Dere med epilepsi

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått påvist epilepsi (GTK-anfall) og vil gjerne høre fra andre som har dette. Hvordan påvirker det livet deres? Hvordan utarter et anfall seg? All informasjon er veldig velkommen!

Anonymkode: e970f...30d

[AnonymBruker]

Har det ikke selv, men kjenner noen som har det. Mitt råd er å ikke isolere deg og bli redd for å få anfall. Ikke skam deg.

Anonymkode: 11a15...beb

[AnonymBruker]

Kjenner ei bortskjemt jente på nå 19 år som fikk epilepsi for noen år tilbake.. Der skilte foreldrene ikke skjønte hva det var og bare sende henne mellom seg som om den andre skulle ta sitt ansvar. Til slutt var det vel tanten som fikk henne til lege under et besøk og det ble utredning for epilepsi. Ble sendt på st. Olav og fikk i oppgave å skrive "dagbok" hva hun gjorde og spiste for å se om det var gjentagende ting som skjedde når hun fikk anfall. Men Sunniva gadd ikke følge opp å skrive opp hva som skjedde. Så da ble det ekstra runder på st. Olav. er vel ikke ferdig utredet enda den dag i dag.

Anonymkode: d9fba...880

[AnonymBruker]

Nå er jeg anfallsfri og går på medisiner, så det påvirker meg mest mtp bivirkninger av medisinene.

Da jeg hadde anfall så påvirket det alt i livet mitt. Det å plutselig kunne miste bevisstheten hvor som helst er veldig skremmende. Jeg måtte bo hos foreldrene mine, jeg kunne ikke kjøre bil, kunne ikke gå noen steder hvor det var fare for livet mitt hvis jeg fikk anfall (f.eks. bratte fjellturer), jeg stengte meg inne og var redd for å være ute blant for fordi jeg kunne få anfall. Nå var jeg tenåring/ung voksen da jeg hadde anfall, så det spiller nok også inn på hvordan jeg reagerte.

Vanligvis fikk jeg forvarsel på GTK-anfall i form av rykninger i kroppen og tja... en slags svimmelhet i hodet. 

Håper du får god oppfølging av nevrolog, TS! 

Anonymkode: e61ff...166

[Blomsterpotta]

Jeg hadde epilepsi som ungdom. Anfallene var milde, jeg mistet aldri bevisstheten. Jeg kunne kjenne når anfallet nærmet seg og da kunne jeg sette meg ned, gå av sykkelen, sikre meg så jeg evt ikke ble skadet om jeg skulle dette.

Jeg ble enormt trøtt etter disse anfallene som varte ca 2-4 min. Jeg kunne se på personen Jeh feks snakket med, hørte det ble sagt noe men fikk ikke med meg hva. Når anfallet var over så måtte jeg be de gjenta. 

Det hemmet meg i grunn ikke så mye i hverdagen. Jeg gjorde det jeg hadde lyst til og opplevde ingen farer. Jeg tør påstå at de fleste i klassen aldri fikk med seg at jeg hadde anfall engang og ikke snakket jeg om det heller.

Jeg vokste det av meg heldigvis og dermed kunne jeg få førerkort og slippe medisiner. Håper aldr jeg får det tilbake igjen.

[Kiwipie]

Jeg har epilepsi. Samme typen som deg.  Fikk diagnosen når jeg var 13.  Gikk først på Lamictal i noen år helt til effekten begynte å avta.  Da fikk jeg veldig lett anfall.  Sku lite søvn og stress til før jeg falt om. Ble noen sykehusbesøk og fall rundt omkring. Så brukte jeg timesvis på å komme meg etter et krampeanfall.  Når jeg byttet medisin ble jeg helt fin. Nå har jeg ikke hatt krampeanfall på 7 år.   Jeg kan ikke kjøre bil dessverre og det er et stort lengsel.  Ellers lever jeg som normalt, men jeg merker at jeg blir "smårar" om jeg har glemt medisinen eller er veldig sen med å ta den.  Jeg gjør det samme som alle andre, men jeg drar ikke å svømmer alene akkurat.  Slike forhåndsregler tar jeg.  Det verste med epilepsien er at det kognitive er ikke som før.  Jeg lærer tregere og konsentrasjonen er ikke som før.  Skal lite til før jeg mister fokus og ikke har fått med meg hva som har blitt sagt.