Må det være en grunn?

[Gjest Gjest_Helen_*]

Må det alltid være en grunn? Må det alltid være en grunn til angst og depresjon. Jeg har hatt en veldig vanskelig barndom, og tror at jeg har fått angst og depresjoner av den grunn. Går til en psykiater. Han mener jeg har angst og er depremert fordi jeg har asberger. At det er grunnen. Han sa det fordi det har stilt altfor store krav til meg som jeg ikke klarer pga. asberger, og da fikk jeg angst og depresjon.

Det er det som jeg synes er så rart at han sa det. Er angst og depresjon forskjellig. Om en har fått angst eller depresjon av en vanskelig barndom eller at man har fått angst av noe man er født med, altså asberger.? Utarter angsten og depresjonen seg forskjellig da?

Synes det var så rart at han sa: Jeg tror du har fått angst pga. asberger. Han sa ingenting om den vanskelige barndommen min. Har blitt mye mobbet fra 1.klasse til og med på vidregående, da jeg slutta etter et år. pga. sykdom.???

[Gjest 1111]

Utifra mitt synspunkt (som forøvrig ikke er et profesjonelt synspunkt og derfor ikke bør tas like seriøst) høres det ut som om angsten og depresjonen grunner i mer enn sykdommen din. Jeg vet derimot veldig lite om sykdommen din til å si om angsten og depresjonen utarter seg forskjellig med eller uten Asberger.

Jeg sliter selv med dype depresjoner og mye angst, og min opplevelse av det hele er at det er en sum av min fortid. Det er ikke en bestemt hendelse, det er ikke en bestemt ting, som har gjort at jeg sliter med det jeg gjør, jeg tror det er en sum av alt det negative jeg har opplevd, at alle de små og store tingene jeg har opplevd i mitt liv har fått begret til å renne over for meg og resultert i angst, depresjoner og andre psykiske problemer.

Jeg syns det er altfor lett å skylde på en ting og at man aldri skal utelukke hverken det ene eller det andre, av den grunn at man sjeldent finner ut akkurat hva som er grunnen til psykiske problemer. De fleste psykologer/leger/privatpersoner har deres egen teori om hva som ligger under psykiske problemer, og man skal nok ta det med en klype salt.

[Gjest Gjest_helen_*]

Takk for svar.

Kanskje jeg må ta det hele med en klype salt ja.

Men er angsten forskjellig fra en som har fått angst pga. asberger enn fra barndom og livet?

Jeg begynner å lure siden psykiateren min sa at angsten min kom av at jeg hadde asberger, også sa han det så sikkert. Siden han sa det rett ut.

Men jeg vet ikke jeg.

[ashera]

Først: Ta ikke dette som profesjonell hjelp, bare som tanker fra meg til deg. Det jeg skriver, skriver jeg utifra erfaringer i møte med folk med asperger, og utifra ting jeg har lest. Har du forresten lest Donna Williams sine bøker?

Det jeg tror psykiateren din kan hende prøver å si deg, er at det de fleste av oss opplever som "normale" belastninger og ups and downs i livet, kan være vanskeligere å forholde seg til og sette dypere spor hos deg som har aspergers syndrom en hva tilfellet er for oss som ikke har denne diagnosen. Du bruker sikkert mer energi enn oss andre på å forholde deg til dagligdagse ting uten at du selv merker det (fordi det er normalsituasjonen for deg). Derfor er det kanskje ikke rart om kroppen og sinnet sier stopp i form av angst og depresjon. Angst og depresjon er ofte utløst av påkjenninger, og du har kanskje mer langvarige og konstante store påkjenninger enn de fleste - bare på grunn av dagliglivet.

Sånn sett kan det gi mening at han sier at angsten og depresjonen er en følge av asperger, fordi mennesker med denne diagnosen ofte bruker mer krefter enn folk flest på å forholde seg til livet selv med alle dets merkverdigheter.

Alt godt til deg!

Endret 28. september 2005 av hera

[hecuba]

Det jeg har inntrykk av selv, er at angst/depresjonen og slik ofte har en grunn, men den kan være liten og meningsløs egentlig for angsen/depresjonen vokser uavhening av den og til slutt er det bare angsten/depresjonen som er problemet i seg selv.

Som sagt. Dette er bare min erfaring. Depresjoner kan være grunnet alt fra kjemisk ubalanse i kroppen til traumatiske opplevelser i barndommen(noe som det nesten virker som om folk flest forventer at det skal være). Uansett blir det ikke bedre av å fokussere på det.

Har selv hatt vanskelige perioder hvor alle skulle lete etter alle mulige grunner til hvorfor. Dette er ganske frustrerende. Skulle ønske at de bare kunne godta at slik hadde jeg det der og da. Nei, jeg ble ikke slått som barn. Nei, jeg hadde ikke blitt voldtatt. Og, nei, jeg har ikke vært vitne til noe dramatisk.

Det mest provosserende jeg opplvede var noen som mente at foreldrene mine burde bli nektet kontakt med meg fordi de var overbeviste om at de hadde mishandlet meg.

Mitt problem var rett og slett stress og en spiserforstyrrelse.. Så "enkelt" var det. Ikke vits å lete etter noen magisk grunn som ville fjerne hele problemet.

Lykke til videre.