Har ikke den foreldrestilen jeg skulle ønske

[AnonymBruker]

Jeg ble mamma for 3 år siden, og merker at jeg oppdrar barnet mitt som mine foreldre oppdro meg. Og mine foreldre var ikke elendige foreldre altså, men de var ikke så forståelsesfulle og empatiske som jeg ønsker å være mot mitt barn.

La oss si barnet mitt blir sint for at han ikke får yoghurt (har en regel om at en go’ morgen yoghurt per dag holder, da det ikke er spesielt sunt og det blir dyrt i lengda med flere per dag).. Istedenfor å si «jeg skjønner du vil ha yoghurt, men du har spist en yoghurt i dag, du kan få i morgen», sier jeg «du har fått en yoghurt i dag, du får igjen i morgen» og ferdig med det, liksom. Bryr meg ikke så mye om at han sutrer. Det er det som faller meg naturlig, men etterpå går det opp for meg at jeg kunne vært «mykere» og mer forståelsesfull. Selvfølgelig blir han lei seg for at han ikke får den yoghurten. Han tenker jo ikke på at han allerede har spist en yoghurt..

Jeg ønsker altså å være «mykere» enn det som faller meg naturlig. Bli flinkere til å gå ned på barnets nivå, trøste, vise empati, forståelse.. ja. Det var kanskje et dårlig eksempel, men så vanskelig å komme på noe konkret i farta. Poenget er hvertfall at jeg ønsker at barnet mitt skal føle seg forstått og sitt, uten at det blir for dullete selvfølgelig. Det kan jo bli for mye av det gode også.

Vet ikke om dette innlegget i det hele tatt ga noen mening, men jeg er rett og slett ikke så fornøyd med min foreldrestil, og ønsker å forandre den til noe bedre.

 

 

Anonymkode: 80419...d82

[AnonymBruker]

Tja. Vanskelig å forstå helt hva du mener med bare det ene eksempelet. Og med det eksempelet du skrev: du forklarer jo hvorfor han ikke får ny yoghurt - han har fått i dag allerede - og da tenker jeg det er helt greit. Synes det første du skrev var litt dullete jeg da. Det viktige er jo at barnet får en forklaring på hvorfor det ikke kan få noe, eller hvorfor noe ikke er greit. Tenker det er veldig dullete å gå på nivå med barnet for sånne småting som det der, av og til er nei et nei bare. Hvis barnet er skikkelig ute av seg kan man heller gå på nivå og vise mer forståelse. Men ikke hele dagen for alt mulig. Men dette er bare mine umiddelbare tanker.

Anonymkode: bcecc...e3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Tja. Vanskelig å forstå helt hva du mener med bare det ene eksempelet. Og med det eksempelet du skrev: du forklarer jo hvorfor han ikke får ny yoghurt - han har fått i dag allerede - og da tenker jeg det er helt greit. Synes det første du skrev var litt dullete jeg da. Det viktige er jo at barnet får en forklaring på hvorfor det ikke kan få noe, eller hvorfor noe ikke er greit. Tenker det er veldig dullete å gå på nivå med barnet for sånne småting som det der, av og til er nei et nei bare. Hvis barnet er skikkelig ute av seg kan man heller gå på nivå og vise mer forståelse. Men ikke hele dagen for alt mulig. Men dette er bare mine umiddelbare tanker.

Anonymkode: bcecc...e3f

Ja, du har kanskje rett, trenger barnet virkelig trøst, trøster jeg jo, men da mer i form av å ta opp, sette på fanget, gi kos. Er ikke så flink til all denne pratingen. «Å, ble du lei deg for at du ikke fikk bli med pappa på butikken, ja, det skjønner jeg, du får bli med neste gang» osv. Da er jeg mer på den; ta opp på fanget, kose litt, «du får bli med neste gang», nuss på kinnet også ferdig. 

Et annet eksempel; vi er på besøk hos bestefar, vi skal kle på og dra. Ungen nekter. Da tar jeg ungen på fanget, kler på, sier noe som «vi skal dra nå, selv om du ikke vil», selv om jeg i ettertid skjønner at barnet ikke vil dra fra bestefar, derfor slår seg vrang og jeg sikkert kunne vært mer forståelsesfull..

Ts

Anonymkode: 80419...d82

[AnonymBruker]

Et til eksempel; ungen ser på barne-tv, vi skal se på nyhetene, barnet blir sint og begynner kanskje å gråte. Her sier jeg bare «du har sett nok på tv nå, mamma og pappa skal se på nyhetene» og ignorer til han har sutrer seg ferdig (noe som som regel ser fort, gråter ikke i 10 minutter mens han blir ignorert),

Ts

Anonymkode: 80419...d82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Et til eksempel; ungen ser på barne-tv, vi skal se på nyhetene, barnet blir sint og begynner kanskje å gråte. Her sier jeg bare «du har sett nok på tv nå, mamma og pappa skal se på nyhetene» og ignorer til han har sutrer seg ferdig (noe som som regel ser fort, gråter ikke i 10 minutter mens han blir ignorert),

Ts

Anonymkode: 80419...d82

Skjer fort*

Anonymkode: 80419...d82

[AnonymBruker]

Hva hindrer deg i å endre oppdragermåten din til slik du ønsker å være? 

Anonymkode: 0c48a...df3

[AnonymBruker]

Det skal ikke så mye til. Hvis du slenger på «jeg skjønner at du har lyst på mer yoghurt, men..» eller «jeg skjønner at du vil se mer barnetv, men..» så er mye gjort. Når du har sagt det noen ganger så går det nesten automatisk. 

Anonymkode: a6cba...d9d

[AnonymBruker]

Jeg tror din stil fungerer godt! 

Anonymkode: 16043...0a1

[AnonymBruker]

Jeg tror også stilen din fungerer godt. Han er 3 år - er det da noe poeng å gå inn i lange redegjørelser om hvorfor han må akseptere svarene dine? 

Anonymkode: add52...c54

[AnonymBruker]

Du høres ut som alle foreldre. Du gir en kort og god forklaring. Barn trenger virkelig ikke å dulles med støtt og stadig.

Anonymkode: d1c85...96f

[Nokia]

Synes det høres ut som du har en fornuftig oppdragerstil, jeg. Noen ganger må barn forstå at de må gjøre som de får beskjed om. De skal ikke ALLTID forklares ihjel! Tror at du skal fortsette akkurat sånn du holder på  - akkurat passe forståelsesfull, men ikke dullete. 

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke du høres så verst ut jeg! Det ser ut til at du forteller barnet hvorfor du sier nei og du virker som en tydelig mor, noe som er viktig. 

Du kan godt anerkjenne følelsene til barnet og si at du forstår at han er lei seg/sint men likevel blir det sånn. Det høres kanskje dumt ut, men du må bare øve deg på det. Minn deg selv på å anerkjenne følelsene til barnet så kommer det naturlig etterhvert. Er selv mor og pedagog, syns det er vanskelig å alltid være pedagogisk hjemme med mine egne barn. Det skal man ikke alltid være heller, det ville blitt unaturlig. 

Anonymkode: ed4a4...194

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hva hindrer deg i å endre oppdragermåten din til slik du ønsker å være? 

Anonymkode: 0c48a...df3

Ingenting - annet enn at det ikke kommer naturlig for meg. Vi alle har sikkert vår måte å være på, reagere på, snakke på.. å plutselig skulle endre denne, føles unaturlig og rart. Føler ikke det er «meg» hvis det gir mening. 

Ts

Anonymkode: 80419...d82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg syns ikke du høres så verst ut jeg! Det ser ut til at du forteller barnet hvorfor du sier nei og du virker som en tydelig mor, noe som er viktig. 

Du kan godt anerkjenne følelsene til barnet og si at du forstår at han er lei seg/sint men likevel blir det sånn. Det høres kanskje dumt ut, men du må bare øve deg på det. Minn deg selv på å anerkjenne følelsene til barnet så kommer det naturlig etterhvert. Er selv mor og pedagog, syns det er vanskelig å alltid være pedagogisk hjemme med mine egne barn. Det skal man ikke alltid være heller, det ville blitt unaturlig. 

Anonymkode: ed4a4...194

Akkurat det du sier her, kommer veldig unaturlig for meg. Det med å anerkjenne følelsene til barnet. Betyr ikke at jeg ikke gjør det i det hele tatt, men ikke så mye som jeg skulle ønske/kanskje burde. Jeg vet det høres dumt ut, men spesielt ikke foran samboer og folk som kjenner meg, for de vet jo at det ikke er sånn jeg er, og da kommer det enda mer unaturlig. Så unaturlig at det neste føles ubehagelig.

Men jeg må vel bare øve. Kanskje gjøre det mer og mer når det bare er jeg og barnet, og håpe det kommer mer naturlig rundt andre også.

Og takk for hyggelig kommentar  jeg har ingen problemer med å være tydelig, skulle bare ønske jeg var mer ydmyk, empatisk, forståelsesfull også. Spesielt i en hektisk hverdag hvor det ikke er så lett å være bevisst på alt man sier, og det går mer på autopilot.

Ts

Anonymkode: 80419...d82

[Sunstone]

Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg er samme, og jeg går også i samme spor som mine foreldre selvom jeg ikke ønsker det. Men jeg føler det er så unaturlig og dumt og skulle redegjøre for alt hele tiden. Og tror heller ikke det er noe vits alltid. Jeg prøver det iblant, men det faller seg ikke naturlig for meg heller. Kunne ønske jeg var flinkere. Men jeg tror det også er litt overdramatisert det der. 

[AnonymBruker]

Sunstone skrev (3 minutter siden):

Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg er samme, og jeg går også i samme spor som mine foreldre selvom jeg ikke ønsker det. Men jeg føler det er så unaturlig og dumt og skulle redegjøre for alt hele tiden. Og tror heller ikke det er noe vits alltid. Jeg prøver det iblant, men det faller seg ikke naturlig for meg heller. Kunne ønske jeg var flinkere. Men jeg tror det også er litt overdramatisert det der. 

Godt å høre vi er flere.

Kom på et til eksempel som spesielt var typisk min far.. når barnet har slått seg, gjerne etter jeg har bevisstgjort barnet på at han kan slå hodet i en kant (eller hva det måtte være); «jeg sa du måtte være forsiktig» eller «du må passe på» e.l.

Jeg hører selv at dette er helt teit å si - ingen vits å nærmest skylde på barnet for at det slo seg, og jeg har blitt mer og mer bevisst på dette gjennom årene. Men det er liksom noe som faller meg naturlig, og er akkurat det min far gjorde, som jeg nesten kan huske var litt irriterende. Sier det selvsagt ikke på en nedlatende måte og jeg trøster alltid, det bare er så unødvendig å si, men ligger likevel så naturlig for meg..

Ts

Anonymkode: 80419...d82

[AnonymBruker]

Du må bare øve på det. Når du har gjort det mange nok ganger faller det naturlig. 

Anonymkode: 16f96...28a

[AnonymBruker]

Det du mangler i kommentaren din er jo å akseptere og anerkjenne følelsen hans. Han vil kunne klare å styre sutringen sin bedre om du hjelper han å forstå hva han føler, men likevel være tydelig på reglene, slik som du er. Øv øv øv. 

Anonymkode: 4b7ee...766

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Godt å høre vi er flere.

Kom på et til eksempel som spesielt var typisk min far.. når barnet har slått seg, gjerne etter jeg har bevisstgjort barnet på at han kan slå hodet i en kant (eller hva det måtte være); «jeg sa du måtte være forsiktig» eller «du må passe på» e.l.

Jeg hører selv at dette er helt teit å si - ingen vits å nærmest skylde på barnet for at det slo seg, og jeg har blitt mer og mer bevisst på dette gjennom årene. Men det er liksom noe som faller meg naturlig, og er akkurat det min far gjorde, som jeg nesten kan huske var litt irriterende. Sier det selvsagt ikke på en nedlatende måte og jeg trøster alltid, det bare er så unødvendig å si, men ligger likevel så naturlig for meg..

Ts

Anonymkode: 80419...d82

Akkurat dette reagerer jeg litt på. Det er helt unødvendig og faktisk litt stygt gjort å gi barnet skyldfølelse for uhell. Det er egentlig veldig respektløs behandling, for du ville vel neppe ha snakket sånn til en du anså for å være din likeverdige? En venninne eller kollega, feks?

Ellers synes jeg alt det andre du skriver om din oppdragerstil virker helt ok. Personlig hadde jeg kanskje bekreftet barnets følelser litt mer, men for mye forklaringer og pedagogisk oppdragerstil blir bare masete, synes jeg.

Anonymkode: 48530...c33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Akkurat dette reagerer jeg litt på. Det er helt unødvendig og faktisk litt stygt gjort å gi barnet skyldfølelse for uhell. Det er egentlig veldig respektløs behandling, for du ville vel neppe ha snakket sånn til en du anså for å være din likeverdige? En venninne eller kollega, feks?

Ellers synes jeg alt det andre du skriver om din oppdragerstil virker helt ok. Personlig hadde jeg kanskje bekreftet barnets følelser litt mer, men for mye forklaringer og pedagogisk oppdragerstil blir bare masete, synes jeg.

Anonymkode: 48530...c33

Jeg vet, jeg er heldigvis veldig bevisst på det, derfor klarer jeg som regel å unngå det. Poenget var at min far var helt lik, og jeg tar meg selv i å «naturlig» gjøre det samme (selv om jeg klarer å rette meg fordi jeg er bevisst på det).

Ts

Anonymkode: 80419...d82