Ansvarsfraskrivelse hos pre-teen

[AnonymBruker]

Okei så jeg og barnet mitt på 11 har kommet inn i en litt kjip spiral. Han har kommet inn i en periode nå hvor han kverulerer voldsomt på alt vi sier, ingenting er hans ansvar, ingenting er hans feil og han skylder på alle andre hele tiden eller kommer med unnskyldninger. Alt er urettferdig og alt er hans feil hele tiden, i følge han.

 

For å ta et helt banalt eksempel:

 

Samtalen starter rolig. Jeg er på tur ut døren for å levere lillesøster i barnehagen og sier at han må stå opp for å gå på skolen, påminnelse nr 3. Jeg sa at jeg så at han ikke hadde spist opp frokosten sin dagen før og at den stod på benken. Jeg forklarte at han derfor måtte begynne å stå opp tidligere så han rekker å spise ferdig og huske å rydde opp etter seg før han drar så ikke maten står ute etter han når han drar.

 

Så begynner han. Det er ikke hans feil at han ikke fulgte med klokka. Det var stefaren som hadde lagt maten på benken (stefaren var borte hele uka og hadde ikke vært hjemme i det heletatt), så var ikke hans feil at toastjernet tok så lang tid å steke frokosten hans og uansett hva jeg sier så kommer det en eller annen kverrulerende unnskyldning. Selv om samtalen starter rolig så ender det med at jeg til slutt må bli streng, be han om å slutte å svare meg og gjøre det han får beskjed om. Han blir kjempefrustrert og leiseg. Jeg gir han en klem, sier jeg er glad i han og må løpe ut døra for å få levert i barnehagen. Dagen ender ikke godt for noen av oss.

 

Det er ikke hans feil at han har glemt leksebøkene på skolen. Det er ikke hans feil at han har glemt å lade elsparkesykkelen. Det er ikke hans feil at han ikke sjekker mobilen sin hvis vi har prøvd å ringe han når vi har gitt beskjed om at han må komme hjem til middag. Det er ikke hans feil at han ikke så på klokka.

 

Jeg er så sliten av å føle jeg er en mamma som hele tiden må skjære han av og si sånn er det, men jeg orker ikke all denne kveruleringen dag og ut og dag inn og blir mer og mer drittlei når han starter. Lunta mi blir kortere for hver gang. Jeg ønsker EGENTLIG å være på lag med han, lytte og finne ut at ting sammen, men opplever det umulig fordi han aldri vil ta ansvar for noe. Føler disse årene før tenårene er så viktige og vil bare være venner.

 

Er det noen som har gode råd til meg?

Anonymkode: 5a245...56c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Okei så jeg og barnet mitt på 11 har kommet inn i en litt kjip spiral. Han har kommet inn i en periode nå hvor han kverulerer voldsomt på alt vi sier, ingenting er hans ansvar, ingenting er hans feil og han skylder på alle andre hele tiden eller kommer med unnskyldninger. Alt er urettferdig og alt er hans feil hele tiden, i følge han.

 

For å ta et helt banalt eksempel:

 

Samtalen starter rolig. Jeg er på tur ut døren for å levere lillesøster i barnehagen og sier at han må stå opp for å gå på skolen, påminnelse nr 3. Jeg sa at jeg så at han ikke hadde spist opp frokosten sin dagen før og at den stod på benken. Jeg forklarte at han derfor måtte begynne å stå opp tidligere så han rekker å spise ferdig og huske å rydde opp etter seg før han drar så ikke maten står ute etter han når han drar.

 

Så begynner han. Det er ikke hans feil at han ikke fulgte med klokka. Det var stefaren som hadde lagt maten på benken (stefaren var borte hele uka og hadde ikke vært hjemme i det heletatt), så var ikke hans feil at toastjernet tok så lang tid å steke frokosten hans og uansett hva jeg sier så kommer det en eller annen kverrulerende unnskyldning. Selv om samtalen starter rolig så ender det med at jeg til slutt må bli streng, be han om å slutte å svare meg og gjøre det han får beskjed om. Han blir kjempefrustrert og leiseg. Jeg gir han en klem, sier jeg er glad i han og må løpe ut døra for å få levert i barnehagen. Dagen ender ikke godt for noen av oss.

 

Det er ikke hans feil at han har glemt leksebøkene på skolen. Det er ikke hans feil at han har glemt å lade elsparkesykkelen. Det er ikke hans feil at han ikke sjekker mobilen sin hvis vi har prøvd å ringe han når vi har gitt beskjed om at han må komme hjem til middag. Det er ikke hans feil at han ikke så på klokka.

 

Jeg er så sliten av å føle jeg er en mamma som hele tiden må skjære han av og si sånn er det, men jeg orker ikke all denne kveruleringen dag og ut og dag inn og blir mer og mer drittlei når han starter. Lunta mi blir kortere for hver gang. Jeg ønsker EGENTLIG å være på lag med han, lytte og finne ut at ting sammen, men opplever det umulig fordi han aldri vil ta ansvar for noe. Føler disse årene før tenårene er så viktige og vil bare være venner.

 

Er det noen som har gode råd til meg?

Anonymkode: 5a245...56c

Du må snakke med han i fredstid

Anonymkode: 52a99...635

[Hactar]

Jeg har bare erfaring med litt yngre barn, men tenker at du kanskje kan velge tiden for å irettesette bedre? Å bli vekket med formaninger og klager på noe som skjedde i går, kan nok trigge mer surhet enn om dere snakker rolig kvelden før om hvordan det er lurt å legge opp morgenen for å rekke alt. 
 

Ellers tenker jeg han føler seg dum når han blir konfrontert med å ha glemt noe, og prøver å legge skylda på andre av den grunn. Det er lite kontruktivt, for han blir mer opptatt av å forsvare seg enn å finne løsninger. Hvis du legger mer vekt på å hjelpe ham å finne systemer så han lettere husker, fremfor å påpeke hva han har glemt, kan det være han blir mer åpen for ta imot tips.

Nå har jeg som sagt ikke erfaring med så store barn, men min som er litt yngre, trenger fortsatt mange påminnelser om alt mulig. Jeg har inntrykk av at i alle fall en del barn er veldig distraherbare og trenger å innarbeide gode rutiner for å klare å huske de mest opplagte ting. 
 

Det sagt; bår det gjelder å komme hjem til tiden, har vi kjørt en «streng frihet under ansvar»-linje.  Klarer han ikke følge med på klokka og komme hjem til tiden, må han komme rett hjem etter skolen. Nå har min funnet ut at han trenger alarm på mobilen for å huske tiden, så da setter han på det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du må snakke med han i fredstid

Anonymkode: 52a99...635

Gjør det hver dag, men det går dessverre i samme retning. Har også prøvd å forklare at det ikke spiller noen rolle hvem sin feil alt er hele tiden, men at ting må gjøres likevel og at det var han som hadde fått oppgaven. Likevel blir det JA MEN JA MEN JA MEN hver gang..

Anonymkode: 5a245...56c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Okei så jeg og barnet mitt på 11 har kommet inn i en litt kjip spiral. Han har kommet inn i en periode nå hvor han kverulerer voldsomt på alt vi sier, ingenting er hans ansvar, ingenting er hans feil og han skylder på alle andre hele tiden eller kommer med unnskyldninger. Alt er urettferdig og alt er hans feil hele tiden, i følge han.

 

For å ta et helt banalt eksempel:

 

Samtalen starter rolig. Jeg er på tur ut døren for å levere lillesøster i barnehagen og sier at han må stå opp for å gå på skolen, påminnelse nr 3. Jeg sa at jeg så at han ikke hadde spist opp frokosten sin dagen før og at den stod på benken. Jeg forklarte at han derfor måtte begynne å stå opp tidligere så han rekker å spise ferdig og huske å rydde opp etter seg før han drar så ikke maten står ute etter han når han drar.

 

Så begynner han. Det er ikke hans feil at han ikke fulgte med klokka. Det var stefaren som hadde lagt maten på benken (stefaren var borte hele uka og hadde ikke vært hjemme i det heletatt), så var ikke hans feil at toastjernet tok så lang tid å steke frokosten hans og uansett hva jeg sier så kommer det en eller annen kverrulerende unnskyldning. Selv om samtalen starter rolig så ender det med at jeg til slutt må bli streng, be han om å slutte å svare meg og gjøre det han får beskjed om. Han blir kjempefrustrert og leiseg. Jeg gir han en klem, sier jeg er glad i han og må løpe ut døra for å få levert i barnehagen. Dagen ender ikke godt for noen av oss.

 

Det er ikke hans feil at han har glemt leksebøkene på skolen. Det er ikke hans feil at han har glemt å lade elsparkesykkelen. Det er ikke hans feil at han ikke sjekker mobilen sin hvis vi har prøvd å ringe han når vi har gitt beskjed om at han må komme hjem til middag. Det er ikke hans feil at han ikke så på klokka.

 

Jeg er så sliten av å føle jeg er en mamma som hele tiden må skjære han av og si sånn er det, men jeg orker ikke all denne kveruleringen dag og ut og dag inn og blir mer og mer drittlei når han starter. Lunta mi blir kortere for hver gang. Jeg ønsker EGENTLIG å være på lag med han, lytte og finne ut at ting sammen, men opplever det umulig fordi han aldri vil ta ansvar for noe. Føler disse årene før tenårene er så viktige og vil bare være venner.

 

Er det noen som har gode råd til meg?

Anonymkode: 5a245...56c

Ikke uvanlig det der. Hadde en jeg også. Trøstet meg med at barnet har iallefall egne meninginger. Her funket det med å si ifra om hva som var ok å diskutere og hva som ikke var ok å diskutere. Det hjalp mye iht  å sortere seg selv litt. Også satte vi opp en liste på hva som var barnets oppgaver å følge opp selv. Ikke gi så mange oppgaver til å begynne med. Bare akkurat så de mestrer det. Slik at de ser at ting plutselig fungerer. Også øker du gradvis på. 

For en 11 åring så begynner det å bli mye å passe på, også er de kanskje ikke helt klare til de oppgavene ennå. Så de trenger litt hjelp på veien. 

Det er lett å tenke at de er store nok til ditt og datt. Så det er ikke selve oppgaven de ikke mestrer men mengden..

 

Så her ble det ganske fort bedre. Og da ble også frustrasjonen til ungen borte ganske greit. Men prøv å unngå å bli litt sinna. Da føler de at alt er din feil og frustrasjonen øker. Spør heller. Feks hva skjedde når du kom hjem i går så du glemte å lade sparkesykkelen? Osv

Anonymkode: 704eb...e22

[Gjest DramaTheLama]

Akkurat det samme her. De er under ombygging. Det går over. De blir folk til slutt, er mitt mantra.

 

 

[AnonymBruker]

Hactar skrev (2 minutter siden):

Jeg har bare erfaring med litt yngre barn, men tenker at du kanskje kan velge tiden for å irettesette bedre? Å bli vekket med formaninger og klager på noe som skjedde i går, kan nok trigge mer surhet enn om dere snakker rolig kvelden før om hvordan det er lurt å legge opp morgenen for å rekke alt. 
 

Ellers tenker jeg han føler seg dum når han blir konfrontert med å ha glemt noe, og prøver å legge skylda på andre av den grunn. Det er lite kontruktivt, for han blir mer opptatt av å forsvare seg enn å finne løsninger. Hvis du legger mer vekt på å hjelpe ham å finne systemer så han lettere husker, fremfor å påpeke hva han har glemt, kan det være han blir mer åpen for ta imot tips.

Nå har jeg som sagt ikke erfaring med så store barn, men min som er litt yngre, trenger fortsatt mange påminnelser om alt mulig. Jeg har inntrykk av at i alle fall en del barn er veldig distraherbare og trenger å innarbeide gode rutiner for å klare å huske de mest opplagte ting. 
 

Det sagt; bår det gjelder å komme hjem til tiden, har vi kjørt en «streng frihet under ansvar»-linje.  Klarer han ikke følge med på klokka og komme hjem til tiden, må han komme rett hjem etter skolen. Nå har min funnet ut at han trenger alarm på mobilen for å huske tiden, så da setter han på det. 

Mange gode råd, tusen takk!

 

Føler at jeg må påpeke maten før jeg drar fordi den blir ødelagt når den står ute hele dagen. Men ja, jeg kunne ventet med den dårlig-tid-til-frokost-regla akkurat i dette eksempelet, men hensikten min var egentlig bare å forelså at han kunne tatt den med i hånda slik at han slapp å gå sulten også druknet det bare i konflikt.. Dette ble jo likevel bare et eksempel, stort sett så starter samtalene rolig og på tidspunkt hvor det ikke er noe annet som skjer.

 

Kan be han sette på alarm når han er ute, problemet er gjerne at denne ansvarsfraskrivelsen også innebærer at han glemmer å lade mobilen så den ofte får tom når han tar den med ut etter skolen 😅 Her kan vi jo prøve å få en enda bedre rutine på å lade den hver kveld.

 

Å få til bedre system på ting høres jo lurt ut, men jeg vet ikke helt hvordan det skal fungere i praksis. Når ringeklokka ringer så slumrer han for lenge, kan kanskje lage en regel på max 2 ganger men er jo da avhengig av at han faktisk gjør det. Å få med bøkene hjem synes jeg også er vanskelig å hjelpe han med. Har du noen eksempler på systemer som vi kan hjelpe han med ellers? Kanskje litt vanskelig å svare på uten konkrete situasjoner, men nå føler jeg at situasjonene er absolutt alt.

Anonymkode: 5a245...56c

[AnonymBruker]

Har en 12-åring som også er begynt å bli sånn. Jeg er mye mer konsekvent med å si "sånn er det", mens far lettere går inn i en diskusjon. Det har egentlig vært et problem hele veien, der jeg føler at han også for minstemann går inn i en dialog om ting som jeg mener ikke bør være en dialog. Barn skal kunne ta imot beskjeder, og sånn er det. Jeg tror de har vent seg til å snakke tilbake fra ung alder, og jeg merker at flere og flere barn er slik.

Han respons er jo veldig menneskelig - han vil forsvare seg fra kritikk. Det er jo en del voksne som også er slik.

Jeg ville bare fortsatt å være konsekvent - gi ham en vennlig beskjed, og når han er i ferd med å begynne, så kutter du ham av: jeg er ikke sint, jeg ga deg bare en beskjed, husk det, så er vi ferdige med denne saken.

Anonymkode: fb1b1...1c1

[AnonymBruker]

Vært gjennom det samme med mine to eldste. 
min erfaring er at det går seg til. Fortsett som du gjør, unngå å lage diskusjoner av ting. Mine holdt ikke på så lenge, var en periode de hadde voldsomt behov for å argumentere om hvorfor de ikke tok ansvar. La barnet lære at det må ta ansvar. 
1) ikke ladet elsparkesykkel, da må barnet gå. 
2) ikke tar telefon eller følger opp avtaler, går glipp av treninger, tidligere innetider.

Vær konsekvent, og gi masse trygghet, kjærlighet og forutsigbarhet. Så detter det på plass av seg selv. Men er en slitsom periode!

 

Anonymkode: b41b3...27c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ikke uvanlig det der. Hadde en jeg også. Trøstet meg med at barnet har iallefall egne meninginger. Her funket det med å si ifra om hva som var ok å diskutere og hva som ikke var ok å diskutere. Det hjalp mye iht  å sortere seg selv litt. Også satte vi opp en liste på hva som var barnets oppgaver å følge opp selv. Ikke gi så mange oppgaver til å begynne med. Bare akkurat så de mestrer det. Slik at de ser at ting plutselig fungerer. Også øker du gradvis på. 

For en 11 åring så begynner det å bli mye å passe på, også er de kanskje ikke helt klare til de oppgavene ennå. Så de trenger litt hjelp på veien. 

Det er lett å tenke at de er store nok til ditt og datt. Så det er ikke selve oppgaven de ikke mestrer men mengden..

 

Så her ble det ganske fort bedre. Og da ble også frustrasjonen til ungen borte ganske greit. Men prøv å unngå å bli litt sinna. Da føler de at alt er din feil og frustrasjonen øker. Spør heller. Feks hva skjedde når du kom hjem i går så du glemte å lade sparkesykkelen? Osv

Anonymkode: 704eb...e22

Tusen takk for et fin innlegg. Veldig godt tips det med å spørre hva som skjedde, kanskje det er lettere å få dialog i stedet for at han føler han må forsvare seg. Så blir forhåpentligvis neste steg å spørre hva han kan gjøre annerledes for å huske det. Skal ta det med meg!

Anonymkode: 5a245...56c

[AnonymBruker]

DramaTheLama skrev (3 minutter siden):

Akkurat det samme her. De er under ombygging. Det går over. De blir folk til slutt, er mitt mantra.

 

 

Godt å høre jeg ikke er alene, jeg er bare så redd for å ende opp med avstand mellom oss i en periode hvor han løsrives sakte men sikkert slik at jeg ender opp med en ungdom som ikke er interessert i å involvere meg i livet sitt til slutt.

Anonymkode: 5a245...56c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vært gjennom det samme med mine to eldste. 
min erfaring er at det går seg til. Fortsett som du gjør, unngå å lage diskusjoner av ting. Mine holdt ikke på så lenge, var en periode de hadde voldsomt behov for å argumentere om hvorfor de ikke tok ansvar. La barnet lære at det må ta ansvar. 
1) ikke ladet elsparkesykkel, da må barnet gå. 
2) ikke tar telefon eller følger opp avtaler, går glipp av treninger, tidligere innetider.

Vær konsekvent, og gi masse trygghet, kjærlighet og forutsigbarhet. Så detter det på plass av seg selv. Men er en slitsom periode!

 

Anonymkode: b41b3...27c

Takk for fint svar ❤

Anonymkode: 5a245...56c

[Gjest DramaTheLama]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Godt å høre jeg ikke er alene, jeg er bare så redd for å ende opp med avstand mellom oss i en periode hvor han løsrives sakte men sikkert slik at jeg ender opp med en ungdom som ikke er interessert i å involvere meg i livet sitt til slutt.

Anonymkode: 5a245...56c

Vi bruker de rolige stundene til å bonde. Jeg har foreksempel spilt Fortnight med han.

Og så kan man jo prøve seg i rolige perioder og snakke litt om pubertet, om barn og mødre som diskuterer nye rart, men at man likevel er sååå glad for at akkurat det barnet er sitt. Etc. 

De barna som er større var slik de og, de er kjekke voksne i dag!

[AnonymBruker]

Høres ut som han har noe lavt selvttillit og tåler ikke høre at han har gjort noe feil. Så urde man selvsagt også forsøke begrense hvor mye kritikk man gir noen, å huske gi positive tilbakemeldinger. Jeg ville nok forsøkt å gi komplimenter for det han får til oftere, og forsøke kritisere mindre. "Så bra du klarte stå opp tidligere idag". De få dagene han gjør det. Forsøke lete etter de dagene han gjør ting riktig og gi noe positiv oppmerksomhet for det, istedetfor å gi negativ tilbakemelding hve gang han gjør feil.

Når det gjelder for eks glemme lade elsparkesykkel. Er det noe dere trenger legge dere oppi, for eks? Han lærer jo mer av å glemme det og ta konsekvensene av det, enn at dere skal gå inn og irettesette og gi kritikk for det. Han merker jo selv at han ble for sen (eller hva som skjedde). Må dere påpeke det i tillegg?

Er ikke alt man trenger kommentere på, tenker jeg. 

Anonymkode: 54bbe...775

[AnonymBruker]

DramaTheLama skrev (1 minutt siden):

Vi bruker de rolige stundene til å bonde. Jeg har foreksempel spilt Fortnight med han.

Og så kan man jo prøve seg i rolige perioder og snakke litt om pubertet, om barn og mødre som diskuterer nye rart, men at man likevel er sååå glad for at akkurat det barnet er sitt. Etc. 

De barna som er større var slik de og, de er kjekke voksne i dag!

Ja vi er flinke til å ha slike stunder også. Han elsker å sitte og lære meg om kriger, for eksempel. Han kan så og si alt i detalj om alle de store krigene, hvilke båter de brukte, hvilke våpen de hadde og fly og helikopter og hvem som kriget mot hvem. Vi hadde også en filmkveld denne uka med bare meg og han hvis vi kjøpe snop og koste oss.

 

Opplever det som er utrolig fin periode utenom all kreklingen. Han er en veldig rolig og fin gutt, og jeg vet at ansvaret ligger hos meg på hvordan jeg snakker til han. MEN så er det utrolig vanskelig når man føler man snakker til en murvegg og trigges veldig av at det er så mange unødvendige diskusjoner og endeløse taler med kverulering.

 

Det hjalp mye med denne tråden da, mange fine påminnelser og godt å snakke med andre i samme situasjon!

Anonymkode: 5a245...56c

[AnonymBruker]

Det er veldig normalt i den alderen. 
Lurt å ha i bakhodet: 

- Gi færre beskjeder / formaninger på en gang

- Hjernen er i ombygging som gjør at både konsekvenstenkning og konsentrasjon blir utfordrende

- Velg dine kamper

- Gjør trivelige ting sammen😊 

Anonymkode: b6438...0d5

[Gjest DramaTheLama]

Jeg prøver å tenke at de blir gode politikere en dag.

Jeg pleier innimellom sette grenser. «Nå har jeg ikke tid til å diskutere, dette er bare en beskjed. Husk å ta med jakken fra skolen!» «men…» «Nei, det er kun en beskjed. Ha en fin dag!»

Det hjelper litt om man er konsekvent. Alt MÅ ikke diskuteres. 

Og så får man heller bare tenke at de er fryktelige søte når de sover. For det er de jo. 

[Alvario]

Som flere skriver er det nok viktig å ta disse tingene i fredstid. Starter man slike diskusjoner/veiledninger når han er trøtt eller allerede er i kranglemodus kommer du ikke gjennom med noe.

Har en 11 åring i hus, men han er igjen minst av 4 stykker og blir nok dillet for mye med. Vi spør hver kveld om han f.eks har ladet ipaden og mobil. Andre ting som å pakke gymklær har han hele ansvaret for selv og måtte lære den harde veien med å glemme det to-tre uker på rad før han så aldri har glemt det igjen.  

I forhold til å rydde bort etter maten på morgenen så tenker jeg at man velger sine kampsaker. Det er utrolig mye de skal huske i disse preteen hodene sine hver dag, og det å disponere tiden helt riktig hver morgen kan være vanskelig.  Vår 11 åring har som jobb å ta ut/inn av oppvaskmaskinen når han kommer hjem fra skolen. Dvs at om tallerken stod på benken når han gikk på skolen så gjør den det ennå (alle vi andre 5 er ute av huset hele dagen) og han får rydde den da.
 

Altså hos oss har vi nok mest grunntanken «learning by doing», men kun på områder det egentlig bare går utover han selv og ikke har for store konsekvenser (som å være uten strøm på ipad når de skal bruke den de fleste timene på skolen) Kan noe sånn være ett alternativ for dere? Ofte kan det være lurt å hjelpe til i planleggingsprosessen også. Kan han f.eks lage til osteskivene sine og nistemat når han lager seg kveldsmat kvelden før for å spare inn tid på morgenen. Jeg har to «a barn» og to «b barn» og de har totalt forskjellige morgenerutiner

[Hactar]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Å få til bedre system på ting høres jo lurt ut, men jeg vet ikke helt hvordan det skal fungere i praksis. Når ringeklokka ringer så slumrer han for lenge, kan kanskje lage en regel på max 2 ganger men er jo da avhengig av at han faktisk gjør det. Å få med bøkene hjem synes jeg også er vanskelig å hjelpe han med. Har du noen eksempler på systemer som vi kan hjelpe han med ellers? Kanskje litt vanskelig å svare på uten konkrete situasjoner, men nå føler jeg at situasjonene er absolutt alt.

Kanskje du kan prøve frihet under ansvar med vekkerklokka også? Klarer han ikke stå opp i tide med klokke, må han stå opp før du drar. Samme med utladet mobil. Har han ikke (nok) strøm på mobilen, kan han ikke gå ut. Så kan dere hjelpe ham å huske å lade om kvelden. Eventuelt kan dere skaffe ham et billig armbåndsur og ha forhåndsavtalt hjemmetid, så han ikke kan unnskylde seg med død mobil  

Kan han dra tilbake på skolen og hente bøkene? Eller låne av en klassekamerat? Tenker det i alle fall ikke må «lønne seg» å glemme bøkene. Helst bør det være så ubekvemt å glemme dem at det blir en prioritering å huske dem, haha!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres ut som han har noe lavt selvttillit og tåler ikke høre at han har gjort noe feil. Så urde man selvsagt også forsøke begrense hvor mye kritikk man gir noen, å huske gi positive tilbakemeldinger. Jeg ville nok forsøkt å gi komplimenter for det han får til oftere, og forsøke kritisere mindre. "Så bra du klarte stå opp tidligere idag". De få dagene han gjør det. Forsøke lete etter de dagene han gjør ting riktig og gi noe positiv oppmerksomhet for det, istedetfor å gi negativ tilbakemelding hve gang han gjør feil.

Når det gjelder for eks glemme lade elsparkesykkel. Er det noe dere trenger legge dere oppi, for eks? Han lærer jo mer av å glemme det og ta konsekvensene av det, enn at dere skal gå inn og irettesette og gi kritikk for det. Han merker jo selv at han ble for sen (eller hva som skjedde). Må dere påpeke det i tillegg?

Er ikke alt man trenger kommentere på, tenker jeg. 

Anonymkode: 54bbe...775

Ja akkurat den elsparkesykkelen er ikke hans, det er noe vi voksne bruker i hverdagen når vi ikke bruker bilen. Vi bruker den også til å levere og hente i barnehagen de dagene tidsklemma innhenter oss (og nei, vi kjører ikke fort og lillesøster bruker hjelm bare før noen rekker å påpeke det 😄). Så det er ikke noe vi har kjøpt for gøy men et hjelpemiddel i hverdagen. Men, så elsker han å bruke den da, og her vi bor er det kilometervis med sykkelveier som han elsker å cruise rundt på. Selvfølgelig, jeg som mor kan jo også sjekke at den lader hver kveld samtidig som jeg låser døra. Det som er nevnt som eksempel her er ikke nødvendigvis store problemer i seg selv, men alle bekker små osv. Og han må jo lære når det eneste kriteriet til å få bruke spqrkesykkelen er at laderen, som allerede står i veggen og ligger framme, må plugges i.

 

Sånn ellers så skryter vi mye av han. Er veldig opptatt av å bygge han opp og si at jeg er glad I han og ha fine samtaler. Men som en annen bruker sa over her, det begynner å bli mange oppgaver for en 11-åring, så det kan hende det er vi foreldre som må ta et steg tilbake og senke noen forventninger. Og heller spørre i stedet for å korrigere.

Anonymkode: 5a245...56c