Hvilket valg skal jeg ta, før jeg blir altfor suicidale og tunnelsyn?

[Lillepanda2]

Hei. Vet ikke hvor jeg skal starte, men trenger litt hjelp fra ukjente før det blekner for meg og jeg ikke lenger kan tenke klart. 
 

Jeg har et barn på 3 år, som jeg elsker mer enn alt på denne jord. Jeg har siden fødsel av angret på valget at jeg ble mor, men barnet var født og hva kunne jeg gjøre. Så en lang depresjon varte ut permisjonen. Det ble også samlivsbrudd med far, og han har trukket seg helt ut av bilde. 
(jeg vurderte å ringe til BV flere ganger under permisjonen å be de komme å hente barnet, men dumme meg trodde de jobbet 08-16, og de gangene jeg skulle ringe var på kvelden/natten da barnet sov. På morgningen våknet barnet og da ble det en Haug med rutiner som skift, trilletur, mme osv osv). Så jeg «glemte» å ringe. 
Jeg vet ikke om depresjonen min forsvant med tiden, eller om den ble satt på «pause», i og med jeg plutselig stod helt alene. Uansett, etter endt permisjon fullførte jeg utdanningen, fikk fulltidsjobb i finansbransjen og kjøpt stor bolig til meg og barnet. 

Jeg vet ikke hva som er årsaken til depresjonen nå, jeg kjente den kom seg snikende på meg for ett par uker siden. I helgen låste hele bekkenet opp til nakken seg, og jeg lå i smerter. Idag fikk jeg mine første selvmordstanker. Jeg klarer ikke å holde denne fasaden mer og gå gjennom hverdagene mer. Hverdagene består av at jeg fortsatt har hjemmekontor (frivillig, fordi jeg orker ikke at barnet mitt skal være det første barnet som leveres og siste barnet som blir hentet lenger, som før Covid kom til Norge.) Etter jobb henter jeg barnet fra barnehagen, middag er klart da jeg forbereder det når jeg har lunsj. Så er det 3-4t til barnet legger seg. Før satt jeg med overtid når barnet har lagt seg, men etter jeg kjente den snikende depresjonen har jeg bare prøvd å rense sinnet mitt med å se på serie, tenne på lys, spise snacks. 
 

Et annet alternativ er å ringe til barnevernet og be de hente barnet, slik at jeg kommer ut av denne ensomme sirkelen, ha mitt «ungkarskvinneliv» igjen, men jeg vet det vil for alltid bli et blødende sår i mitt hjerte, at barnet mitt må bo i fosterhjem/avlastningshjem. Den smerten tåler jeg ikke, og bare tanken på den gjør at jeg heller vil dø enn å se dette i live. 
 

Mens jeg skriver dette innlegget er ikke tankene mine så mørke enda, at jeg går over til handling. For jeg er fortsatt «klar» nok i hodet til å se konsekvensene av mitt dødsfall. Mine pensjonerte foreldre kommer til å ta vare på barnet mitt, og de har i utgangspunktet nok med sitt. Så jeg belaster de med en ubrukelig datter som feiger ut og dør.  Og et lite barnebarn de må ha omsorg for. Og hvor lenge skal de ha denne omsorgen, før de møter meg på den andre siden? De er jo gamle, så kanskje om 10 år? Da er barnet mitt bare 13, helt alene i verden og må bo på fosterhjem eller barnehjem fordi jeg ikke klarte å håndtere livet, en uansvarlig og egoistisk mor.. 

beklager for et forferdelig langt innlegg og sikkert rotete, da jeg bare skriver det jeg føler. Er det noen som har opplevd det samme, eventuelt råd på hva jeg bør gjøre før det blir mer dystert hos meg? 
Vennligst ikke be meg søke hjelp hos legen, da jeg er så redd for at dette kan slå tilbake på meg senere, om jeg en dag skulle bli «frisk» i hodet.

[AnonymBruker]

Ta kontakt med psykisk helsetjeneste i kommunen du bor i. Det er et lavterskeltilbud, men med dedikerte psykiatriske sykepleiere/helsearbeidere som finner gode løsninger sammen med deg. Du må ikke ha henvisning fra lege for å gå dit. Send en mail eller tekstmelding hvis du synes det er enklere enn å ringe. Dette må du ha ordentlig hjelp til. Lykke lykke til ❤

Anonymkode: 270da...7da

[AnonymBruker]

Har du noe annet nettverk? Noen som kan passe barnet litt av og til? Eller noen venner som kan komme på besøk? Noen å snakke med? På dagtid høres du ut som en veldig god mor!

er du veldig sliten fortiden? Vil sykemelding hjelpe?

Anonymkode: 0a11a...f2b

[AnonymBruker]

Lillepanda2 skrev (7 minutter siden):

Hei. Vet ikke hvor jeg skal starte, men trenger litt hjelp fra ukjente før det blekner for meg og jeg ikke lenger kan tenke klart. 
 

Jeg har et barn på 3 år, som jeg elsker mer enn alt på denne jord. Jeg har siden fødsel av angret på valget at jeg ble mor, men barnet var født og hva kunne jeg gjøre. Så en lang depresjon varte ut permisjonen. Det ble også samlivsbrudd med far, og han har trukket seg helt ut av bilde. 
(jeg vurderte å ringe til BV flere ganger under permisjonen å be de komme å hente barnet, men dumme meg trodde de jobbet 08-16, og de gangene jeg skulle ringe var på kvelden/natten da barnet sov. På morgningen våknet barnet og da ble det en Haug med rutiner som skift, trilletur, mme osv osv). Så jeg «glemte» å ringe. 
Jeg vet ikke om depresjonen min forsvant med tiden, eller om den ble satt på «pause», i og med jeg plutselig stod helt alene. Uansett, etter endt permisjon fullførte jeg utdanningen, fikk fulltidsjobb i finansbransjen og kjøpt stor bolig til meg og barnet. 

Jeg vet ikke hva som er årsaken til depresjonen nå, jeg kjente den kom seg snikende på meg for ett par uker siden. I helgen låste hele bekkenet opp til nakken seg, og jeg lå i smerter. Idag fikk jeg mine første selvmordstanker. Jeg klarer ikke å holde denne fasaden mer og gå gjennom hverdagene mer. Hverdagene består av at jeg fortsatt har hjemmekontor (frivillig, fordi jeg orker ikke at barnet mitt skal være det første barnet som leveres og siste barnet som blir hentet lenger, som før Covid kom til Norge.) Etter jobb henter jeg barnet fra barnehagen, middag er klart da jeg forbereder det når jeg har lunsj. Så er det 3-4t til barnet legger seg. Før satt jeg med overtid når barnet har lagt seg, men etter jeg kjente den snikende depresjonen har jeg bare prøvd å rense sinnet mitt med å se på serie, tenne på lys, spise snacks. 
 

Et annet alternativ er å ringe til barnevernet og be de hente barnet, slik at jeg kommer ut av denne ensomme sirkelen, ha mitt «ungkarskvinneliv» igjen, men jeg vet det vil for alltid bli et blødende sår i mitt hjerte, at barnet mitt må bo i fosterhjem/avlastningshjem. Den smerten tåler jeg ikke, og bare tanken på den gjør at jeg heller vil dø enn å se dette i live. 
 

Mens jeg skriver dette innlegget er ikke tankene mine så mørke enda, at jeg går over til handling. For jeg er fortsatt «klar» nok i hodet til å se konsekvensene av mitt dødsfall. Mine pensjonerte foreldre kommer til å ta vare på barnet mitt, og de har i utgangspunktet nok med sitt. Så jeg belaster de med en ubrukelig datter som feiger ut og dør.  Og et lite barnebarn de må ha omsorg for. Og hvor lenge skal de ha denne omsorgen, før de møter meg på den andre siden? De er jo gamle, så kanskje om 10 år? Da er barnet mitt bare 13, helt alene i verden og må bo på fosterhjem eller barnehjem fordi jeg ikke klarte å håndtere livet, en uansvarlig og egoistisk mor.. 

beklager for et forferdelig langt innlegg og sikkert rotete, da jeg bare skriver det jeg føler. Er det noen som har opplevd det samme, eventuelt råd på hva jeg bør gjøre før det blir mer dystert hos meg? 
Vennligst ikke be meg søke hjelp hos legen, da jeg er så redd for at dette kan slå tilbake på meg senere, om jeg en dag skulle bli «frisk» i hodet.

Ta kontakt med privat psykiater som ikke deler journalsystem med det offentlige. Så har du ikke noe hengende over deg når du blir frisk. Og få en barnevakt noen kvelder. Mindre barn pleier å være glad i tenåringer som bil leke og dulle. 

Anonymkode: c2996...885

[AnonymBruker]

Ta kontakt med fastlege. Fortell hvordan du har det. Høres ut som du trenger avlastning. Kanskje barnevernet kan hjelpe deg med det. Du kan få mye hjelp før det blir så drastisk at du gir bort barnet ditt. Kan besteforeldrene hjelpe deg litt? Har du venner så du kan være sosial. Fryktelig tøft med hjemmekontor når det kun er deg og barnet. Hadde det vært bedre om du hadde vært fysisk på jobb og hadde fått litt sosial omgang med andre voksne. Barnet har det bra i Bhg, så dårlig samvittighet må du bare legge bort. Bedre med lang dag i Bhg og en fornøyd mor.

 

Anonymkode: deb25...b9f

[Lillepanda2]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ta kontakt med privat psykiater som ikke deler journalsystem med det offentlige. Så har du ikke noe hengende over deg når du blir frisk. Og få en barnevakt noen kvelder. Mindre barn pleier å være glad i tenåringer som bil leke og dulle. 

Anonymkode: c2996...885

Hvor finner jeg de? Søker jeg «privat psykiater» på Google bare, eller er det et annet navn for det?

[Sunstone]

Uff! Det er aldri noe galt i å be om hjelp. Du får ikke barnevernet på nakken selvom du søker hjelp. 

Endret 14. september 2021 av Sunstone