1,5 år trives ikke med mamman sin

[AnonymBruker]

Ikke slakt meg nå. !! Langt innlegg!!

Jeg har et barn på 1,5 år som ikke sier mamma men bare pappa. Jeg har vært hjemme med barnet fram til det begynte i barnehage nå i august. Jeg sliter veldig med akkurat dette. Jeg bruker meg selv i 3e person å sier nå skal mamma skifte bleie, nå skal mamma lage mat, nå hjelper mamma deg, mamma er her, osv.. Ingenting hjelper, er dette normalt? Hen sier pappa hele tiden å skriker etter pappa hele tiden. 

Det er der det andre problemet kommer inn, hen vil bare ha pappa hele tiden. Vil ikke bli holdt av mamma eller kos. Når jeg er alene med barnet så virker det ofte utilfreds å klager mye. Ingenting jeg gjør er bra nok. Jeg prøver å leke med barnet men det ender alltid med at barnet syter å slår seg vrang. Barnet er ikke slik rundt pappa. Pappa bruker mye tid med barnet i helger, å legger også barnet vær eneste natt. Jeg er gravid og har slitt med helsa mi hele graviditeten. Far har stilt mye opp å jeg føler at jeg ikke er mamma lengre eller kan måle meg med pappa, jeg klandrer meg selv veldig mye. Det plager meg veldig når det føles å ser ut til at barnet ikke trives i mitt samvær. Det er ekkelt å ha det slik, jeg vet ikke om det jeg gjør er galt eller feil.. Jeg å far har pratet mye om hva de to gjør sammens å hva som er gøy, jeg gjør det samme. Det er ikke samme utfall. Barnet babler og prater svært lite når jeg er sammens med det, jeg prøver å holde en '' samtale'' med å se i bøker og peke på dyr å snakke med barnet men det blir ofte surking å barnet trekker seg vekk. 

I hele dag har jeg vært alene med barnet å det har vært en av de vanskeligste dagene så langt. Jeg føler jeg får et sammenbrudd hver gang jeg er alene med hen, fordi det gråter å skriker hele dagen.. 

Barnet har også begynt nylig å dytte å slå meg, jeg sier ikke slå være snill med mamma, så stryker jeg på barnet og meg selv for å vise at dette er bedre.. Er det feil?

Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Hver gang jeg er alene hjemme med barnet mitt så må jeg trekke meg vekk fordi tårene presser på. Hjertet mitt blir knust. Hva skal jeg gjøre? Noen tips? Noen som har vært i noe lignende? Det er såklart mye mer jeg kunne lagt til her, så bare still meg spørsmål så skal jeg svare så godt jeg kan. 

Anonymkode: 9c2a3...b80

[Kenelz]

Hadde først snakket med de fra helsestasjonen  Er det noe som far gjør at det skiller seg sånn? 

[Matdronningen]

#1 Ungen kjenner usikkerheta di og din urolige energi, ro deg ned å vær trygg inni deg. 

#2 vær med ungen din, uten å tenke på forventninger og krav. Se ungen å lek med barnet, lev i nuet. 

#3 du er gravid og hormonell og de føles litt ekstra ut pga av det 

#4 unger har faser med ting. Mitt barn kalte ikkje meg mamma på 1 år. Ei stund fekk jeg ikkje trøste han eller kose. Slik er det bare. Plutselig endag har ting snudd.

 

[AnonymBruker]

Du har en pappadalt. Det har ingenting med deg å gjøre 🙂 

Du må slutte å ta dette personlig. Barnet er 1,5 år. Lite språk og da skjer kommunikasjonen med slåing, vrangen og sårhet. Det kan være så lite som at hun savner faren sin og lar det gå utover deg. Altså er hun så trygg på deg at hun veit du står i det 🙂

Bare hver der for henne og forsett som før. Ikke la deg bli dyttet unna. Dt er en periode som kan være kort eller lang. Det går over 🙂

Anonymkode: ce850...734

[AnonymBruker]

Kenelz skrev (20 minutter siden):

Hadde først snakket med de fra helsestasjonen  Er det noe som far gjør at det skiller seg sånn? 

Jeg vurderer å gjøre det. Men har liten tro på helsevesen å redd for at jeg skal si noe feil eller bli missforstått. Har også vurdert å gå til psykolog. Føler hele familietilværelsen blir ødelagt av at jeg går slik jeg gjør nå. Jeg sliter virkelig med dette. 

Far legger barnet vær kveld å står ofte opp med det en dag helgene. Far tar også oppvåkninger om de skjer på natten. Far leverer og henter i barnehagen da det er han som er nermest. Far er vel også mer lett til sinns en jeg er. Jeg blir fort veldig stresset og det merker barnet. Far er også sprekere en meg da jeg er ganske så gravid. Han leker mer med barnet å springer mer rundt med det en jeg ville gjort. Han er bare generelt mer gøyal. Far leker også ofte med barnet mens jeg lager middag. Vi har prøvd å sjonglere det med at jeg leker med barnet i stedet og han lager mat, men det ender med at barnet springer til kjøkkenet (åpen løsning stue/kjøkken) å vil være med far å kviner. Om far forlater rommet så springer barnet også etter å gråter, men det skjer ikke om jeg feks går på do. Barnet bruker også LANG tid på å roe seg om far tilsynelatende forlater rommet å jeg er igjen. Jeg klarer ikke trøste barnet. Barnet kan roe seg meg så plutselig kan det springe til døren å rope etter pappa. Jeg vet at mye kan være i rota med at barnet kommer tettere på far i disse omstendighetene som nå er, men det er denne sytingen å utilpassheten som barnet mitt viser som gjør at jeg skriver her. Jeg mister trua på meg selv å mine omsorgseevner.

Anonymkode: 9c2a3...b80

[AnonymBruker]

Her opplevde vi det samme, bare at det var meg (mammaen) han foretrakk. Pappaen fikk ikke gjøre noe, han trakk seg unna pappaen, gråt og slo seg vrang når pappaen skulle ta seg av han, ropte etter meg hele tiden. Men, så når ungen var blitt 2-3 år, snudde det. Han er fortsatt mammadalt, men vi ble MYE mer likestilt og han godtok pappaen mer og mer!

Tror du bare har et barn som er pappadalt, dette vil sannsynligvis utjevne seg mer og mer når barnet blir større, og du må ikke ta det personlig. Tror det er veldig vanlig at barn «velger seg» en person i den alderen der. 

Men snakk gjerne med helsestasjonen, for din egen del.

Anonymkode: c2a17...42a

[Kenelz]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg vurderer å gjøre det. Men har liten tro på helsevesen å redd for at jeg skal si noe feil eller bli missforstått. Har også vurdert å gå til psykolog. Føler hele familietilværelsen blir ødelagt av at jeg går slik jeg gjør nå. Jeg sliter virkelig med dette. 

Far legger barnet vær kveld å står ofte opp med det en dag helgene. Far tar også oppvåkninger om de skjer på natten. Far leverer og henter i barnehagen da det er han som er nermest. Far er vel også mer lett til sinns en jeg er. Jeg blir fort veldig stresset og det merker barnet. Far er også sprekere en meg da jeg er ganske så gravid. Han leker mer med barnet å springer mer rundt med det en jeg ville gjort. Han er bare generelt mer gøyal. Far leker også ofte med barnet mens jeg lager middag. Vi har prøvd å sjonglere det med at jeg leker med barnet i stedet og han lager mat, men det ender med at barnet springer til kjøkkenet (åpen løsning stue/kjøkken) å vil være med far å kviner. Om far forlater rommet så springer barnet også etter å gråter, men det skjer ikke om jeg feks går på do. Barnet bruker også LANG tid på å roe seg om far tilsynelatende forlater rommet å jeg er igjen. Jeg klarer ikke trøste barnet. Barnet kan roe seg meg så plutselig kan det springe til døren å rope etter pappa. Jeg vet at mye kan være i rota med at barnet kommer tettere på far i disse omstendighetene som nå er, men det er denne sytingen å utilpassheten som barnet mitt viser som gjør at jeg skriver her. Jeg mister trua på meg selv å mine omsorgseevner.

Anonymkode: 9c2a3...b80

Da skjønner jeg! Det er ingenting gale med deg eller barnet!

Bruker å være sånn at barnet er mindre «avhengig» av far siden mor er den som legger, ordner til mat, stell, lek og alt det andre, men her er det bare omvendt og det gjør ingen verdens ting!   

Har det alltid vært sånn at barnet er mer pappadalt eller skjedde det etter hendelse (eks:) da far tok sin permisjon?

Om kort tid så vil det fort snu seg og barnet ditt vil likestille dere.  

Ta uansett kontakt med helsestasjonen eller fastlegen din! Det er bare godt å få det snakket ut. Umulig å si noe feil da det er ingen fasitsvar og det er umulig å bli misforstått. 

Fortell bare det du opplever! Barnet er en skikkelig pappadalt og vil bare til han uansett hva dere finner på. Barnet gråter når far er borte og finner ikke trøst hos deg. 

 Barn er noen rare vesner, men vi er uansett glade i dem og prøver vår beste selvom ting føles helt håpløst ut! 

[Gjest WhisperingWind]

Tenker dette handler mest om deg. 

Ungen plukker opp stresset og usikker energi. 

Han trekker mot far fordi han utlyser en rolig og trygg energi. 

Og det er vanlig at barn gjerne trekker litt mer mot én av foreldrene. Ofte kan det være mor fordi barnet knytter mor til trygghet, noe som er naturlig da mor oftere enn menn er mer strukturert, streng og mindre ettergivende(nei, sier ikke det gjelder ALLE før noen henger seg opp i det) 

Du må jobbe med deg selv og egen selvfølelse. Barn elsker sjeldent en forelder mer enn den andre selv om det trekker mer mot én av dem. De fleste tenker at det burde være mor som er favoritt, men det er ikke alltid tilfelle. Ofte trekker barnet mot den som er mest lik seg selv. 

Om jeg var deg ville jeg oppsøkt hjelp. Å tenke som du gjør skaper bare mer avstand mellom deg og barnet. Du trenger å innse at barnet elsker deg og trenger deg på lik linje med far, men du trenger å jobbe og sortere følelsene dine slik at du kan bli en bedre mor og ikke minst få det bedre med deg selv.

Endret 13. september 2021 av WhisperingWind

[Ulrikke]

Barnet senser nok at du er usikker og stresset. Kombinert med at barn ofte har perioder hvor de tilsynelatende foretrekker den ene forelderen framfor den andre, så er ikke dette unormalt! Jeg tror bare vi ofte hører om at det er mor som er foretrukket, og de sliter med å få barnet til å slippe til far. 

Pust med magen. Ikke prøv så hardt! Altså, vær der, vær tilgjengelig for barnet og alt sånt selvfølgelig, men ikke føl det som et personlig nederlag at barnet foretrekker pappa. Pust med magen når barnet er urolig, ikke stress med å finne på allverden og styr med en drøss med avledning, vær rolig og trygg i deg selv. Spør feks barnet om det vil hjelpe deg med vaskemaskinen, hyler det og sier nei, så fikser du vaskemaskinen allikevel istedenfor å foreslå ti andre ting barnet kan si nei til og protestere på.... 

Skjønner at du ikke er så mobil nå, men når babyen er ute og kan være uten deg en stund, og du kan ta med deg barnet i butikken eller på lekeplassen en kort stund alene, så blir det annerledes også. 

Men tips nummer én : ikke prøv så hardt hver gang. Pust med magen og ikke stress. Det er normalt, det går fint og det går over! 

[AnonymBruker]

Barn liker rolige personer og vil (som naturlig er) legge mer energi i å få tid med en omsorgsperson som ikke er tilgjengelig hele tiden. Det er også naturlig at barn går gjennom perioder (som varer noen måneder eller et par år) der de klart foretrekker en forelder over en annen.

SÅ lenge barnet har det bra er det null problem at far for noen måneder/år nå fungerer som primæromsorgsperson når han er hjemme. For dette handler faktisk ikke om deg - det handler om baby. Baby behøver ikke si "mamma" for å ha det helt topp. Det er ditt behov. Og det må du legge til side for en rasjonell forståelse av at ditt behov for å bli sett og annerkjent av en 1,5-åring(!) er både uvesentlig og helt uten hold i virkeligheten. For babyer er vi voksne essensielle for å opprettholde liv. Vi er ikke veldig mye annet. Og det er som det skal være.

Uansett - baby har en pappa. La han ta baby mer, siden baby har et stort behov for pappaen sin, og gå ut på trening, få deg en jobb, besøk venner etc. 

Anonymkode: 8cfa2...292

[AnonymBruker]

Jeg tenker også det handler om at pappaen er der mye for barnet (noe som er positivt - pappaen til mitt barn trakk seg mer unna i starten). Derfor har de fått muligheten til å bygge et sterkt bånd, og barnet er trygg på far.

Din jobb fremover blir å ikke stresse, være der for barnet og ikke fokusere på at barnet ikke «liker» deg, for det er ikke det det handler om.

Skjønner at det føles sårt for deg altså, men vær glad for at barnet har en person der som barnet er trygg på.

Anonymkode: c2a17...42a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ikke slakt meg nå. !! Langt innlegg!!

Jeg har et barn på 1,5 år som ikke sier mamma men bare pappa. Jeg har vært hjemme med barnet fram til det begynte i barnehage nå i august. Jeg sliter veldig med akkurat dette. Jeg bruker meg selv i 3e person å sier nå skal mamma skifte bleie, nå skal mamma lage mat, nå hjelper mamma deg, mamma er her, osv.. Ingenting hjelper, er dette normalt? Hen sier pappa hele tiden å skriker etter pappa hele tiden. 

Det er der det andre problemet kommer inn, hen vil bare ha pappa hele tiden. Vil ikke bli holdt av mamma eller kos. Når jeg er alene med barnet så virker det ofte utilfreds å klager mye. Ingenting jeg gjør er bra nok. Jeg prøver å leke med barnet men det ender alltid med at barnet syter å slår seg vrang. Barnet er ikke slik rundt pappa. Pappa bruker mye tid med barnet i helger, å legger også barnet vær eneste natt. Jeg er gravid og har slitt med helsa mi hele graviditeten. Far har stilt mye opp å jeg føler at jeg ikke er mamma lengre eller kan måle meg med pappa, jeg klandrer meg selv veldig mye. Det plager meg veldig når det føles å ser ut til at barnet ikke trives i mitt samvær. Det er ekkelt å ha det slik, jeg vet ikke om det jeg gjør er galt eller feil.. Jeg å far har pratet mye om hva de to gjør sammens å hva som er gøy, jeg gjør det samme. Det er ikke samme utfall. Barnet babler og prater svært lite når jeg er sammens med det, jeg prøver å holde en '' samtale'' med å se i bøker og peke på dyr å snakke med barnet men det blir ofte surking å barnet trekker seg vekk. 

I hele dag har jeg vært alene med barnet å det har vært en av de vanskeligste dagene så langt. Jeg føler jeg får et sammenbrudd hver gang jeg er alene med hen, fordi det gråter å skriker hele dagen.. 

Barnet har også begynt nylig å dytte å slå meg, jeg sier ikke slå være snill med mamma, så stryker jeg på barnet og meg selv for å vise at dette er bedre.. Er det feil?

Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. Hver gang jeg er alene hjemme med barnet mitt så må jeg trekke meg vekk fordi tårene presser på. Hjertet mitt blir knust. Hva skal jeg gjøre? Noen tips? Noen som har vært i noe lignende? Det er såklart mye mer jeg kunne lagt til her, så bare still meg spørsmål så skal jeg svare så godt jeg kan. 

Anonymkode: 9c2a3...b80

Dere har kommet inn i en ond sirkel hvor barnet fanger opp dine følelser, noe som bare gjør det verre. 

Vi opplevde det ganske likt da jeg fødte barn nr to mens førstemann var 2 år gammel. Relasjonen gikk skikkelig i stå og det tok ett år med intensiv jobbing fra min side før det ble bedre. 

Jeg måtte da jobbe med mine holdninger og følelser ovenfor barnet. 

Vi har i dag 12 år etterpå en veldig tett og nær relasjon.

Anonymkode: 2e3da...eea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dere har kommet inn i en ond sirkel hvor barnet fanger opp dine følelser, noe som bare gjør det verre. 

Vi opplevde det ganske likt da jeg fødte barn nr to mens førstemann var 2 år gammel. Relasjonen gikk skikkelig i stå og det tok ett år med intensiv jobbing fra min side før det ble bedre. 

Jeg måtte da jobbe med mine holdninger og følelser ovenfor barnet. 

Vi har i dag 12 år etterpå en veldig tett og nær relasjon.

Anonymkode: 2e3da...eea

Hva gjorde du for å fikse relasjon mellom deg å barnet? Hva gjorde du for å få bedre holdninger å følelser? Hva hjalp deg på riktig vei? 

Jeg er jo allerede klar over at jeg er stresset å kan virke slik ovenfor barnet. Jeg prøver å puste å ta det rolig å ikke overtenke hele tiden, men finner meg selv i å tenke på det samme om å om igjen. Jeg kjenner på en slags gruglede følelse når jeg skal være sammens med barnet fordi jeg er redd for at hen skal bli grinete eller utilfreds med meg. Jeg tror jeg kanskje også kan bli for intens noen ganger eller for passiv. Det er riktig som du sier, vi/jeg er i en ond sirkel.. 

-ts

Anonymkode: 9c2a3...b80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Barn liker rolige personer og vil (som naturlig er) legge mer energi i å få tid med en omsorgsperson som ikke er tilgjengelig hele tiden. Det er også naturlig at barn går gjennom perioder (som varer noen måneder eller et par år) der de klart foretrekker en forelder over en annen.

SÅ lenge barnet har det bra er det null problem at far for noen måneder/år nå fungerer som primæromsorgsperson når han er hjemme. For dette handler faktisk ikke om deg - det handler om baby. Baby behøver ikke si "mamma" for å ha det helt topp. Det er ditt behov. Og det må du legge til side for en rasjonell forståelse av at ditt behov for å bli sett og annerkjent av en 1,5-åring(!) er både uvesentlig og helt uten hold i virkeligheten. For babyer er vi voksne essensielle for å opprettholde liv. Vi er ikke veldig mye annet. Og det er som det skal være.

Uansett - baby har en pappa. La han ta baby mer, siden baby har et stort behov for pappaen sin, og gå ut på trening, få deg en jobb, besøk venner etc. 

Anonymkode: 8cfa2...292

Nei det handler ikke om meg. Men om relasjon mellom mor å barn. Jeg stiller spørsmål om det er normalt at barn kan si pappa først uten å si Mamma. Venner og familie spør meg om han ikke skal si mamma snart.. 

Føler at det er en tabu ting i dag, barn sier som regel mamma før de sier pappa, å er også knyttet mest til mor. Derfor føler jeg meg mislykket, jeg ønsker barnet mitt alt godt i verden å ønsker bare møte det på riktig måte. Jeg sier ikke at barnet ikke har det bra fordi det ikke sier mamma, men fordi det er grinete hele dagens sammens med meg selvom behov er dekt. Jeg prøver å ikke ta alt så personlig men må innrømme at det er ekstremt vanskelig. 

-ts

Anonymkode: 9c2a3...b80

[AnonymBruker]

Jeg har en skikkelig mammadalt, men hun sa pappa lenge før hun sa mamma. Hun er også mer sutrete med meg enn med faren sin, og tror det handler om at jeg er hennes store trygghet hvor hun kan vise alle følelser. 
Hun finner seg derimot ikke i at far legger henne, bærer henne eller noe om jeg er i nærheten.

Små barn har tilknytningshierarki. Der vil det være én person øverst, som barnet foretrekker. Har faren tilbragt mer tid med barnet enn deg? 
Tror det kan være noe i at barnet plukker opp at du er stresset. 
For morgendagen: prøv å slapp av. Prøv å bare kos deg med barnet ditt, enten dere tegner, maler, går ut en tur, leker eller hva enn dere gjør  Ikke press deg på, men tilby nærhet om barnet ønsker deg. Ikke overanalyser, men vær sensitiv. 
 

Anonymkode: b20c8...c45

[AnonymBruker]

Pust med magen - dette ordner seg. Du sier at du er gravid og har slitt med helsen og dermed har pappa stilt mer opp. Av og til føler barn seg avvist som følge av dette, og det kan være det hen uttrykker. Det går over. La barnet være seg selv og gi uttrykk for sine følelser. Det viktigste er at barnet har det bra, vel? Barnet skylder ikke DEG noe.

Anonymkode: 4b45d...f4d

[AnonymBruker]

Det er litt typisk når barnet er hjemme med mamman i nesten 1,5 år før bhgstart. Blir lei av samme person hele tida. Pluss at du er gravid og ikke helt i form.

I perioder blir en av foreldrene favoritt, sånn er det bare.

Kanskje lurt å finne på noe ekstra hyggelig bare du og barnet? Badeland, piknik etc. Er det noe barnet elsker å gjøre? Gjør det sammen.

Når babyen blir født blir nok ditt fokus mye på den fremover. Ville prøvd å få et bedre forhold til førstefødte snart som mulig. 

Barn lukter usikkerhet og stress. Prøv å forholde deg naturlig

Anonymkode: dfc8b...e77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Nei det handler ikke om meg. Men om relasjon mellom mor å barn. Jeg stiller spørsmål om det er normalt at barn kan si pappa først uten å si Mamma. Venner og familie spør meg om han ikke skal si mamma snart.. 

Føler at det er en tabu ting i dag, barn sier som regel mamma før de sier pappa, å er også knyttet mest til mor. Derfor føler jeg meg mislykket, jeg ønsker barnet mitt alt godt i verden å ønsker bare møte det på riktig måte. Jeg sier ikke at barnet ikke har det bra fordi det ikke sier mamma, men fordi det er grinete hele dagens sammens med meg selvom behov er dekt. Jeg prøver å ikke ta alt så personlig men må innrømme at det er ekstremt vanskelig. 

-ts

Anonymkode: 9c2a3...b80

Æsj, det der er da innmari unødvendig av dem å pirke i!

Forstår godt at det er sårt❤ Du er god som står i det!

Anonymkode: 87dc9...17c

[AnonymBruker]

Veldig normalt å si pappa før mamma, det gjorde min også, tok laaaang tid før mamma kom! Skjønner at dette er slitsomt men tror du svartmaler litt, alt dette går i perioder og de får litt forskjellige behov dekket av foreldrene. Det er jo ikke nødvendigvis negativt at flere følelser kommer frem når han er sammen med deg, det betyr nok bare at han føler seg trygg nok til å «ta opp» de tingene med deg. Husk at han har lite språk fortsatt og kommuniserer på sitt vis. Min er også sånn som klager mer med meg, pappaen er den morsomme entertaineren og jeg er den som man tester vilje på. Ikke heng deg opp i at han ikke trives med deg, dette er bare en fordeling av behov. 

Anonymkode: dfe6b...04a

[Gjest CamillaCollett]

Kjære deg, TS, skjønner veldig godt at dette oppleves vondt for deg! Men som de andre sier tror jeg du tar dette mer personlig enn det er grunnlag for. Dermed blir det fort en negativ spiral ut av det. Barnet foretrekker far i en del situasjoner, du blir usikker, barnet fanger opp usikkerheten og foretrekker far enda litt mer.

Punkt én, som er enklere sagt enn gjort, er å være en trygg og tydelig voksen: Det er ikke barnet som "bestemmer" om du gjør noe galt eller riktig. Her må du prøve å tenke med hodet og fornuften og stole på det. At barnet reagerer annerledes enn du kunne ønske skal det selvsagt få lov til, men det betyr ikke at du gjør noe feil. Stol på det. Et barn på halvannet år skal ikke få styre eller dominere stemningen i hjemmet, det er ansvaret dere foreldre har.

Punkt to er å huske at barn forandrer seg i rekordfart. Det er sikkert lett å tenke nå at dette er slik det alltid vil være, men det er ikke sant! Neste måned kan alt være annerledes. Neste år kan det hende situasjonen ser helt annerledes ut.

Punkt tre er å legge merke til det positive der det finnes. Grip tak i det små gyldne øyeblikkene med barnet og gled deg over dem. Og en annen fordel her er jo at denne situasjonen faktisk er ganske gunstig med tanke på fødsel og spedbarnstiden med det neste barnet. Den eldste vil da ha sin far og kanskje ikke føle den samme sjalusien som en del andre barn? Det er kjempeflott og vil gjøre denne tiden enklere for dere.

Men snakk gjerne med noen. Hvis du er usikker er det å få bekreftelse  og støtte fra noen utenfra gull verdt. Lykke til