangelen ut på? Vet at du får høre bare én side av historien, men det kan jo gi en indikasjon.

Jeg skjønner godt at du er nervøs for det her.

Anonymkode: 495eb...45e

[Becky]

AnonymBruker skrev (På 15.9.2021 den 15.35):

Han snakket lite om familie i dating fasen. Han har nevøer og nieser han ikke har møtt på grunn av krangel med sine søsken for flere år siden. Passiv aggressivitet, lite kjærlighet og dårlig kommunikasjon er temaet der også. Jeg må innrømme jeg er i tvil på hele forholdet. Men på den andresiden kan tvilen komme av nerver for at vi gikk for fort fram, og mine følelser til hans familie bare er unnskyldninger for å bekrefte og validere nervene.

Jeg er i slutten av 20 årene. Vi snakket om barn før vi flyttet inn sammen. og vi ble begge enige at vi skulle bo sammen i et år før vi begynner med noe der. Jeg har heldigvis en stor familie og jeg er nærme mine søsken og foreldre. Jeg hadde ikke ofret familien hans en tanke om han hadde en mer proaktiv stiling til sin familie. Det at han ikke advarte meg på forhånd på hvor dysfunksjonelt foreldrene hans er, og det at han ikke nevnt familien sin når vi snakket om barn og framtiden synes jeg er merkelig og gjør mer nervøs for framtiden. 

ts

Anonymkode: 86e34...10f

Jeg må rett og slett bare komme med et svar her inne fordi jeg syntes det er kjempe trist at du blir så i tvil og renner nesten mot brudd pga av at foreldrene hans er dysfunksjonelle. Det er ikke alle som er like heldige og vokser opp med en familie hvor det er harmoni og i hovedsak kjærlighet. Jeg syntes du er litt for hard , og som du skriver har du en stor familie med gode forhold seg i mellom - når man ikke har opplevd en dysfunksjonel familie selv, er det vanskelig å sette seg inn i grunner hvorfor man ikke ønsker å prate så mye om det etc. Han er nok klinende klar over, om de er så ille som du beskriver, at de ikke er normale (selv om det kanskje ikke virker slik!). Denne traff ganske nært hos meg, da jeg selv har vokst opp i en dysfunksjonell familie i høyeste grad, det betyr ikke at jeg blir min familie eller min mor f.eks. Ofte går det for mange av disse barna i strake motsetning. Det hadde knust hjertet mitt om min samboer skulle vært redd for at jeg ble som min «mor eller far» fordi de har født meg og at de har gjort dårlige valg. 

Heldigvis er ikke min samboer slik. Jeg kan forstå at det kan bli litt vanskelig når det gjelder barn ifh til besteforeldre etc. men du gifter deg faktisk ikke med hans foreldre, det er han du evt får barn og det andre med. Oppå dette tenker jeg det er viktig at du blir bedre kjent og ikke belager alt på ett møte! Mulig det var et dårlig første møte og at du er vant med en helt annen familie dynamikk. 
 

 

[AnonymBruker]

Becky skrev (3 minutter siden):

Jeg må rett og slett bare komme med et svar her inne fordi jeg syntes det er kjempe trist at du blir så i tvil og renner nesten mot brudd pga av at foreldrene hans er dysfunksjonelle. Det er ikke alle som er like heldige og vokser opp med en familie hvor det er harmoni og i hovedsak kjærlighet. Jeg syntes du er litt for hard , og som du skriver har du en stor familie med gode forhold seg i mellom - når man ikke har opplevd en dysfunksjonel familie selv, er det vanskelig å sette seg inn i grunner hvorfor man ikke ønsker å prate så mye om det etc. Han er nok klinende klar over, om de er så ille som du beskriver, at de ikke er normale (selv om det kanskje ikke virker slik!). Denne traff ganske nært hos meg, da jeg selv har vokst opp i en dysfunksjonell familie i høyeste grad, det betyr ikke at jeg blir min familie eller min mor f.eks. Ofte går det for mange av disse barna i strake motsetning. Det hadde knust hjertet mitt om min samboer skulle vært redd for at jeg ble som min «mor eller far» fordi de har født meg og at de har gjort dårlige valg. 

Heldigvis er ikke min samboer slik. Jeg kan forstå at det kan bli litt vanskelig når det gjelder barn ifh til besteforeldre etc. men du gifter deg faktisk ikke med hans foreldre, det er han du evt får barn og det andre med. Oppå dette tenker jeg det er viktig at du blir bedre kjent og ikke belager alt på ett møte! Mulig det var et dårlig første møte og at du er vant med en helt annen familie dynamikk. 
 

Som en som pleide å være generøs med mine nå eks-svigers, vil jeg ikke anbefale noen å date noen med dårlig familiebakgrunn med mindre de allerede har masse heftig terapi bak seg.

Jeg tenkte som mange at min eksmann selvsagt ikke var noe som sine foreldre selv om de hadde oppdratt ham. Og barn hadde vi en plan for etc. Dette funka ok helt til eks-svigers eskalerte (med masse baksnakking av meg for absurde ting etc) og så min eks eskalerte (bruddet var absurd, men sto i stil). 

Jeg trodde aldri min eks skulle bli som foreldrene, men han blei egentlig verre, for de la aldri skjul på dysfunksjonaliteten, men han prøvde å pakke det hele inn som at han på noe vis var edlere eller bedre enn dem. 

Anonymkode: 5b6f7...1cf