Hvordan SLUTTE å fucke opp sitt eget forhold!?!

[AnonymBruker]

Dette blir langt... Beklager på forhånd, og setter pris på alle tilbakemeldinger.

Jeg er HELT håpløs, og innser at jeg trenger (kanskje profesjonell?) hjelp! 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å slutte å fucke opp forholdet mitt..! Jeg vet at jeg sakte men sikkert ødelegger det, og tror det er en form for beskyttelsemekanisme og/eller selvskading. 

Og jeg ønsker virkelig å slutte med dette!!! Men vet ikke hvordan..

Mine foreldre ble skilt når jeg var barn (som mange andre). Jeg husker at etter dette har jeg i alle forhold (tom fra Barneskole alder)  tenkt at det er bedre å være den som gjør det slutt, enn å være den som blir dumpet og får knust hjerte. 

Jeg har nesten alltid hatt kjæreste, og jeg er nå nesten 40 år, og nesten alltid vært den som har avsluttet forholdene. 

Jeg møtte x mannen min som 19 åring. Vi giftet oss og var sammen i 17 år. I dette forholdet tenkte jeg at jeg SKULLE stole på han, og ikke re den som avsluttet.. Så jeg holt ut. Altfor lenge. Var ikke lykkelig. Vi fikk 2 barn, og dette gjorde at jeg holdt ut enda lengre. Pga jeg ikke var lykkelig ble jeg sur og sint for mye. Mannen jobbet mye, og endte til slutt opp m å være utro. Han knuste hjerte mitt!.. Enda jeg ikke engang likte han lengre.. Helt sykt ja. 

Vi ble skilt. Og jeg møtte en annen mann som jeg ble av og på kjærest med. Han var både utro og voldelig. Knuste hjerte mitt, men jeg både overlevde, kom meg vekk, og fikk han anmeldt og fengslet. 

Etter en tid møtte jeg en ny mann. En fantastisk mann som jeg nå har vært sammen med i 2 år. Han er snill, trofast, og verdens mest tålmodige mann! Han elsker meg, og jeg elsker han, men likevel oppfører jeg meg som en bitch i mot han av og til!! 

Jeg kan få tanker og tvil om at han lurer meg. Flørtet med andre. Lyver til meg. Er utro. At jeg bare et midlertidig. At han også blir å skuffe og dumpe meg. 

Å når disse tankene kommer så er de så vanskelig å stoppe!! Jeg grever meg selv ned og inn i disse tankene, og tankene, frykten, og ANGSTEN bare vokser og vokser! Jeg vurderer serriøst å gjøre det slutt da, men samtidig så vil jeg jo ikke det. Men jeg vil ikke føle det slikt. Det er utmattende og så vondt! 

Disse tankene gjør at de minste ting bare eskalerer, og ting jeg vanligvis ikke tenker på, bare eksploderer i hodet mitt! Om det er en snap han har fått fra andre damer, at han har snakket med de, at han drsr på byen alene, at han ikke kysser meg til "rett tid", at han ikke svarer på tlf, at han ikke kommer på besøk... 

Og jeg VET at disse tankene er bullshit... For jeg vet jo han elsker meg! Han vil bli gammel med meg!! 

Men når disse tankene kommer, så kommer de vonde følelsene, og kombinasjonen av dette fører til jeg ikke klarer å tenke eller handle rasjonelt. 

Jeg prøver enten å undertrykke disse tankene, for jeg vil ikke plage han med de for jeg vet jo at det er meg det er noe galt med, men plutselig kommer de til overflaten og ødelegger så mye! 

I forje uke hadde jeg mange slike tanker, og i helgen drakk vi vin.. Jeg drakk altfor mye, og jeg ble sint og fiendtlig mot han. "Alt" kom frem da. Usikkerheten min, sjalusien, flere kommentarer om uviktige snap venninner (han har jo ikke det engang), kontakt med andre damer, at han har dratt på byen alene, at han egentlig vil ha noen andre, at han blir å være utro.. Osv osv....

Og jeg HATER meg selv for dette!!! 

Jeg vet jo som sagt at dette kun er i mitt hode..! Jeg vet jo nå, når jeg er edru, at disse tankene ikke er virkelig, men jeg blir serriøst LIVREDD når disse tankene kommer.. 

Jeg er så redd for å bli knust igjen, og jeg vet jo at jeg skyver han bort og vekk når jeg holder på slikt! Og jeg vil ikke være så slem mot han for han fortjener det IKKE!!!

Og som jeg skrev så er han verdens snilleste oh mest tålmodige fyr. Han blir selvfølgelig irritert på meg, men han forstår. Han er tålmodig og bekreftet gang på gang på gang at han elsker meg og vil være sammen med meg. 

Men jeg skjønner ikke at han orker! Hadde det vært motsatt hadde jeg aldri klart å være i dette forholdet.. Jeg er virkelig fucka opp i hodet, og føler meg ødelagt som menneske..

Og jeg vil så gjerne fixe meg selv. Jeg vil endre meg. Jeg vil BARE være god mot han, og meg selv. Jeg VIL klare å være i dette forholdet. Jeg elsker han!! 

Hvordan i alle dager skal jeg klare å fixe meg selv....?? Hjelp! 

 

Anonymkode: cb546...54b

[AnonymBruker]

Du går ute av forholdet. Da har du ingenting å fucke opp lengre. Lykke til!

Anonymkode: a8276...8e6

[AnonymBruker]

Du kan jo være singel så slipper du å være en byrde

Anonymkode: 9e90c...70b

[AnonymBruker]

Jeg hdde det som deg. Ble singel og var singel i 4 år mens jeg aktivt jobbet med å finne ut hvorfor det var sånn. I mitt tilfelle hadde jeg en grunnleggende dyp frykt for å bli forlatt og være alene pga ting i barndommen min. Dermed taklet jeg ikke nære relasjoner for desto bedre og varmere de var, desto vondere gjorde de. Som om jeg forberedte meg på at dette måtte ta slutt før det ble for bra.  Redd for å være alene, redd for å være med noen. Så mens jeg var alene og jobbet med meg selv oppdaget jeg at jeg har et fint her og nå, og et fint forhold til meg selv. Og en selvro om at jeg faktisk aldri kom til å være alene. Og når jeg fikk fred med meg selv, traff jeg en mann jeg hadde fred med. Og det er helt fantastisk. 

Ro tankene dine, aksepter at de er der, at følelser kommer og går, men dra deg tilbake her og nå. For hva føler du om du virkelig kjenner etter? Vil du være sammen med denne mannen? Vil du ha ham? Ikke hva tankene og følelsene negativt sier. Hva sier den stemmen inni deg, den som ikke snakker utfra frykt.

Anonymkode: 02c36...6b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg hdde det som deg. Ble singel og var singel i 4 år mens jeg aktivt jobbet med å finne ut hvorfor det var sånn. I mitt tilfelle hadde jeg en grunnleggende dyp frykt for å bli forlatt og være alene pga ting i barndommen min. Dermed taklet jeg ikke nære relasjoner for desto bedre og varmere de var, desto vondere gjorde de. Som om jeg forberedte meg på at dette måtte ta slutt før det ble for bra.  Redd for å være alene, redd for å være med noen. Så mens jeg var alene og jobbet med meg selv oppdaget jeg at jeg har et fint her og nå, og et fint forhold til meg selv. Og en selvro om at jeg faktisk aldri kom til å være alene. Og når jeg fikk fred med meg selv, traff jeg en mann jeg hadde fred med. Og det er helt fantastisk. 

Ro tankene dine, aksepter at de er der, at følelser kommer og går, men dra deg tilbake her og nå. For hva føler du om du virkelig kjenner etter? Vil du være sammen med denne mannen? Vil du ha ham? Ikke hva tankene og følelsene negativt sier. Hva sier den stemmen inni deg, den som ikke snakker utfra frykt.

Anonymkode: 02c36...6b5

Tusen takk for svar.. 

Stemmen inni meg sier at jeg VIL være sammen med han. Jeg vet han elsker meg, og jeg vet at jeg elsker han! 

Men som du sier så føles det som jeg i perioder - bare går å venter på at det skal bli slutt.. 

Utrolig slitsomt og vondt!! 

Å som noen sier over her, så kanskje ville det beate vært (for både meg og han) - at jeg avsluttet og ble singel.. 

Men jeg vil jo ikke det. Jeg Vil være sammen med han, og jeg VIL virkelig fixe meg selv.. 

Men jeg vet bare ikke helt hvordan.. 

Anonymkode: cb546...54b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Tusen takk for svar.. 

Stemmen inni meg sier at jeg VIL være sammen med han. Jeg vet han elsker meg, og jeg vet at jeg elsker han! 

Men som du sier så føles det som jeg i perioder - bare går å venter på at det skal bli slutt.. 

Utrolig slitsomt og vondt!! 

Å som noen sier over her, så kanskje ville det beate vært (for både meg og han) - at jeg avsluttet og ble singel.. 

Men jeg vil jo ikke det. Jeg Vil være sammen med han, og jeg VIL virkelig fixe meg selv.. 

Men jeg vet bare ikke helt hvordan.. 

Anonymkode: cb546...54b

Jeg tror ikke du skal eller kan fikse dette helt alene, hva med å snakke med en psykolog? Jeg hadde en fantastisk psykolog som fikk meg til kjernen av mitt problem, ellers satt jeg jo bare med dritt tanker på rundgang og følte meg fæl. 

Men da vet vi, du har et forhold og du vil ha ham, flott!

Men hvor kommer de tankene fra? Glem ham fyren litt, la oss konsentrere oss om deg. Jeg fikk en teknikk av psykologen min som hjalp veldig og han kalte den bare "hvorfor". 

Spør deg selv hvorfor til du kommer til svarene i deg. Hvorfor føler jeg meg sånn, hvorfor blir jeg så sint, hvorfor skyver jeg ham vekk, hvorfor er jeg redd for å ha det godt, hvorfor er jeg redd det skal ta slutt, hvorfor skal det ta slutt, hvorfor osv... 

Anonymkode: 02c36...6b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tror ikke du skal eller kan fikse dette helt alene, hva med å snakke med en psykolog? Jeg hadde en fantastisk psykolog som fikk meg til kjernen av mitt problem, ellers satt jeg jo bare med dritt tanker på rundgang og følte meg fæl. 

Men da vet vi, du har et forhold og du vil ha ham, flott!

Men hvor kommer de tankene fra? Glem ham fyren litt, la oss konsentrere oss om deg. Jeg fikk en teknikk av psykologen min som hjalp veldig og han kalte den bare "hvorfor". 

Spør deg selv hvorfor til du kommer til svarene i deg. Hvorfor føler jeg meg sånn, hvorfor blir jeg så sint, hvorfor skyver jeg ham vekk, hvorfor er jeg redd for å ha det godt, hvorfor er jeg redd det skal ta slutt, hvorfor skal det ta slutt, hvorfor osv... 

Anonymkode: 02c36...6b5

TAKK! Jeg skal virkelig sette meg ned og tenke og skrive ned alle hvorforene... 🥺

For dette MÅ jeg bare jeg bare fixe.. 

Anonymkode: cb546...54b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

TAKK! Jeg skal virkelig sette meg ned og tenke og skrive ned alle hvorforene... 🥺

For dette MÅ jeg bare jeg bare fixe.. 

Anonymkode: cb546...54b

Lykke til, dette er en reise inn i deg og ditt indre, det kommer til å gjøre godt og vondt, men det er viktig å få løst oppi dette for deg. 

Anonymkode: 02c36...6b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Lykke til, dette er en reise inn i deg og ditt indre, det kommer til å gjøre godt og vondt, men det er viktig å få løst oppi dette for deg. 

Anonymkode: 02c36...6b5

Hvit lang tid tok det før du selv følte deg bedre, og før dette "hvorfor" hjalp deg? 

Og når du kunne svare på alle disse hvorforene- hva gjorde du med disse? 

Jeg vet jo at fortiden, allerede fra oppveksten, har et med på å forme meg til den jeg er i dag, men føler det blir litt feil å skylde på "alle andre".. Jeg må jo selv ta ansvar for egne handlinger og reaksjonsmønster.. 

Ts

Anonymkode: cb546...54b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvit lang tid tok det før du selv følte deg bedre, og før dette "hvorfor" hjalp deg? 

Og når du kunne svare på alle disse hvorforene- hva gjorde du med disse? 

Jeg vet jo at fortiden, allerede fra oppveksten, har et med på å forme meg til den jeg er i dag, men føler det blir litt feil å skylde på "alle andre".. Jeg må jo selv ta ansvar for egne handlinger og reaksjonsmønster.. 

Ts

Anonymkode: cb546...54b

Jeg er ikke sikker, men det begynte hos meg som hos deg, hvorfor fucker jeg opp alle nære relasjoner og hvorfor får jeg det ikke til. Psykologen min sa at da har man allerede våknet, og reisen har begynt, ellers hadde man jo bare fortsatt å fucke opp og aldri spurt hva er feil med det JEG gjør. 

Jeg er enig med deg i at vi må ta ansvar, og det er ikke for å ha noen å skylde på eller kaste ansvaret over, men å se hvordan ting har vært og hvordan det har formet oss videre. Om du skjønner? Det er ikke for å fordele skyld, men for å se hvordan min oppvekst, mine foreldre, formet meg og hvorfor jeg er som jeg er. 

Når jeg så de tingene for hva de var, så kunne jeg sortere de og skille de fra nåtiden og MEG. For eksempel når jeg ble DRITSJALU og FORBANNA fordi jeg fikk for meg at eksen min var utro, at han valgte en annen dame, at han heller ville ha henne. En ting er å være sjalu og mistenksom, men hos meg var det som om helvete tok fyr inni meg og det brant meg nesten opp.

Ved mye selvransakelse skjønte jeg at det kom av at når jeg var barn så fikk jeg ofte høre at jeg var ikke god nok, at foreldrene mine skulle ønske de hadde et annet barn, de skrøt ofte av de andre barna men ikke av meg. Jeg vokste opp med en "hva er feil med meg, hvorfor er andre bedre enn meg". Nå forstår jeg at jeg var et barn og jeg var ikke i stand til å se hvordan foreldrene mine ville påvirke meg. Nå er jeg ikke redd for at noen skal være utro, jeg tenker at folk som velger å være det, har tatt det valget uansett hvordan jeg er eller ikke er, osv. Vanskelig å forklare. 

Men om du som meg, finner ut at din frykt og dine tanker i dag, egentlig stammer fra opplevelser i barndommen, så er det lettere å avfeie det nå. "Jeg var et barn/tenåring den gangen og jeg hadde ikke makt eller innsikt til å forstå annerledes. Jeg er voksen nå og jeg trenger ikke å reagere sånn mer". 

Vanskelig å forklare ser jeg, men skjønner du litt? Mener ikke at du skal "åh noen var slem med meg når jeg var 5 år, det er deres feil at jeg er sånn og sånn " men mer " det som skjedde meg når jeg var 5 år satte et hardt spor i meg, jeg følte meg xxxx og xxxx, og den samme følelsen kommer igjen i dag"

Anonymkode: 02c36...6b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette blir langt... Beklager på forhånd, og setter pris på alle tilbakemeldinger.

Jeg er HELT håpløs, og innser at jeg trenger (kanskje profesjonell?) hjelp! 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å slutte å fucke opp forholdet mitt..! Jeg vet at jeg sakte men sikkert ødelegger det, og tror det er en form for beskyttelsemekanisme og/eller selvskading. 

Og jeg ønsker virkelig å slutte med dette!!! Men vet ikke hvordan..

Mine foreldre ble skilt når jeg var barn (som mange andre). Jeg husker at etter dette har jeg i alle forhold (tom fra Barneskole alder)  tenkt at det er bedre å være den som gjør det slutt, enn å være den som blir dumpet og får knust hjerte. 

Jeg har nesten alltid hatt kjæreste, og jeg er nå nesten 40 år, og nesten alltid vært den som har avsluttet forholdene. 

Jeg møtte x mannen min som 19 åring. Vi giftet oss og var sammen i 17 år. I dette forholdet tenkte jeg at jeg SKULLE stole på han, og ikke re den som avsluttet.. Så jeg holt ut. Altfor lenge. Var ikke lykkelig. Vi fikk 2 barn, og dette gjorde at jeg holdt ut enda lengre. Pga jeg ikke var lykkelig ble jeg sur og sint for mye. Mannen jobbet mye, og endte til slutt opp m å være utro. Han knuste hjerte mitt!.. Enda jeg ikke engang likte han lengre.. Helt sykt ja. 

Vi ble skilt. Og jeg møtte en annen mann som jeg ble av og på kjærest med. Han var både utro og voldelig. Knuste hjerte mitt, men jeg både overlevde, kom meg vekk, og fikk han anmeldt og fengslet. 

Etter en tid møtte jeg en ny mann. En fantastisk mann som jeg nå har vært sammen med i 2 år. Han er snill, trofast, og verdens mest tålmodige mann! Han elsker meg, og jeg elsker han, men likevel oppfører jeg meg som en bitch i mot han av og til!! 

Jeg kan få tanker og tvil om at han lurer meg. Flørtet med andre. Lyver til meg. Er utro. At jeg bare et midlertidig. At han også blir å skuffe og dumpe meg. 

Å når disse tankene kommer så er de så vanskelig å stoppe!! Jeg grever meg selv ned og inn i disse tankene, og tankene, frykten, og ANGSTEN bare vokser og vokser! Jeg vurderer serriøst å gjøre det slutt da, men samtidig så vil jeg jo ikke det. Men jeg vil ikke føle det slikt. Det er utmattende og så vondt! 

Disse tankene gjør at de minste ting bare eskalerer, og ting jeg vanligvis ikke tenker på, bare eksploderer i hodet mitt! Om det er en snap han har fått fra andre damer, at han har snakket med de, at han drsr på byen alene, at han ikke kysser meg til "rett tid", at han ikke svarer på tlf, at han ikke kommer på besøk... 

Og jeg VET at disse tankene er bullshit... For jeg vet jo han elsker meg! Han vil bli gammel med meg!! 

Men når disse tankene kommer, så kommer de vonde følelsene, og kombinasjonen av dette fører til jeg ikke klarer å tenke eller handle rasjonelt. 

Jeg prøver enten å undertrykke disse tankene, for jeg vil ikke plage han med de for jeg vet jo at det er meg det er noe galt med, men plutselig kommer de til overflaten og ødelegger så mye! 

I forje uke hadde jeg mange slike tanker, og i helgen drakk vi vin.. Jeg drakk altfor mye, og jeg ble sint og fiendtlig mot han. "Alt" kom frem da. Usikkerheten min, sjalusien, flere kommentarer om uviktige snap venninner (han har jo ikke det engang), kontakt med andre damer, at han har dratt på byen alene, at han egentlig vil ha noen andre, at han blir å være utro.. Osv osv....

Og jeg HATER meg selv for dette!!! 

Jeg vet jo som sagt at dette kun er i mitt hode..! Jeg vet jo nå, når jeg er edru, at disse tankene ikke er virkelig, men jeg blir serriøst LIVREDD når disse tankene kommer.. 

Jeg er så redd for å bli knust igjen, og jeg vet jo at jeg skyver han bort og vekk når jeg holder på slikt! Og jeg vil ikke være så slem mot han for han fortjener det IKKE!!!

Og som jeg skrev så er han verdens snilleste oh mest tålmodige fyr. Han blir selvfølgelig irritert på meg, men han forstår. Han er tålmodig og bekreftet gang på gang på gang at han elsker meg og vil være sammen med meg. 

Men jeg skjønner ikke at han orker! Hadde det vært motsatt hadde jeg aldri klart å være i dette forholdet.. Jeg er virkelig fucka opp i hodet, og føler meg ødelagt som menneske..

Og jeg vil så gjerne fixe meg selv. Jeg vil endre meg. Jeg vil BARE være god mot han, og meg selv. Jeg VIL klare å være i dette forholdet. Jeg elsker han!! 

Hvordan i alle dager skal jeg klare å fixe meg selv....?? Hjelp! 

 

Anonymkode: cb546...54b

Tror du det med at foreldrene dine ble skilt i barndommen har noe med at du er den som avslutter forholdet først?  Kan jeg spørre om hva som foregår i hodet? Er det typ panikkfølelse? 

Jeg hadde en eks med lik historie som deg. Foreldrene hennes skilte seg da hun var barn og hun flytta frem og tilbake. 

Hun dro fra meg hver gang det var en hump i forholdet vårt. Hun stakk fort også. Var problemet stort nok var hun ute av døra neste dag. Jeg satt ofte igjen med masse ubesvarte spørsmål, og en følelse av at noe ikke ble ordentlig avsluttet. 

Anonymkode: 4373d...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Tror du det med at foreldrene dine ble skilt i barndommen har noe med at du er den som avslutter forholdet først?  Kan jeg spørre om hva som foregår i hodet? Er det typ panikkfølelse? 

Jeg hadde en eks med lik historie som deg. Foreldrene hennes skilte seg da hun var barn og hun flytta frem og tilbake. 

Hun dro fra meg hver gang det var en hump i forholdet vårt. Hun stakk fort også. Var problemet stort nok var hun ute av døra neste dag. Jeg satt ofte igjen med masse ubesvarte spørsmål, og en følelse av at noe ikke ble ordentlig avsluttet. 

Anonymkode: 4373d...be5

Din x høres veldig lik ut som meg.. Har også lyst å avslutte forholdet med engang det blir litt vanskelig.. 

Takene som kommer kan være alt fra panikk til sinne og frustrasjon. Jeg kan føle dyp frykt for nåk en gang å bli "lurt" / sviktet, og kan da tenke "fuck it, detter gidder jeg ikke", og heller forsøke å bli likegyldig for å beskytte meg selv.. 

Men saken er jo at jeg er langt i fra likegyldig.. Årsaken til jeg føler slik frykt er jo nettopp fordi jeg elsker denne mannen og er livredd for å miste han.. Jeg er jo i perioder veldig lykkelig sammen med han, og jeg vet jo at denne fyren er BRA. Og tanken om å miste denne lykken, den er ubeskrivelig vond... 

Samtidig er det jo vondt å være sammen med han, rett og slett for forholdet bringer med seg en frykt (kun i mitt hode da).. Jeg har aldri hatt slik frykt i de (korte) periodene hvor jeg var singel. 

Jeg vet ikke om min oppvekst og mine foreldres skilsmisse er årsak til dette, men jeg vet jeg flyttet mellom mamma og pappa når jeg var liten. 1 uke her og 1 uke der. Pappa var også utro mot mamma, og hun satt alene igjen med knust hjerte, alene med 2 små barn... Akkurat som meg.. Jeg vet jeg ennå kan være rastløs. Jeg VET jeg er redd for å få knust hjerte igjen, men jeg vet også at jeg vil leve et liv fylt av kjærlighet istedet for alene og ensomt. 

Men denne angsten, som kommer i perioder, spiser meg opp! Den er altoppslukende og den ene tanken forer den andre! 

Jeg har forsøkt å skrive ned tankene når frukten kommer. Dette har hjulpet tildels. Hjulpet meg å tenke rasjonelt, og ha litt is i magen. Men noen ganger blir tankene og følelsene så ikke at jeg ikke gidder å engang prøve å tenke rasjonelt..  Det blir helt kaos i hodet mitt, jeg tenker fuck it hele tiden, at jeg fortjener bedre, at jeg ikke vil ha det så vondt, at jeg vil bort fra disse følelsene... Og noen ganger, som i helgen, er det kjæresten min som får oppleve denne utrolige stygge siden av meg....

Og samvittigheteb min blir svart... Da kommer angsten for at han skal gå lei og forlate meg pga reaksjonsmønsteret mitt... 

Og helt ærlig så fatter jeg ikke at han enda er sammen med meg...

 

 

Anonymkode: cb546...54b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Din x høres veldig lik ut som meg.. Har også lyst å avslutte forholdet med engang det blir litt vanskelig.. 

Takene som kommer kan være alt fra panikk til sinne og frustrasjon. Jeg kan føle dyp frykt for nåk en gang å bli "lurt" / sviktet, og kan da tenke "fuck it, detter gidder jeg ikke", og heller forsøke å bli likegyldig for å beskytte meg selv.. 

Men saken er jo at jeg er langt i fra likegyldig.. Årsaken til jeg føler slik frykt er jo nettopp fordi jeg elsker denne mannen og er livredd for å miste han.. Jeg er jo i perioder veldig lykkelig sammen med han, og jeg vet jo at denne fyren er BRA. Og tanken om å miste denne lykken, den er ubeskrivelig vond... 

Samtidig er det jo vondt å være sammen med han, rett og slett for forholdet bringer med seg en frykt (kun i mitt hode da).. Jeg har aldri hatt slik frykt i de (korte) periodene hvor jeg var singel. 

Jeg vet ikke om min oppvekst og mine foreldres skilsmisse er årsak til dette, men jeg vet jeg flyttet mellom mamma og pappa når jeg var liten. 1 uke her og 1 uke der. Pappa var også utro mot mamma, og hun satt alene igjen med knust hjerte, alene med 2 små barn... Akkurat som meg.. Jeg vet jeg ennå kan være rastløs. Jeg VET jeg er redd for å få knust hjerte igjen, men jeg vet også at jeg vil leve et liv fylt av kjærlighet istedet for alene og ensomt. 

Men denne angsten, som kommer i perioder, spiser meg opp! Den er altoppslukende og den ene tanken forer den andre! 

Jeg har forsøkt å skrive ned tankene når frukten kommer. Dette har hjulpet tildels. Hjulpet meg å tenke rasjonelt, og ha litt is i magen. Men noen ganger blir tankene og følelsene så ikke at jeg ikke gidder å engang prøve å tenke rasjonelt..  Det blir helt kaos i hodet mitt, jeg tenker fuck it hele tiden, at jeg fortjener bedre, at jeg ikke vil ha det så vondt, at jeg vil bort fra disse følelsene... Og noen ganger, som i helgen, er det kjæresten min som får oppleve denne utrolige stygge siden av meg....

Og samvittigheteb min blir svart... Da kommer angsten for at han skal gå lei og forlate meg pga reaksjonsmønsteret mitt... 

Og helt ærlig så fatter jeg ikke at han enda er sammen med meg...

 

 

Anonymkode: cb546...54b

Ser det ble mye skrivefeil der, men håper det er forståelig likevel.. 

Anonymkode: cb546...54b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Din x høres veldig lik ut som meg.. Har også lyst å avslutte forholdet med engang det blir litt vanskelig.. 

Takene som kommer kan være alt fra panikk til sinne og frustrasjon. Jeg kan føle dyp frykt for nåk en gang å bli "lurt" / sviktet, og kan da tenke "fuck it, detter gidder jeg ikke", og heller forsøke å bli likegyldig for å beskytte meg selv.. 

Men saken er jo at jeg er langt i fra likegyldig.. Årsaken til jeg føler slik frykt er jo nettopp fordi jeg elsker denne mannen og er livredd for å miste han.. Jeg er jo i perioder veldig lykkelig sammen med han, og jeg vet jo at denne fyren er BRA. Og tanken om å miste denne lykken, den er ubeskrivelig vond... 

Samtidig er det jo vondt å være sammen med han, rett og slett for forholdet bringer med seg en frykt (kun i mitt hode da).. Jeg har aldri hatt slik frykt i de (korte) periodene hvor jeg var singel. 

Jeg vet ikke om min oppvekst og mine foreldres skilsmisse er årsak til dette, men jeg vet jeg flyttet mellom mamma og pappa når jeg var liten. 1 uke her og 1 uke der. Pappa var også utro mot mamma, og hun satt alene igjen med knust hjerte, alene med 2 små barn... Akkurat som meg.. Jeg vet jeg ennå kan være rastløs. Jeg VET jeg er redd for å få knust hjerte igjen, men jeg vet også at jeg vil leve et liv fylt av kjærlighet istedet for alene og ensomt. 

Men denne angsten, som kommer i perioder, spiser meg opp! Den er altoppslukende og den ene tanken forer den andre! 

Jeg har forsøkt å skrive ned tankene når frukten kommer. Dette har hjulpet tildels. Hjulpet meg å tenke rasjonelt, og ha litt is i magen. Men noen ganger blir tankene og følelsene så ikke at jeg ikke gidder å engang prøve å tenke rasjonelt..  Det blir helt kaos i hodet mitt, jeg tenker fuck it hele tiden, at jeg fortjener bedre, at jeg ikke vil ha det så vondt, at jeg vil bort fra disse følelsene... Og noen ganger, som i helgen, er det kjæresten min som får oppleve denne utrolige stygge siden av meg....

Og samvittigheteb min blir svart... Da kommer angsten for at han skal gå lei og forlate meg pga reaksjonsmønsteret mitt... 

Og helt ærlig så fatter jeg ikke at han enda er sammen med meg...

 

 

Anonymkode: cb546...54b

Takk for svar. 

Det var fint å få det fra deg. Det hadde blitt veldig rart å spørre henne om dette nå et halvt år senere. Og det gir meg også litt forståelse for hva som skjer fra hennes part. Jeg må ærlig innrømme at det er ganske slitsomt å forholde seg til en slik partner. Da kan en fort bli gående litt på eggskjell. Og det er jo ikke ønskelig i en relasjon. 

Er du veldig bevisst på reaksjonsmønsteret ditt selv? Eller føler du deg er noe du ikke har kontroll over der og da? Merker du at det sitter langt inne å ta opp ting som er i vanskelig? 

Jeg på min side kunne sikkert også vært flinkere til å ta opp ting. Jeg ble bare stille og avvikende ved en konflikt, som igjen var en trigger for henne. Dårlig spiral. Men jeg dro aldri. Jeg følte det var en ganske drastisk ting å gjøre. 

Strever du også med at du kan gjøre litt dumme, impulsive ting når du drikker? Dette var en gjenganger hos eksen. Hun fikk også panikkangst et par ganger med hyperventilering. Dette var veldig vondt å se. 

Jeg håper du får hjelpen du trenger. Angst må være noe ordentlig drit. Begge mine ekser slet med det. 

Hun nyligste gikk på en ganske heftig dose med antidepressiva hun tok daglig. Nå har hun faktisk trappet ned til null, men jeg vet ikke hvordan det går med henne da vi ikke har noen kommunikasjon lenger. 

Det er skremmende hvordan forhold i oppveksten bidrar til hvordan en er som voksen. Det er uttrykk som heter at skadede barn blir skadede voksne. Jeg tror det ligger noe i det. 

Det var forøvrig ikke noe angrep på deg, TS. Jeg synes det er modig av deg å skrive dette og være så åpen. 

Anonymkode: 4373d...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Takk for svar. 

Det var fint å få det fra deg. Det hadde blitt veldig rart å spørre henne om dette nå et halvt år senere. Og det gir meg også litt forståelse for hva som skjer fra hennes part. Jeg må ærlig innrømme at det er ganske slitsomt å forholde seg til en slik partner. Da kan en fort bli gående litt på eggskjell. Og det er jo ikke ønskelig i en relasjon. 

Er du veldig bevisst på reaksjonsmønsteret ditt selv? Eller føler du deg er noe du ikke har kontroll over der og da? Merker du at det sitter langt inne å ta opp ting som er i vanskelig? 

Jeg på min side kunne sikkert også vært flinkere til å ta opp ting. Jeg ble bare stille og avvikende ved en konflikt, som igjen var en trigger for henne. Dårlig spiral. Men jeg dro aldri. Jeg følte det var en ganske drastisk ting å gjøre. 

Strever du også med at du kan gjøre litt dumme, impulsive ting når du drikker? Dette var en gjenganger hos eksen. Hun fikk også panikkangst et par ganger med hyperventilering. Dette var veldig vondt å se. 

Jeg håper du får hjelpen du trenger. Angst må være noe ordentlig drit. Begge mine ekser slet med det. 

Hun nyligste gikk på en ganske heftig dose med antidepressiva hun tok daglig. Nå har hun faktisk trappet ned til null, men jeg vet ikke hvordan det går med henne da vi ikke har noen kommunikasjon lenger. 

Det er skremmende hvordan forhold i oppveksten bidrar til hvordan en er som voksen. Det er uttrykk som heter at skadede barn blir skadede voksne. Jeg tror det ligger noe i det. 

Det var forøvrig ikke noe angrep på deg, TS. Jeg synes det er modig av deg å skrive dette og være så åpen. 

Anonymkode: 4373d...be5

Ja det er akkurat slik jeg føler, at jeg er ødelagt i perioder når angsten er som verst.. Og etter angsten så føler jeg skam. Skam fordi jeg ikke klarer å fungere som et normalt menneske, og fordi jeg ødelegge så mye go meg selv.. 

Jeg hater det! Virkelig!! 

Og jeg skjønner at som partner så vil det være stor fare for altfor mange spørsmål, tvil, og at dere går på eggeskall... Og som offer for tidligere voldelig partner så vet jeg hvor slitsomt det er å gå på eggeskall, og dette er ikke noe jeg vil påføre kjæresten min..

Ellers kan jeg ikke si at jeg vanligvis er altfor impulsiv når jeg drikker. Jeg er vanligvis godt humør og sprudlende.. Men jeg er følelsesmenneske til de grader! Uavhengig om jeg er full eller edru. Jeg føler masse, tenker masse, og analyserer masse. Både på godt og vondt.. Og det er når de er de vonde tankene som kommer at det også selvfølgelig er verst..

Føles egentlig godt å sette ord på utfordringene mine.. Og godt å få tilbakemeldinger.. Takk. 

 

Anonymkode: cb546...54b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja det er akkurat slik jeg føler, at jeg er ødelagt i perioder når angsten er som verst.. Og etter angsten så føler jeg skam. Skam fordi jeg ikke klarer å fungere som et normalt menneske, og fordi jeg ødelegge så mye go meg selv.. 

Jeg hater det! Virkelig!! 

Og jeg skjønner at som partner så vil det være stor fare for altfor mange spørsmål, tvil, og at dere går på eggeskall... Og som offer for tidligere voldelig partner så vet jeg hvor slitsomt det er å gå på eggeskall, og dette er ikke noe jeg vil påføre kjæresten min..

Ellers kan jeg ikke si at jeg vanligvis er altfor impulsiv når jeg drikker. Jeg er vanligvis godt humør og sprudlende.. Men jeg er følelsesmenneske til de grader! Uavhengig om jeg er full eller edru. Jeg føler masse, tenker masse, og analyserer masse. Både på godt og vondt.. Og det er når de er de vonde tankene som kommer at det også selvfølgelig er verst..

Føles egentlig godt å sette ord på utfordringene mine.. Og godt å få tilbakemeldinger.. Takk. 

 

Anonymkode: cb546...54b

Glemte å svare at jeg er ganske bevist på eget reaksjonsmønster, men mest i ettertid. Når følelsene og angsten kommer er det svært vanskelig å "holde hodet kaldt".. 

Og ja, jeg kan også være konfliktsky så noen ganger er det vanskelig å uttrykke vanskelige følelser og tanker, og disse er gjerne med på å bygge opp de negative tankene mine..

Jeg har førsøkt å bli flinkere til å ta ting direkte opp med han når noe er vanskelig, og jeg HAR blitt flinkere til dette- noe som igjen letter på de negative tankene.. Men samtidig er det vanskelig å ta opp med han om det kun er en filleting, og jeg allerede da VET at det er en filleting.. Jeg vil liksom ikke belaste han med alle de negative tanken mine som jeg selv vet er tull... Utfordringen da blir å ikke la disse tankene vokse seg store og farlige.. 

Anonymkode: cb546...54b

[AnonymBruker]

For en kjempefin tråd! 

Jeg er også en som får panikk innimellom og små tanker blir til katastrofetanker som blir til panikk og jeg vil bare bort. Men jeg vil jo ikke bort, for jeg elsker kjæresten høyere enn jeg kunne tro man kunne gjøre. Er livredd for å miste han. 

 

Min utfordring er at disse små tankene henger sammen med tillitsbrudd kjæresten har gjort mot meg. Jeg klarer rasjonelt å se på det, kjæresten er en veldig unnvikende type, så han har (uten intensjoner) såret meg. Og når jeg blir såret, så har han bare (mentalt) forlatt meg og latt meg være igjen alene. Han synes det er veldig vanskelig, så han har aldri klart å ta opp igjen tillitsbruddene og reparere dem. Jeg ser at han bryr seg om meg og at dette skyldes hans unnvikende tilknytningsstil. Allikevel klarer ikke alltid jeg å være rasjonell, men jeg får tanker om at jeg ikke er god nok, det blir til katastrofetanker og jeg skyver han unna. Fryktelig dysfunksjonelt. 
 

jeg har bestemt meg for at vi skal i parterapi, men her har jo som sagt kjæresten også en jobb å gjøre. 
Det høres ut som om det kan være nyttig med terapi for deg. Kan hende parterapi kan være bra også, slik at kjæresten kan føle aeg hørt og slippe å gå på eggeskall. 

Anonymkode: 4a807...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

For en kjempefin tråd! 

Jeg er også en som får panikk innimellom og små tanker blir til katastrofetanker som blir til panikk og jeg vil bare bort. Men jeg vil jo ikke bort, for jeg elsker kjæresten høyere enn jeg kunne tro man kunne gjøre. Er livredd for å miste han. 

 

Min utfordring er at disse små tankene henger sammen med tillitsbrudd kjæresten har gjort mot meg. Jeg klarer rasjonelt å se på det, kjæresten er en veldig unnvikende type, så han har (uten intensjoner) såret meg. Og når jeg blir såret, så har han bare (mentalt) forlatt meg og latt meg være igjen alene. Han synes det er veldig vanskelig, så han har aldri klart å ta opp igjen tillitsbruddene og reparere dem. Jeg ser at han bryr seg om meg og at dette skyldes hans unnvikende tilknytningsstil. Allikevel klarer ikke alltid jeg å være rasjonell, men jeg får tanker om at jeg ikke er god nok, det blir til katastrofetanker og jeg skyver han unna. Fryktelig dysfunksjonelt. 
 

jeg har bestemt meg for at vi skal i parterapi, men her har jo som sagt kjæresten også en jobb å gjøre. 
Det høres ut som om det kan være nyttig med terapi for deg. Kan hende parterapi kan være bra også, slik at kjæresten kan føle aeg hørt og slippe å gå på eggeskall. 

Anonymkode: 4a807...7c8

Jeg har personlig erfart at min unnvikende tilknytningsstil og relasjonen til eksen med angst og behov for bekreftelse/oppmerksomhet var en stor utfordring. 

Håper dere finner ut av det. Godt at en er klar over egne utfordringer:) 

Anonymkode: 4373d...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Ja det er akkurat slik jeg føler, at jeg er ødelagt i perioder når angsten er som verst.. Og etter angsten så føler jeg skam. Skam fordi jeg ikke klarer å fungere som et normalt menneske, og fordi jeg ødelegge så mye go meg selv.. 

Jeg hater det! Virkelig!! 

Og jeg skjønner at som partner så vil det være stor fare for altfor mange spørsmål, tvil, og at dere går på eggeskall... Og som offer for tidligere voldelig partner så vet jeg hvor slitsomt det er å gå på eggeskall, og dette er ikke noe jeg vil påføre kjæresten min..

Ellers kan jeg ikke si at jeg vanligvis er altfor impulsiv når jeg drikker. Jeg er vanligvis godt humør og sprudlende.. Men jeg er følelsesmenneske til de grader! Uavhengig om jeg er full eller edru. Jeg føler masse, tenker masse, og analyserer masse. Både på godt og vondt.. Og det er når de er de vonde tankene som kommer at det også selvfølgelig er verst..

Føles egentlig godt å sette ord på utfordringene mine.. Og godt å få tilbakemeldinger.. Takk. 

 

Anonymkode: cb546...54b

Alt i orden. Hyggelig å diskutere med deg. 

Ja, alkohol fremprovoserer innestengte følelser, så der har vi sammenhengen. En later vel ofte som om en har det greit uten egentlig og ha det. 

Jeg strever med lett depresjon til tider og oppheng/tvangstanker selv. Jeg vet hvor intenst og slitsomt det har vært til tider og jobber med å ikke la det kontrollere meg. 

Vi alle strever med vårt. Fint å dele. Den mentale helsen vår bør alltid komme først! 

Anonymkode: 4373d...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har personlig erfart at min unnvikende tilknytningsstil og relasjonen til eksen med angst og behov for bekreftelse/oppmerksomhet var en stor utfordring. 

Håper dere finner ut av det. Godt at en er klar over egne utfordringer:) 

Anonymkode: 4373d...be5

Takk! Ja, jeg har lest mye om unnvikende/pågående. Vi må i parterapi for å komme ut av denne situasjonen. Jeg har forsøkt å løse det selv, men kan ikke både være den som er såret og den som skal være nøytral og løse på samme tid, når det samtidig er jeg som er pågående og han unnvikende. Da kommer jeg ikke ut av den pågående rollen som jeg må ut av for å løse mønsteret. 

Det krever mye jobbing for å komme til kjernen hva som ligger bak alle sine tanker. Jeg synes TS også er på god vei til å reflektere over seg selv. Jeg tror man kan nå langt ved å ønske og reflektere, søke kunnskap og snakke med venner. Men jeg tror en god terapeut er uvurderlig, de kan se ting objektivt fra utsiden. 

 

Anonymkode: 4a807...7c8